Rt-1975-1122

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-12-12
Publisert:	Rt-1975-1122
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 178B/1975
Parter:	1. Johanne Aasaaren, 2. Inge Sæther (advokat Christen S Dahl - til prøve) mot 1. Sigmund Lund, 2. Tor Båtstad (høyesterettsadvokat Olaf Trampe Kindt).
Forfatter:	Christiansen, Michelsen, Roll-Matthiesen, Tønseth, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Christiansen: Saken gjelder tvist om eiendomsrett i Åsåren sameie i Sel kommune. Dette er et gammelt utmarksameie

Side:1123

i fjellet på 3-5000 dekar med beite, løvtrær og spredte furutrær. Fra slutten av 60-årene har det vært utvunnet skifer i sameiet, og utvinningsavgiften - som pr. august i år i alt utgjorde ca. kr. 185.000 - står på sperret bankkonto inntil eiendomsretten til sameiet er avgjort.

Det er ubestridt at Johanne Aasaaren og Inge Sæther som eiere av hovedbruk under gnr. 216, henholdsvis bnr. 1 i Øvre Åsåren og bnr. 4 Nigard (Nedre) Åsåren i Sel kommune, er med i sameiet fra gammelt av. Ved stevning til Nord-Gudbrandsdal herredsrett av 12. juni 1972 reiste Johanne Aasaaren og Inge Sæther sak mot fire eiere av senere utskilte bruk under gnr. 216 med påstand om at disse for sine eiendommer ikke var medeiere i sameiet. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa 2. juli 1973 kjennelse og dom i saken. Ved kjennelsen ble søksmålet avvist for to bruksnummer som var utskilt fra et tredje hovedbruk, gnr. 216 bnr. 3, Søre Åsåren (Justgarden), hvis eier Ola O. Brun ikke var med i saken. Kjennelsen er rettskraftig. Dommen har slik domsslutning:

«Tor Båtstad som eigar av Rusten, bnr. 2, Sigmund Lund som eigar av Thorgård, bnr. 11, og Åsheim, bnr. 24, og Pauline Opsahl i uskifte etter Petter J. Opsahl som eigar av Åsårmoen, bnr. 15, alle eigedomar under garden Åsåren, gnr. 216 i Sel, er ikkje medeigar i Åsåren sameige.

Sakskostnad blir ikkje pålagd.»

Dommen er avsagt under dissens, idet sorenskriveren kom til at de tre saksøkte som da stod igjen, Sigmund Lund, Tor Båtstad og Pauline Opsahl, for sine bruk var medeiere i Åsåren sameie.

Sigmund Lund og Tor Båtstad påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, mens dommen er rettskraftig for Pauline Opsahl. Lagmannsretten avsa 13. november 1974 dom med slik domsslutning:

«I. Tor Båtstad som eier av Rusten, gnr. 216, bnr. 2 i Sel, er medeier i Åsåren sameie i Sel.

2. Sigmund Lund som eier av Thorgård, gnr. 216, bnr. 11 i Sel, er medeier i Åsåren sameie i Sel.

3. Sigmund Lund som eier av Åsheim, gnr. 216, bnr. 24 i Sel, er ikke medeier i Åsåren sameie i Sel.

4. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Jeg viser for øvrig om saksforholdet til herredsrettens og lagmannsrettens kjennelses- og domsgrunner.

Johanne Aasaaren og Inge Sæther har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår domsslutningens poster 1, 2 og 4 på grunn av feil bevisvurdering og rettsanvendelse. De hevder som for de tidligere instanser at Sigmund Lunds og Tor Båtstads eiendommer ved de opprinnelige skylddelinger og skjøter på brukene alene ble tillagt bruksretter i sameiet. Dette bestyrkes ifølge de ankende parter av de foreliggende opplysninger - til dels nye for Høyesterett - om den rådighetsutøvelse av faktisk og rettslig art som senere har funnet sted med hensyn

Side:1124

til sameiet. Subsidiært er det som nytt grunnlag for Høyesterett hevdet at denne rådighetsutøvelse har medført at de ankende parter nå er eneeiere i medhold av reglene om hevd eller alders tids bruk.

For Høyesterett har de ankende parter erkjent at rettsforliket av 21. juli 1971 - som er påberopt for de tidligere instanser - ikke har betydning for løsningen av nærværende tvist.

Johanne Aasaaren og Inge Sæther har nedlagt følgende påstand:

«1. Sigmund Lund som eier av gnr. 216, bnr. 11, og Tor Båtstad som eier av gnr. 216, bnr. 2 - begge i Sel kommune - er ikke medeiere i Åsåren sameie.

