LE-1992-686

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-03-19
Publisert:	LE-1992-00686
Stikkord:	Sivilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo namsrett Nr. A-5/91 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00686K
Parter:	Den kjærende part: Ole Carl Mellingen (Prosessfullmektig: Advokat Tom Erik Medalen). Kjæremotpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Marco Vidar Lilli).
Forfatter:	1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §181, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §172, §174, §181, §172, §180, Tvistemålsloven (1915), §2, §52

Det ble avsagt slik kjennelse :

Saken gjelder saksomkostningsavgjørelsen i namsrettssak om pålegg om trekk i lønn for skyldig restskatt.

Oslo namsrett avsa 28. januar 1992 dom med slik domsslutning:

1. Oslo kommunes påleggstrekk av 3. august 1990 oppheves.

2. Ved avregningen for 1987 godkjennes det forskuddstrekk som Screen Entertainment Scandinavia A/S har trukket, men ikke innbetalt til skattemyndighetene.

3. Ved avregningen for 1988 godkjennes ikke det forskuddstrekk som Screen Entertainment Scandinavia A/S har trukket men ikke innbetalt til skattemyndighetene.

4. Ole Carl Mellingen omlignes for skatteåret 1988. Ved ligningen for 1988 skal det beløp som Screen Entertainment Scandinavia A/S har trukket, men ikke innbetalt til skattemyndighetene ikke regnes som inntekt for Ole Carl Mellingen.

5. Saksomkostninger ilegges ikke.

Ole Carl Mellingen har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen i punkt 5 i namsrettens dom. Oslo kommune har tatt til motmæle.

Saksforholdet fremgår av namsrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Den kjærende part, Ole Carl Mellingen, har nedlagt slik påstand:

1. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves, og hjemvises til ny behandling.

2. Ole Carl Mellingen tilkjennes omkostninger i kjæremålssaken.

Kjæremålsmotparten, Oslo kommune, har nedlagt slik påstand:

1. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den kjærende part har for lagmannsretten gjort gjeldende:

Omkostningsavgjørelsen påkjæres i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålet grunngis i det vesentlige i rettens skjønnsutøvelse, som det hevdes er grovt urimelig og vilkårlig. Det vises til Schei: Tvistemålsloven side 358 og 388 samt Rt-1958-571 og Rt-1964-1419. Lagmannsretten har således kompetanse til å prøve rimeligheten i skjønnsutøvelsen.

Mellingen fikk ved brev av 19. februar 1990, dvs. lenge etter ordinær skatteavregning for 1987, en ny avregning hvor endring av innbetalt skattetrekk ble foretatt. Ved samme brev fikk han underretning om at også skatteavregningen for 1988 var endret. For 1988 hadde Mellingen påklaget ligningen.

Endringene ble ikke forklart, og det var ikke inntatt forfallstidspunkter som ga noen mening. Dessuten var endringen av ligningen etter behandlingen av Mellingens klage for 1988 ikke tatt hensyn til i den nye avregning.

Mellingen påklaget 2. mars 1990 avregningene skriftlig til kemneren i Oslo og purret på svar den 23. mars 1990. Han mottok ingen svar på sine klager og heller ingen forklaring på endringene av skatteavregningen. Han hørte overhodet ikke mer om saken før hans arbeidsgiver mottok trekkpålegg i august 1990, dvs. 5 måneder senere.

Etter å ha mottatt underretning om trekkpålegget til arbeidsgiveren, kontaktet han advokat, som førte en betydelig korrespondanse med kemnerkontoret. Det ble også avholdt et møte med kemnerkontorets folk. Intet av dette førte til noe resultat for Mellingen. Oslo kemnerkontor nektet å oppheve påleggstrekket og nektet å godkjenne det opprinnelig godkjente skattetrekk til tross for at det ikke hadde funnet sted noen formell klagebehandling og til tross for at det ikke var angitt noen ytterligere overprøvningsmuligheter i form av klageadgang. På den bakgrunn så Mellingen seg 16. oktober 1990 nødt til å påklage trekkpålegget til namsretten. Ved namsrettens kjennelse av 2. november 1990 ble den videre tvangsinndrivelse stillet i bero i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §52. Klagen fikk således umiddelbar virkning for Mellingens økonomiske situasjon.

Kemnerkontoret tok ikke hensyn til Mellingens økonomi da påleggstrekkets størrelse ble fastsatt.

Mellingens klage omfattet tre konkrete forhold. Den gjaldt for det første om trekkpålegget skulle oppheves på grunn av mangler ved den forutgående saksbehandling, dernest om gjennomført forskuddstrekk for 1987 og 1988 skulle godskrives Mellingen, og subsidiært om den utbetalte nettolønn skulle anses som bruttolønn i tilfelle nektelsen av å godskrive Mellingen skattetrekket skulle bli opprettholdt.

Oslo kommune tok til motmæle mot klagen til namsretten.

