LE-1992-505

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-02-19
Publisert:	LE-1992-00505
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-02231 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00505 A. Anket til Høyesterett - utfall??
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Snorre Torgrimsby).
Forfatter:	1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §44, Tvistemålsloven (1915) §180

Den 15. oktober 1991 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:

1. A og B, separeres.

2. B tilkjennes foreldreansvaret for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1990.

3. B tilkjennes den daglige omsorg for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1990.

4. A har rett til samvær med C, etter følgende bestemmelser:

- hver onsdag fra kl. 16.00 til kl. 19.30. - annenhver weekend fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 18.00 - to ukers sammenhengende feriesamvær hver sommer. - annenhver jul, da C hentes av far kl. 16.00 den 22/12, og leveres tilbake den 28/12 kl. 16.00. - annenhver påske, da C hentes av far kl. 16.00 tirsdag i påskeuken, og leveres tilbake tirsdag etter 2dre påskedag kl. 16.00. - annenhver nyttårshelg, da C hentes av far 29/12 kl. 16.00. til 2/1 kl. 16.00.

Det gis ikke kompensasjon for samvær som faller bort som følge av As arbeidstid.

Partene har gjensidig plikt til å varsle den annen om endringer/bortfall av det enkelte samvær i forhold til den av retten fastsatte samværsplan.

5. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til C med kroner 1375 pr. måned.

6. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige med kroner 188045,55.

A påanket dommen ved rettidig ankeerklæring av 18. desember 1991. Anken gjaldt domsslutningens pkt. 2 t.o.m. pkt. 6. For lagmannsretten har A vært selvprosederende hele tiden. Fru B tok til gjenmæle ved sin prosessfullmektig adv. Snorre Torgrimsby som også var hennes prosessfullmektig for byretten. Hun har hatt fri sakførsel for begge retter.

I anketilsvaret anførte adv. Torgrimsby at spørsmålet om saksomkostninger for byretten var endelig avgjort ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 9. desember 1991 slik at anken måtte bli å avvise med hensyn til den ankende parts påstand om saksomkostninger for byretten. Avvisningspåstanden ble ikke opprettholdt under ankeforhandlingen.

Ankeforhandling ble holdt 4. februar 1993. Lagmannsretten hørte forklaring av begge parter og 3 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten, mens det tredje, psykolog Elisabeth Backe-Hansen, var den ene av de to sakkyndige for byretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Når det gjelder midlertidige avgjørelser etc, henvises til lagmannsrettens kjennelse av 17. desember 1992 som gir en oversikt. Den er påkjært av A.

Kjennelsen har følgende slutning:

1. As begjæring om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.

2. Bs påstand, punkt 1 og 2, tas ikke til følge.

3. A skal midlertidig ha rett til samvær med C, født xx.xx.1990, slik samværsavtale mellom A og B av 18. januar 1992 viser.

4. Saksomkostningsspørsmålet utstår.

Samværsavtalen lyder slik:

1. A skal ha sammenhengende samvær med C annenhver uke fra onsdag kl. 10.30 til torsdag kl. 19.30. Dette vil si at C overnatter hos A fra onsdag til torsdag.

Samme uke hvor A har helgesamvær skal A ha C hver onsdag fra 10.30 - 19.30.

2. A skal videre ha samvær med C annenhver helg fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 18.00.

3. A skal ha samvær med C annenhver jul og påske slik som beskrevet i Oslo byretts dom av 15. oktober 1991.

Den som ikke har barnet i julen, skal ha det i nyttårshelgen.

Annenhver jul og påske vil si at den som har barnet i julen ikke skal ha barnet i den påfølgende påske.

4. A skal ha samvær med C 2 uker i sommerferien, det vil si 2 uker i perioden 24. juni til 15. august.

A er ansvarlig for å hente og levere C hos moren til de avtalte tider.

