LE-1993-1101

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-08-26
Publisert:	LE-1993-01101
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01101 M. Rettskraftig.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Morten Bjone) mot 1. A (Forsvarer: Advokat Ellen Moen) og 2. B (Forsvarer: Advokat Ola Lunde).
Forfatter:	Rakel Surlien, rettens formann, Bjørn Unneberg, Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §223, §233, §260, §267, §268, §63, §64, §35, §37b, §39, §62

Tiltalte nr. 1, A, bopel - - -veien, Oslo, for tiden i varetektsarrest ved Ullersmo landsfengsel, er født xx.xx.1969. Han er for tiden uten fast arbeid. Tiltalte er ugift, uten forsørgelsesbyrde og uformuende. Av utdannelse har han foruten 9-årig grunnskole, også gått på maskinmekanikerlinje. I det siste arbeidsforholdet i 1987 var han motorsykkelmekaniker.

Tiltalte er tidligere straffedømt 4 ganger, siste gang ved Eidsivating lagmannsretts dom av 11. februar 1992 til fengsel i 6 år. I tillegg har han en sak overført til barnevernet og en påtaleunnlatelse. Han er ikke tidligere bøtelagt.

Tiltalte nr. 2, B, bopel - - -veien, Ski, for tiden i varetektsarrest ved Oslo kretsfengsel, er født xx.xx.1964. Hans siste stilling var som montasjeleder, med en inntekt på ca kr 216000,- pr. år. Tiltalte er ugift, uten forsørgelsesbyrde og uformuende. Av utdannelse har han foruten 9-årig grunnskole, 1 år på bil- og mekanikerlinje, 16 måneder læretid som biloppretter og fagbrev.

Tiltalte har fra tidligere en sak overført til barnevernet. Han er ikke tidligere bøtelagt.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 21. juni 1993 - rettet under hovedforhandlingen - er de satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter

I Straffeloven §233, første og annet ledd For å ha forvoldt en annens død for å unndra seg straffen for en annen forbrytelse, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag: Gjelder nr. 1, A Natt til fredag 11. desember 1992 i Sarpsborg kretsfengsel, Sarpsborg, avfyrte A et pistolskudd mot brystet til fengselsbetjent C slik at C døde etter kort tid på grunn av forblødning. A, som på denne tiden var innsatt i varetektsarrest mistenkt for bl.a. ran, rømte deretter fra fengslet.

II Straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 For i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, eller medvirket til dette. Ranet er grovt særlig fordi det ble truet med skytevåpen og/eller gjaldt en betydelig verdi.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Mandag 10. august 1992 ca kl. 0810 på Ullevål Hageby postkontor i Oslo, truet han ansatte ved postkontoret med en pistol og et avsaget haglegevær og fikk dem til å utlevere til seg kr 122300,-.

b) Torsdag 13. august 1992 ca kl. 1158 på Svartskog postkontor i Svartskog, truet han med et avsaget haglegevær den ansatte ved postkontoret til å legge seg ned på gulvet. Han tok så med seg kr 64750,-.

c) Onsdag 19. august 1992 ca kl. 0850 på Ullevål sykehus postkontor i Oslo, truet han ansatte ved postkontoret med en pistol og et avsaget haglegevær og fikk dem til å utlevere til seg kr 248750,-.

d) Mandag 31. august 1992 ca kl. 0938 på Nesbru postkontor i Asker, truet han ansatte ved postkontoret med bl.a. et avsaget haglegevær og en revolver, hvoretter han fikk dem til og utlevere til seg og/eller selv borttok tilsammen kr 740200,-.

e) Kort tid etter forhold beskrevet under post I d på Fjellstrand på Nesodden rettet han et våpen mot D som satt i en Ford Sierra med reg. nr. ... samtidig som han uttalte "ut, ut", e.l. Han bemektiget seg deretter bilen.

f) På sted som nevnt under post I e kort tid etter forholdet som der beskrevet, rettet han et våpen mot E som satt i tjenestebil Volvo 245 med reg. nr. ... i Fundingsrudveien på Nesbru, samtidig som han uttalte "get out" e.l. Han bemektiget seg deretter bilen.

g) Gjelder nr. 1 A Til tid og på sted som nevnt i post I, etter å ha forholdt seg som der beskrevet, rettet han en pistol mot fengselsbetjent F og beordret han til å kjøre seg til Gladengveien i Oslo i Fs VW Bus kombi med reg. nr. ... hvoretter A overtok kjøringen inntil bilen ble hensatt i Sars gate i Oslo.

