LE-1993-1139
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-04 |
| Publisert: | LE-1993-01139 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-03560 A/11 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01139 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Christian Morten Haneborg, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon Tenden, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Tvistemålsloven (1915) §180, §64, Ekteskapsloven (1991) §20, §27 |
Saken gjelder krav om skjevdeling av felleseie i medhold av ekteskapsloven (1918) §54 fjerde ledd, jf §37.
A og B inngikk ekteskap 2. mai 1990. De hadde da ved ektepakt av 27. april 1990 avtalt fullstendig særeie med unntak for den faste eiendom B hadde kjøpt i X, Frankrike, som med innbo og løsøre skulle være felleseie.
Det viste seg etter relativt kort tid at ekteskapet ikke fungerte særlig godt. Etter noe frem og tilbake med hensyn til det ekteskapelige samliv inntrådte det en faktisk separasjon fra sommeren 1991. A tok ut stevning ved Oslo byrett 21. april 1992 med krav om skilsmisse og likedeling av felleseiet. I tilsvaret 25. mai 1992 tok B til motmæle med krav om frifinnelse for As krav, samtidig som han reiste motsøksmål med krav om separasjon og skjevdeling av felleseiet.
Oslo byrett avsa dom i saken 15. januar 1993 med slik domsslutning:
Hovedsøksmålet:
1. Det ekteskapelige samliv mellom A, født xx.xx.1959, og B, født xx.xx.1943, oppheves ved separasjon i medhold av §20 jfr. §27 tredje ledd i ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47.
2. B frifinnes for As krav på likedeling av felleseiet.
3. A dømmes til å betale til B 25950 - tjuefemtusennihundreogfemti - kroner i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Motsøksmålet:
1. Motsøksmålet avvises i medhold av tvistemålsloven §64.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommen innebar at byretten fant at felleseiet skulle deles etter skjevdelingsregelen i ekteskapsloven (1918) §37, som en konsekvens av frifinnelsen for As krav om likedeling av felleseiet.
A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten for så vidt angår pkt. 2 og 3 i hovedsøksmålet. Anken er begrunnet i feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse fra byrettens side. B har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 3. februar 1994. Begge parter avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i det vesentlige anført:
Det bestrides at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fravike likedelingsprinsippet i medhold av ekteskapsloven §54 fjerde ledd.
Det dreier seg om et svært spesielt felleseie, avgrenset til en konkret eiendom i Frankrike med innbo og løsøre. Dette forhold og bakgrunnen for ektepaktens utforming gir felleseiet en særlig valør, som må ha betydning for rimelighetsvurderingen etter nevnte bestemmelse. De momenter som er trukket inn til fordel for skjevdeling i teori og praksis, knytter seg til vanlige felleseier og kan derfor ikke gis samme vekt i nærværende sak, hvor siktepunktet var å etablere et formuesgode som ektefellene kunne være sammen om å eie, noe som best kan ivaretas gjennom den likedeling som er hovedregelen ved skifte av felleseie.
Det er ikke tilstrekkelig for skjevdeling at det ekteskapelige samliv har vært kortvarig. Også andre momenter får betydning, og her vil særlig ektefellenes økonomiske stilling etter skilsmissen være av stor betydning for vurderingen av om skiftet skal skje etter ekteskapsloven §37. En sammenligning viser at B klart har minst behov for de midler som vil tilfalle ham ved skjevdeling.
Også skyldmomentet taler mot skjevdeling. Selv om det ikke skulle kunne foretas noen klar skyldfordeling knyttet til de vanskeligheter som oppstod i samlivet, må B bære skylden for at det endelige brudd fant sted på en måte som virket svært sårende for A ved at han uten å fortelle henne det reiste på ferie med en annen kvinne, noe A ble konfrontert med via media.