2. Sigmund Lund og Tor Båtstad dømmes til én for begge og begge for én å erstatte Johanne Aasaaren og Inge Sæther sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Sigmund Lund og Tor Båtstad har tatt til gjenmæle og hevder at lagmannsrettens dom er riktig, bortsett fra avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Ankemotpartene har begge hatt fri sakførsel for Høyesterett.

De har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes - dog således at Sigmund Lund tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og herredsrett. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for disse retter for så vidt Tor Båtstad angår.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett. Tor Båtstad og Sigmund Lund tilkjennes omkostninger til dekning av bevisopptaket på Otta.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett. Samtlige 4 parter og i alt 9 vitner er avhørt. Av vitnene er 6 nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall og lagmannsretten.

Hvorvidt de bruk saken gjelder har eiendomsrett eller alene bestemte bruksretter i sameiet, må avgjøres på grunnlag av opplysningene i det enkelte tilfelle, og beror i første rekke på en tolking av utgangsdokumentene.

Tor Båtstads bruk Rusten, gnr. 216 bnr. 2, ble utskilt fra gnr. 216 bnr. 1 ved skylddelingsforretning av 25. august 1881, og skjøtet er tinglyst 23. november 1885. De relevante deler av disse dokumenter er referert i de tidligere instansers dommer, og som der påpekt gir dokumentene etter ordlyden eieren av Rusten, foruten rett til havnegang, alene rett til løvhugst og mosetaking i sameiet. De bruksbeføyelser som her er spesifisert, var - må jeg gå ut fra - de som det den gang var praktisk behov for i dette sameiet. Spørsmålet om grunneiendomsretten hadde partene neppe i tankene. Jeg mener derfor at selve ordlyden ikke er avgjørende for noen bestemt løsning av grunneiendomsspørsmålet. Bakgrunnen for og formålet med utskillelsen og overdragelsen

Side:1125

av bruket støtter imidlertid etter min mening den forståelse at man den gang tok sikte på å gi bruket samme slags rett i sameiet som hovedbruket selv hadde, altså hva vi i dag ville rubrisere som medeiendomsrett. Jeg peker her særlig på at Rusten allerede før utskillelsert var en etablert plass eller gård med egne hus under gården Øvre Åsåren. Hvor gammelt bruket er, er ikke opplyst. Overdragelsen skjedde til en bror av eieren av Øvre Åsåren. Denne broren drev på forhånd jordbruk på Rusten, og det må antas at hensikten med overdragelsen var å skaffe ham og hans familie et livsgrunnlag eller i hvert fall et bierverv som jordbruker. Rusten er for øvrig ikke av ubetydelig størrelse, skylden ble i 1881 satt til 3 ort og 9 skilling. Noe annet fjellområde som kunne nyttes av Rustens eier var det praktisk sett ikke, idet nærmeste statsalmenning ligger i Rondane et par mil fra Rusten.

Tilsvarende synspunkter kan etter min mening anføres for Sigmund Lunds eiendom Torgård gnr. 216 bnr. 11. Dette bruk ble utskilt fra gnr. 216 bnr. 4 ved skylddelingsforretning av 11. juli 1912, og skjøtet er utstedt 6. juli 1914. Av skjøtet fremgår at overdragelsen skjedde i henhold til testament opprettet av erververens søster i 1908, og at erververen fra før bodde på og drev denne jordbrukseiendommen. Heller ikke her var det noen ubetydelig eiendom som ble etablert; bruket fikk ved utskillelsen en skyld på 70 øre, og erververen hadde allerede i 1910 kjøpt en naboparsell og lagt den til eiendommen. Den omstendighet at skylddelingsforretningen fra 1912 alene nevner havneretten for så vidt angår sameiet, hindrer derfor etter min mening ikke at den naturlige forståelse av forholdet er at overdragelsen gjaldt eiendomsretten.

Jeg kan ikke se at det som er opplyst om den senere bruk av eller disposisjoner over sameiet, endrer den forståelse av utgangsdokumentene som jeg er kommet fram til. Jeg skal kort komme inn på hovedpunktene i det som Johanne Aasaaren og Inge Sæther her har anført, og som til dels er nytt for Høyesterett.

Etter min mening foreligger det først fra tiden etter siste krig opplysninger som kan være egnet til å kaste noe lys over hvordan man oppfattet eierforholdene i sameiet. Jeg innskyter at det ikke er noe fiske i sameiet, og om jakten har man ingen bestemte opplysninger. Det var seterholdet og beitet som har vært bruksbeføyelsene i sameiet.

I 1953 dannet grunneiere i Ottadalen et jaktlag hvor foruten eierne av gnr. 216 bnr. 1 og 4 også Tor Båtstad var med. I tillegg til de egne arealer hver deltaker disponerte, er på stiftelseslisten anført at «til Åsårgardene kommer i tillegg anslagsvis ca. 6000 dekar sameie på fjellet». Jeg kan imidlertid ikke se at listen slik den foreligger, gir noe bevis for at blant andre Båtstad ikke anså seg som medeier i sameiet.

Heller ikke kan jeg tillegge det noen vekt at eierne av øvre Åsåren og Nedre Åsåren - da de bruksberettigede i 1963 gav

Side:1126

eieren av Søndre Åsåren adgang til å dyrke opp og inngjerde et areal i sameiet - uttrykkelig forbeholdt seg medbestemmelsesrett angående beliggenheten av arealet. Jeg peker blant annet på at dyrkingsarealet lå like i nærheten av Åsåreneiernes egne setre, slik at de hadde særinteresser å vareta med hensyn til nydyrkingsfeltet.

Jeg kan likeledes ikke se at en erklæring fra 1946 som gav Anton Brun rett til å opprette seter i sameiet, og dokumentene fra 1957 og senere år om rettigheter for Høysæter Beitelag, gir noe entydig uttrykk for at hovedbrukene var eneeiere, og at Sigmund Lund og Tor Båtstad ikke hadde medeiendomsrett i sameiet. Jeg nevner særlig at alle disse dokumentene medførte inngrep i beiteretten som ubestridt også tilligger Lunds og Båtstads eiendommer, og at disse derfor under enhver omstendighet synes å ha hatt krav på å delta i disposisjonene.

En viss tvil reiser kraftledningsskjønnet fra 1966 hvor det er på det rene at alene eierne av gnr. 216 bnr. 1 og 4 har opptrådt på vegne av sameiet og fordelt erstatningsbeløpet. Det dreide seg imidlertid bare om i høyden kr. 2000, slik at de deler som etter skylden ville falle på Lund og Båtstad, ville bli bagatellmessige.

Jeg kan etter dette ikke tillegge det noen vekt at Lund og Båtstad først har hevdet sitt krav om medeiendomsrett da sameiet fikk inntekten av skiferbruddet. Etter min mening hadde de ikke noen vesentlig foranledning til å ta opp dette spørsmål tidligere. Det følger av det jeg her har sagt at de ankende parters subsidiære påstand om at de ved hevd eller alders tids bruk har ervervet eneeiendomsrett til grunnen, åpenbart ikke kan føre fram.

Jeg tilføyer at partene er enige om at andelene i grunneiendomsretten i sameiet i tilfelle Lund og Båtstad får medhold i sin påstand om å være medeiere, skal fastsettes på grunnlag av brukenes opprinnelige skyld.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste i den utstrekning den er påanket, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For Høyesterett må de ankende parter ilegges saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er levert inn påbudt omkostningsoppgave. De samlede utlegg - alle vedrørende et bevisopptak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett som ikke omfattes av bevillingen til fri sakførsel - utgjør kr. 984. Jeg antar at de samlede saksomkostninger bør settes til kr. 12.000, hvorav kr. 5.000 utgjør omkostningene ved bevisopptaket.

Jeg stemmer for slik dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår postene 1, 2 og 4 i dens domsslutning.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johanne Aasaaren og Inge Sæther én for begge og begge for én til staten ved

Side:1127

Justisdepartementet 7.000 - sju tusen - kroner og til Tor Båtstad og Sigmund Lund i fellesskap 5.000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Tønseth og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens orskurd og dom (sorenskriver Maurits Andersen med domsmenn):

Før 1839 var det to eigedomar på Åsåren, gammalt matr. nr. 96, nytt nr. 192 i Vågå, no g.nr. 216 i Sel. Det var Åsåren øvre, l.nr. 258 a - no b.nr. 1, og Åsåren nedre, l.nr. 259 a - no b.nr. 3. Åsåren øvre var benefisert gods fram til 1823, då det vart selt til Ole Olsen Christen Guttormsen var eigar av Åsåren nedre. Han selde eigedomen til Hans Christensen, som i sin tur selde vidare to tredjepartar til Ole Hansen. I 1839 vart det haldi skyldskilte på eigedomen. Innmarka og setrane med hus vart då skift mellom dei to partane, medan skogen vart liggjande i sameige. Ole Hansen fekk den «nørdre» (vestre) parten, den som no har b.nr. 4.

