LE-1993-1087
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-16 |
| Publisert: | LE-1993-01087 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Solør skifterett Nr. 189 1991 S - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01087 K / LE-1993-01886 K. |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Mathilde Holt 2. Olga Hornseth 3. Magne Trangsrud 4. Ottar Trangsrud 5. Harald Trangsrud (Prosessfullmektig: Advokat Knut Helle) Kjæremotpart: Gunnar Østre (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Myrvold) og kjæremålssak nr. 93-01886K: Den kjærende part: Bergljot Borge (Prosessfullmektig: Advokat Knut Helle) Kjæremotpart: Gunnar Østre (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Myrvold). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen, formann, lagdommer Sissel Rydman Langseth, lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §79, §98, Skifteloven (1930) §22, §31, §175, §373, §384, §386, §403, §30, §62 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmålet om dom i skiftetvist mellom to av loddeierne er bindende for de øvrige loddeiere, og om skifteretten med urette har behandlet en loddeier som var part i skiftetvisten, som part i den foreliggende sak.
Under offentlig skifte av avdøde Margit Østres og hennes gjenlevende ektefelle Gunnar Østres fellesbo reiste Margit Østres søster, Bergljot Borge, skiftetvist mot Gunnar Østre med krav om å få utlagt på sin lodd boets eiendommer gnr. 7 bnr. 42 og 44 i Grue.
Solør skifterett avsa 29. august 1990 dom i saken med slik domsslutning:
Gunnar Østre utlegges på skiftet etter Margit Østre gnr. 7 bnr. 42, 44 og 161, alle i Grue.
Bergljot Borge, Lyngåsveien 11 B, Oslo, dømmes til å betale saksomkostninger til Gunnar Østre med kr 15400,- - kronerfemtentusenfirehundre 00/100.
Domsslutningen innebærer at Gunnar Østres påstand ble tatt til følge.
Skifterettens dom ble av Bergljot Borge påanket til Eidsivating lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten inngikk partene utenrettslig forlik med slik ordlyd:
1. Gnr. 7 bnr. 44 i Grue herred, tilhørende bo nr. 20/89 ved Solør skifterett, utlegges Bergljot Borge på skiftet etter Margit Østre.
2. ......................
3. Saken begjæres hevet som forlikt. Ankesaken ble deretter hevet ved lagmannsrettens kjennelse av 30. mars 1992. Kjennelsen er rettskraftig.
Høsten 1992 fremsatte advokat Knut Helle på vegne av "slektsarvingene som var til stede på rettsmøtet 06. oktober 92" krav om salg av gnr. 7 bnr. 42. Kravet ble først fremsatt muntlig under inkaminasjonsmøte for skiftetakst over boets eiendommer. Etter skifterettens henstilling ble det deretter tatt opp med bobestyreren ved brev av 19. oktober 1992. Gunnar Østre motsatte seg salg av eiendommen. Bobestyreren oversendte 2. februar 1993 saken til avgjørelse av skifteretten, som 30. mars 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Saksøkernes begjæring avvises.