III Straffeloven §223 første ledd For ulovlig å ha berøvet en annen friheten eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Til tid og på sted som nevnt under post II d, tvang han G med seg som gissel til Nesodden.

b) Til tid og på sted som nevnt under post II d tvang han H med seg som gissel til Nesodden.

c) Til tid og på sted som nevnt under post II f, tvang han E med seg som gissel etter at han hadde bemektiget seg Es bil.

d) Gjelder nr. 1, A Til tid og på sted som nevnt under post II g, tvang han fengselsbetjent F med seg som gissel til Gladengveien i Oslo.

IV Straffeloven §260, første og tredje ledd For uten å høre til den berettigedes husstand eller å være i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt og brukt en motorvogn, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller meddvirkning til disse:

a) I tiden mellom lørdag 8. august 1992 kl. 2200 og mandag 10. august 1992 kl. 0800 i Eugenies gate i Oslo, tok han Is Golf personbil med reg. nr. ... og benyttet denne under det i post II a beskrevne forhold.

b) I tiden mellom onsdag 12. august 1992 kl. 2100 og torsdag 13. august 1992 kl 0900 på Nordstrand i Oslo, tok han Elcon Finans AS Ford Sierra personbil med reg. nr. ... og benyttet denne under det i post II b beskrevne forhold.

c) Onsdag 19. august 1992 mellom kl. 0630 og kl. 0850 på Norsk Rikskringkastings parkeringsplass i Oslo tok han Js Toyota Corolla personbil med reg. nr. ... og benyttet denne under det i post II c beskrevne forhold.

d) Gjelder nr. 2 B Søndag 30. august 1992 mellom kl. 0000 og kl. 0800 på - - -Gård i Ås, tok han Ks VW Caddy personbil med reg. nr. ... og kjørte med den til Holmenskjæret i Asker.

e) Natt til mandag 31. august 1992 i - - -veien i Sandvika, tok han Ls Mitsubishi varebil med reg. nr. ... og benyttet denne under det i post II d beskrevne forhold.

Straffeloven §62 får anvendelse.

Påstand om erstatning og inndragning forbeholdes nedlagt.

For nr. 1 A vil det foruten påstand om straff bli nedlagt påstand om bemyndigelse til å anvende de i straffeloven §39 nr. 1 a - f nevnte sikringsmidler for et tidsrom av inntil 5 - fem år.

Tiltalens post I er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten.

Lagretten er i samsvar med den rettede tiltalebeslutning forelagt 16 hovedspørsmål og 8 tilleggsspørsmål vedrørende tiltalte nr. 1, og 14 hovedspørsmål og 6 tilleggsspørsmål vedrørende tiltalte nr. 2.

Lagretten har for tiltalte nr. 1, A, besvart hovedspørsmål 1, 5, 9, 11, 13, 15, 17, 18, 19, 20, 22 og 24 med ja, og hovedspørsmål 3, 7, 21 og 23 med nei. Tilleggsspørsmål 2, 6, 10, 12, 14 og 16 er besvart med ja. Tilleggsspørsmål 4 og 8 er ikke besvart.

Lagretten har for tiltalte nr. 2, B, besvart hovedspørsmål 3, 7, 9, 11, 13, 14, 15, 17, 19 og 20 med ja, og hovedspørsmål 1, 5, 16 og 18 er besvart med nei. Tilleggsspørsmål 4, 8, 10 og 12 er besvart med ja. Tilleggsspørsmål 2 og 6 er ikke besvart.

Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn, slik at A blir å dømme for overtredelse av straffeloven §233, første og annet ledd, jf tiltalens post I, fem overtredelser av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, jf tiltalens post IIb, IId, IIe, IIf og IIg, fire overtredelser av straffeloven §223 første ledd, jf tiltalens post IIIa, IIIb, IIIc, IIId, og to overtredelser av straffeloven §260, første og tredje ledd, jf tiltalens post IVb og IVe, alt sammenholdt med straffeloven §62. Han frifinnes for to overtredelser av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, jf tiltalens post IIa og IIc, og to overtredelser av straffeloven §260, første og tredje ledd, jf tiltalens post IVa og IVc.

Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn, slik at B blir etter dette å dømme for fire overtredelser av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, jf tiltalens post IIb, IId, IIe og IIf, tre overtredelser av straffeloven §223 første ledd, jf tiltalens post IIIa, IIIb og IIIc, og tre overtredelser av straffeloven §260, første og tredje ledd, jf tiltalens post IVb, IVd og IVe, alt sammenholdt med straffeloven §62. Han frifinnes for to overtredelser av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, jf tiltalens post IIa og IIc, og to overtredelser av straffeloven §260, første og tredje ledd, jf tiltalens post IVa og IVc.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at A har vært undergitt judisiell observasjon. De sakkyndige har konkludert med at han var tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Statsadvokaten har nedlagt påstand om straff av fengsel i 17 år for A og 8 år for B. Han har ikke nedlagt påstand om sikring for A. Lagmannsretten er enig i at det ikke er grunnlag for å idømme ham sikring.

Statsadvokaten har for øvrig lagt ned påstand om erstatning og inndragning.

Forsvarerne har bedt de to tiltalte behandlet på mildeste måte.

Lagmannsretten legger følgende forhold til grunn for straffutmålingen:

Vedrørende ranene på Svartskog og Nesbru.

A ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 11. februar 1992 dømt til fengsel i 6 år som fellesstraff med resttid etter dom av 11. april 1989. Ved disse dommene var han bl.a. blitt dømt for tre tilfelle av grove ran. Under soningen rømte han 29. juli 1992 fra Berg kretsfengsel. Han hadde da ca 4 år og 6 måneder igjen å sone. Motivet for å rømme var etter det han selv har opplyst at han ikke hadde hatt en sommer på frifot siden 1987. Med en gang etter at han hadde rømt fikk han kontakt med B, som han kjente fra tidligere gjennom Bs varetektsopphold. Disse var mye sammen i den ene måneden A var på frifot. A etablerte videre et kortvarig forhold til M som han også kjente noe til fra før. Han bodde hos henne fra ca 8. august 1992, først i hennes leilighet og senere i en leilighet de leide i fellesskap. Man har oppgitt å ha hatt et stort pengeforbruk i denne perioden, bl.a. skaffet han til veie kr 60000,- som skal stamme fra hans tidligere ran.

A og B begikk sammen ranet på Svartskog 13. august 1992. Ranet var profesjonelt planlagt. De stjal en Ford Sierra om natten og benyttet denne til ransstedet. De lot motoren stå i gang og gikk inn i postkontoret med mørk påkledning og Finlands-hetter. Begge hoppet over skrankevernet. B bar et avsaget haglegevær. A hadde en pistol i lommen. På engelsk beordret B den kvinnelige ansatte, som var alene, til å legge seg ned på gulvet. Hun fikk videre beskjed om å trekke jakken over hodet. De tømte sjalusiskap og safe og fikk med seg tilsammen kr 64750,-. Ranet skjedde fort. B og A kjørte ned til sjøen og gikk over i en båt som de hadde stjålet og lagt der på forhånd. De benyttet båten til Blylaget på Nesodden, hvor de også i forkant hadde plassert Bs hvite VW Transporter. De gikk over i denne bilen og kom seg til Oslo. Fluktruten var planlagt på denne måte for å unngå at politiet kunne komme dem i møte. Postkassereren opplevde situasjonen som brutal og ble meget redd, men har ikke hatt vesentlige psykiske ettervirkninger.

