LE-1992-557

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-11-05
Publisert:	LE-1992-00557
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-02177 A/34 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00557 A - Anket til Høyesterett - 1. B skal fra 1995 av ha rett til to samvær pr kalenderår med barna C, D og E. Samværene skal ha en varighet av fire timer hver gang og skje i nærvær av en tredjeperson. Denne fastsetter de nærmere vilkår for gjennomføringen av samværsordningen. Utgiftene ved samværene bæres av B, se Høyesterett HR-1994-00158 B.
Parter:	Ankende part: B. (Prosessfullmektig: Advokat Jørn Eikanger, Alta). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Ingrid Bø Lædre, Borgen).
Forfatter:	Lagdommer Jan Villum, formann. Kst. lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Mindretall: Ekstraordinær lagdommer H. Byrkjeland
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder nektelse av fars samværsrett med barn etter skilsmisse.

A, født i 1961, og B, født i 1957, inngikk ekteskap i 1979. Det er tre barn i ekteskapet - C, født xx.xx.1980, D, født xx.xx.1983 og E, født xx.xx.1986.

Partene bodde sammen i X og Y før de i februar 1988 flyttet til Oslo. I februar 1990 tok A med seg de tre barna og flyttet hjemmefra til et krisesenter i Oslo. Samlivet har senere ikke vært gjenopptatt, og partene ble skilt ved bevilling datert 29. januar 1992. A bor nå sammen med barna i en leilighet under hemmelig adresse et sted på Østlandet. B flyttet en stund etter samlivsbruddet tilbake til Y.

B har ikke hatt noen form for kontakt med barna siden samlivsbruddet i februar 1990. I mars 1990 gikk han til søksmål med krav om å bli tilkjent omsorgen for barna. Under hovedforhandlingen for Oslo byrett inngikk partene rettsforlik om at A skulle ha foreldreansvaret alene og den daglige omsorgen for alle tre barna. A motsatte seg at B skulle ha samvær med barna. Oslo byrett avsa 22. november 1991 dom med slik domsslutning:

1. B skal ikke ha samvær med C, født xx.xx.80, D, født xx.xx.83 og E, født xx.xx.86.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Lagmannsretten viser til byrettens dom for så vidt gjelder byrettens begrunnelse og partenes anførsler for byretten.

B har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han har nedlagt slik påstand:

1. B skal ha samvær med C, født xx.xx.80, D, født xx.xx.83 og E, født xx.xx.86 fastsatt etter rettens skjønn.

2. B eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

A har tatt til motmæle, og hun har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Begge parter er innvilget fri sakførsel, og de har fått oppnevnt advokater etter fritt valg som prosessfullmektiger.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 20. og 21. oktober 1992. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne som også hadde forklart seg for byretten, og det ble opplest og dokumentert forklaringer fra sju vitner som var avhørt ved bevisopptak i Alta herredsrett forut for sakens behandling i Oslo byrett. For byretten var psykolog John G. Sandstrøm og spesialpedagog Liv Johannson oppnevnt som sakkyndige. Deres erklæringer fra desember 1990 ble opplest og dokumentert for lagmannsretten. Øvrig dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Psykolog Fritz Johannessen er oppnevnt som sakkyndig av lagmannsretten. Han har avgitt sakkyndigrapport, og han møtte og avga forklaring under ankeforhandlingen.

Den ankende part, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Barneloven utgangspunkt er at den av foreldrene som barna ikke bor sammen med, har rett til samvær med barna, jfr. §44 annet ledd.

B har ikke inngått avtale som skulle redusere hans rettigheter, og byretten tok feil da den bestemte at han skulle nektes samvær med sine barn. Samværsrett kan bare nektes hvis det vil være skadelig for barna, og slik skademulighet kan ikke påvises.

Byretten og de to sakkyndige for byretten har ukritisk lagt A s forklaring til grunn ved bevisbedømmelsen av konfliktene som førte til samlivsbruddet. Fra As side er det fremsatt en rekke ubegrunnede påstander om at B ved flere anledninger har opptrådt voldelig overfor henne og barna, og det er fremsatt anklager om at A av sin tidligere ektefelle og dennes mor skulle ha vært dratt med i kriminell adferd, med butikktyverier i stor stil og salg av reseptbelagte medikamenter til narkomane på strøket i Oslo. Det er ikke gjort noe forsøk fra ankemotpartens side på å få bekreftet disse anklagene, og det er ikke holdepunkter for å anta at anklagene er riktige.