I 1846-47 vart det fastsett skoggrense mellom Øvre Dale og Åsåren, og i 1856 vart skoggrensa fastsett mellom Åsåren øvre og Åsåren nedre ved ein såkalla «skiftecontract». Grensa vart då oppdregen «lige oppaa Høisæterhaugen» (Høgseterhaugen). Fjellet ovanfor vart framieis liggjande i sameige mellom dei tre gardsbruka.

I 1961 fekk Ola Aasaaren skøyte på b.nr. 1. Han døydde i 1965, og enkja Johanne sit i uskifte.

Ola O. Brun er eigar av b.nr. 3 etter skøyte som er tinglyst i 1929.

I 1971 skøytte Inga Janson b.nr. 4 til dottersonen Inge P. Sæther, født xx.xx.1953, ved verjer Paal og Mildred Sæther. Paal Sæther døydde den 26. juni 1973 - etter hovudforhandlinga i denne saka. Det var han som dreiv gardsbruket, frå han kom dit i 1942.

Frå dei tre hovudbruka er det gjennom åra skilt ut ei lang rekkje nye eigedomar. - - -

Ein tysk forretningsmann som heiter Werner Kanapin interesserte seg m.a. for skiferbrot og gjorde avtale med ei rekkje grunneigarar i Nord-Gudbrandsdal om rett til å drive skifer på eigedomane deira. Såleis gjorde han og avtale med Johanne Aasaaren og Paul Sæther om slik drift ved Høgsætei. Fellessæter i Åsåren sameige. Avtalen vart gjord i 1968, og skulle førebels gjelde for eitt år. Vederlaget til grunneigarane vart sett til kr. 4.000,- for året.

Då dette vart kjent, var det ein del andre grunneigarar på Åsåren som kravde å ha eit ord med i laget, nemleg eigarane av dei små-bruka som er nemnde ovanfor. Den 22. oktober 1968 vart det gjort ein ny avtale, denne gongen mellom Werner Kanapin på den eine sida og Johanne Aasaaren, Inga Janson, Ola 0. Brun, Sigmund Lund, Tor Båtstad og Pauline Opsahl på den andre side. - - -

11970 vart det så gjort avtale om skilerdrifta med Norsk Cement- og Skiferindustri A/S. På grunneigar-sida var dei same partane som i 1968 med tillegg av Gunhild Brun. Avtalen gjeld for 5 år om gongen

Side:1128

fram til 1990 og kan deretter seiast opp med eit varsel på 6 månader. Avgifta skal reknast på grunnlag av framdriven skifer, men vera minst kr. 14.000,- pr. år. Den skal regulerast kvart femte år. Også her vart det fastsett at pengane skulle deponerast til spørsmålet om eigedomsretten var avgjort. Det står no om lag 83.000 kroner på sperra konto i Sell Sparebank. - - -

Deretter vart det sagt slik

dom:

Samanhengen i saka, søksmålsgrunnane og motsegnene går fram av orskurden ovanfor. Etter avgjerda der gjeld saka no berre b.nr. 2 (Tor Båtstad), b.nr. 11 og 24 (Sigmund Lund) og b.nr. 15 (Pauline Opsahl) under g.nr. 216 i Sel.

Retten ser saka slik:

Når det skal avgjerast kva som høyrer med til ein eigedom som er skild frå eit eldre bruk, må ein i fyrste rekkje sjå på skyldskiftedokumentet, så sant det finst noko slikt. Dernest bør ein sjå på utgangsskøytene. For alle dei eigedomane det her er spørsmål om, er det lagt fram skyldskiftedokument, og retten skal ta dei for seg etter tur.

Rusten, b.nr. 2, omfattar både innmark og skog. I skyldskiftet frå 1881 vart skylda sett til 1/11 av Øvre Åsåren eller 3 ort og 9 skilling, revidert skyld l mark 25 øre. Det heiter her:

«Den til Pladsen tilhørende Sæter skal Brugerne af denne have Sæterskov i Gaarden Aasaarens Skov til Brænde, Jærdehold og fornødent Tømmer til Husne, som er betragtet under nærværende Skyldsætning. Ligesaa har Brugeren af Rusten Ret og Rettighed til Brug i Sameiet til Løvhugst og Mosetag oppe i Fjeldet.»

I skøyta frå 1885 frå Ole O. Aasaaren til Fredrik O. Aasaaren står det at eigedomen «med paastaaende Huse, til og underliggende Herligheder herunder Havneret for hvad der paa Gaarden fødes, i den fælles Havnegang samt Ret til Brændfang af Nedfald i Sælgerens Skovstrækning» skal «følge og tilhøre Fredrik Aasaaren til Odel og Eiendom...»

