Rt-1989-1188
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-09 |
| Publisert: | Rt-1989-1188 (412-89) |
| Stikkord: | Drap og voldtekt, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 177B/1989, snr 217/1989 |
| Parter: | Aktor: førstestatsadvokat Anstein Gjengedal mot A (Forsvarer: advokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Bugge, Borchsenius, Langvand, Skåre, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §233, §39, §62, Straffeprosessloven (1981) §233, §335 |
Dommer Bugge: Eidsivating lagmannsrett avsa 26. mai 1989 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1966, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233, første og annet ledd, og §192 første ledd, annet straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 17 - sytten - år med fradrag av 83 - åttitre - dager for utholdt varetektsarrest.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler mot ham etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 10 - ti - år."
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold - som jeg kommer nærmere tilbake til - viser jeg til domsgrunnene.
Dommen er påanket både av statsadvokatene i Eidsivating og av domfelte. Påtalemyndighetens anke, som er uttatt etter Riksadvokatens ordre, gjelder straffutmålingen; det gjøres gjeldende at loven maksimumsstraff, fengsel i 21 år, skulle vært idømt i samsvar med den påstand aktor nedla for lagmannsretten. Retten har funnet at drapet på B ble begått med overlegg og for å skjule fullbyrdet voldtekt, men den har unnlatt å ta stilling til om drapet for øvrig er forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter, slik det var anført i tiltalen. Etter påtalemyndighetens oppfatning kan de formildende omstendigheter som lagmannsretten omtaler ikke begrunne noen lempning av straffen for så alvorlige forbrytelser som dem denne saken gjelder.
Domfeltes anke gjelder for det første lovanvendelsen, for så vidt han er funnet skyldig i voldtekt. Det hevdes å kunne være tvil om lagretten på dette punkt har hatt en riktig forståelse av kravet til forsett etter straffeloven §192. Dom felte forklarte i retten at han hadde oppfattet situasjonen på gjerningstidspunktet slik at fornærmede samtykket i å ha samleie med ham, og at han derfor ikke var skyldig i voldtekt. Rettens formann skulle overfor lagretten ha gjort det klart at det var tiltaltes subjektive oppfatning av situasjonen som var avgjørende. I ankebegrunnelsen har forsvareren om dette videre anført:
"I sin rettsbelæring nevnte også lagmannen dette. Men hun kom deretter med en tilføyelse om at lagretten også måtte ta hensyn til de øvrige bevis, herunder hva som skjedde da han overtok kjøringen og på kjøreturen inn til åstedet. Det burde vært sagt på en litt annen måte, nemlig at lagretten skulle ta hensyn til disse forhold når den vurderte hva den fant sannsynlig med hensyn til hvorledes A oppfattet situasjonen. Det ble ikke direkte sagt i rettsbelæringen.
Etter en time kommer så lagretten tilbake. De meddeler at de ikke kommer videre før de har fått avklaret et spørsmål. Spørsmålet var greit formulert fra lagrettens formann og det gikk på om det avgjørende for skyldspørsmålet med hensyn til voldtekten var hvorledes A selv oppfattet situasjonen.
Lagmannen hadde nedskrevet sin rettsbelæring. Hun svarte på spørsmålet ved å lese opp igjen den del av rettsbelæringen som gjaldt dette spørsmålet. Det virket som det fortsatt var uklarhet og forvirring i lagretten. Jeg grep da ordet og sa at slik spørsmålet var formulert, så skulle det besvares med ja, med andre ord at det var As subjektive oppfatning av situasjonen som var avgjørende for skyldspørsmålet. Lagmannen bekreftet så dette.
Men så skjer det at aktor griper inn og sier at lagretten dertil selvsagt må ta hensyn til bevisene for øvrig. Og lagmannen bekrefter også dette.
Etter min mening gjenoppstår derved forvirringen. Når lagretten så senere svarte ja på skyldspørsmålet vedr. voldtekt, må jeg oppfatte det som at lagretten har lagt en uriktig rettsanvendelse til grunn idet det må antas at flere av lagrettemedlemmene fortsatt ikke har hatt det klart for seg at det var As subjektive oppfatning de skulle vurdere."
Etter domfeltes oppfatning må lagmannsrettens dom oppheves for så vidt han er dømt etter straffeloven §192. Og opphevelsen må da også ramme domfellelsen etter §233 annet ledd, fordi tilleggsspørsmålet etter denne bestemmelse, som lagretten besvarte med ja, gikk ut på om drapet ble begått med overlegg "og/eller for å skjule gjennomført voldtekt".
For øvrig retter også domfeltes anke seg mot straffutmålingen, som han mener er for streng. Det anføres at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de formildende om stendigheter ved hans handlinger som retten selv peker på i dommen. Jeg kommer nærmere tilbake til enkelte av forsvarerens anførsler i denne forbindelse.