Under ankeforhandlingen nedla A slik endelig påstand:

1. B og A skal ha foreldreansvaret sammen for sønnen C, født xx.xx.1990.

2. Prinsipalt:

C skal vekselsvis bo fast sammen med begge foreldrene som følger: a) Tredelt uke med bringing mandag, onsdag og fredag morgen 9.00 eller todelt uke med bringing mandag, onsdag og fredag morgen 9.00 den ene uken og onsdag morgen 9.00 den andre uken. b) Vekselvis første og siste halvdel av grunnskolens sommerferie (starter ved skoleslutts- og ender ved skolestartstidspunkt). c) Vekselvis første og siste halvdel av jule/nyttårsferien, med bringing 22.12, 28.12 og 2.1, alle dager kl. 16.00. d) Annenhver vinterskoleferie og påskeskoleferie, vekselvis en av disse hvert kalenderår. Bringing fredag 16.00 før vinterferie og før palmesøndag og bringing tilbake søndag 20.00 og 2. påskedag kl. 20.00. e) Vekselvis formiddag (9.00 - 16.00) og ettermiddag (16.00 - 20.00) 17. mai. Bringing kl. 16.00. f) Vekselvis annethvert år på Cs bursdag, med bringing 9.00 og tilbakebringing 20.00. g) På mors bursdag og morsdag skal C være hos mor, og på fars bursdag og farsdag skal C være hos far, med bringing 9.00 og tilbakebringing kl. 20.00.

Såfremt mulig skal veksling skje fra nøytralt sted så som skole/barnehage eller lignende.

Subsidiært:

C skal bo fast sammen med sin far A med samvær med sin mor B etter rettens bestemmelse.

3. Dersom retten kommer til at C skal bo fast hos bare den ene foreldren, skal han ha seks dager samvær pr. 14. dag med den andre foreldren som følger: a) Vekselvis annenhver tirsdag fra 9.00 til påfølgende mandag morgen 9.00. b)-g) som angitt i den prinsipale påstand 3 b)-g). h) Samværet for C med den av foreldre han ikke bor fast sammen med skal ikke begrenses mer enn Cs rett til å ha et tilsvarende omfang av ferier sammen med den av foreldrene han bor fast sammen med.

Såfremt mulig skal veksling skje på nøytralt sted så som skole/barnehage eller lignende.

4. Dersom den ene av foreldrene flytter, skal barnet bli boende hos den av foreldrene som ikke flytter.

5. Oppfostringsbidrag for C tilkjennes ikke til noen av foreldrene.

6. A tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.

B nedla slik endelig påstand:

1. B skal ha udelt foreldreansvar og den daglige omsorgen for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1990.

2. A har rett til samvær med C, født xx.xx.1990 etter følgende bestemmelser: - hver onsdag fra kl. 16.00 til kl. 19.30. - annenhver weekend fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 18.00. - to ukers sammenhengende feriesamvær hver sommer. - annenhver jul, da C hentes av far kl. 16.00 den 22.12, og leveres tilbake den 28.12 kl. 16.00. - annenhver påske, da C hentes av far kl. 16.00 tirsdag i påskeuken, og leveres tilbake tirsdag etter 2. påskedag kl. 16.00. - annenhver nyttårshelg, da C hentes av far 29. desember kl. 16.00 til 2.1. kl. 16.00.

Det gis ikke kompensasjon for samvær som faller bort som følge av As arbeidstid, eller som følge av ferieavvikling.

Partene har gjensidig plikt til å varsle den annen om endringer/bortfall av det enkelte samvær i forhold til den av retten fastsatte samværsplan.

3. A skal betale bidrag til sønnen C slik som bestemt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

4. A dømmes til å betale sakens omkostninger for by- og lagmannsrett til det offentlige.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom, ovennevnte kjennelser og rettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har under ankeforhandlingen særlig lagt vekt på følgende:

Siden byrettsdommen har utviklingen vært god for både C og foreldrene, særlig med hensyn til det utvidede samvær fra 18. januar 1992. Partene har hatt en rekke gunstige møter i 1992 med samtaler om barnet og med gode situasjoner med hensyn til henting og bringing av gutten. Konfliktnivået er redusert. Faren har hele tiden hatt et positivt syn på morens evner som omsorgsperson. En annen sak er at hun egenmektig tok C med seg til Polen og at forliksmøtet 28. september 1992 ikke førte frem til noe. Forholdet mellom partene og deres barn ble imidlertid ikke forverret og det er godt grunnlag for felles foreldreansvar.

Felles foreldreansvar må anses som hovedregelen, jf barneloven §34 annet ledd. Det kan også vises til FN's barnekonvensjon, lovforarbeider, etterfølgende lovgiveruttalelser, forskning, rettspraksis, forvaltningsskrivelser, avtalepraksis og juridisk litteratur samt utviklingen i andre land og de reelle hensyn.