2. Gunnar Østre tilkjennes kr 4500,- - firetusenfemhundre - i saksomkostninger.
Det nærmere saksforhold fremgår av skifterettens dom og kjennelse og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Mathilde Holt, Olga Hornseth, Magne Trangsrud, Ottar Trangsrud, Harald Trangsrud og Bergljot Borge har i rett tid påkjært skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. De har i det vesentlige anført:
De kjærende parter nr. 1-5, som er slektsarvinger etter Margit Østre, mener at skifteretten har begått en saksbehandlingsfeil når retten er kommet til at dommen av 24. september 1990 har rettskraftsvirkning overfor dem. De har ikke noe imot at Gunnar Østre overtar bnr. 161, som er innbrakt i felleseiet av ham. Bnr. 42 er derimot innbrakt av Margit Østre, og Gunnar Østre har ikke rett til å overta denne eiendom i forhold til de kjærende parter nr. 1-5, som ikke var parter i den skiftetvist som er avgjort ved skifterettens ovennevnte dom og lagmannsrettens hevningskjennelse av 30. mars 1992. Det fremgår av rettsboken for skiftesamlingen 16. oktober 1989 at Bergljot Borge og Gunnar Østre begge krevde utlagt til seg boets faste eiendom. Bergljot Borges krav gjaldt bnr. 42 og 44, mens Gunnar Østre krevde samtlige bruksnumre. Videre fremgår det av rettsboken at Bergljot Borge ble gitt frist til å reise skiftetvist, og at tvisten ville bli behandlet i søksmåls former. Derimot fremgår det ikke av rettsboken for noen skiftesamling at skifteretten har truffet beslutning om at Gunnar Østre skulle få seg utlagt bnr. 42, 44 og 161. Det er heller ikke protokollert i noen rettsbok fra skiftesamlingene at dommeren har oppfordret de tilstedeværende slektsarvingene til å uttale seg om Gunnar Østres krav om å få boets faste eiendom utlagt til seg. For slektsarvingene (med unntak av Bergljot Borge) måtte det fortone seg naturlig at avgjørelsen av Gunnar Østres krav utsto til spørsmålet om Bergljot Borges rett til eiendommene var avgjort. De kjærende parter nr. 1-5 kan på denne bakgrunn ikke anses for ved passivitet å ha akseptert at Gunnar Østre skulle få overta bnr. 42, som saken nå dreier seg om. De var innforstått med skifterettens beslutning om at Bergljot Borge måtte reise søksmål om sin rett til å overta bnr. 42 og 44 med hjemmel i skifteloven §62. Men spørsmålet om Gunnar Østres rett til å overta eiendommene ble ikke henvist til behandling i søksmåls former. De nevnte kjærende parter hadde ingen plikt eller foranledning til å følge med i hvordan saken mellom Bergljot Borge og Gunnar Østre utviklet seg. Det nevnes i denne forbindelse at de opptrådte i skiftesamlingene uten bistand av advokat. Først da de mottok brev fra skifteretten av 21. august 1992 om avholdelse av skiftetakst, hvor det fremgår at separat takst skal holdes over bnr. 42 og 161 som én enhet og over bnr. 44 som én enhet "fordi disse skal overtas av to forskjellige arvinger", hadde de foranledning til å reagere. Dette gjorde de ved brev til skifteretten av 3. september 1992.
Skifterettens rettsanvendelse er uriktig når retten har lagt til grunn at slektsarvingene måtte ha reist søksmål innen samme frist som Bergljot Borge fikk. Dette er det ikke hjemmel for. Slektsarvingene (med unntak av Bergljot Borge) måtte kunne regne med at spørsmålet om salg av eiendommene ville bli avgjort etter skifteprosessens regler i skifteloven kapittel 4 så lenge det ikke forelå noen henvisning til behandling i søksmåls former.
Skifteretten har uriktig lagt til grunn at skifteloven §22 annet ledd får anvendelse på den tvist som var henvist til behandling i søksmåls former. Det følger av skifteloven §31 annet ledd annet punktum at de alminnelige regler om søksmål for herreds- og byrett da skal anvendes, herunder også de vanlige regler om dommers rettskraftsvirkning. Det vises her til Augdahl: Skifteloven, tredje utgave, side 59, Lødrup: Arverett (1992), side 296-97, Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973), side 428-30, Hov: Rettergang i sivile saker, kapittel 24 og Schei: Tvistemålsloven, bind I, side 318-27. I de to sistnevnte bøker er skifteloven §22 annet ledd riktignok nevnt som et unntak fra hovedregelen, men dette tar åpenbart bare sikte på de tilfeller der saken ikke er henvist til behandling i søksmåls former.
De kjærende parter nr. 1-5 anser det på denne bakgrunn klart at skifterettens avvisningskjennelse er uriktig for deres vedkommende.