Etter skriftlig saksforberedelse ble saken overført i søksmåls former. Ved kommunens tilsvar til stevningen datert 23. oktober 1991 aksepterte kommunen ett av de forhold som klagen til namsretten omfattet - nemlig at den utbetalte nettolønn skulle anses som bruttolønn hvis nektelsen av å godskrive Mellingen skattetrekket skulle bli opprettholdt. Dette hadde stor økonomisk betydning for Mellingen.

Ved utløpet av vanlig kontortid dagen før hovedforhandlingen fikk Mellingens prosessfullmektig telefonbeskjed fra kommunens prosessfullmektig om at kommunen også aksepterte at det ikke forelå grunnlag for trekkpålegget, idet man erkjente at det forelå saksbehandlingsfeil.

Også dette spørsmål hadde stor betydning for Mellingen, bl.a. fordi han fant det pinlig at hans arbeidsgiver mottok påleggstrekk og fordi det har betydning for forfallstidspunktet.

Etter denne endring fra kommunens side var det kun ett av de foreliggende spørsmål, nemlig om skattetrekket skulle godskrives Mellingen eller ikke, som forelå for namsretten til avgjørelse.

Saken hadde således endret karakter vesentlig på grunn av kommunens stadige erkjennelser under saken. Det vises i den forbindelse til at avgjørelsen av saksomkostningene skal ha sin bakgrunn i saken slik den forelå ved opprinnelig nedleggelse av påstanden, i dette tilfelle i klagen.

Når det gjelder de tvistepunkter som gjensto til avgjørelse av namsretten, har Mellingen fått medhold for 1987, men ikke for 1988.

Mellingen gjør gjeldende at det er grovt urimelig at han ikke er tilkjent saksomkostninger fullt ut. Det vises spesielt til at han gjorde mer enn det kan forventes av ham ved at han engasjerte advokat, som forsøkte å løse saken uten rettslige skritt.

Det var kommunens vrange avvisning av hans klage, som tvang ham til å innsende klage og senere stevning til namsretten. Det er grovt urimelig at en skattyter som uten forvarsel eller forklaring blir pålagt å innbetale et større beløp, skal pådras utgifter til en rettslig behandling av saken, hvor han i det alt vesentlige får medhold. Det vises til at trekkpålegget ble opphevet, at skattetrekk for 1987 blir godskrevet og at ligningen for 1988 skal endres til vesentlig fordel for Mellingen.

Når man spesielt tar partenes forhold i betraktning økonomisk sett, fremkommer igjen urimeligheten ved at skattyter pålegges å dekke egne omkostninger, som for ham utgjør et meget betydelig beløp. Omkostningenes størrelse er påvirket av saksforberedelsen og den lange tid som medgikk for å fremme skattyterens interesser.

Mellingen hadde ikke andre klagemuligheter, og hans klage ble ikke undergitt realitetsbehandling før trekkpålegg ble utferdiget. Det må være et minimumskrav til offentlig forvaltning at endring av godskrift av skattetrekk begrunnes og at klage blir realitetsbehandlet. Videre bør det være et minimumskrav at skattyteren blir meddelt et resultat av klagebehandling før trekkpålegg utferdiges.

Videre gjør Mellingen gjeldende at omkostningsavgjørelsen er vilkårlig, jf rettens bemerkninger på dommens side 15 og 16. Det vises spesielt til rettens bemerkninger om at det fremsto som naturlig for Mellingen å utta klage høsten 1990, og om når saksbehandlingsfeilen ble erkjent.

Det gjøres videre gjeldende at retten ikke kan foreta en såvidt vilkårlig skjønnsutøvelse til skade for skattyteren, da dette reelt sett vil innebære vesentlige begrensninger i skattyterens mulighet for å få prøvet et vedtak fra Oslo kemnerkontors side.

Hvis saksomkostningsavgjørelsen opprettholdes, vil det reelt sett innebære at Mellingen økonomisk sett taper på å ha ført saken, trass i at han har fått medhold i det alt vesentlige av de påklagde forhold.

Kjæremålsmotparten, Oslo kommune, har for lagmannsretten gjort gjeldende:

Namsrettens dom er korrekt og påstås stadfestet.

Det skal svært mye til for å oppheve en omkostningsavgjørelse på det grunnlag at den er grovt urimelig og vilkårlig. Det vises til Schei: Tvistemålsloven bind I side 388 og til Rt-1958-571. Namsrettens avgjørelse er under ingen omstendighet grovt urimelig eller vilkårlig. Saken er dels vunnet og dels tapt for Mellingen, og det er da mest korrekt å følge hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd om at hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Oslo kommune har fått medhold forsåvidt gjelder det inntektsåret da det omtvistede skattebeløpet var størst. Dette er i seg selv nok til at det ikke er noen grunn til å fravike hovedregelen i §174 første ledd.