Like etter ranet kjøpte A en motorsykkel til kr 26000,-. Han flyttet videre inn i en ny leilighet sammen med M. Det ble betalt forskuddsleie og depositum med kr 14000,-. A og B besluttet så å foreta et nytt ran. Det ble rekognosert på og omkring Nesbru postkontor, som i likhet med Svartskog postkontor ligger i nærheten av sjøen. De la opp fluktruten, og igjen la de vekt på at det var liten sjanse for møtende politi på denne. De tilbragte kvelden før ranet sammen og plasserte Bs VW Transporter også denne gang på Blylaget på Nesodden. Videre hadde B kvelden før stjålet en VW Caddy personbil, som de benyttet til å komme tilbake fra Nesodden og til Holmenskjæret i Asker. I Sandvika stjal de en ny bil, en Mitsubishi varebil, om natten til 31. august 1992 og kjørte om morgenen ca kl. 0930 til Nesbru postkontor. De var utstyrt klesmessig på samme måte som under Svartskog-ranet. A var bevæpnet med en AG 3 og B med det samme avsagde haglegeværet. Minst ett av våpnene var ladd. De hadde dessuten med seg en pistol og en samekniv. De forlot bilen stående på tomgang. A ble værende igjen i gangen til postkontoret for å passe opp kundene. B gikk inn og kom seg over skrankevernet. Det var flere ansatte ved postkontoret. Postmesteren lukket umiddelbart døren til sitt kontor og ringte til politiet. B truet de kvinnelige ansatte først slik at han fikk tak i pengene i sjalusiskapene, deretter truet han til seg nøkkelen til hvelvet, hvor hovedbeholdningen befant seg, alt mens de ansatte ble beordret til å ligge stille på gulvet med klærne over hodet. B hadde fått tak i ca kr 740200,- da A ropte at politiet kom. Han holdt da to kunder, G og H, i sjakk på gulvet. Han siktet mot politiet, slik at dette trakk seg tilbake. A og B førte deretter de to kundene som skjold foran seg ut i den ventende Mitsubishien og kjørte ned til sjøen, hvor de alle fire kom seg ombord i en båt som også var stjålet. Politiet var like etter dem, men holdt seg på avstand. Gislene ble holdt under kontroll, og H beholdt jakken over hodet hele tiden. Ute på fjorden fant de det nødvendig å legge kursen direkte inn mot Nesoddlandet da en politibåt kom etter dem. På Fjellstrand kjørte de båten rett på land. Gislene ble tvunget med og delvis benyttet til å tilrane seg en bil. (Dette er de to ikke tiltalt for). Etter en kort kjøretur til nærmeste parkeringsplass tilranet de seg en Ford Sierra fra D ved å rette et våpen mot henne mens hun ble kommandert ut. De skiftet over til denne bilen. Politiet var nå kommet til Nesodden, og det ble skutt mot bilen med de fire i. Farten var stor. B som var sjåfør var godt kjent på Nesodden. Han klarte å riste politiet av seg. I Fundingrudveien innhentet de en Volvo tilhørende Televerket, som de presset ut på siden av veien. Sjåføren, E, ble tvunget ut av bilen ved hjelp av et våpen og dyttet ned i grøften. Ved dette pådro han seg en langvarig skade i skulderen. De tiltalte besluttet å ta med E som gissel og fikk ham inn bak i bilen sammen med de andre. De kjørte videre i rasende fart til de kom i nærheten av Blylaget, hvor de beordret de tre gislene ut og til å gå i en bestemt retning. Hva som skjedde etter at gislene ble sluppet fri, er ikke klarlagt. Bs VW Transporter er ikke funnet. De tiltalte kjørte Volvoen over i Burmaveien, Kjendsliveien og forbi huset til Bs besteforeldre. Bestemoren observerte bilen på grunn av farten. De hensatte bilen, som nå nærmest var et vrak, noen hundre meter ovenfor og tok seg tilbake til nevnte hus til fots. Besteforeldrene hadde kort tid før forlatt huset, da de undret seg over hva som hadde skjedd fordi de hørte politihelikoptrene. De to tiltalte kom seg inn i huset ved å knuse en rute. Her skiftet de og dusjet. B gjemte ransutstyret i fryseboksen og låste A inn i et kott. B ble i huset inntil en politimann kom og sa han burde gå et annet sted på grunn av søkingen etter ransmenn.

