LE-1993-1106
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-20 |
| Publisert: | LE-1993-01106 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01106 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvfullm. Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: Advokat Arne Haugestad). |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §228, §229, §49, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §281, §62, §63, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §437 |
Tiltalte A, .. X, er født .. september 1946. Han er straffedømt to ganger, senest ved Oslo byretts dom av 25. mai 1988.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 2. august 1993 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter
I Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §49 For ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helbred, å ha forsøkt å tvinge noen til utuktig omgang, nemlig samleie.
Grunnlag er følgende forhold: Fredag 27. desember 1991, ca kl. 1300, i Y 10 B i Oslo, bar/tvang han B inn på soveværelset, slengte henne ned på sengen og dro av henne klærne. Han forsøkte deretter å trenge penis inn i hennes vagina, men lyktes ikke i dette da han ikke fikk ereksjon.
II Straffeloven §229, 1. straffalternativ For å ha skadet en annen på legeme.
Grunnlag er følgende forhold: Fredag 27. desember 1991, etter det i post I nevnte forhold, i Y 10 B i Oslo, skallet han B i ansiktet slik at B fikk brudd på nesebenet og et kutt på neseroten.
III Straffeloven §228 første ledd For å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte å ha fornærmet ham på legeme.
Grunnlag er følgende forhold: Til tid og på sted som nevnt i post I, men etter det der nevnte forsøk, helte han en kopp varm kaffe over B.
IV Vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd For å ha ført eller forsøkt å føre en motorvogn når han var påvirket av alkohol (ikke edru) eller andre bedøvende eller berusende midler.
Grunnlag er følgende forhold: Mandag 21. desember 1992, ca kl. 0415, i Strandgaten i Oslo, førte han motorvogn med kjennetegn HJ - - til tross for at han var påvirket av alkohol (ikke edru).
Straffeloven §62 og §63 annet ledd kommer til anvendelse.
Fornærmede har begjært påtale, jf tiltalens post III, og det er i tiltalebeslutningen varslet at det vil bli fremmet krav om erstatning/oppreisning.
Hovedforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus den 18. og 19. april 1994. Tiltalte møtte ikke. Det forelå ikke opplysninger som sannsynliggjorde at tiltalte hadde lovlig forfall, og retten fant at hans nærvær ikke var nødvendig for sakens opplysning. Saken ble besluttet fremmet i medhold av straffeprosessloven §281, første ledd, nr. 2, idet statsadvokaten meddelte at det ikke ville bli nedlagt påstand om fengselsstraff i mer enn ett år.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt fire hovedspørsmål som alle er besvart bekreftende. Retten legger lagrettens avgjørelse til grunn, slik at tiltalte blir å dømme i overensstemmelse med tiltalen.
I forbindelse med straffutmålingen legger lagmannsretten følgende faktiske forhold til grunn:
Tiltalte ble kjent med fornærmede, B en gang i 1989. De inngikk etter hvert et mer fast forhold, og tiltalte bodde tidvis sammen med henne i hennes hjem. Tiltalte hadde imidlertid periodevis betydelige alkoholproblemer, og dette førte til at deres forhold var noe ustabilt.
Julen 1991 tilbrakte tiltalte hos fornærmede. 2. juledag spiste han middag sammen med fornærmede og hennes to døtre, og det utviklet seg da slik at han begynte å drikke utover kvelden og natten. Om natten etter at døtrene hadde reist hver til sitt, oppsto det en uoverensstemmelse mellom tiltalte og fornærmede, hvorunder han trakasserte henne. Dette endte med at de gikk og la seg på hvert sitt værelse. Trakasseringen fortsatte neste dag og dette endte med at tiltalte grep tak i henne og bar henne inn på soveværelset. Der kastet han henne ned på sengen og rev av henne bukse og truse, idet han gjorde det klart for henne at han skulle ha samleie med henne. Hun motsatte seg dette, idet hun skrek og gjorde motstand, men han la seg over henne. Han var imidlertid ute av stand til å utføre noe samleie med henne, idet han ikke fikk ereksjon. Han oppga derfor forsøket, og etter en tid bestemte han seg for å gå fra henne. De hadde da på ny en krangel hvorunder han tømte en kopp varm kaffe mot henne. Han gikk så ut av huset, men oppdaget at han hadde glemt noe, og da han gikk inn for å hente dette, møtte han henne i gangen. Der skallet han til henne slik at hun fikk brudd i nesebenet og et kutt ved neseroten. Etter at han hadde funnet det han hadde glemt, forlot han huset.
Fornærmede henvendte seg til politiet samme dag, men hun innga ingen formell anmeldelse da. Etter at hun senere følte seg trakassert og truet av tiltalte, anmeldte hun forholdet den 16. mars 1992.