Thorgård, b.nr. 11, omfattar ein innmarkteig og to skogteigar. I skyldskiftet frå 1912 heiter det:

«Det bevidnes: a) At ved delingen nyt fællesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i at eieren av de fraskilte parceller har ret til havn i utmarken for sine kreature som han kan føde på bruket, samt at han har fri adgang til veie for drift fra sine skogteige.»

Skylda vart sett til 70 øre.

Etter skyldskiftet frå 1915 omfattar b.nr. 15 Åsårmoen med Gruvstugulykkja og Erikslykkja forutan ein skogteig. Det blir her sagt:

«Havning baade hjemme og paa den Aasaarmoen tilhørende sæter paa Høgsætrene skal være fælles som før til de på bruket fremfødte kreaturer. Likeledes skal brukerne av Aasaarmoen have ret til vei og fri fremdrift av materialer fra brukets skogteig.

Det bevidnes:

a) At ved delingen nyt fellesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i, at av utmarken benyttes som før til fælles havning idet vi har fundet videregaaende deling utjenlig.»

Skylda vart sett til 80 øre.

Etter skyldskiftet frå 1939 omfattar b.nr. 24 ein innmarkteig og ein

Side:1129

skogteig. Det er nytta eit vanieg skyldskifteskjema, der spørsmål 3 og 4 lyder slik:

«3. Omfatter den eiendom, som deles, jordbruk med fjellstrekning, herunder fjellvann, elver og bekker?

4. Får hvert av de ved delingen fremkomne jordbruk den for bruken nødvendige fjellstrekning?».

På båe spørsmåla er det svara ja.

Avsnittet «Det bevidnes:

a) At ved delingen nytt fellesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i, at av utmarken - - - kan benyttes i fellesskap av - - - idet vi har funnet videregående deling utjenlig» er ikkje utfylt.

Fleirtalet i retten - dei to domsmennene - oppfattar det som er sagt i skyldskiftedokumenta om rettar i sameiga, slik at det berre gjeld bruksrettar. Fleirtalet meiner at dette også er i samsvar med vanleg tankegang i bygdene. Når eit fråskild bruk får seg tillagt slike rettar som er særskilt nemnde i skyldskifta, i fyrste rekkje beite, er det ikkje behov for å la det få del i eigedomsretten til sjølve grunnen. Det kan heller ikkje godt tenkjast at eigarane av hovudbruka har vilja gjeva frå seg noko av eigedomsretten utan særleg grunn. I så fall må dette ha komi klårt til uttrykk i skyldskiftedokument eller utgangsskøyte. Men dette er ikkje tilfelle for nokon av dei eigedomane som vår sak gjeld.

Domsmennene peikar På at eigarane av b.nr. 1 og 4 iallfall eit par gonger før Werner Kanapin kom inn i biletet, disponerte over sameiga som eigarar utan at dei saksøkte eller føremennene deira greip inn og gjorde gjeldande nokon rett. Ein tenkjer på bortleiga til Høgseter beitelag i 1957 og kraftline-skjønnet i 1966. Korkje Sigmund Lund eller Tor Båtstad er med i beitelaget.

Etter dette kjem fleirtalet til at dei saksøkte ikkje er medeigarar i Åsåren sameige.

Det standpunkt som fleirtalet tek, fell godt saman med høgsterettsdommen i Rt-1963-190.

Mindretalet - rettsformannen - har komi til eit anna resultat.

Etter hans meining gjev ordlyden i skyldskiftedokumenta ikkje sikkert feste for noka bestemt tolking i spørsmålet om dei fråskilde bruka har del i sameiga. Klårast i så måte synest det siste skyldskiftet å vera. Det må ein helst forstå slik at b.nr. 24 har del i sameiga.

I dei andre skyldskifta er det sagt at hamninga skal vera felles. For b.nr. 2 er det rekna opp visse andre rettar.

Av dokumentet går det såleis fram at bruket skal ha rett til seter og visse rettar i Åsåren skog, altså ikkje i sameiga. Og så heiter det at «Brugeren af Rusten» har «Ret og Rettighed til Brug i Sameiet til Løvhugst og Mosetag oppe i Fjeldet».

Uttrykksmåten må ein sjå i samanheng med den gamle tehkjemåten i bygdene. Spørsmålet om eigedomsretten til grunnen oppi fjellet var lite aktuelt. Det som hadde interesse, var dei ulike utnyttingsmåtane. I gammal tid var det stort sett beite, jakt, fiske, lauvtak og mosetak. Jakt og fiske var i praksis fri for alle. Den opprekninga som er gjord i skyldskiftet for Rusten, samanhaldi med skøyta, er naturleg å forstå slik at b.nr. 2 skal ha same rettar i fjellet som b.nr. 1. Seinare vart det mindre brukt å ta lauv og mose i fjellet, og det er då ikkje nemnt i nyare skyld-

Side:1130

skifte. No var det så å seia berte beite som hadde interesse. Difor er det mykje som talar for å sjå det slik at når skyldskifta nemner «felles havning», så meiner dei at beiteområdet i fjellet skal liggje i sameige.