Politiet pågrep A noe senere i huset, og B ble anholdt hos en tante i nærheten.

Pengene er ikke kommet til rette.

Lagmannsretten bemerker til straffutmålingen for de to ranene og de omkringliggende øvrige forhold de tiltalte dømmes for, nemlig tre tilfeller av frihetsberøvelse, to grove tilfeller av bilran og to bilbrukstyverier, at de tiltalte blir å betrakte som likeverdige m.h.t. straffverdighet.

Av allmennpreventive grunner må det reageres særdeles strengt i et tilfelle som dette.

Det vises til beskrivelsen ovenfor. I skjerpende retning bemerkes at de to ranene var nøye planlagt og profesjonelt utført ved hjelp av skytevåpen og bekledning som var egnet til å skjule spor. De tiltalte opptrådte kaldblodig og med sterkt forbrytersk forsett. De har vist liten forståelse for ofrenes situasjon.

Når det særlig gjelder Nesbru-ranet, finner lagmannsretten grunn til å fremheve at det utgjør ett av de alvorligste ran som er begått i Norge med hensyn til omfang og voldsomhet i gjennomføringen. Postpersonalet ble behandlet brutalt og fikk ikke ubetydelige psykiske skadevirkninger. Gisseltaking er i seg selv særdeles alvorlig. Gislene ble brukt for å holde politiet på avstand. Behandlingen ble opplevet som svært nedverdigende. Det gikk særlig ut over H, som med tildekket hode og med våpen flere ganger presset mot seg, ble påført en stor psykisk belastning som han ennå ikke ett år senere er ferdig med. Frihetsberøvelsen varte ca 1 1/2 time for de to første gislene. På tross av at politiet var etter de tiltalte og også ved en anledning skjøt mot bilen, oppgav de ikke sitt mål. At skuddene kan ha bidratt til å øke gislenes angst, kan ikke tillegges vekt i noen retning. Lagmannsretten påpeker videre at de tiltalte tok seg fram til huset til Bs besteforeldre uten å kunne vite om de var hjemme, med den fare for disse eldre sakesløse personer dette kunne ha medført. Det vises ellers til at de tiltalte ikke har gitt opplysninger som kunne føre til at utbyttet er kommet til rette. De har således på dette punkt bidratt til å øke skadevirkningene av Nesbru-ranet. B har heller ikke villet forklare seg om sin øvrige befatning med saken, før han møtte i lagmannsretten og ga en forklaring som bare omfattet etterfølgende bistand.

Straffutmålingen for B.

Som nevnt finner lagmannsretten at straffutmålingsmomentene blir de samme for B og A, jf nærmere ovenfor.

I formildende retning er intet særskilt å bemerke når det gjelder B.

Lagmannsretten finner få holdepunkter i rettspraksis til støtte for utmålingen av straffen for B, idet Nesbru-ranet skiller seg sterkt fra andre pådømte ranssaker.

Etter en samlet vurdering setter lagmannsretten straffen for B til 7 års fengsel. Til fradrag i straffen kommer 361 dager for utholdt varetektsfengsel. Straffeloven §62 kommer til anvendelse.

Drapet i Sarpsborg kretsfengsel og straffutmålingen for A.

Da A ble pågrepet etter ranet på Nesbru, ble han varetektsfengslet og satt først på Ila landsfengsel- og sikringsanstalt. Han ble overført til Sarpsborg kretsfengsel i slutten av november 1992. Umiddelbart begynte han å planlegge en ny rømning. Han har oppgitt at hensikten var å få et "friår" i utlandet, for deretter å vende tilbake til Norge og ta resten av soningen, både for sine tidligere forhold og for de nye ranene m.v. Han regnet med langvarig straff.