Bergljot Borge anfører at skifteretten uriktig har behandlet henne som part i den foreliggende sak. Hun har ikke krevet salg av bnr. 42 fordi hun aksepterer at forliket i den tidligere ankesak kan forstås slik at Gunnar Østre i forhold til henne har rett til å overta bnr. 42. Det fremgår ikke av noe dokument at hun krever eiendommen solgt, tvert imot fremgår det allerede av det nevnte brev av 3. september 1992 at hun ikke er blant dem som krever salg, og dette er senere gjentatt i flere brev og endelig presisert i brev til skifteretten av 8. mars 1993. Gunnar Østre har ingen rettslig interesse i å få en avgjørelse om at Bergljot Borge ikke kan kreve bnr. 42 solgt. Hun er helt uten grunn tatt med i saken, som dermed i forhold til henne "urettelig" er behandlet, jfr. tvistemålsloven §386 første ledd, jfr. §403 annet ledd. Også §384 annet ledd nr. 6, jfr. §403 annet ledd er anvendelig på forholdet og kjennelsen må også etter denne bestemmelse oppheves i forhold til henne. Det vises til Schei, l. c., bind II side 326, jfr. Rt-1987-264. Opphevelse må kunne skje etter tvistemålsloven §373 første ledd nr. 2; se her Augdahl: Civilprosess (tredje utgave) side 48 og 139 og Hov: l. c. side 475-76 og 556 (petitavsnittet).
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Skifterettens kjennelse av 30. mars 93 i sak nr. 189/91 S oppheves for så vidt den vedrører Bergljot Borge.
2. Begjæringen fra Mathilde Holt, Olga Hornseth, Magne Trangsrud, Ottar Trangsrud og Harald Trangsrud blir å fremme for Solør skifterett etter reglene i skifteloven kapittel 4 så lenge ikke annet er bestemt etter skifteloven §30.
3. Partene nevnt under nr. 1 og 2 tilkjennes saksomkostninger hos Gunnar Østre.
Kjæremotparten, Gunnar Østre, har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet.
Innledningsvis bemerker han at i og med at Bergljot Borge synes å erkjenne at skifterettens dom er bindende for henne, har punkt 1 i skifterettens kjennelse ingen annen rettslig betydning for hennes vedkommende enn at den stadfester hennes erkjennelse. Han har imidlertid ikke noe imot at saken heves for Bergljot Borges vedkommende. For øvrig har han i det vesentlige gjort gjeldende:
Det kan ikke være riktig som de kjærende parter nr. 1-5 anfører, at de opptrådte uten advokat på skiftesamlingen 16. oktober 1989, hvor Bergljot Borge og Gunnar Østre gjorde krav på faste eiendommer i boet. Advokat Helle var til stede i rettsmøtet, og hadde ved flere anledninger før dette gitt uttrykk for å representere slektsarvingene etter Margit Østre. Ingen av de øvrige arvingene krevde å få overta eiendommene eller at de skulle selges. Alle loddeierne var kjent med tvisten mellom Bergljot Borge og Gunnar Østre og med skifterettens dom. De var også kjent med at dommen var påanket til lagmannsretten. Likevel gikk det tre år før advokat Helle tok opp spørsmålet om salg av bnr. 42. Denne passivitet fra de kjærende parters side må medføre at begjæringen om salg ikke kan tas til følge.
I og med at advokat Helle må antas å ha representert alle slektsarvinger i skiftesamlingen 16. oktober 1989, kan det heller ikke være grunnlag for de kjærende parters oppfatning om at Gunnar Østres krav på overtakelse av eiendommen skulle utstå til Bergljot Borges krav var avgjort.
Under enhver omstendighet er skifterettens dom bindende for alle arvingene for så vidt gjelder Gunnar Østres rett til å overta gnr. 7, bnr. 42 og 161. At saken var overført til søksmåls former, angår bare den prosessuelle behandlingsmåte, og er uten betydning for spørsmålet om anvendelse av skifteloven §22 annet ledd.
