LE-1992-57
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-22 |
| Publisert: | LE-1992-00057 |
| Stikkord: | Passiv søksmålkompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-01852 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-0057 K. (Saken fremmes - HR-1992-00072) |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Knut Alming 2. Kurt Becker 3. Joan Tindale 4. Karin Vistad 5. Lars Harald Brinchmann 6. Tor Skoglund 7. Rolf Nesje 8. Liv Mathiesen 9. Liv Hjelmen 10. Sven Presberg 11. Pål Butler Wang 12. Aase Weil 13. Alfhild Bjerke 14. Steinar Lyngaas 15. Asgeir Husa 16. Anne Sundt 17. Jorunn Solberg 18. Per Villand 19. Reidun Sundvold 20. Ann-Katrin Johansen 21. Ester Tønnesen 22. Harriet Lager 23. Liv Sedberg 24. Witold Sitek 25. Karen Bjøro 26. Terje Bjøro (Prosessfullmektig: Advokatfirma Schjødt ANS v/advokat Dagfinn Clemetsen). Kjæremotpart: Skogen Boligsameie v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech v/advokat Jan-Fredrik Wilhelmsen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Eierseksjonsloven (1983) §27 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Spørsmålet i saken gjelder om et boligsameie har partsevne i en tvist mellom en gruppe sameiere og en annen gruppe sameiere. Tvisten gjelder gyldigheten av en vedtektsendring vedrørende fordeling av fellesutgifter. Oslo byrett avsa den 30. oktober 1991 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Byretten har avvist søksmålet ex officio.
Knut Alming m.fl. har ved sin prosessfullmektig advokatfirmaet Schjødt ANS v/advokat Dagfinn Clemetsen i rett tid påkjært kjennelsen og har nedlagt slik påstand:
"Saken fremmes."
Kjæremotparten har ikke inngitt tilsvar idet kjæremotparten mener at saken kan fremmes. Opprinnelig ble saken anlagt med krav om vedtektsendring. Under saksforberedelsen for byretten ble saken utvidet til også å gjelde krav om tilbakebetaling av erlagte fellesutgifter forsåvidt disse etter de opprinnelige saksøkeres mening var utlignet med for høyt beløp på disse.
Saken ble for så vidt angår tilbakesøkningskravet avvist ved byrettens kjennelse av 8. februar 1991. Etter kjæremål ble byrettens kjennelse stadfestet av lagmannsretten og deretter av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Sakens nærmere sammenheng fremgår for øvrig av byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
De ankende parter, Knut Alming m.fl., har i anledning det kjæremål som foreligger til avgjørelse i det vesentlige anført:
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 1. august 1991 (sitert i byrettens kjennelse) avgjør rettskraftig bare om tilbakesøkningskravet kan fremmes. Det er heller ikke grunn til å fortolke premissene dithen at kjæremålsutvalget har ønsket å uttale noe utover det. For så vidt er vist til Høyesteretts dom av 30. august 1991, Rt-1991-892. Kjæremålsmotpartens prosessfullmektig har meddelt at han fremla kjæremålsutvalgets kjennelse i nærværende sak for Høyesterett. Dersom kjæremålsutvalgets kjennelse er slik å forstå at den avgjør nærværende avvisningsspørsmål, måtte Høyesterett ha avvist den sak hvor dommen ble avsagt 30. august 1991.
Selv om tilbakesøkningskravet er avvist følger ikke derav at tvist om vedtektsendring skal avvises. Tvisten om vedtektsendring er et felles anliggende for samtlige sameiere. Det er et tilbakesøkningskrav ikke, og det involverer også en rekke spørsmål som bare kan belyses ved søksmål mot den enkelte sameier. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og viser til byrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til.
Kjæremålsutvalgets kjennelse avgjør riktignok rettskraftig bare hvorvidt saken kan fremmes for så vidt angår tilbakesøkningskravet. Begrunnelsen for kjennelsen rekker imidlertid lenger og antas å måtte omfatte hele saken. Realiteten i saken er at det er en tvist mellom to grupper av sameiere. Det er for så vidt ingen større grunn til at den ene gruppen kan angis som "Skogen boligsameie." Den tilfeldige omstendighet at styrets formann synes å ha motstridende interesse mot saksøkerne er i den forbindelse uten betydning.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.
Jørgen Wilberg Jan Martin Flod Øystein Hermansen.
Bekreftes for førstelagmannen: