LE-1992-778
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-05 |
| Publisert: | LE-1992-00778 |
| Stikkord: | Jordskifte, Hevd, God tro |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nord-Gudbrandsdal jordskifterett Nr. 4/1988 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00778 A. |
| Parter: | Ankende part: Inge Sæther (Prosessfullmektig: Advokat Toril G. Kjøllesdal, Oslo). Motpart: Sigurd O. Brun (Prosessfullmektig: Advokat Thor Gerner Holager, Dombås). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Kst lagdommer Petter A. Lossius 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Hevdslova (1966) §2, Hevdslova (1966) |
Saken gjelder spørsmålet om Inge Sæther, som eier av Nedre Åsåren, gnr. 216 bnr. 4 i Sel, har eiendomsrett til hele Nersetra i kraft av hevd og/eller passivitet, eller om Sigurd Brun, som har gården Søndre Åsåren, gnr. 216 bnr. 3 i Sel, fortsatt eier en tredjedel etter skylddelingsforretning av 26. september 1839.
Disse to Åsårengårdene var opprinnelig ett bruk med heimseter (Nersetra) og seter på fjellet (Høgsetra). I 1839 overdro Christen Guttormsen bruket (nå bnr. 3) til sønnen Hans Christensen, som så overdro to tredjedeler (nå bnr. 4) til svogeren Ole Hansen. Det ble holdt skylddelingsforretning 26. september 1839, og av denne fremgår det følgende om setrene: Hvad angaaer Gaardens tvende Sætre Høgsæteren og Neersæteren, erklærede Hans Christensen og Ole Hansen at bemeldte Sætre allerede mellem dem er deelt og de fornødne Markestene opsatte, og skal af Høgsæteren Hans Christensen erholde den Deel, der er beliggende søndenfor de paa Qveen opsatte 3de Markestene, hvorimod Ole Hansen skal have til Eiendom den Deel af Qveen der ligger nordenfor nysmeldte 3de Markestene. Af Neersæteren skal derimod Hans Christensen tilfalde den nordre Deel af Qveen indtil de paa samme staaende 3de Markestene, hvorimod Ole Hansen tilfalder den søndre Deel af bemeldte Qve. ... Paa Høgsæteren blive Sæl og Bod fælleds for Begge, og ligeledes Høeladen og Fjøset, hvorhos paa Neersæteren Husene blive fælleds for Hans Christensen og Ole Hansen.
Om de to brukenes videre historie nevnes at bnr. 3 i 1846 ble overdratt til Paul Tofte Hågenstad, mens bnr. 4 ble overdratt til Hans Olsen Åsåren i 1865. Sistnevnte ervervet i 1881 også bnr. 3 og satt da som eneeier av begge bruksnumre. I 1887 ble det holdt tvangsauksjon, og Thor Bergseng, kjøpmann i Lillehammer, kjøpte begge gårdene. Ragnhild Åsåren, søster av Hans Olsen Åsåren, reiste odelssak mot Bergseng og fikk odelsskjøte på bnr. 4 i 1890. Ragnhild Åsåren satt med denne gården til sin død i 1912. Hennes søsterdatter, Inga Christiansdatter Janson, som var oppvokst på gården, overtok da i kraft av testament. Hun skjøtet i 1971 gården til sin dattersønn, Inge Sæther, den ankende part i nærværende sak.
Bergseng forpaktet bort bnr. 3 til husmannen Syver Olsen Brun, som i 1902 fikk skjøte på gården. I skjøtet er setrene ikke særskilt omtalt. I det som hevdes å være en del av kjøpekontrakten mellom Brun og Bergseng, fremgår det imidlertid at bnr. 3 ble kjøpt med "til og underliggende herligheder og rettigheder deriblandt 2de sæterløkker". Syver Brun overdro bnr. 3 til Ole Brun i 1920, som overdro gården videre til Ola Brun i 1929. Ola Brun skjøtet i 1971 gården til sønnen Sigurd Brun, part i saken her. Skjøtet er tinglyst i 1980.
Nersetra omfatter ca 40 da, og den sydøstlige delen var oppdyrket fra gammelt av. I 1965 - 66 foretok Inge Sæthers far, Paal Sæther, ytterligere oppdyrking av tilsammen 13,3 da. Av dette lå ca 9 da innenfor det området av setra som Sigurd Brun mener tilhører ham. Det som ikke er dyrket, består vesentlig av blandingsskog. Seterhusene er i dag borte, men rester av grunnmur kan sees.