Gunnar Østre har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt
Kjæremålet forkastes.
2. Subsidiært
Solør skifteretts kjennelse av 30. mars 93 stadfestes.
3. I begge tilfelle
Gunnar Østre tilkjennes saksomkostninger både for skifteretten og lagmannsretten.
Det fremgår av tilsvaret at påstandsutformingen har sammenheng med at kjæremålet er angitt å gjelde skifterettens saksbehandling, mens kjæremotparten mener at den eventuelle feilen gjelder rettsanvendelsen.
I senere prosesskrift av 5. mai 1993 har Bergljot Borge anført at skifterettens kjennelse er av betydning for henne, idet hun i fellesskap med de øvrige kjærende parter er pålagt å betale saksomkostninger. Dessuten skal hun ikke belastes med søksmål som det ikke er grunnlag for.
I samme prosesskrift fastholder de øvrige kjærende parter at skifterettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil, ikke rettsanvendelsesfeil, når skifteretten bygger på at dommen av 24. september 1990 er bindende for dem. Det vises til Hov: l. c. kapittel 24, side 509 og særlig side 558.
De brev motparten har vist til som grunnlag for at advokat Helle skal ha representert samtlige slektsarvinger etter Margit Østre på skiftesamlingen 16. oktober 1989, skriver seg fra tiden før boet ble tatt under offentlig skifte. Etter dette tidspunkt representerte advokat Helle bare Bergljot Borge, inntil han høsten 1992 igjen opptrådte på vegne av samtlige kjærende parter. Advokat Helle hadde således ingen foranledning til å opptre på vegne av de kjærende parter nr. 1-5 under skiftetvisten i 1989-92. Gunnar Østres hjelpeverge og/eller hans prosessfullmektig burde ha sørget for at de øvrige slektsarvinger ble trukket inn i saken. Bergljot Borge gjorde sin del ved å reise søksmål om å få eiendommen utlagt etter skifteloven §62. Det var dette spørsmål som var henvist til behandling i søksmåls former.
Lagmannsretten bemerker:
Det foreligger her to separate kjæremål; ett fra de kjærende parter nr. 1-5 som må forstås som et angrep på skifterettens rettsanvendelse, og ett fra Bergljot Borge over skifterettens saksbehandling. Lagmannsretten finner etter omstendighetene å kunne forene de to saker til felles behandling og avgjørelse i medhold av tvistemålsloven §98 første ledd, og behandler først spørsmålet om rettskraftsvirkningen av avgjørelsen i den tidligere skiftetvist.
I skiftetvisten nedla Bergljot Borge påstand om at gnr. 7, bnr. 42 og 44 utlegges til henne. Gunnar Østre nedla påstand om at gnr. 7, bnr. 42, 44 og 161 utlegges til ham. Denne påstand innebar i realiteten at han anla motsøksmål. Skifteretten tok hans påstand til følge. I Bergljot Borges ankeerklæring til lagmannsretten var det nevnt som en saksbehandlingsfeil at skifteretten tok Østres krav til følge til tross for at de falt utenfor den sak som var anlagt av henne. Hun tilføyde imidlertid at feilen neppe hadde hatt betydning, og den ble ikke gjort til ankegrunn. Ankesaken ble senere hevet som forlikt, med den virkning at skifterettens dom ble stående for så vidt gjelder bnr. 42, som den foreliggende sak gjelder.
Skifterettens dom ble ikke påanket av noen av de øvrige loddeiere. Da boets faste eiendommer 16. oktober 1989 ble behandlet i skiftesamling, var det heller ingen andre enn Bergljot Borge og Gunnar Østre som gjorde krav på å få fast eiendom utlagt til seg, og heller ingen som krevet salg av en eller flere av eiendommene. Det fremgår heller ikke av rettsboken fra skiftesamlingen at noen av de øvrige loddeiere bestred Borges eller Østres rett til eiendommene.
