LE-1992-593
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-07 |
| Publisert: | LE-1992-00593 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sarpsborg byrett Nr. 207/90 Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00593-1 og 92-00593-2A |
| Parter: | Ankende part: Arild Enersen. (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Lensebråten, Sarpsborg). Motpart i sak nr 593-1: Kjell Roger Enersen (Prosessfullmektig: Advokat Arnfinn Agnalt, Ski). Motpart i sak nr 593-2: Pål Sigurd Enersen. (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Olav Nome, Sarpsborg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola R. Melheim, formann. 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. 3. Kst. lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Odelsloven (1974) §40, §173, §74, §75 |
Dom :
Saken gjelder odelsløsning.
Kjell Roger Enersen har ved stevning av 28 august 1990 anlagt løsningssak mot Pål Sigurd Enersen for eiendommene gnr 32 bnr 5 og gnr 36 bnr 4 i Skiptvet. (Sak nr 188/1990 ved Sarpsborg byrett). Ved stevning av 27 september 1990 har Arild Enersen anlagt løsningssak. (Sak nr 207/1990 ved Sarpsborg byrett). Pål Sigurd Enersen tok i tilsvar av 9 november 1990 ikke til gjenmæle. Kjell Roger Enersen erklærte ved prosesskrift av 1 oktober 1991 hovedintervensjon i medhold av tvistemålsloven §74. Sak nr 188 ble av byretten stanset i påvente av endelig avgjørelse i sak nr 207.
Under hovedforhandlingen i byretten nedla Arild og Pål Sigurd Enersen felles påstand om løsningsrett. Intervenienten nedla påstand om frifinnelse for Pål Sigurd Enersen. Sarpsborg byrett avsa 2 desember 1991 dom med slik slutning:
1. Pål Sigurd Enersen frifinnes.
2. Arild Enersen betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Kjell Roger Enersen med kr 27520 -kronertjuesjutusenfemhundreogtyve-.
Dommen er av Arild Enersen i rett tid anket til lagmannsrett. Pål Sigurd Enersen har ikke tatt til gjenmæle. Kjell Roger Enersen nedla i tilsvar av 21 februar 1992 påstand om stadfestelse av byrettens dom. ***
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg 12 november 1992. Pål Sigurd, Arild og Kjell Roger Enersen var alle til stede og ga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen reiste rettens formann spørsmålet om det foreligger riktig partskonstellasjon, idet det er begjært hovedintervensjon både for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §74. Den i ankeerklæringen oppførte ankende part og ankemotpart har nedlagt felles påstand. Rettens formann anmodet prosessfullmektigene om å overveie å rette påstandene. Partene fikk anledning til å uttale seg.
Arild og Pål Sigurd Enersen har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Arild Enersens løsningskrav er erklært i rett tid. Fristen følger i dette tilfelle av odelsloven §40 annet ledd. Løsningskrav er fremsatt innen to år etter Pål Sigurds bruksovertakelse. Overtakelsen fant sted gradvis fra høsten 1988. Han flyttet inn på gården ved årsskiftet 1988/89. Jord og beite var leiet bort ut 1989. Det var bare påtrengende vedlikeholdsarbeid som ble utført før innflyttingen i desember 1988.
Arild Enersen kjente til Pål Sigurds kjøpekontrakt, skjøte og overtakelse av eiendommene, men dette er etter Høyesteretts dom Rt-90- 1210 uten betydning; det er bruksovertakelsen som gir utgangspunkt for preskripsjonsfristens løp etter odelsloven §40 annet ledd.
Arild Enersen og Pål Sigurd Enersen har nedlagt slik felles påstand:
Prinsipalt: Løsningssak hvor Kjell Roger Enersen er hjelpeintervenient for Pål Sigurd Enersen.
1. Arild Enersen har løsningsrett til eiendommen gnr. 32, bnr. 5 og gnr. 36, bnr. 4 i Skiptvet.
2. Kjell Roger Enersen og Pål Sigurd Enersen dømmes in solidum til å betale Arild Enersen saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Subsidiært: Søksmålet behandles som intervensjonssøksmål hvor Kjell Roger Enersen er hovedintervenient.
1. Arild Enersen har løsningsrett til eiendommen gnr. 32, bnr. 5 og gnr. 36, bnr. 4 i Skiptvet.
2. Kjell Roger Enersen dømmes til å betale Arild Enersen saksomkostninger for byrett og lagmannsretten.
Kjell Roger Enersen har i hovedsak anført:
Odelsloven §40 annet ledd kommer ikke til anvendelse. Arild Enersen hadde kjennskap til overdragelsen, og det er derfor §40 første ledd som gir utgangspunktet for fristens løp. Skjøte fra Håkon Enersen til Pål Sigurd Enersen er tingslyst 30 august 1988.