Lucy Smith har bl.a. uttalt (Jussens venner 1986 349-350) at prinsippet om felles foreldreansvar bygger på det syn at barnet trenger begge sine foreldre og at begge foreldre bør ha det juridiske ansvar for sine barn også etter et samlivsbrudd. I en annen sammenheng har hun uttalt at barn vil føle seg mer trygge hvis de vet at foreldrene har foreldreansvaret sammen, selv om foreldrene er skilt.

Hvis man har felles foreldreansvar, vil det sannsynligvis bli naturlig og legitimt å be om støtte og hjelp og å samrå seg med hverandre med hensyn til ansvaret for barnet. Man vil få økt tilgang på informasjon og kommunikasjon og dette vil gi økt evne til å støtte og hjelpe. Felles foreldreansvar vil gi en kvalitativt bedre situasjon, særlig for barnet, men vil også virke oppdragende for foreldrene.

C bør vekselvis bo fast sammen med begge foreldrene slik som anført prinsipalt under pkt. 2 i påstanden. Ifølge moderne forskning er en både-og løsning det beste for barnet, jf Nils Johan Lavik (1976): Ungdoms mentale helse, 140-141. Lucy Smith har påvist at størst mulig samlet foreldrekontakt mer og mer har tatt over som argument. Det er kommet stadig flere avtaler og dommer for delt omsorg. Barns behov for regelmessig kontakt med begge sine foreldre er større og mer grunnleggende enn tidligere antatt. Det vises også til amerikansk forskning som fullt ut er bekreftet av norsk forskning i den grad forholdene er undersøkt på skikkelig vis.

Likedelt omsorg er den beste løsning spesielt når det er sterk konflikt mellom foreldrene, nemlig for å gi barnet en best mulig total omsorgssituasjon, hindre sabotasje og nedbygge konflikter gjennom likeverdsfølelse, gjensidig samarbeidsbehov, maktlikevekt m.v., jf Rt-1986-313, Rt-1991-1050 og en del underrettsdommer.

Konflikt generelt er mindre skadelig for barn enn tradisjonelle løsninger. Delt omsorg kan bøte på omsorgsmangler ved at to utilstrekkelige kan bli tilstrekkelige sammen. En annen sak er at det kan tenkes tilfelle med omsorgssvikt hvor delt omsorg totalt sett ikke vil gi barnet best utviklingsprognose.

A bor på ett rom hos sine foreldre som har en leilighet på ca 64 m2 bestående av stue, to soverom, kjøkken, entre samt toalett og dusj kombinert. Hans far er født i 1919, hans mor i 1920 og begge er friske og raske. C trives der og han trives også hos sin fars søster og svoger som har eget hus og et landsted i Odalen. A har innrettet sitt arbeid slik at han kan være maksimalt sammen med C. Hvis retten finner at bare den ene av foreldrene bør få den daglige omsorg, må det bli guttens far, fordi han er bedre i stand til å ivareta barnets behov og herunder hans behov for å være sammen med begge sine foreldre, jf påstandens pkt. 3.

Påstandens pkt. 4 ble lite omtalt av A, men antas å ha sammenheng med barnets behov for stabile forhold og med den omstendighet at ankemotparten er polsk. Tilsvarende må pkt. 6 i påstanden sees i sammenheng med den deling av ansvar og omsorg som A mener retten bør komme frem til, jf pkt. 1-3 i hans påstand.

Ankemotparten, B ved sin prosessfullmektig advokat Snorre Torgrimsby, har i det vesentlige anført det samme som tidligere, jf referatene av hennes anførsler i byrettens dom og i ovennevnte kjennelse av 17. desember 1992. For lagmannsretten har hun særlig lagt vekt på følgende:

Moren har hatt omsorgen for C siden han ble født. Han bør fortsette å bo hos henne, med mindre en annen ordning kan påvises å være vesentlig bedre.

A har et konfliktfylt forhold til Cs mor og klarer ikke å skjerme C. A har en kontrollerende, gjennomregulerende holdning til fru B. Han "vet" alltid at han har rett og bygger på rettspolitiske/ideologiske standpunkter som ikke tar hensyn til barnet, jf den sakkyndiges vurdering. Han er preget av retthaveri. Det er han og hans familie som definerer hva som er rettferdig, uten å forstå barnets behov.

Ved årsskiftet 1991/1992 gikk moren med på utvidet samvær for at C skulle få profittere på redusert konfliktnivå, men slik gikk det ikke.

Som eksempel på As egenmektighet kan nevnes den protestantiske dåpen som han fikk i stand 26.5.1991. I 1992 laget han en stor affære om ankemotpartens reise til Polen med C, til tross for at den var klarert på forhånd. Etter feriefraværet var avtalen at han skulle hente C 2.8, men han kom allerede 31.7. Etter rettsmøtet 28. september 1992, skulle han hatt samvær med C den 30.9, men da kom han og ville ikke ha C hvis ikke moren godtok farens standpunkt fra rettsmøtet.

Gjennom årenes løp har A tatt opp en lang rekke saker ved at han projiserer sine konflikter med ankemotparten på andre som ikke er enig med ham, jf barnevernskonflikt, politianmeldelser, bidragssak, erstatningskrav, forliksklage, klage til byrettsjustitiarius over byrettsdommeren og til advokatforeningen over advokatene samt til psykologforeningen over de sakkyndige.

Konfliktnivået er for høyt. Konfliktene er erkjent. As holdning er at hvis han får det som han vil, kan konfliktene legges ned, men i motsatt fall blir de verre. Både konfliktnivået og utsiktene til stadig skarpere konflikter, samt kulturforskjellen og religionsforskjellen tilsier at ankemotparten får foreldreansvaret alene og at C fortsatt får bo fast hos henne med den daglige omsorg hos henne alene.

Delt omsorg vil føre til ekstremt hyppige flyttinger av C og det vil være til stor skade for ham. Likeledes et sterkt utvidet samvær. Det har vist seg at C ikke har hatt godt av den samværsutvidelsen som skjedde ved avtalen av 18. januar 1992. Han ble stadig mer urolig og måtte tas ut av barnehagen fordi han slo de andre barna der, og han slår og biter sin mor når han har vært hos sin far.

Nest siste avsnitt i pkt. 2 i ankemotpartens påstand slutter med setningsleddet "eller som følge av ferieavvikling". Pkt. 1 og 2 i påstanden er rettelig å betrakte som et krav om stadfestelse av byrettens domsslutning pkt. 2, 3 og 4 med tilføyelse av nevnte setningsledd. Påstandens pkt. 3 har sammenheng med at Fylkesmannen i Oslo og Akershus den 4. desember 1992 stadfestet bidragsfogdens vedtak av 8. april 1992 der bidraget til sønnen C ikke ble endret. Etter indeksregulering pr. 1. juni 1992 løper bidraget med kr 1470,- pr. mnd. og det skal indeksreguleres neste gang pr. 1. juni 1993. Videre stadfestet Fylkesmannen bidragsfogdens vedtak om at B ikke skulle betale bidrag til A for sønnen C. Fylkesmannens vedtak er endelig og kan ikke påklages.

Det første sakkyndige vitnet, var cand.jur. Bjørn Egil Nordtvedt som gjorde rede for sitt syn på de rettslige og sosiologiske momenter som etter hans mening kunne ha betydning i saken. A gjorde hans betraktninger til sine og de er i det alt vesentlige kommet til uttrykk i ovenstående referat av As anførsler.

Det andre sakkyndige vitnet, psykolog Elisabeth Backe-Hansen, forklarte at hun i byretten fravek sin skriftlige erklæring og anbefalte at moren skulle få foreldreansvaret alene. Etter å ha fulgt partsforklaringene i lagmannsretten var hun blitt styrket i sin oppfatning om at dette vil være det beste for barnet. Det er et så høyt konfliktnivå mellom foreldrene at det ikke er utsikt til at de kan samarbeide om spørsmål som hører inn under foreldreansvaret. Faren viser en ekstrem konfliktvilje som knytter seg til hans emosjonelle problemer, personlighetsproblemer og funksjonsproblemer slik at han stadig krisemaksimerer, trekker konfliktene for langt og fastholder såkalte krenkelser, retthaverisk og selvrettferdig. Delt omsorg med stadig flytting av barnet mellom to så forskjellige omsorgspersoner vil føre til at barnet aldri får ro, men stadig vil befinne seg i et konfliktfelt, bl.a. i en rekke praktiske spørsmål som f.eks. med hensyn til henting, bringing, sykdomstilfelle, klær, leker, leggetid etc. Forøvrig kan det ikke legges til grunn at faren har en så god omsorgsevne som man tidligere har antatt.

Lagmannsretten er kommet til at dom må bli å avsi i overensstemmelse med ankemotpartens påstand.