Kommunen hevder videre at flere forhold som Mellingen har tatt opp i kjæremålserklæringen, er irrelevante for det spørsmål som lagmannsretten skal ta stilling til.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det følger av tvistemålsloven §181 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2, at lagmannsretten bare kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven og at lagmannsretten er bundet av namsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter siden saken er avgjort ved dom. Ifølge Schei: Tvistemålsloven bind I side 387 er det lovanvendelsen for omkostningsavgjørelsen, ikke for tvistegjenstanden, som kan prøves. Kjæremålsretten kan ikke prøve om saksomkostninger burde ha vært tilkjent hvor avgjørelsen beror på et skjønn. Derimot kan retten prøve f.eks. om det "bare er i tvistepunkter av liten betydning" at saken er vunnet, jf tvistemålsloven §174 annet ledd, eller om "det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last at det er kommet til sak", jf tvistemålsloven §172 annet ledd.

Selve rimelighetsvurderingen med hensyn til om unntaksregelen bør anvendes, kan ikke overprøves. Unntak fra denne begrensningen i prøvelsesadgangen må imidlertid gjøres hvor selve skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Det skal dog svært mye til for å oppheve en omkostningsavgjørelse på et slikt grunnlag.

At kjæremålsretten i de tilfelle som er nevnt, er bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, må forstås med den begrensning at dette gjelder bevisbedømmelsen i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav. Bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med dette, og som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen kan prøves.

I denne sak var det etter namsrettens vurdering ingen av partene som tapte saken fullstendig, slik at tvistemålsloven §174 kom til anvendelse ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Videre fant namsretten at slik saken utviklet seg for Mellingen høsten 1990, fremsto det som naturlig for ham å fremme klage til namsretten over det fastsatte trekkpålegg. Under saksforberedelsen frafalt kommunen ett av sine grunnlag for å imøtegå klagen, idet man innrømmet at det tilbakeholdte, men ikke innbetalte forskuddstrekk, ikke skulle regnes som inntekt for Mellingen. Dagen før hovedforhandlingen innrømmet så kommunen at saksbehandlingen i forbindelse med trekkpålegget var beheftet med slik saksbehandlingsfeil at det måtte oppheves.

Etter rettens avgjørelse fikk kommunen medhold i at skattetrekket for 1988 kr 29524,- ikke skulle godskrives Mellingen, mens Mellingen fikk medhold i at skattetrekket for 1987 kr 15769,- skulle godskrives ham. Namsretten fant at det punkt som gjensto for rettens behandling, var et sentralt tvistepunkt i saken. Namsretten fant ingen av de unntak som er nevnt i tvistemålsloven §174 annet ledd, anvendelige og bemerket dessuten at den heller ikke kunne se at det forelå andre særlige forhold som kunne berettige til å gjøre unntak fra hovedregelen i §174 første ledd. Saksomkostninger ble derfor ikke tilkjent.

Mellingen har påberopt seg at etter den måte saken er blitt behandlet på av Oslo kommune, var namsrettens skjønnsutøvelse da han ikke ble tilkjent saksomkostninger grovt urimelig og vilkårlig.

Lagmannsretten kan prøve anførselen om at skjønnet var vilkårlig, jf Schei l.c. side 388 og Rt-1964-1419. Ved avgjørelsen legger lagmannsretten vekt på at for de to inntektsår tvisten gjelder, hadde Mellingen mottatt vanlig skatteoppgjør hvor tilbakeholdt skattetrekk var godskrevet ham. I februar 1990 - nær halvannet år etter avregningen for 1987 - ble han så underrettet om at godskrivningen av skattetrekket for 1987 og 1988 var omgjort. Omgjøringen var ikke begrunnet. Han påklaget skriftlig de foretatte endringer av skatteoppgjørene for de to år, men mottok ingen reaksjon på klagen før trekkpålegg til arbeidsgiver ble utferdiget. Hans eneste mulighet for å få gjennomført en overprøvning av kommunens endringsvedtak var derfor å påklage trekkpålegget til namsretten.

Slik lagmannsretten ser det, er det grunn til å anta at nærværende rettslige behandling av saken kunne ha vært unngått hvis kommunen innen rimelig tid hadde begrunnet sin avgjørelse og besvart Mellingens klage. Betydningsfulle deler av kommunens innsigelser mot Mellingens påstand ble frafalt under saksforberedelsen, tildels like forut for hovedforhandlingen. På det gjenstående punkt i saken fikk Mellingen medhold forsåvidt angår ett av inntektsårene, som beløpsmessig riktignok var noe lavere enn for det inntektsår han ikke fikk medhold for. Lagmannsretten legger imidlertid ikke avgjørende vekt på forskjellen i beløp for de to år. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av omstendighetene under sakens utvikling at namsrettens skjønnsutøvelse ved omkostningsavgjørelsen fremstår som vilkårlig og at namsrettens omkostningsavgjørelse må bli å oppheve og hjemvise til ny behandling, jf Schei l.c. side 390.

Kjæremålet har ført frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, må Oslo kommune betale saksomkostninger til Mellingen. Omkostningsoppgave er ikke inngitt. Omkostningsbeløpet finnes passende å kunne settes til kr 1500,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Oslo namsretts dom av 28. januar 1992 i sak A-5/91 - domsslutningens punkt 5 - oppheves og hjemvises til ny behandling ved Oslo namsrett.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til Ole Carl Mellingen 1500,- -ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.