På den annen av de to setrene, Høgsetra, er det i dag etablert en fellesseter der Inge Sæther og Sigurd Brun har henholdsvis 24 og 17 luter av i alt 144. Det synes for øvrig å være enighet om at partene tidligere hadde kuene i samme fjøs på Høgsetra, men de oppfattet det slik at de der hadde hver sin seter.
Den 1. april 1969 ble Inga Janson m.fl. tilskrevet av advokat Oscar Schjøll, som på vegne av Ola Brun redegjorde for de rettigheter han mente tilkom bnr. 3. Dette gjaldt bl.a. rettigheter i Åsåren sameie, et gammelt utmarkssameie i fjellet på 3 - 5000 da. I brevet ble det vist til skylddelingsforretningen av 1839, og at denne delingsforretningen omhandlet "gårdens hus, setre og innmarken".
I 1972 reiste Inge Sæther og Johanne Åsåren, sistnevnte som eier av gnr. 216 bnr. 1 (Øvre Åsåren), sak mot fire eiere av senere utskilte bruk under gnr. 216 med påstand om at disse ikke var medeiere i utmarkssameiet i fjellet. Brun var ikke part i saken. Høyesterett avsa dom 12. desember 1975. Dommen er inntatt i Rt-1975-1122, der også lagmannsrettens og herredsrettens dom er referert.
Sigurd Brun reiste i 1988 jordskiftesak mot Inge Sæther med bl.a. krav om utskifting og grensegang for sameieskog for bnr. 3 og 4 og dessuten for Nersetra. Inge Sæther mente på sin side at skogen var delt allerede en gang på 1800-tallet, og at setra i sin helhet tilhørte gnr. 4. Nord-Gudbrandsdal jordskifterett avsa dom i begge søksmål 28. mai 1991 og kom for skogens vedkommende til at den allerede var delt, slik Inge Sæther mente. I spørsmålet om setra fikk Sigurd Brun medhold, og domsslutningen lyder slik: På Nersetra skal grensa mellom delen til gnr. 216, bnr. 3 og delen til bnr. 216, bnr. 4 gås opp. Sakskostnader blir ikkje ilagt.
Den 3. juli 1991 fastsatte jordskifteretten grensen i Nersetra, og etter det som er opplyst, ble grensen fastsatt i samsvar med Sigurd Bruns påstand.
Inge Sæther har for spørsmålet om eiendomsretten til Nersetra i rett tid påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Sigurd Brun har tatt til gjenmæle. Hovedforhandling ble holdt på Otta 23. og 24. september 1992, der partene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt to vitner, Mildred Sæther og Olav Iver Haugen. Det som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Lagmannsretten holdt befaring på Nersetra, der partene påviste grenselinjer o.a.
Inge Sæther har nedlagt slik endelig påstand:
1. Prinsipalt: Inge Sæther kjennes som eier av hele Nersetra.
Subsidiært:
Inge Sæther har eksklusiv bruksrett til den delen av Nersetra som er oppdyrket og som ligger innenfor den 1/3 av Nersetra som Sigurd O. Brun måtte være eier av.
2. Sigurd O. Brun dømmes til å betale Inge Sæther saksomkostningene for jordskifteretten og lagmannsretten.
Sigurd Brun har nedlagt slik påstand:
1. Jordskifterettens dom av 28. mai 1991 stadfestes.
2. Inge Sæther dømmes til å betale Sigurd O. Brun saksomkostningene for jordskifteretten og lagmannsretten.
Inge Sæther har særlig anført:
Jordskifteretten har tatt feil i spørsmålet om hevd og stilt for strenge krav til god tro. Eierne av bnr. 4 har brukt og disponert over Nersetra så langt tilbake man vet. I flere generasjoner har bruken vært eksklusiv. Det er ikke tale om noen tilfeldig bruk, men en konsekvent utnyttelse av de ressurser som fantes på Nersetra.
Ragnhild Åsåren lå på setra med geit. Det kan ikke antas at Syver Brun eller hans rettsforgjenger kan ha gitt tillatelse til en slik bruk. I Inga Jansons tid ble Nersetra benyttet av hennes forpakter, og senere ble seterkveen - også den delen som senere ble dyrket opp - slått med ljå, og det ble hesjet. Dette var eierne av bnr. 4 alene om.
Etter hvert ble stadig mer av området dyrket opp, sist i 1960årene, uten at det ble reist innsigelser fra Bruns side, til tross for at Brun nå hevder at eierne av bnr. 3 hele tiden har kjent til skylddelingsforretningen fra 1839.
