Rt-1991-447
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-26 |
| Publisert: | Rt-1991-447 (150-91) |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 57/1991, nr 45/1990 |
| Parter: | B (advokat Lars Aspeflaten) mot A (advokat Odin H M Barfod - til prøve). |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Gjølstad, Christiansen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Ektefelleloven (1927) §11, §12 |
Dommer Aasland: Saken gjelder krav om skjevdeling ved skifte av felleseie, jfr ekteskapsloven §54 fjerde ledd sammenholdt med §37.
A og B ble separert i 1985 etter å ha vært gift i 32 år. Ekteskapet var barnløst. Ektefellenes fellesbo ble tatt under offentlig skiftebehandling ved Porsgrunn og Skien skifterett.
Ved ektepakt opprettet i 1955 var bestemt at alle hustruens bankinnskudd, alt innbo og løsøre i ektefellenes hjem og alt hva hustruen for fremtiden måtte erverve ved arv, gave eller på annen måte, skulle være hennes særeie. I 1966 ble det opprettet en ny ektepakt hvoretter hustruens særeie også skulle omfatte den faste eiendom hvor ektefellene hadde sin bolig. Dessuten ble det fastsatt at avkastningen av hennes særeie skulle være særeie. Hustruen arvet i 1975 en boligeiendom og andel i en fritidseiendom etter sin far. Disse eiendommene inngår etter ektepakten av 1955 i hennes særeie.
Utenom det som var gjort til særeie for hustruen, hadde partene felleseie. De vesentligste aktiva i felleseiet er en forretningsgård med tilhørende elektrisk forretning i Æ, samt en fritidseiendom. Begge disse eiendommer ble i 1967 gitt som gave fra mannens slekt og står i hans navn.
Under skiftet fremsatte mannen krav om skjevdeling av felleseiet, slik at han forlodds kunne ta ut forretningen med forretningsgård samt fritidseiendommen. Han hevdet at likedeling av felleseiet ville føre til et urimelig resultat på grunn av de betydelige særeiemidler som tilkom hustruen. Hustruen motsatte seg kravet, og tvisten ble overført til behandling i søksmåls former.
Porsgrunn og Skien skifterett, som av hensyn til verdsettelsen av aktiva var satt med fagkyndige meddommere, avsa 26. november 1987 dom - uriktig betegnet som kjennelse - med denne slutning:
"1. Fellesboet mellom B og A skal deles etter ekteskapsloven §54 fjerde ledd jfr. §37.
2. Det fastsettes at følgende formuesgjenstander er innbrakt i boet av B: Storgt. 29, gnr. 80 bnr 49 Z tidl. Æ
Forretningen ... Elektriske
Fritidseiendom på Ø
Enkeltgarasje på Å i Æ
3. B tilkjennes saksomkostninger."
Skifteretten avsa 22. februar 1988 tilleggsdom med følgende slutning:
"1. Rett betegnelse på avgjørelse ved Porsgrunn og Skien skifterett av 26. november 1987 i sak nr. 13/87 A er dom.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til B med kr 25.235,- femogtyvetusentohundreogtrettifem.
3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 2 nevnte er 2 - to - uker fra tilleggsdommens forkynnelse."
A påanket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsrettens dom ble avsagt 10. januar 1990 og har slik domsslutning:
"1. Fellesboet til A og B likedeles i henhold til ekteskapsloven §54 første ledd.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for skifteretten eller lagmannsretten."
En dommer dissenterte og stemte for å gi B medhold.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.
B har erklært anke til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Porsgrunn og Skien byrett. Den ankende part ga partsforklaring, og det ble avhørt ett vitne, som også har forklart seg tidligere. Det er ikke fremlagt nye dokumenter, og sakens stilling er ikke endret for Høyesterett. Partenes anførsler har også i det vesentlige vært de samme, dog slik at hustruen ikke lenger gjør gjeldende at de omtvistede felleseieaktiva er innbrakt av partene i fellesskap og tilhører dem i sameie.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. På skifte av felleseie mellom B og A blir B å utlegge forlodds i samsvar med ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jfr. §37 følgende aktivaposter:
a) Storgt. 29, Æ, gnr. 80 bnr 49 Æ, inklusive utstillingslokalene på den andre siden av Storgaten.
b) Forretningen ... Elektriske.
c) Fritidseiendommen gnr 33 bnr 330 i Z.
2. Porsgrunn og Skien skifteretts omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. A dømmes til å erstatte B saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Fellesboet mellom B og A likedeles etter ekteskapsloven §54 første ledd.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten, og kan i adskillig utstrekning tiltre den begrunnelse den dissenterende dommer i lagmannsretten har gitt.