Planen var å få smuglet inn en pistol på cella. Han hadde ikke villet forklare seg for politiet om de to siste ranene tidligere, men aktet nå å bruke en fremstilling 11. desember 1992 for Asker og Bærum politikammer, som han selv avtalte, til en ny rømning. Han fikk ringt til en kamerat ved å vise fram et visittkort til en advokat, hvor han hadde endret telefonnummeret. De avtalte at kameraten skulle komme med en pistol utenfor cellevinduet natt til fredag 11. desember 1992. Om nødvendig ville han benytte pistolen til skremmeskudd for å komme seg fri under transporten med politibilen. Fremstillingen ble imidlertid omberammet 10. desember 1992. A besluttet likevel å motta pistolen og fikk denne som planlagt levert ved at den ble presset inn gjennom vinduet til ham like over midnatt 11. desember 1992. Dette medførte noe støy. A tenkte så igjennom hva han skulle gjøre og fant at han ville rømme direkte fra fengselet så snart han fikk en sjanse. Våpenet var ladd. Han hørte så noen komme ned trappen utenfor døren. Fengselsbetjent C spurte om noe sto på. A svarte at han ønsket å gå på toalettet. C var i ferd med å åpne døren. A hadde spent hanen på våpenet og lagt fingeren på avtrekkeren. Han presset seg mot døren. C tok tak i A som umiddelbart avfyrte et skudd på meget nært hold i Cs brystregion. Han falt overende og ble liggende på ryggen.

A løp så opp trappen til vaktrommet, hvor fengselsbetjent F var i ferd med å komme ut. A truet F på livet og tvang ham inn på vaktrommet med pistolen. Han ba om førstehjelpsaker, men F fant ingen. De så at C hadde forflyttet seg. A avslo flere anmodninger fra F om å tilkalle ambulanse. A kommanderte F til å bære C inn på cella. C var da død eller døende.

A tvang videre F ved hjelp av pistolen til å åpne hovedporten og til å kjøre ham til Oslo. De snakket en del i bilen. A hadde hele tiden pistolen i fanget, men ga uttrykk for at han ikke ville drepe F. I Gladengveien i Oslo satte han av F, og kjørte bilen et stykke før han hensatte den. Han oppsøkte etter en tid tanten og onkelen og forklarte hva som hadde skjedd, og sa at han trengte litt tid for seg selv slik at han ikke kunne melde seg da. Han gikk deretter inn i Østmarka og ble der til tidlig neste morgen da han gikk til foreldrenes hus. Før han gikk inn, gjemte han pistolen utenfor. Etter samtaler med foreldrene og høyesterettsadvokat Olav Hestenes gikk de samlet til politihuset i Oslo. A meldte seg og erkjente senere de faktiske forhold vedrørende drapet og de to ranene.

A dømmes for forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter, idet formålet var å unndra seg straff for tidligere alvorlige straffbare handlinger. Av allmennpreventive grunner må det reageres meget strengt, idet en fengselsbetjent har særlig krav på beskyttelse. Drapet ble begått overfor en fengselsbetjent som ubevæpnet var på vakt.

I skjerpende retning forøvrig legger lagmannsretten vekt på at A grundig hadde planlagt å bruke skytevåpen i forbindelse med rømningen. Han var ikke fremmed for å avfyre skudd i den forbindelse. Våpenet ble videre benyttet i det senere hendelsesforløp, både til et grovt bilran og til den meget hensynsløse gisseltaking av fengselsbetjent F. Denne oppfattet situasjonen slik at han var i livsfare både umiddelbart etter drapet og helt til han ble sluppet av.

As behandling av F var grovt krenkende. Det vises blant annet til at han nektet å etterkomme anmodningen om å ringe ambulanse, og at han beordret F til å flytte sin døde eller døende kollega, C.