Han har nedlagt slik påstand:
1. Sarpsborg byretts dom av 02. desember 91 stadfestes.
2. Kjell Roger Enersen tilkjennes sakomkostninger også for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Byretten har ansett Kjell Roger Enersen som hjelpeintervenient etter tvistemålsloven §75, på tross av at hans påstand var i strid med saksøktes. Hans intervensjonserklæring av 1 oktober 1991 er ikke senere gitt form av hovedintervensjonsstevning, byretten har ikke opprettet egen intervensjonssak etter tvistemålsloven §74, og det foreligger ikke fullstendig domsslutning i intervensjonssaken. Byretten har likevel i saken mellom Arild Enersen og Pål Sigurd Enersen gått ut over partenes påstander.
Det forelå på et tidspunkt for byretten i realiteten tre søksmål, men intervensjonssøksmålet ble ikke gitt eget saksnummer og ble behandlet sammen med sak nr 207. På grunnlag av Arild Enersens og Pål Sigurd Enersens felles påstand burde byretten ha hevet sak nr 207 som forlikt parallelt med utskillelse av intervensjonssøksmålet som egen sak, rettet mot Arild Enersen og Pål Sigurd Enersen.
Arild og Pål Sigurd Enersen har ikke nedlagt påstand om opphevelse av byrettens dom. Lagmannsretten finner det av hensyn til realitetsbehandlingen heller ikke nødvendig å oppheve dommen. Søksmåls- og partsforholdet for lagmannsretten må imidlertid angis i samsvar med det reelle saksforhold og de nedlagte påstander.
Etter de påstander som foreligger for lagmannsretten skal retten behandle anke fra Arild Enersen
1. i forhold til Kjell Roger Enersen
2. i forhold til Pål Sigurd Enersen.
Arild Enersens og Pål Sigurd Enersens felles subsidiære påstand anses i likhet med Kjell Roger Enersens påstand som gjeldende begge ankesaker. Til Pål Sigurd Enersens påstand bemerkes at denne - i likhet med påstanden for byretten - avskjærer tilkjennelse av saksomkostninger fra Arild Enersen etter tvistemålsloven §173, jf nedenfor.
Ankesaken mot Kjell Roger Enersen.
Lagmannsretten finner at fristbestemmelsen i odelsloven §40 annet ledd kommer til anvendelse for Arild Enersens løsningskrav.
Etter bestemmelsens ordlyd stilles ikke subjektive vilkår for anvendelse av særregelen. Høyesteretts dom Rt-90-side 1210 gir etter lagmannsrettens mening støtte for den oppfatning at lovforarbeidene heller ikke gir grunnlag for innskrenkende fortolkning.
Førstvoterende bemerker side 1213: Etter odelsloven §40 første ledd foreldes i utgangspunktet retten til å løse en eiendom på odel dersom løsningssak ikke er reist innen to år etter at skjøte til ny eier er tinglyst. Det er på det rene at denne regel er objektiv i den forstand at løsningsfristen løper uansett om odelspretendenten ikke kjente til de forhold som betinget løsningsretten. Unntak har bare vært gjort i et tilfelle hvor den odelsberettigede var blitt villedet gjennom et misvisende hjemmelsdokument som var utferdiget på vegne av erververen av eiendommen, se Rt-1987-938. Bestemmelsen virker også objektivt i forhold til erververen av eiendommen slik at tinglysingen er avgjørende også dersom erververen har overtatt eiendommen på et tidligere tidspunkt og odelspretendenten kjente til overtakelsen.
Særregelen i §40 annet ledd utskyter imidlertid utgangspunktet for løsningsfristen når bruksovertakelsen skjer på et senere tidspunkt enn tinglysingen. I likhet med første ledd er også denne særregelen objektivt formulert. Fristen begynner først å løpe fra "bruksovertakinga". Lovforarbeidene gir her en subjektiv begrunnelse, idet det i NOU 1972:22 side 83, spalte 2, blant annet uttales: "...Det kunne elles tenkjast at skøyte til kjøparen vart tinglyst lang tid føre bruksovertakinga for å halde salet løynd for odelsrettshavarane, og dermed hindre odelsløysing..." Regelen gjelder altså uansett om hensikten har vært å holde overdragelsen skjult eller ikke. Forarbeidene drøfter ikke om det ved fastleggelsen av tidspunktet for bruksovertakelsen skal legges vekt på om odelspretendenten kjente til eller burde ha kjent til overdragelsen. Det er imidlertid vist til forslaget til en tilsvarende regel i Ot.prp. nr. 14 1906/1907 "Ang. udfærdigelse af en lov om odelsret og aasætesret" og den begrunnelse som der er gitt. Det er her brukt uttrykket "tiltraadt eiendommens besiddelse", og i begrunnelsen presiseres dette til det tidspunkt da "eiendomsovergangen tilkjendegav sig i det ydre ved den nye eiers tiltrædelse af gaarden", se side 19 spalte 1. Lest i sammenheng gir disse lovforarbeidene etter min mening en nokså klar indikasjon på at det lovgiveren hadde i tankene, var at "bruksovertakinga" sikter til de ytre, faktiske manifestasjoner som kan observeres av de odelsberettigede generelt. Dette harmonerer med den objektive form ordlyden er gitt. ... I avgjørelsen i Rt-1987-938, som rett nok gjaldt et ganske annet spørsmål i tilknytning til odelsloven §40, som jeg tidligere har berørt, er hovedhensynet bak regelen overfor de odelsberettigede formulert slik: "de odelsberettigede skal få et entydig varsel om at de må handle om de ikke skal tape sin rett". Etter mitt skjønn gir dette en riktig anvisning på hvordan man skal få fastlagt når bruksovertakelse etter annet ledd i §40 skal anses å være skjedd. De ytre, faktiske forhold som gir seg til kjenne gjennom bruken av eiendommen, lar seg objektivt konstatere.