Innledningsvis finner jeg grunn til å gå noe inn på de verdimessige konsekvenser av valget mellom skjevdeling og likedeling i denne sak.
I den utstrekning verdiene av aktiva får betydning i saken, er partene enige om å bygge på verdiene pr 1. januar 1985, da samlivet mellom dem opphørte. Under ankeforberedelsen for lagmannsretten ble det oppnevnt to takstmenn til å vurdere verdien av de faste eiendommer og to revisorer til å vurdere verdien av forretningen. De tall de sakkyndige kom frem til, er gjengitt i lagmannsrettens dom. Jeg nevner at forretningens verdi pr 1. januar 1985 ble satt til kr 440.000. Forretningsgården ble verdsatt til kr 450.000, og den fritidseiendom som står i mannens navn, til kr 360.000. Basert på verdsettelsene utgjorde felleseiet omkring 1,3 mill kroner. I hustruens særeie ble den tidligere fellesboligen verdsatt til kr 660.000 og hennes øvrige faste eiendommer til til sammen kr 622.500. Den samlede verdi av de faste eiendommer i særeiet ble således snaut 1,3 mill kroner, og i tillegg omfattet særeiet bankinnskudd med ca kr 200.000. Partene har akseptert verdsettelsene.
På grunn av den særeieordning som er opprettet, vil en likedeling av felleseiet medføre at hustruen overtar noe over 3/4 av ektefellenes samlede aktiva. Omvendt kan det noe paradoksalt sies at skjevdeling i dette tilfelle medfører tilnærmet likedeling, dog med en viss overvekt av verdier på hustruen.
Etter ekteskapsloven §54 fjerde ledd jf §37 kan det etter begjæring av en ektefelle treffes bestemmelse om at hver av ektefellene "forlodds uttar en så stor andel av felleseiet som svarer til hva han bragte inn ved ekteskapets inngåelse eller senere har bragt inn gjennom arv eller gave eller ved overdragelse av særeiemidler". Slik bestemmelse kan treffes "når hertil finnes grunn". Noen nærmere anvisning på kriteriene for bestemmelse om skjevdeling gir loven ikke. Det er i rettspraksis uttalt at slik bestemmelse krever særlige grunner, jf senest uttalelse i Rt-1988-1376. Imidlertid viser rettspraksis også at avgjørelsen beror på en allsidig og konkret bedømmelse av hvorvidt likedeling av felleseiet vil virke urimelig. Jeg innskyter at det er foreslått nye lovregler om skjevdeling i Ot prp nr 28 (1990-91), men dette forslag og begrunnelsen for det kan ikke tillegges noen vesentlig betydning i den foreliggende sak.
De aller fleste saker hvor spørsmål om skjevdeling har vært oppe i rettspraksis, har dreid seg om tilfelle hvor ektefellene har hatt fullstendig felleseie i henhold til hovedregelen i ektefelleloven §11 første ledd om at det som hver av ektefellene eier ved inngåelsen av ekteskapet eller senere erverver, blir felleseie for så vidt det ikke ved lov eller på lovlig måte er gjort til særeie. I de tilfeller hvor begjæring om skjevdeling er tatt til følge, er det dermed skjedd for å bøte på urimelige konsekvenser av den likedeling som etter samme lov §12 annet ledd er hovedregelen når det ikke er truffet avtale om formuesforholdet. Vår sak ligger annerledes an ved at partene gjennom de to ektepakter som er opprettet, har truffet slik avtale. Spørsmålet er her om denne avtalen medfører slike urimelige konsekvenser at det bør bøtes på dem gjennom bestemmelse om skjevdeling.
Dette spørsmålet kan etter min mening hensiktsmessig spaltes i to. For det første må det tas standpunkt til om den særeieordning som er etablert for hustruen, medfører at en likedeling av felleseiet leder til et klart urimelig resultat sammenlignet med hva skjevdeling vil føre til. Hvis så er tilfelle, blir det neste spørsmål om dette gir tilstrekkelig grunnlag for å gjøre inngrep i den formuesordning partene har etablert gjennom de to ektepakter.
Etter min mening kan det uten videre fastslås at formuesordningen i betydelig grad favoriserer hustruen. Ordningen går, kort beskrevet, ut på at alt det hustruen har bragt eller bringer inn, skal være hennes særeie. I tillegg har hun fått særeie på fellesboligen, som, slik jeg kommer tilbake til, må anses innbrakt av begge ektefeller i fellesskap. Omvendt vil alle aktiva som kommer fra mannen, være felleseie. Utslaget av ordningen vil, som allerede nevnt, bli at hustruen ved en likedeling av felleseiet overtar mer enn 3/4 av de samlede aktiva.