B er uføretrygdet. Han har hatt vondt i ryggen siden 1983, og han lider dessuten av angst. Han ser ikke bort fra at dette kan ha ført til enkelte problemer i forholdet til ektefellen, men han kan ikke forstå at A hadde noen grunn til å foreta den dramatiske flyttingen til krisesenteret i februar 1990. Flyttingen kom helt overraskende på ham, og han var meget bekymret for hvordan barna og Aina hadde det og hvor de befant seg. Han har imidlertid forlengst akseptert at samlivet er opphørt og at skilsmissen er et faktum. Han har på ingen måte noe ønske om at han og Aina skulle starte et nytt forhold.

Det har aldri vært, og det er fortsatt ikke, noen grunn til å frykte for at B skulle oppsøke A og barna mot hennes vilje. Det er derfor en unødig dramatisering når Ainas nåværende bolig skal være med hemmelig adresse, og at dette brukes som et moment for å nekte ham samvær med barna.

Det må anses som meget alvorlig fullstendig å nekte faren samvær med sine barn, og det skal bare gjøres i de rene unntakstilfellene. Det må være tale om personlige egenskaper hos faren som gir grunn til frykt for at han vil skade dem eller påvirke dem på en uheldig måte.

Det er ikke sannsynliggjort at B skulle utgjøre noen slik trussel mot sine egne barn eller mot andre. Selv om retten skulle legge til grunn at det har forekommet enkelte uheldige episoder i partenes samliv over 10 år, er det ikke tilstrekkelig til å fastslå at faren er uegnet til å ha samvær med sine barn etter at konfliktene i ekteskapet er kommet på avstand. B har ikke vist aggressive tendenser overfor omverdenen, og det er ingen uoverensstemmelser mellom ham og barna som skulle gi motiv for noe ønske om å skade dem på noen som helst måte.

Det er beklagelig at ankemotparten så sterkt har trukket frem B s mor og hennes angivelige uheldige innflytelse på familien. Det er ikke ført beviser for anklagene mot henne, og det er heller ikke sannsynliggjort på annen måte at Ainas forklaring om sin tidligere svigermor er riktig. Barnas bestemor er imidlertid ikke part i saken, og hun har ikke noen lovbestemt rett til samvær som eventuelt skulle nektes henne.

B har ikke sett sine barn på snart tre år, og han savner dem meget. Han føler det urettferdig at Ainas negative innstilling til tidligere ektefelle skal berøve ham retten til å se sine egne barn. Han ønsker å normalisere forholdet til barna ved å få samværsrett.

Han er imidlertid klar over at fraværet på nærmere tre år har økt avstanden mellom barn og far, og han aksepterer at barna kan være skeptiske til å gjenoppta kontakten etter så lang tid. På denne bakgrunn er han innforstått med at retten fastsetter en begrenset samværsordning. Det viktigste for ham er å få se barna sine igjen og kunne være sammen med dem i kortere perioder. Inntil barna igjen blir kjent med sin far, vil han ikke kreve en samværsordning som innebærer at barna skal besøke ham i Z, og han vil være innforstått med å akseptere en ordning som forutsetter at han ikke tar barna med seg til bestemoren, og at samværene med barna skjer med en annen tilsynsperson til stede.

En slik forsiktig ordning bør kunne berolige A samtidig som den sikrer faren mot mistanker og beskyldninger. Etter en tid med skånsom tilpassing burde samværsordningen kunne utvides.

Under ankeforhandlingen ble det opplyst at A nå har det bra og at hun føler seg "psykisk ovenpå". Hun bør derfor nå være i stand til å akseptere at faren har samvær med barna uansett bakgrunnen for motsetningsforholdet mellom foreldrene.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Byrettens dom var riktig da den ble avsagt i november 1991, og den er like riktig nå ett år etter. Barna har fått ytterligere avstand til sin far, og konflikten mellom foreldrene er like uløselig som før. A har stor mistillit til B. Samlivet var meget vanskelig, og hun ble jevnlig trakassert av sin ektefelle og hans mor. Aina traff sin tilkommende ektefelle da hun var bare 14 år gammel, og hun fikk sitt første barn da hun var 18.