C har bodd fast hos sin mor siden han ble født. Det er hun som har oppnådd sterkest tilknytning og kontakt med barnet. Hennes omsorgsevne er ikke lenger bestridt. Det er ikke noe å utsette på hennes personlige egenskaper. Hun har lært seg bra norsk og har funnet seg tilrette i Norge. Det er hun som best kan sørge for at barnet får den nødvendige daglige omsorg. Hun har vist i praksis at hun forstår og legger vekt på at C bør få god kontakt med sin far gjennom samværsretten. Hun har gitt C en trygg og velordnet tilværelse i en leilighet på 57 m2 med to rom, kjøkken, bad og entre.

Husleien er kr 4000,- pr. mnd. Fra januar 1993 får hun husleiestøtte kr 3200,- pr. mnd. Forøvrig har hun overgangsstønad, barnebidrag og barnetrygd med netto tilsammen ca kr 7500,- pr. mnd.

Retten er ikke i tvil om at C fortsatt bør bo fast hos sin mor og at hun fortsatt bør ha den daglige omsorg for ham. Det ville være skadelig for C om han skulle bo fast sammen med begge sine foreldre med stadig flytting mellom dem i et konfliktfelt, slik som beskrevet av psykolog Backe-Hansen. Retten legger til grunn at A har en slik sterk konfliktvilje som psykologen har påpekt. Riktignok forsøkte han under ankeforhandlingen å vise en annen holdning enn tidligere, jf byrettsdommen, men noen vilje til kompromiss eller andre løsninger enn sine egne kunne ikke spores. Det skinte igjennom at tilløpene til en forsonlig holdning var betinget av at han fikk det som han ville og sprang ut av hans ønske om å oppnå det. A har subsidiært nedlagt påstand om at C skal bo fast sammen med ham, men det ville etter rettens mening være en åpenbart dårligere ordning, selv om hans omsorgsevne isolert betraktet må sies å være god nok. Hans samarbeidsevne er derimot ikke god, og det er ingen grunn til å ta den risiko som er forbundet med å rive C ut av de tilvante forhold ved å flytte ham fra moren.

Retten er videre kommet til at B bør ha foreldreansvaret alene. Også på dette punkt legger retten avgjørende vekt på As sterke konfliktvilje og hans holdninger, jf ovenfor. Det siste året har det riktignok bare vært noen få konkrete episoder, men mulighetene for å få i stand et brukbart samarbeide om C har ikke bedret seg. Under henvisning til det dårlige forholdet mellom partene har byretten bl.a. bemerket følgende, som lagmannsretten i det vesentlige tiltrer, vedrørende en ordning med felles foreldreansvar:

En forutsetning for at en slik ordning skal kunne fungere, må være at konfliktnivået mellom foreldrene ikke er større enn at de etter samlivsbruddet greier å samarbeide om de spørsmål som typisk tilligger foreldreansvaret. I denne sak synes enhver vilje, særlig fra fars side, til å samarbeide om barnets situasjon, å mangle helt. Konflikten partene i mellom synes så sterk at alt annet enn en løsning der en av foreldrene alene tildeles foreldreansvaret, virker ugjennomførbar.

Byretten kom til at samværsordningen burde begrenses til loven normalmodell og ga en begrunnelse for dette, jf byrettesdommens side 16 og 17. Senere ble partene enige om en utvidelse av samværet, jf avtalen av 18. januar 1992. B forklarte i lagmannsretten at A hadde lovet henne å stoppe rettssaken hvis hun gikk med på utvidet samværsrett, trakk tilbake en politianmeldelse og var villig til å kritisere de sakkyndige. Hun gikk da med på alt unntagen det siste, men rettssaken ble ikke stoppet og C ble stadig mer urolig. Moren måtte ta ham ut av barnehagen fordi han slo barna der og han slår og biter sin mor når han har vært hos faren. Lagmannsretten legger hennes forklaring til grunn, og finner at det er best for C at samværsretten blir slik som bestemt av byretten med den lille tilføyelse som det er gjort rede for tidligere. Det er ihvertfall for tiden uheldig for C å tilbringe en natt pr. uke hos sin far i tillegg til helgesamværene. Hans behov for trygg og stabil tilknytning til sitt hjem tilsier den løsning som nå også lagmannsretten har funnet vil være den beste for gutten.