Eierne av bnr. 4 har hele tiden vært i god tro med hensyn til den bruken de har utøvet på Nersetra. De har i flere generasjoner oppfattet Nersetra som sin og innrettet seg etter det. Innholdet av skylddelingsforretningen fra 1839 fremgår ikke av grunnboken, og det som var tinglyst, foranlediget ikke ytterligere undersøkelser. Det kan ikke kreves at man skulle ha innhentet utskrift fra Statsarkivet.
Eierne av bnr. 3 har heller ikke gitt foranledning til nærmere undersøkelser. De forholdt seg i alle år helt passive, også da oppdyrkingen i 1965 - 66 fant sted. Det var først i 1975 at Sigurd Brun reagerte, men saken ble da avvist av jordskifteretten. Sigurd Bruns far var i mot at det ble reist sak om setra. Eierne av bnr. 4 var fortsatt i god tro etter 1975.
Det foreligger i denne sak en meget langvarig og eksklusiv bruk. Hevdstiden gikk i realiteten ut en gang på 1800-tallet.
Subsidiært mener Sæther at han har hevdet bruksrett til det arealet som ble dyrket opp i 1965 - 66, og som tidligere ble slått med ljå.
Sigurd Brun har særlig anført:
Åsårengårdene har fra gammelt av hatt fellesskap fra Otta og helt opp på fjellet. Fellesskapet gjaldt skogen, Nersetra og Høgsetra, og i dag fellessetra på fjellet. Eierne av bnr. 4, og også andre, har delvis forsøkt å holde eierne av bnr. 3 utenfor fellesskapet. Eierne av bnr. 3 ønsket ikke å skape konflikter og fant seg bl.a. i at bnr. 4 benyttet Nersetra alene. Den foreliggende sak er derfor ingen vanlig sak om god tro.
Det bestrides at eierne av bnr. 4 har vært i aktsom god tro med hensyn til Nersetra. Det har ikke latt seg påvise noe grunnlag for den eieroppfatning motparten har gjort gjeldende. Det må ha formodningen mot seg at skylddelingsforretningen i 1839, som var selve fundamentet for de rettigheter som tilkom bnr. 4, ikke har vært kjent for eierne opp gjennom tidene. Eierne av bnr. 3 har på sin side hatt kjennskap til eierforholdet på Nersetra.
I en eksekusjonsforretning fra 1886 - i Hans Olsens eiertid - som ble tinglyst på bnr. 3 (Lnr. 259a) og som også omfattet bnr. 4 (Lnr. 259b), er de to setrene nevnt. Kjøpekontrakten fra 1902 viser at Thor Bergseng og Syver Brun kjente til seterrettighetene. En pantobligasjon fra 1922, tinglyst på bnr. 4, antyder også et medeierskap fra andre enn bnr. 4. For eierne av bnr. 4 måtte det under enhver omstendighet fremstå som uvanlig at bnr. 3 skulle være uten rett til heimseter. Det er ellers åpenbart at skylddelingsforretningen var fremme i den rettssaken som verserte i 1972 - 75.
Bruken av Nersetra falt i to deler. Den delen som ble dyrket opp i 1965 (plan 14/65), viser at det gikk en klar linje gjennom seterområdet, som trolig også samsvarer med grensesteiner Brun mener å ha sett for mange år siden.
Bruken av Nersetra var ellers slik at dyrene beitet utenfor det området som var inngjerdet, i alle fall før gresset innenfor var slått. Det var felles beite og felles hus. Eierne av bnr. 4 hadde rett til å bruke setra, og fra Bruns side var det ingen grunn til å reagere. Riktignok er det anført at det i Inga Jansons tid ble slått gress i den nordlige delen av seterkveen - den delen som var Bruns, men dette kan i tilfelle bare ha vært på enkelte flekker. En slik bruk er tilfeldig og lite synlig og kan ikke gi grunnlag for hevd. Det kan også være tale om en tålt bruk.
Det var først i forbindelse med oppdyrkingen i 1965 - 66 at det forelå en overskridelse av tillatt bruk. Ola Brun reagerte, men ønsket ikke å reise sak. Da bnr. 1 og 4 i 1968 inngikk avtale vedrørende skiferbrudd i utmarken, fikk Sigurd og Ola Brun gjort om avtalen, og Ola Brun engasjerte advokat Oscar Schjøll for å få orden på rettsforholdene. I alle fall etter brevet fra advokat Schøll, eventuelt i forbindelse med rettssaken om utmarkssameiet, kan motparten ikke lenger ha vært i god tro.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som jordskifteretten og bemerker:
Ifølge skylddelingsforretningen fra 1839 skulle eieren av bnr. 3 ha den nordlige delen av Nersetra, avmerket med tre marksteiner. Husene skulle være felles. På den nordlige delen lå det i eldre tid et hus for seterfolket og et fjøs, mens det på den sydlige delen, som var delvis oppdyrket, skal ha stått en løe.