Det var et negativt klima i hjemmet til B. Han var selv sterkt dominert av sin mor, og han overførte denne dominansen i forholdet til Aina. Samlivet var preget av ukontrollerte handlinger og reaksjoner fra hans side, og det var mange episoder med utøvelse av fysisk vold overfor Aina og barna, særlig de to eldste. Aina ble nektet kontakt med sin egen familie, og hun førte en isolert tilværelse sammen med sin ektefelle som var ufør og led av angst.

Etter at familien flyttet til Oslo i 1988, ble A truet av sin mann og svigermor til å delta i butikktyverier. Hun stjal mat og klær, og svigermoren presset henne til å selge reseptbelagte piller til narkomane på strøket i Oslo.

Etter at hun flyktet hjemmefra med barna i februar 1990 har hun forklart seg detaljert om dette på krisesenteret, og hun har avgitt flere politiforklaringer. Så vidt hun vet er etterforskningen ikke avsluttet. Hun tror ikke at det er reist noen siktelse mot henne for medvirkning og hun kjenner ikke til om svigermoren er under noen form for straffeforfølgelse.

A er alvorlig redd for at B og hans familie kan skade henne og barna. Rolf Erik og hans mor var krenket over at Aina flyktet med barna, og både Rolf Erik og hans mor har avvikende karakteregenskaper som gjør at de kan finne på hva som helst for å straffe henne. Det er derfor påkrevet at hun fremdeles oppholder seg på hemmelig adresse.

A har nå fått egen leilighet der hun bor sammen med alle tre barna. Hun har dessuten fått seg en ny kjæreste som kalles pappa av de to døtrene hennes. Hennes livssituasjon er bedret, og hun er i ferd med å rehabilitere seg etter de vanskelige årene i samlivet med B. Også barna er falt til ro. Særlig gjelder det sønnen C som åpenbart hadde tatt skade under oppveksten. Etter samlivsbruddet ble han aggressiv overfor sin mor, og mange av farens dårlige egenskaper kom til uttrykk hos sønnen. Aina ga sitt samtykke til at barnevernet overtok omsorgen for C og plasserte ham i fosterhjem fra årsskiftet 1990/91 til sommeren 1992. Han er nå tilbake hos moren som en nærmest "ny gutt".

B viste aldri noen forståelse for Ainas problemer i ekteskapet, og har aldri hatt noen innsikt i barnas forhold. Han er bare forurettet og full av bebreidelse mot andre. Han har aldri vært villig til å innrømme noe eget ansvar for situasjonen de har befunnet seg i, og det er ikke fremkommet opplysninger som skulle tyde på at han har endret sine holdninger.

I de nærmere tre år som er gått siden samlivsbruddet, har han aldri sendt barna en hilsen eller en gave. Hans ønske om samvær med barna er bare fremsatt av hensyn til ham selv og ikke av hensyn til barna. C og D har klart gitt uttrykk for at de ikke ønsker noe samvær med faren, og en tvungen samværsordning vil utvilsomt være meget opprivende for dem. E var så liten ved samlivsbruddet at hun knapt husker faren.

A er ikke innstilt på å medvirke ved gjennomføringen av en pålagt samværsordning. Hennes dype motsetningsforhold til faren vil kunne føre til en lojalitetskonflikt som barna bør spares for.

Det er derfor ikke grunnlag for å endre byrettens dom.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall bestående av lagdommer Villum og kst. lagdommer Sundt-Ohlsen og et mindretall bestående av ekstraordinær lagdommer Byrkjeland.

Flertallet skal bemerke:

Når partene selv ikke blir enige om en samværsordning, skal retten fatte en avgjørelse som først og fremst retter seg etter det som er best for barna.

Flertallet viser til Rt-1989-148 og siterer fra førstvoterendes votum inntatt på side 152 f.f.: Etter barneloven §44, tredje ledd, siste pkt. skal avgjørelsen om samværsrett først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Bestemmelsen må ses i lys av første ledd i §44 om barnets rett til samvær med begge foreldre og annet ledd om rett til samvær for den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med. De samværsrettssakene som har vært behandlet ved domstolene har ofte angått betydningen av partenes personlige egenskaper og motsetningsforhold dem imellom. Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jfr. Rt-1976-1497.