Bakgrunnen for det heile er den form eigedomsretten til utmark har hatt og framleis har i stor mon her i landet, nemleg at utmarka ligg i sameige mellom dei bruka som høyrer til same garden. Når eit bruk i gammal tid vart skift i to, fekk kvart bruk sin ideelle part av sameiga etter skylda. Dette trongst for at kvart gardsbruk skulle gjeva best mogleg næringsgrunnlag. Det er rettsformannens oppfatning at dette også har vori det vanege når småbruk har vori skilde frå større bruk Denne løysinga gjev og best samanheng og tener til å skapa klåre liner i eigedomstilhøva. Presumsjonen er såleis for at dei fråskilde jordbruka er med i sameiga. Om det i skyldskifte eller skøyte er nytta ord som i seg sjølve går På eigedomsrett eller berre på bruksrett, kan ikkje vera avgjerande.

Mindretalet finn stønad for sitt syn i høgsterettsdommen som er innteken i Rt-1972-1112 og i det standpunkt mindretalet i Høgsteretten (dommarane Nygaard og Stabel) tok i den dommen som står i Rt-1963-190. Ein reknar og dommen i Rt-1967-1479 for utslag av det same synet. Dei andre dommane som sakførarane har nemnt, ligg i ei anna gate.

B.nr. 2 (opphavleg skyld 1,25 mark) har i dag om lag 24 dekar dyrka mark, medrekna seterkve, og 500 dekar skog. B.nr. 11 (opphavleg skyld 70 øre) og b.nr. 24 (skyld 1,20 mark) har til saman om lag 40 dekar dyrka mark og 500 mål skog.

B.nr. 15 har ei skyld på 80 øre. Som nemnt møtte ikkje eigaren ved hovudforhandlinga, og retten vantar opplysning om areala. Men det er ikkje tvil om at både dette og dei andre eigedomane må reknast for jordbruk.

Ein legg og vekt på at det ikkje har vori nokon skilnad i den måten som hovudbruka og småbruka har nytta fjellområdet på. Det er berre frå dei seinaste åra ein har opplysning om at eigarane av b.nr. I og 4 åleine har disponert rettsleg over sameiga. Men også b.nr. 3 er halden utanfor her utan at det er gjevi nokon grunn for det.

Mindretalet kjem såleis til at alle desse bruka har part i Åsåren sameige. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Galtung Eskeland, Jørgen Brøymer og tilkalt dommer, byfogd Chr. Bull):

- - -

Samtlige 4 parter i ankesaken har eiendommer under gnr. 216, Åsåren i Sel. Gården hadde gammelt matr.nr. 96, nytt matr.nr. 192 i Vågå. Samtlige eiendommer, bruksnummer, som saken gjelder, er jordbruk, og det er også ubestridt at de alle har havnerett i Åsåren sameie.

Bnr. 1, øvre Åsåren, (tidl. l.nr. 258 a) tilhører ankemotpart nr. 1, Johanne Aasaaren. Eiendommen var benefisert gods inntil den ble solgt ved kongeskjøte i 1823, tl. 19.2.1824 (dok. 16).

Arealet nå er opplyst å være ca. 60 da. dyrket og ca. 2.000 da produktiv skog.

Side:1131

Bnr. 4, Nigard Åsåren, tilhører ankemotpart nr. 2, Inge Sæther. Bruket er utskilt fra bnr. 3, Nedre - nå Søre - Åsåren, (tidl. l.nr. 259 a) ved skylddelingsforretning av 26.9.1839 (dok. 3 bilag 1), hvoretter Nedre Åsåren ble delt med 2/3 av gården til bnr. 4. Skogen ble liggende i sameie.

Arealet nå er opplyst å være ca. 90 da. dyrket, hvorav 24 da. på seteren og 8-900 da. produktiv skog.

Ved utskiftningsforretnihg i 1846-47, avsluttet 26.8.1847 etter minnelig forlik, mellom de her nevnte Åsårengårdene (bnr. 1, 3 og 4) og «Vaage Enkesæde»s gård Øvre Dale, ble skoggrense opptrukket mellom Øvre Dale og Åsåren (dok. 18). Og ved skiftekontrakt av 8.11.1856 ble Åsåren skog delt mellom Øvre Åsåren på den ene side og de to deler av Nedre Åsåren på den annen side (dok. 3 bilag 2).