Den 21. desember 1992 var tiltalte på Z. Han hadde da sittet og drukket om natten, og ifølge den forklaring han avla for politiet, kjørte han derfra til Oslo. Han ble stoppet av politiet i Strandgaten kl. 0430, og politiet foretok alkotest som viste positivt utslag. Blodprøve ble tatt kl. 0455, og den viste et alkoholinnhold i blodet på minst 1,71 o/oo.
Lagmannsretten er kommet til at straffen bør settes til fengsel i 11 måneder slik som påstått av aktor.
Det langt alvorligste forhold tiltalte er dømt for, er voldtektsforsøket, som isolert sett er en forbrytelse som det av almenpreventive grunner må reageres strengt mot. Lagmannsretten finner ikke at det kan tas noe særlig hensyn til at handlingen er begått overfor en kvinne som han har stått i forhold til over en tid. Det er ikke opplyst noe som kan sannsynliggjøre at hun har opptrådt provoserende overfor ham. Etter det hun har forklart, synes det som om handlingen har sitt utspring i at tiltalte mister kontroll under påvirkning av alkohol. Også legemsbeskadigelsen, tiltalens post II, er preget av dette forhold. Lagmannsretten peker i den forbindelse på at tiltalte ved Oslo byretts dom av 25. mai 1988 ble dømt for to tilfeller av legemsfornærmelse straffeloven §228 første ledd jf annet ledd overfor en daværende samboer. Dette forhold må også tas i betraktning som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen.
Med hensyn til promillekjøringen bemerker lagmannsretten at det dreide seg om en fullstendig unødvendig kjøring med en forholdsvis høy promille. Selv om kjøringen foregikk på natten og formodentlig med forholdvis liten trafikk, er det klart at den representerte en betydelig trafikkfare.
Overtredelsen av straffeloven §228 første ledd ville isolert sett ha medført en bot, og tas derfor i betraktning som en skjerpende omstendighet ved utmåling av fengselsstraffen, jf straffeloven §63 annet ledd. For øvrig er straffeloven §62 første ledd brakt til anvendelse. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å gjøre noen del av fengselsstraffen betinget.
I samsvar med vegtrafikkloven §31 annet ledd litra c utmåles det en bot i tillegg til fengselsstraffen for så vidt angår promillekjøringen. Det foreligger meget sparsomme opplysninger om tiltaltes økonomiske forhold. Opplysningene ligger tilbake i tid, men lagmannsretten legger til grunn at tiltalte har inntekter gjennom arbeide i skogen. Ut fra et skjønnsmessig overslag over hva disse inntekter kan beløpe seg til, og de inntekter tiltalte bør kunne skaffe seg etter soning og når han får sitt førerkort tilbake, finnes boten å kunne settes til kr 10000 i overensstemmelse med aktors påstand.
Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte blir dømt til å betale oppreisning til fornærmede, jf skadeserstatningsloven §3-5 første ledd, med et beløp begrenset oppad til kr 35000. Bistandsadvokaten har nærmere begrunnet kravet. Forsvareren har uttalt seg, og han har på tiltaltes vegne nedlagt påstand om frifinnelse.
Lagmannsretten, de juridiske dommere, bemerker:
Vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd er oppfylt, både gjennom den overtredelse som har funnet sted ved voldtektsforsøket og ved legemsbeskadigelsen. Lagmannsretten finner at fornærmede bør tilkjennes oppreisning. Ved fastsetting av oppreisningsbeløpets størrelse tar lagmannsretten utgangspunkt i slike kriterier som fremgår av Rt-1988-532. I nærværende sak vil det følgelig måtte tillegges særlig vekt at fornærmede har vært utsatt for smertefulle og krenkende overgrep, og at overgrepene åpenbart har medført at hun senere har utviklet adskillig angst. Lagmannsretten viser for så vidt til døtrenes opplysninger om at de måtte skifte på å bo hjemme, og at fornærmede nå bor sammen med en venninne. Den forklaring fornærmede selv ga i retten, etterlater også et klart inntrykk av at hun er preget av sin angst, hun har opplyst at hun blant annet er preget av søvnvansker og mareritt, og at hun er redd for å være alene. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at dette er et direkte resultat av tiltaltes overgrep mot henne. Etter det som ellers er opplyst var hun tidligere robust og sterk.
På bakgrunn av disse forhold finner retten at erstatningsbeløpet bør settes til kr 35000. Et erstatningsbeløp i denne størrelsesorden kan ikke sies i urimelig grad å vanskeliggjøre tiltaltes forhold etter avsoningen av fengselsstraffen.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke jf straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig. Erstatnings- og oppreisningskravet er avgjort av de juridiske dommere alene.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1946, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, jf §49, straffeloven §229 1. straffalternativ, straffeloven §228 første ledd og vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 11 - elleve - måneder, samt til å betale en bot til statskassen stor 10 000 - titusen - kroner eller, dersom boten ikke betales, en straff av fengsel i 15 - femten - dager.
2. A dømmes til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale oppreisning til B med 35000 - trettifemtusen - kroner.