Jeg tar først opp domfeltes lovanvendelsesanke, som ikke kan føre frem. Rettsbelæringen når det gjelder det forsettsspørsmål forsvareren har reist, ble ikke krevd protokollert, og det er heller intet protokollert om det lagrettens ordfører skal ha stillet spørsmål om og det eller de svar rettens formann skal ha gitt, slik det er påberopt i anken. Det ligger i jurysystemet at lovanvendelsen under skyldspørsmålet vanskelig kan overprøves ved anke på noe annet grunnlag enn den protokollerte rettsbelæring, jf den uttrykkelige bestemmelse om dette i straffeprosessloven §335 tredje ledd når det ankes til skade for domfelte. Noen slik protokollasjon foreligger altså ikke, og det som ifølge forsvareren skal ha vært uttalt om betydningen av de øvrige bevis i saken i relasjon til det subjektive skyldvilkår, gir etter min mening ikke grunnlag for å anta at lagretten ikke har hatt en riktig forståelse av skyldkravet da den svarte ja på spørsmålet om voldtekt. At det i forbindelse med redegjørelsen for rettssetningene, skulle være begått noen saksbehandlingsfeil av betydning for lagrettens svar, er det heller intet grunnlag for å anta.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg blitt stående ved at både påtalemyndighetens og domfeltes anke bør forkastes.
De handlinger domfelte har gjort seg skyldig i hører til de alvorligste loven kjenner. Lagmannsretten har lagt til grunn at han forøvet drapet på B både med overlegg og for å skjule den forutgående voldtekt av henne. Etter min oppfatning foreligger også for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter ved forbrytelsen. Drapshandlingen er beskrevet i lagmannsrettens dom; den er av gruoppvekkende karakter. Den ble forøvet overfor en fengselsbetjent i tjenesten, en tjenestegren som har et særlig krav på loven beskyttelse, jf bemerkningene om dette i de saker som er referert i Rt-1977-386 og Rt-1984-1220. Hertil kommer at domfelte tidligere, i 1986, er dømt for forsettlig drap.
Forholdet er altså at ikke bare ett, men alle de straffskjerpende vilkår som er nevnt i §233 annet ledd, er oppfylt. Jeg er så langt enig med påtalemyndigheten i at dette trekker i retning av å måtte anvende loven maksimumsstraff. Forsvareren har fremholdt at domfeltes handlinger må sees i lys av hans uvanlig vanskelige personlige bakgrunn, og den spesielle soningssituasjon han befant seg i ved det såkalte - - - på X da forbrytelsene ble begått.
Det er riktig at domfeltes oppvekstforhold synes å ha vært ulykkelige og skadelige i en ganske ekstrem grad; i den rettspsykiatriske erklæring uttales det at hans oppvekst har vært meget konfliktfylt og traumatisk, med i perioder "et nærmest kaotisk-destruktivt hjemmemiljø". Den har resultert i en meget tidlig personlighetsskade, som har forstyrret domfeltes kontaktevne og grunnleggende tillit til menneskene rundt ham, skadet ham i evnen til å styre og mestre aggressive impulser og drifter, og gjort ham "sårbar med hensyn til utadreagering av raseri, hat og ødeleggelsestrang". De sakkyndiges vurdering av personlighetsskaden er for øvrig nærmere gjengitt av lagmannsretten.
Når det gjelder forholdene ved - - -, har forsvareren særlig pekt på at den blanding av fangebevoktning og terapi som det her var lagt opp til, med etter hans mening helt utilstrekkelige ressurser, stilte domfelte overfor en utfordring som han med sitt personlighetsutstyr ikke kunne mestre. Domfelte kan derfor ikke, anføres det, belastes med det fulle ansvar for at fremstillingen med en kvinnelig ledsager den 4. mars 1989 fikk så tragiske følger.
Jeg er for min del av den oppfatning at domfeltes vanskelige personlige forhold, som lagmannsretten har tatt hensyn til i formildende retning, bare kan ha begrenset vekt ved straffutmålingen for så alvorlige voldsforbrytelser som denne saken gjelder. I anledning av lagmannsrettens bemerkning om fremstillingspraksis ved - - - vil jeg tilføye: Det er mulig at den omstendighet at man ved anstalten tillot fremstilling av domfelte med bare B som ledsager, som domfelte hadde fått et sterkt følelsmessig forhold til, kan tjene til forklaring av voldtekten av henne. Men jeg har vanskelig for å se at den kan forklare at han også drepte henne.
Når jeg likevel finner at lagmannsrettens enstemmige dom bør bli stående, er det fordi domfelte har en ikke ubetydelig gjenstående straff å sone i henhold til den drapsdom han fikk i 1986. Den lød på fengsel i 7 år og 3 måneder, hvorav han har sonet noe mer enn halvdelen. Den samlede soningstid vil således i alle tilfelle bli langvarig, og selv om bestemmelsene i straffeloven §62 og §64 ikke direkte får anvendelse, følger det av praksis at man vil se hen til det prinsipp de er uttrykk for når det skal fastsettes straff for nye lovbrudd før straffen for et tidligere er avsonet. Det må også tas hensyn til at det overfor domfelte er gitt sikringsbemyndigelse etter alle alternativer for så lang tid inntil som 10 år.
Denne del av lagmannsrettens dom har domfelte ikke angrepet.
Domfelte har vært holdt i varetekt til han 16. juni i år gikk over på soning og skal ha et fradrag i straffen på 103 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes. I straffen fragår 103 - etthundreogtre - dager for varetektsfengsel.