Det er på det rene mellom partene at det, som etter disse deleforretninger fremdeles er sameie mellom to eller flere bruk under gnr. 216, dreier seg om 3000-5000 da. Det ligger ca. 900-1000 m.o.h. og består av fjell, beite, løvtrær og spredte furutrær. Det er dette som er tvisteområdet.

Bnr. 2, Rusten, tilhører den ankende part nr. 1, Tor Båtstad. Eiendommen er utskilt fra bnr. 1. Øvre Åsåren (da lnr. 258 a) ved skylddelingsforretning av 25.8.1881 (dok. 3, bilag 3).

Eiendommen er nå oppgitt til å være 24 da. dyrket, herav 5 da. på seteren, og ca. 475 da. skog. Tor Båtstad har opplyst at han i sin driftstid hadde 4 kuer, et par kalver, ca. 6 sauer og hest På gården.

Bnr. 11, Thorgård, tilhører den ankende part nr. 2, Sigmund Lund. Eiendommen ble utskilt fra bnr. 4 ved skylddelingsforretning av 11. juli 1912, tl. 10.8.1912, (dok. 19). Skjøte ble utstedt 6.7.1914 (dok 42, bilag 1). Eiendommen er oppgitt å være ca. 10 da. dyrket og ca. 250 da. skog.

Bnr. 24, Åsheim, tilhører også den ankende part nr. 2. Sigmund Lund. Eiendommen ble fraskilt bnr. 1 ved skylddelingsforretning av 18.5.1939 (dok. 1 b).

Eiendommen er oppgitt å være ca. 35 da. dyrket og ca. 25 da. skog.

For begge bnr. (11 og 24) har Sigmund Lund opplyst at hans besetning har vært 6 kuer, 14 ungdyr, en del sauer og et par griser.

Som nevnt i herredsrettens kjennelse ble det i 1970 inngått avtale om skiferdrift på tvisteområdet mellom Norsk Cement- og Skiferindustri A/S og endel grunneiere, blant dem samtlige parter i denne sak. I avtalen er fastsatt at avgiften for skiferdriften skal deponeres på sperret bankkonto til spørsmålet om eiendomsretten i sameiet er avgjort. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

For lagmannsretten gjelder saken som nevnt foran 5 bruksnummer av gnr. 216, Åsåren i Sel. Det er ubestridt at ankemotpartenes eiendommer, bnr. 1 og 4, er med i Åsåren sameie. Tvisten gjelder hvorvidt de ankende parter for sine bruksnummer 2, 11 og 24 er med i sameiet som eiere. For disse bruksnummer er lagmannsretten kommet til at bnr. 2 og 11 er med i sameiet, men ikke bnr. 24.

For de enkelte eiendommer bemerkes:

Bnr. 2 Rusten har utgangsskjøte fra 1885, da «Gaarden L.N. 258 b Rusten» - - -«med paastaaende Huse, til og underliggende Herligheter herunder Havneret for hvad der paa Gaarden fødes, i den fælles Havne-

Side:1132

gang» ble overdradd til Fredrik O. Aasaaren «til Odel og Eiendom» fra broren Ole O. Aasaaren. Etter skylddelingsforretningen av 1881 var det fraskilte bruk 1/11 del av Øvre Åsåren, og bl.a. hadde «Brugeren av Rusten Ret og Rettighed til Brug i Sameiet til Løvhugst og Mosetag oppe i Fjeldet.»

Lagmannsretten er enig med mindretallet - rettsformannen - i herredsretten og tiltrer hans grunngivning for denne eiendoms vedkommende. Det tilføyes at på denne tid var den nærmere avgrensing mellom eiendomsrett og bruksrett på fjellet uaktuell og av den grunn uklar i den alminnelige oppfatning. For så vidt vises til Nærstad: Sameieretten til jord, bl.a. 60 flg. og 127 flg. Det kan derfor knapt legges nevneverdig vekt på uttrykksmåten i dokumentene. Men sett på denne bakgrunn taler de beste grunner for at det utskilte bruk er likestilt med hovedbruket når det gjelder fjellet. Dette gjelder ikke minst for mindre bruk, som hadde desto større behov for det næringsgrunnlaget som sameiet kunne yte i tilskudd til en hver tid. Og enn mer må det i det foreliggende tilfelle, hvor et lite bruk ble overdradd til en bror som livsgrunnlag, være riktigst å legge denne forståelse av dokumentene til grunn.