Lagmannsretten finner ikke å kunne gjøre foreldreansvaret eller den daglige omsorg betinget av at moren unnlater å flytte. Det er ikke fremkommet noe i saken som tyder på at hun akter å flytte. Selv har hun opplyst at hun har bosatt seg i Norge for godt. Hvis hun ombestemmer seg og vil flytte til utlandet, mest nærliggende er vel da en flytting til hennes fedreland Polen, vil det ihvertfall i de nærmeste år være det beste for C å følge sin mor.

Pkt. 6 i As påstand gjelder oppfostringsbidrag og tar sikte på en situasjon med delt daglig omsorg, idet dette er realiteten også i påstandens pkt. 3. Han har ikke påstått seg frifunnet for å betale oppfostringsbidrag når C skal fortsette å bo fast sammen med sin mor mens A må nøye seg med samværsrett slik som nevnt ovenfor. Han har ikke hatt noe å bemerke til ankemotpartens påstand om at han i så fall skal betale bidrag for C slik som bestemt av Fylkesmannen, nemlig med 11 % av inntekten etter de vanlige regler. Fylkesmannens bestemmelse om bidraget er i utgangspunktet basert på pkt. 5 i byrettens dom. Også av ankeerklæringen fremgår det at dette punkt i dommen er påanket av A som en konsekvens av hans syn på spørsmålet om daglig omsorg.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endring i byrettens omkostningsavgørelse. Anken har vært forgjeves og A blir å ilegge omkostningene ved ankesaken. Etter rettens mening foreligger det ikke særlige omstendigheter som tilsier at A bør fritas for erstatningsplikten, jfr. tvistemålsloven §180, første ledd.

Advokat Torgrimsby har inngitt omkostningsoppgave som viser medgått tid 102 timer for hans vedkommende og 12 1/2 time for det sakkyndige vitnet Elisabeth Backe-Hansen. Med timesats kr 495,- og tillagt kopieringsutgifter kr 800,- utgjør det samlede omkostningskrav kr 57477,50.

Retten har ikke noe å bemerke til kravet vedrørende det sakkyndige vitnet, men advokatens arbeid med tilsammen 102 timer går ut over det som etter rettens skjønn kan anses som rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført. Under fri sakførsel har den oppnevnte prosessfullmektig en særlig plikt til å begrense arbeidet med saken til det som er rimelig og nødvendig. Riktignok kom det usedvanlig mange og lange skriftlige innlegg fra den ankende part, men det var lett å se at det meste av det han skrev var forhåndsprosedyre som man rolig kunne la ligge til ankeforhandlingen. Sakens reelle omfang illustreres ved at ankeforhandlingen tok 7 1/2 time. De reelle tvistepunkter i saken var relativt få og oversiktlige. Dertil kommer at prosessfullmektigen allerede hadde nedlagt et helt usedvanlig langvarig arbeid med saken i byretten. Retten finner at prosessfullmektigens arbeid overskrider det rimelige og nødvendige med 42 timer. Kopieringsutgifter tilkjennes ikke særskilt. Med tillegg av godtgjørelsen til det sakkyndige vitnet, kr 6187,50, blir de samlede omkostninger kr 35887,50.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. B skal ha foreldreansvaret alene for partenes fellesbarn, C født xx.xx.1990.

2. B skal ha den daglige omsorg for C som skal bo fast sammen med henne.

3. A har rett til samvær med C etter følgende bestemmelser: a) hver onsdag fra kl. 1600 til kl. 1930. b) annenhver weekend fra fredag kl. 1600 til søndag kl. 1800. c) to ukers sammenhengende feriesamvær hver sommer. d) annenhver jul, da han skal hente C den 22. desember kl. 1600 og levere ham tilbake den 28. desember kl. 1600. e) annenhver påske, da han skal hente C kl. 1600 tirsdag i påskeuken og levere ham tilbake 3dje påskedag kl. 1600. f) annenhver nyttårshelg, da han skal hente C den 29. desember kl. 1600 og levere ham tilbake den 2.1. kl. 1600.

Det gis ikke kompensasjon for samvær som faller bort som følge av As arbeidstid, eller som følge av ferieavvikling.

Partene har gjensidig plikt til å varsle den annen om endringer/bortfall av det enkelte samvær i forhold til den av retten fastsatte samværsplan.

3. A skal betale bidrag til B for sønnen C slik som bestemt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

4. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

5. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige med 35887,50 - trettifemtusenåttehundreogåttisyv 50/100 - kroner.