Ankende part har lagt ned slik påstand:
1. Partenes felleseie, eiendommen i X med løsøre og inventar, deles likt.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
B har henholdt seg til byrettens dom, som finnes riktig i så vel resultat som begrunnelse. Han har i det vesentlige anført:
I ektepakten ble det avtalt felleseie vedrørende eiendommen i X og ikke sameie basert på gaveoverføring av en ideell andel til A. Selv om det dreier seg om et begrenset felleseie, må de vanlige regler for felleseie gjelde, herunder også adgangen til skjevdeling basert på den omstendighet at B har brakt eiendommen inn i ekteskapet.
Det avgjørende moment for skjevdeling er den korte tid som det ekteskapelige samliv varte, og den omstendighet at A ikke har bidratt til den verdi som ligger i de eiendeler som omfattes av felleseiet.
Det er ikke grunnlag for å se hen til ektefellenes forskjellige økonomiske stilling etter skilsmissen som grunn til å nekte skjevdeling. Denne forskjell skyldes en markert forskjell ved ekteskapets inngåelse og den omstendighet at det i det alt vesentlige ble avtalt særeie. A har ingen vanskelig økonomi, et forhold som bl.a. skyldes betydelige gaver i forbindelse med ekteskapets inngåelse.
Det bestrides at ekteskapets korte varighet kan tilskrives kritikkverdig forhold fra Bs side. Samlivet var faktisk opphørt da han reiste på ferie med sin venninne.
Ankemotparten har lagt ned slik endelig påstand:
Oslo byretts dom stadfestes, og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse. Etter ektepaktens ordlyd skulle eiendommen i Frankrike med innbo og løsøre tilhøre ektefellenes felleseie. Dette innebærer at disse verdier skal deles likt mellom ektefellene ved formuesfellesskapets opphør, dersom det ikke i medhold av ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf §37 fastsettes såkalt skjevdeling. For at denne unntaksregel skal komme til anvendelse, må det ifølge flere høyesterettsdommer foreligge særlige grunner basert på en allsidig og konkret bedømmelse av hvorvidt likedeling av felleseiet vil virke urimelig, jf senest uttalelse i Rt-1991-447.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det meget korte ekteskapelige samliv (vel 1 år) og det forhold at felleseiets eiendeler i sin helhet er brakt inn av B, uten noen form for medvirkning fra As side under ekteskapet av betydning for deres verdi ved formuesfellesskapets opphør, tilsier at felleseiet bør underkastes skjevdeling. Det foreligger ingen tilstrekkelig sikker indikasjon om at B har gitt A inntrykk av at han ikke ville påberope skjevdeling selv om ekteskapet ble av kort varighet. Det vises i denne forbindelse til de betydelige gaver som B ga A i forbindelse med ekteskapsinngåelsen, og som skulle tilhøre hennes særeie etter ektepakten.
Det er heller ikke dokumentert kritikkverdige forhold fra Bs side som skulle hindre ham i å kreve skjevdeling. Ekteskapets oppløsning skyldes uoverensstemmelser som ikke kan tilskrives noen som skyld. Bs forhold til en annen kvinne ble innledet da det ekteskapelige samliv reelt sett var opphørt.
A har pekt på ektefellenes forskjellige økonomiske situasjon etter skilsmissen som grunn til å nekte skjevdeling. Det er på det rene at B har en betydelig større formue enn A, men dette skyldes formuesforholdene før ekteskapet, og det forhold at det var avtalt fullstendig særeie med unntak for eiendommen i Frankrike. Lagmannsretten er enig med byretten i at dette ikke taler for å nekte skjevdeling, idet forskjell i formuesforhold bare kan være relevant som argument for skjevdeling når dette er nødvendig for å unngå en deling som ellers fremtrer som urimelig, jf Rt-1992-30. Gjennom de betydelige gaver har imidlertid A en vesentlig bedre økonomi enn før ekteskapet.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket, idet lagmannsretten finner å kunne tiltre byrettens omkostningsavgjørelse.
Da anken har vært forgjeves, blir ankemotparten å tilkjenne erstatning for sine saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser et tilgodehavende på kr 27500 i salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn ved erstatningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts dom av 15. januar 1993 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes A å betale til B 27500 - syvogtyvetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.