I en del tilfeller kan det selvfølgelig være vanskelig, med utgangspunkt i loven objektive formulering, å fastslå hvor meget det skal kreves av drift av eiendommen. Men en vurdering i tillegg, hvor den enkelte odelspretendents subjektive forhold kommer inn, ville etter min mening skape en uønsket uklarhet. Særlig fordi det her dreier seg om en preskripsjonsregel, er det grunn til å ha en så objektiv regel som mulig. For øvrig endres loven vurderingstema nokså radikalt dersom man trekker inn hva odelspretendenten burde ha visst. Dette ville i realiteten innebære at man erstattet regelen om bruksovertakelse med en regel om at det tidspunkt skulle være avgjørende hvor odelsløseren ble kjent med eller burde ha kjent til overdragelsen av eiendommen. Man må etter min mening anta at regelen ville ha blitt utformet i denne retning dersom noe slikt hadde vært meningen.
Leses flertallsbemerkningene i sammenheng, kan man etter lagmannsrettens mening ikke - slik Kjell Roger Enersen gjør gjeldende - utlede den motsatte materielle rettsregel av førstvoterendes avsluttende reservasjon: Etter bevisførselen for Høyesterett finner jeg at det ikke er tilstrekkelig dokumentert at Siv Grethe Holven eller hennes mor hadde positiv kjennskap til overdragelsen. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om positiv viten kunne føre til at løsningsfristen startet på et tidligere tidspunkt.
Verken hensynet til besitteren, Pål Sigurd Enersen, eller den annen løsningspretendent kan etter lagmannsrettens oppfatning gi grunnlag for unntak fra en objektiv regel bygget på bruksovertakelsen. Man peker også på at det blant etterkommerne av Håkon Enersens 10 søsken kan ha vært flere interesserte. Det er ikke søkt ført bevis for at overdragelsen og tidspunktet var alment kjent blant de mulige pretendenter.
Retten er etter dette kommet til at Arild Enersens stevning er fremmet i rett tid, idet retten legger til grunn at bruksovertakelse etter Pål Sigurd Enersens kjøp ikke var skjedd 27 september 1988. Jord og beite var leiet ut etter denne tid. Innflytting fant sted ved årsskiftet 1988/89.
Kjell Roger Enersen kan ikke høres med at en odelsløsning som skjer til fordel for sønnen, innebærer odelsmisbruk. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til dom Rt-1990-181.
Arild Enersen må etter dette anses løsningsberettiget, idet hans odelsrett ikke er bestridt.
I saksomkostningsspørsmålet har retten delt seg i flertall og et mindretall. Flertallet, rettens formann, lagdommer Melheim, og kst. lagdommer Lossius, skal bemerke:
Saken reiser et prinsipielt tolkningsspørsmål som har voldt tvil, idet det i nærværende sak er uomtvistet at Arild Enersen har hatt kunnskap om tinglysingen. Det vises her til den reservasjon som fremgår av Høyesteretts dom. Flertallet finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i noen instans.
Rettens mindretall, lagdommer Nygard, finner ikke at saken har voldt slik tvil at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse. Mindretallet stemmer for tilkjennelse av saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett.
Ankesaken mot Pål Sigurd Enersen.
Løsningskrav anses fremmet i rett tid, jf ovenfor. Arild Enersen blir å kjenne løsningsberettiget.
Pål Sigurd Enersen har unnlatt å ta til motmæle og nedlagt likelydende påstand så vel for byrett som for lagmannsrett. Han har imidlertid ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av omkostninger etter tvistemålsloven §173.
Bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen er dommen enstemmig.
Domsslutning :
I sak nr 593-1. 1. Arild Enersen har løsningsrett til eiendommene gnr 32 bnr 5 og gnr 36 bnr 4 i Skiptvet. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I sak nr 593-2. Arild Enersen har løsningsrett til eiendommene gnr 32 bnr 5 og gnr 36 bnr 4 i Skiptvet.