Nektelse av samværsrett skal derfor bare kunne finne sted i de tilfeller hvor utøvelse av foreldrenes samværsrett med rimelig grad av sannsynlighet vil være uheldig for barnet, jfr. Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og foreldre (1989) side 112.

Begge de to sakkyndige for byretten frarådet samværsrett for faren. Spesialpedagog Johannson konkluderte i desember 1990 med: Dersom far skulle ha samvær med barna nå, ville konfliktene igjen blusse opp. Man kan derfor ikke anbefale noe samvær mellom far og barna på det nåværende tidspunkt.

Psykolog Sandstrøm konkluderte samtidig (desember 1990) med: Ut fra en totalvurdering vil barna på et senere tidspunkt selv kunne velge om de vil ha kontakt med far, og en finner det da naturlig at de får dette. Imidlertid vil en på nåværende tidspunkt poengtere viktigheten av en strukturert utviklingsramme for disse, og på det grunnlag konkluderes med at A innehar daglig omsorgsansvar og foreldreansvar for barna. Videre at far ikke gis besøksrett på det nåværende tidspunkt, men at dette kan tas opp igjen på annen tid når barna har fått tid til å stabilisere seg og å komme i en strukturert funksjon. Den sakkyndige vil avslutningsvis anmerke at dette kan ta tid.

Psykolog Fritz Johannessen, som har vært oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, har i sin sakkyndigerapport datert 3. september 1992 kommet med følgende vurdering: Da saken var oppe i byretten for knapt ett år siden, var samtlige fagfolk som uttalte seg, enige om at mor og barn trengte ro og skjerming, og retten kom da også til det resultat at faren av den grunn ikke burde få samvær. Spørsmålet er da om saken stiller seg annerledes i dag.

Konsekvensene av samværsnekt versus en form for samværsordning må drøftes ut fra de aktuelle forhold. Dersom faren holder fast ved de holdninger han gir uttrykk for i samtale med meg, tror jeg det er grunn til å frykte at han vil formidle disse til barna, noe som i beste fall kan komme til å virke forvirrende på dem, i verste fall skremmende. Det er moren som har den daglige omsorg for barna. Det er viktig for barna at hun er i stand til å fungere, og det forutsetter at hun kan føle seg trygg. Dersom far får treffe barna, vil han antakelig prøve å få tak i hvor de bor, og ut fra sakens forhistorie er det en opplysning han ikke bør få. På den annen side er han jo barnas far, og de er naturlig nok nysgjerrige på hvordan det går med ham, og hvordan han er i dag. Problemet er hvordan det kunne etableres kontakt uten at det oppstår risiko for at barna involveres i konflikten mellom foreldrene, og uten at deres gamle frykt aktiveres på ny. Under vanlige forhold hadde man hatt den mulighet at far og barn i det minste kunne ha noe skriftlig kontakt, og at far kunne sende gaver til barna på fødselsdager og til jul.

Jeg ser ikke bort fra at det kunne gå an å finne en ordning som gjør det mulig også i den foreliggende sak. Hvis foreldrene kunne finne fram til en løsning her, tror jeg det kunne være positivt. Når det gjelder det spørsmål retten har kompetanse til å avgjøre, nemlig samvær, har jeg ikke lett for å se at det i dag ville være mulig å finne en form som ivaretar hensynet til barna og moren. Fars samværsrett må veies opp mot at barna ikke skal utsettes for noen risiko.

I sin muntlige redegjørelse under ankeforhandlingen i lagmannsretten ga psykolog Johannessen uttrykk for at han fant saken meget vanskelig, og at han ikke ønsket å gi lagmannsretten en klar anbefaling om samværsrett skulle nektes eller ikke. Han mente at det kunne være en risiko for at både morens frykt for faren og farens oppfatning av krenkelse fra morens side, kan bli overført til barna. Et eventuelt samvær med far bør derfor utøves under tilsyn, ihvertfall til en ser hvordan forholdet kan utvikle seg. Psykolog Johannessen presiserte at det ville vært en fordel om foreldrene selv hadde funnet frem til en minnelig samværsordning, og han kunne ikke tilrå samvær under tvang.

Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at det var store konflikter i samlivet og ekteskapet til A og B, og at det har forekommet episoder med voldelig adferd fra mannens side overfor hustruen. Hvilket omfang den fysiske volden har hatt er imidlertid uklart, og flertallet har ikke tilstrekkelige holdepunkter for å kunne fastslå at noen av de tre barna har vært utsatt for direkte vold fra farens side.

Flertallet legger videre til grunn at A dessuten har vært utsatt for trusler og press fra sin mann og svigermors side av en slik art at det må betegnes som psykisk mishandling.

Som byretten finner flertallet det bevist at barna ved flere anledninger har vært vitne til opprivende konflikter mellom foreldrene, og at B overfor sin ektefelle har opptrådt på en aggressiv måte som har skapt angst hos barna.

Samtidig finner lagmannsretten at Bs totale mangel på forståelse for As problemer i ekteskapet og hennes flukt fra samlivet vitner om en sviktende innsikt i mellommenneskelige relasjoner. Mye tyder derfor på at han også har liten innsikt i hvordan konfliktene i familien har påvirket barnas situasjon, og at han i fremtidig samvær med barna på ny vil vekke konfliktene til live. Dette inntrykket forsterkes av at B synes sterkt dominert av sin mor. Flertallet finner det dessuten bekymringsfullt at B ikke vil ta avstand fra de trusler som hans mor i følge opplysninger fra advokat Bø Lædre og vitnet Jan Fossum har fremsatt i forbindelse med saken.

Det konfliktfylte samlivet opphørte i februar 1990 da A tok med seg barna og flyktet hjemmefra til et krisesenter. B har etter dette tidspunkt ikke hatt kontakt med barna, og det er ikke opplyst at han har gjort forsøk på å oppsøke dem eller finne ut hvor de bor. Det er heller ikke fremkommet opplysninger om at han skal ha oppført seg direkte truende overfor A etter samlivsbruddet.

Flertallet anser at frykten som A fremdeles føler for B og hans familie er reell. Dette kan imidlertid mer tilskrives opplevelser under samlivet og den etterfølgende opptreden fra svigermors side, enn en begrunnet frykt for nye forulempninger fra den tidligere ektefellens side. Saken om samværsretten og det pågående felleseieskiftet har gjort sitt til å holde liv i konfliktene selv om partene nå er skilt.

Det er ikke fremkommet opplysninger om at B har hatt noen spesiell voldelig adferd utenom familien, og det er ikke holdepunkter for å anta at han har noe motsetningsforhold til sine tre barn som skulle gi grunn til å frykte for at han har noe ønske om å forulempe dem på noen måte.

A har sterke motforestillinger mot at faren skal ha samvær med barna, og hun begrunner dette med at de vil kunne utsettes for uheldige påvirkninger. De to eldste barna har dessuten overfor psykolog Johannessen gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker samvær med B.

Flertallet ser ikke bort fra at barnas motvilje mot å treffe sin far kan skyldes påvirkning fra mor og lojalitet overfor hennes ønsker og situasjon. Barna vet hvem som er deres far, og erfaringsmessig vil barna etter som tiden går bli mer nysgjerrige etter å vite hvordan han har det. Det vil etter flertallets mening være lite heldig for barna å "avskrive" sin far for all fremtid.

Flertallet finner å måtte legge vekt på at det er over to og et halvt år siden samlivsbruddet, og partene er forlengst skilt. Det er kommet en ny mann inn i As liv, og dette er en utvikling som nødvendigvis vil måtte aksepteres av B. Etter å ha hørt hans forklaring under ankeforhandlingen legger flertallet til grunn at slik aksept nå foreligger.

Flertallet er etter en samlet vurdering av Bs personlige egenskaper og forhold kommet til at det ikke synes å foreligge slike avvik at dette isolert sett skulle kunne begrunne helt å nekte ham samvær med barna.

Både mor og barn synes langt på vei å være restituert etter påkjenningene i det konfliktfylte ekteskapet, og flertallet er under tvil kommet til at det ikke lenger foreligger sterke nok grunner til fortsatt å nekte B å treffe sine barn.

Etter en helhetsvurdering finner derfor flertallet at B bør få en meget begrenset samværsrett med barna. Hensikten må være at barna på en forsiktig måte får mulighet til å bli kjent med sin far på ny uten at dette skal innebære noen risiko. Omfanget begrenses derfor til fire samvær pr. år, hvert av fire timers varighet og under tilsyn av en utenforstående person som har begge foreldres tillit.

Det kan stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten av en så begrenset samværsordning, og om det ikke ville være mer skånsomt overfor alle parter at samvær fortsatt ble nektet. Flertallet mener at det er viktig at barna får en mulighet til selv å danne seg et realistisk bilde av sin egen far. Det er nødvendig med en slik kontakt for at de selv kan avgjøre om samværet etterhvert bør utvides og normaliseres.

Det begrensede samværet fastsettes ikke som en overgangsordning. Det vil være opp til partene å vurdere muligheten for en utvidelse, fortrinnsvis ved en minnelig ordning.

Ordningen forutsetter at A og B blir enige om hvem som skal være til stede under barnas samvær med faren. Enigheten kan formidles gjennom andre personer, men det innebærer at begge parter er innstilt på å legge godviljen til for at rettsavgjørelsen kan gjennomføres.

Ordningen innebærer videre at samværsretten gjelder B personlig og ingen andre personer i hans familie dersom dette ikke godkjennes av A og tilsynspersonen som er utpekt av partene. Samværene bør finne sted på Østlandet i nærheten av barnas hjem, og de nærmere bestemmelsene for gjennomføringen av samværsordningen fastsettes av den av partene utpekte tilsynsperson.

Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Byrkjeland, stemmer for at byrettens dom stadfestes. Mindretallet slutter seg til byrettens betenkeligheter i spørsmålet om å etablere en samværsordning for B . Det faktiske grunnlag byretten bygger på er i det alt vesentlige bekreftet, og dessuten supplert, ved bevisførselen for lagmannsretten, slik det også fremgår av flertallets foranstående votum. Verken de 2 sakkyndige for byretten eller den sakkyndige for lagmannsretten har i sine erklæringer henholdsvis i desember 1990 og september 1992 kunnet tilrå samværsrett, etter å ha hatt kontakt med foreldrene og barna. Det er blant annet uttalt at barna trenger ro og stabilitet, og anført at barna på et senere tidspunkt selv kan velge om de vil ha kontakt med faren, se psykolog Sandstrøms erklæring av desember 1990 8. Det pekes i erklæringen på risikoen for at barna vil bli skadelidende, noe som også er understreket i psykolog Johannessens erklæring av 3. september 1992 3 og i hans forklaring for retten. Psykolog Johannessen har også understreket at samvær ikke bør gjennomføres med tvang.

Ingen av de sakkyndige har imidlertid gitt uttrykk for at samværsrett for faren bør være utelukket for all fremtid.

Mindretallet kan ikke se at samværsspørsmålet er kommet i noen vesentlig annen stilling i året som er gått siden byrettsdommen. Spesielt er å merke at farens holdning til problemene under partenes tidligere samliv synes helt uforandret. Dette bidrar i vesentlig grad til å skape frykt hos moren for å innlate seg i kontakt med ham, noe som må ha sterk vekt ved spørsmålet om etablering av samvær med faren er det beste for barna. De to eldste barna har gitt uttrykk for at de ikke vil treffe faren.

Mindretallet kan ellers ikke se at de praktiske muligheter for å etablere en samværsordning er tilstrekkelig opplyst.

Dom blir etter dette å avsi i samsvar med flertallets votum.

Anken har ført frem. Lagmannsretten har vært i tvil om resultatet og finner at det var fyldestgjørelde grunn for begge parter til å la saken komme for retten. I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180, annet ledd, tilkjennes ikke saksomkostninger verken for byretten eller for lagmannsretten.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. B skal fra 1. januar 1993 ha rett til fire samvær pr. kalenderår med barna C, D og E. Samværene skal finne sted om ettermiddagen fra kl. 1600 til kl. 2000 i nærvær av en voksen tredjeperson som partene i fellesskap finner frem til.

Denne tredjepersonen fastsetter de nærmere bestemmelser for gjennomføringen av samværsordningen. Utgiftene i forbindelse med samværene bæres av B.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.