Som herredsrettens mindretall finner retten støtte for dette syn i senere rettspraksis, jfr. de dommer og uttalelser som det er vist til i Rt-1963-190, Rt-1967-1479 og Rt-1972-1112.

Det tilføyes at det i den foreliggende sak ikke er fremlagt opplysninger, som retten finner å kunne legge til grunn, når det gjelder lokal rettsoppfutning.

For så vidt angår denne eiendom bemerkes endelig at et fremlagt rettsforlik av 21.7.1971 ikke har betydning for saken, så meget mer som de ankende parter for lagmannsretten har hevdet at Rustens seter ligger utenfor sameieområdet. Retten finner ikke grunn til å ta standpunkt til denne anførsel, som ikke har betydning for avgjørelsen

Bnr. 11 Thorgård har utgangsskjøte fra 1914, men var fraskilt bnr. 4 i 1912 i henhold til et testament av 1908. Eiendommen ble overdradd «med paastaaende husbygninger» og rett til «tømmer, ved, gjærdefang m.v.» - en rett som ble avløst ved tildeling av et stykke skog - til Thor O. Aasaaren fra hans søster Ragnhild O. Aasaaren (hennes bo). Skjøtet viser til skylddelingsforretningen av 1912, der sameiet er nevnt med følgende tekst:

«Det bevidnes: a) At ved delingen nyt fællesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i at eieren av de fraskilte parceller har ret til havn i utmarken for sine kreaturer som han kan føde på bruket...».

Skylden for det utskilte ble bestemt til 70 øre, og hovedbølets gjenværende skyld til 8,80 mark.

Det dreier seg også i dette tilfelle om overdragelse av et småbruk mellom søsken, og det er På det rene mellom partene at meningen også her har vært at bruket skulle være et selvstendig næringsgruhnlag for testamentsarvingen. Det synes da lite rimelig at dette livsgrunnlag fra testators side er ment å være beskåret ved mindre rett i sameiet enn hovedbølet selv hadde.

Selv om denne overdragelse i tid ligger ca. 25 år etter salget av bnr. 2 Rusten, er forholdene så likeartede, at disse overdragelsene kan jevn-

Side:1133

stilles og bør behandles likt. For så vidt vises til bemerkningene for Rustens vedkommende.

For begge bruks vedkommende bemerkes at det er på det rene mellom partene at bruken i sameiet når det gjelder beite o.l. gjennom tidene har vært tilsvarende som for hovedbrukenes vedkommende. Retten kan ikke se at det ved det fremlagte materiale fra de senere år - beitekontrakt og kraftlinjeskjønn - er godtgjort at eierne av bnr. 1 og 4 eksklusivt har disponert over sameiet og på en slik måte at Båtstads og Lunds eierrett skulle være forspilt ved passivitet eller på annen måte. For så vidt angår Anton Bruns opptak av seter i 1946 vises til at tillatelsen er gitt av en del havneberettigede, uten at grunneierne som sådanne er med i bildet.

Bnr. 24 Asheim har utgangsskjøte fra 1940, da under navnet Nersæter. Det ble da overdratt fra Olaf Aasaaren til Mathias Josten, som var bureiser og drev gården i ca. 10 år. I skjøtet heter det bl.a.: «Kjøperen har ikke havnerett for gjeter i øvre Aasåren utmark.» Det er på det rene at denne bestemmelse ikke gjelder sameiet på fjellet.

I skylddelingsforretningen av 1939 heter det bl.a.:

«3. Omfatter den eiendom, som deles, jordbruk med fjellstrekning, herunder fjellvann, elver og bekker? Ja.

4. Får hvert av de ved delingen fremkomne jordbruk den for bruken nødvendige fjellstrekning? Ja.»

De senere spørsmål er ikke besvart, og skjemaets bevitnelse om «At ved delingen nytt fellesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i, at av utmarken... kan benyttes i fellesskap av...», er ikke utfylt.

Den første kjøper av denne eiendom, Mathias Josten, f. 1916, har for lagmannsretten forklart at han etter avtalen og skjøtet hadde havnerett i utmarken - skogen - som tilhørte Åsåren, at Olaf Aaasaaren ikke hadde noen innvending mot at sauene beitet også på fjellet, men at han, Josten, ikke betraktet seg som eier På fjellet.

Retten legger til grunn at kontraktspartene i 1939/40 mente at salget ikke omfattet noen eierandel av sameiet. Under disse omstendigheter kan de uklare svar i skylddelingsskjemaet ikke tillegges vekt i motsatt retning.

Etter dette blir herredsrettens dom stadfestet for dette bruksnummer, men av praktiske grunner vil lagmannsrettens domsslutning ta med også denne eiendom i et eget punkt. - - -