Forutsetningen for å utøve eiendomshevd er at hevdsbrukeren "har ein ting som sin eigen", jf hevdsloven §2. I dette ligger at hevderen må ha en rådighet som tilsvarer eierens. Eierne av bnr. 4 hadde rådighet over Nersetra i samsvar med en særlig hjemmel. Skal rådigheten i et slikt tilfelle gi grunnlag for hevd, må bruken tydelig og åpenbart ha gått ut på noe annet eller mer enn det særhjemmelen ga anledning til, for eksempel ved å nekte eierne av bnr. 3 adgang eller ved inngrep i den nordlige del av seterkveen. Det vises til forarbeidene til hevdsloven: Rådsegn nr. 6 side 12.
Bruken av Nersetra i forrige århundre finnes det lite opplysninger om. Det er opplyst at Ragnhild Åsåren lå på setra med geit og at hun var alene, men det er ikke opplyst om dette var i Thor Bergsengs tid eller om det også var etter 1902 da Syver Brun overtok bnr. 3. Det er uvisst om dyrene bare beitet utenfor seterkveen eller også innenfor. Lagmannsretten finner det ikke bevist at den bruk Ragnhild Åsåren gjorde av Nersetra gikk lenger enn det hun i medhold av skylddelingsforretningen fra 1839 hadde anledning til. Det er ikke avgjørende at Syver Brun holdt seg borte fra Nersetra.
I Inga Jansons tid ble gresset i seterkveen slått og hengt på hesjer. På den nordlige delen ble det da slått gressflekker mellom annen vegetasjon. Lagmannsretten finner at en slik bruk i seg selv ikke er tilstrekkelig til at det gir grunnlag for hevd i det foreliggende tilfellet. Det er ikke nærmere opplyst om Inga Jansons forpakter utøvet en annen type bruk.
Det var først i 1965 - 66, i forbindelse med nydyrkingen av det området Sigurd Brun mener er hans, at det forelå en tilstrekkelig markert krenkelse av den rett som tilkom bnr. 3. Det er også først på dette tidspunkt det har betydning om eierne av bnr. 4 var i god tro.
Tanken om at eierne av bnr. 4 rådde over Nersetra alene er ikke basert på noen særskilt begivenhet. At de rådde alene kan likevel etter hvert ha blitt tatt for gitt på grunn av langvarig passivitet fra eierne av bnr. 3. Lagmannsretten antar at eierne av bnr. 4 i en slik situasjon neppe kan sies å ha vært i aktsom god tro, når det også forelå en tinglyst skylddelingsforretning som viste de egentlige eierforhold.
Den påberopte gode tro var i alle fall ikke lenger aktsom etter at Inga Janson hadde mottatt advokat Oscar Schjølls brev av 1. april 1969 der skylddelingsforretningen av 1839 og setrene ble omtalt. I brevet er det for øvrig noe upresist anført at "havningen fra setrene fortsatt ligger i fellesskap", uten at det kan sees å ha betydning. Som anført av Sigurd Brun, var skylddelingsforretningen av 1839 også fremme i saken om utmarkssameiet som Inge Sæther og Johanne Åsåren reiste i 1972. Skylddelingsforretningen ble omtalt både av herredsretten og lagmannsretten og fulgte saken som bilag 1 til dokument 3.
Vilkårene for eiendomshevd av Nersetra er etter dette ikke oppfylt. Det kan heller ikke være tale om hevd av en eksklusiv bruksrett til de arealer som ble nydyrket i 1960-årene og som jordskifteretten har fastsatt som Sigurd Bruns eiendom. Det er skylddelingsforretningen av 1839 som må legges til grunn for partenes rettigheter i Nersetra, og jordskifterettens dom blir på dette punkt stadfestet.
Anken har vært forgjeves og tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse. Etter hovedregelen bør Inge Sæther betale motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Thor Gerner Holager har levert omkostningsoppgave som viser kr 32850, hvorav kr 5850 er utgifter i saken. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Lagmannsretten er enig i jordskifterettens omkostningsavgjørelse, som stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Inge Sæther til Sigurd Brun 32850 -trettitotusenåttehundreogfemtikroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.