Fengselsbetjent F har fått sterke psykiske skader. Han er fortsatt sykemeldt og regner ikke med å kunne gå tilbake til sitt tidligere arbeid.

A ønsket å komme seg fri for enhver pris, og har vist et konsekvent forsett gjennom hele rømningen.

Det tillegges vekt i formildende retning at A meldte seg frivillig og forklarte seg om forholdene.

Når det gjelder straffutmålingsmomentene for A ved de to ran og de omkringliggende handlinger vises til fremstillingen ovenfor.

Ved den samlede utmålingen av straffen vites intet særskilt å bemerke i formildende retning, utover den omstendighet at A kom i fengsel i meget ung alder, og at han ikke har vært undergitt noen særlig grad av rehabilitering. Dette ville ha kunnet kanalisere hans utvilsomme evner i en annen retning. A har gitt uttrykk for anger når det gjelder drapet, og er i en viss positiv utvikling, som bl.a. innebærer at han nå ønsker å skaffe seg utdannelse.

Ved utmålingen av den samlede straff for A kommer straffeloven §62 til anvendelse. A har videre gjenstående straff å sone på ca 4 1/2 år etter Eidsivating lagmannsretts dom av 11. februar 1992. Prinsippene i straffeloven §63 §64 bør til anvendes på forholdet mellom reststraffen og den straff som nå utmåles. Det tas hensyn til dette.

Lagmannsretten bemerker at denne sak for så vidt gjelder A har likhetspunkter med den sak som er omtalt i Rt-1989-1188.

Etter en samlet vurdering setter lagmannsretten straffen for A til 17 års fengsel. Til fradrag i straffen kommer 361 dager for utholdt varetektsarrest.

Statsadvokaten har nedlagt påstand om inndragning av de våpen de to tiltalte benyttet. Inndragning er også påstått for to pistoler som ble funnet hos A. Lagmannsretten tar påstandene til følge, idet den finner at vilkårene for inndragning er til stede, jf straffeloven §35 annet ledd, jf første ledd for førstnevnte våpen, og straffeloven §37b, jf §35 annet ledd, jf første ledd for sistnevnte våpen.

Statsadvokaten har videre nedlagt påstand om at de to tiltalte, en for begge og begge for en, dømmes til å betale erstatning til Postverket med kr 804950,-, til Uni Storebrand med kr 8180,- og til D med kr 2000,-. Vilkårene for å idømme erstatning er til stede, og kravene tas til følge.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.

Dommen er enstemmig. De lege dommere har ikke vært med i behandlingen av erstatningskravet.

Slutning:

1. A, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233, første og annet ledd, straffeloven §268 annet ledd, jf §267, straffeloven §223 første ledd og straffeloven §260, første og tredje ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 17 - sytten år. Til fradrag i straffen går 361 - trehundreogsekstien - dager for utholdt varetektsarrest.

2. B, født xx.xx.1964, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd, jf §267, straffeloven §223 første ledd og straffeloven §260, første og tredje ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - syv - år. Til fradrag i straffen går 361 - trehundreogsekstien - dager for utholdt varetektsarrest.

3. A frifinnes for tiltalebeslutningens post IIa, IIc, IVa og IVc.

4. B frifinnes for tiltalebeslutningens post IIa, IIc, IVa og IVc.

5. a) A og B dømmes til å tåle inndragning av 1 stk AG 3 gevær, 1 stk Luger revolver, 1 stk pistol, 1 stk avsaget haglegevær og 1 stk samekniv, jf straffeloven §35 annet ledd, jf første ledd. b) A dømmes til å tåle inndragning av 1 stk Colt pistol, jf straffeloven §37b og 1 stk automat pistol, jf straffeloven §35 annet ledd, jf første ledd.

6. A og B dømmes en for begge, begge for en å betale erstatning a) til Postverket med kr 804.950,- b) til Uni Storebrand med kr 8.180,- c) til D med kr 2.000,-.

7. Oppfyllelsesfristen for pkt. 6 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.