Skifteretten har i den påkjærte kjennelse lagt til grunn at samtlige loddeiere er bundet av skifterettens dom. Lagmannsretten er enig i dette. Lagmannsretten kan ikke se noe grunnlag for å gi de kjærende parter medhold i at overføringen av skiftetvisten til søksmåls former skal være avgjørende for rettskraftens rekkevidde i dette tilfelle. Etter rettens oppfatning gjelder skifteloven §22 annet ledd alle tvister mellom loddeiere innbyrdes, uansett hvilken prosessform tvisten behandles i. Lagmannsretten kan heller ikke se at den påberopte juridiske litteratur kan fortolkes som de kjærende parter gjør.
For at loddeiere som sto utenfor skiftetvisten, skulle unngå å bli bundet av skifterettens dom, måtte de etter lagmannsrettens syn selv ha intervenert - jfr. tvistemålsloven §79 første ledd - og erklært anke.
Etter dette blir skifterettens kjennelse å stadfeste for så vidt gjelder slutningens punkt 1.
Dette kjæremål har dermed vært forgjeves, og de kjærende parter må etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Gunnar Østre hans saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Myrvold har oppgitt sitt omkostningskrav til kr 3500. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Lagmannsretten er også enig i resultatet i skifterettens omkostningsavgjørelse, men peker på at hjemmelen i dette tilfelle ikke er tvistemålsloven §172, men §175 første ledd. Slutningen har også fått en uheldig utforming ved at det ikke fremgår hvem som pålegges å erstatte Østre hans omkostninger, og heller ingen oppfyllelsesfrist for betalingen. Lagmannsretten har derfor funnet grunn til å utforme ny slutning for denne del av avgjørelsen.
Til Bergljot Borges kjæremål bemerker lagmannsretten at Gunnar Østre må forstås slik at han slutter seg til hennes påstand om at skifterettens kjennelse oppheves for så vidt den gjelder Bergljot Borge. Hensett til at han i kjæremålstilsvaret uttrykkelig uttaler at han ikke har noe imot at saken heves for hennes vedkommende, må den påstand - herunder saksomkostningspåstanden - han har nedlagt, oppfattes slik at den bare gjelder kjæremålet fra de øvrige slektsarvinger. Lagmannsretten forstår det slik at Østre dermed også frafaller det krav på saksomkostninger mot Bergljot Borge som skifterettens kjennelse gir ham. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn unødvendig å ta stilling til om Bergljot Borge har den nødvendige rettslige interesse i kjæremålet, og opphever skifterettens kjennelse for så vidt gjelder Bergljot Borge. Etter omstendighetene finner lagmannsretten det unødvendig å gi opphevelsen uttrykk i slutningen på annen måte enn ved at Bergljot Borge utelates fra oppregningen av dem som skal betale saksomkostninger til kjæremotparten.
Bergljot Borges kjæremål har ført frem. Siden Østre har sluttet seg til hennes oppfatning, har det imidlertid ikke foreligget noen tvist for lagmannsretten i denne saken, og Gunnar Østre kan dermed ikke sies å ha tapt saken, jfr. tvistemålsloven §172, jfr. §180 annet ledd. Lagmannsretten finner med hjemmel i §174 første ledd at hver av partene bør bære sine omkostninger. Det vises til Rt-1978-1570, referert i Bøhn/Næss: Kjæremålsavgjørelser side 135, jfr. side 147. Det tilføyes at Bergljot Borges prosessfullmektig må sies å ha forårsaket den feil som har ført til opphevelsen. Hans angivelse av de kjærende parter som "slektsarvingene" og andre uklare formuleringer i korrespondansen med skifteretten gjør skifterettens misforståelse unnskyldelig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler Mathilde Holt, Olga Hornseth, Magne Trangsrud, Ottar Trangsrud og Harald Trangsrud in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen kr 8000 - åttetusen 00/100 - til Gunnar Østre. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.