Kan så en slik favorisering av hustruen anses rimelig begrunnet, eller er den så urimelig at det kan bli tale om å anvende skjevdelingsregelen i ekteskapsloven §54 fjerde ledd? Her kan det først være grunn til å se noe nærmere på partenes forhold til de enkelte aktiva. Partene eide lite da ekteskapet ble inngått i 1953, bortsett fra noen bankinnskudd hustruen hadde og som ved ektepakten av 1955 ble gjort til særeie for henne. I 1957 kjøpte hustruen, med tilskudd fra sin far, den tomt hvor ektefellenes fellesbolig deretter ble oppført. Jeg må legge til grunn at selve boligen ble innbrakt av partene i fellesskap, og med et meget vesentlig bidrag fra mannen gjennom egeninnsats og betaling av renter og avdrag. Som før nevnt, ble eiendommen i 1966 gjort til hustruens særeie. I 1967 overtok så mannen ved gave fra sin familie den elektriske forretning, med tilhørende forretningsgård, som hans far hadde etablert i 1930. Hustruen, som tidligere hadde arbeidet i forretningen i årene 1955 til 1957, tok seg nå på ny arbeid der, og ektefellene arbeidet sammen i forretningen frem til 1986. Hustruen arbeidet de fleste av årene fem dager i uken, mot slutten fire dager i uken. Det var mannen som foresto ledelsen av forretningen, og hustruen mottok en månedelig lønn som steg fra 2.500 til 3.500 kroner, foruten at hun fikk dekket sin skatt. I 1967 mottok mannen også som gave en fritidseiendom, mens hustruen i 1985 arvet to eiendommer fra sin far. Mens disse to eiendommer ble særeie i henhold til ektepakten av 1955, ble mannens fritidseiendom felleseie. Jeg nevner allerede her at det er vanskelig å se en tilstrekkelig grunn til denne forskjellen, selv om hustruen har påberopt seg at hun og hennes familie i sin tid hjalp til med oppføring av hytte på mannens fritidseiendom.
Når det ellers gjelder partenes økonomiske forhold, må jeg etter det opplyste legge til grunn at de daglige utgifter i hjemmet i det vesentlige ble dekket av overskuddet fra forretningen, og at hustruens særlige inntekter stort sett ikke ble brukt unntatt til utgifter på de faste eiendommer hun hadde overtatt fra faren. Selv med disse utgifter økte hennes bankinnskudd ganske vesentlig under ekteskapet.
Opplysningene om utviklingen i partenes økonomiske forhold gir etter min mening ingen rimelig forklaring på at hustruen skulle favoriseres med en svært betydelig overvekt av de samlede aktiva. Hun har ikke brakt inn mer enn mannen, og kan heller ikke sies å ha lagt grunn for en slik ordning gjennom en større innsats for økonomien under ekteskapet. Det er fra hennes side sterkt fremhevet at hun har gjort en betydelig innsats i forretningen, og at dette må tillegges vesentlig vekt ved den skjønnsmessige vurdering som skal foretas etter ekteskapsloven §54 fjerde ledd. Jeg er i og for seg enig i at hennes innsats i forretningen ikke skal undervurderes, men på den annen side har mannen gjort en betydelig økonomisk innsats når det gjelder fellesboligen.
Til fordel for hustruens syn er videre sterkt fremhevet at det skal svært meget til for å fravike hovedregelen om likedeling av felleseiet når ekteskapet har vart i så lang tid, med den sammenblanding av ektefellenes midler og økonomiske innsats som følger av dette. Jeg er uten videre enig i at et langvarig ekteskap vanligvis er et vesentlig argument til støtte for likedeling. Anvendt på den foreliggende sak har imidlertid argumentet den svakhet at det ensidig brukes med sikte på de midler som hører under felleseiet. Ser man på ektefellenes totale økonomiske situasjon, og det må etter min mening være den rette synsvinkel i denne sak, vil argumentet heller trekke i favør av en skjevdeling av felleseiet, idet dette er mer egnet til å medføre likedeling totalt sett.
Et ytterligere, og etter min mening tungtveiende, moment til støtte for skjevdeling av felleseiet er de økonomiske konsekvenser for partene av et annet resultat. Den vesentligste del av felleseiet er forretningen med den forretningsgård som hører til. Det er tale om en relativt beskjeden forretning, som mannen i det vesentlige driver uten ansatte. Mannen, som nå er 63 år, skal drive denne forretningen videre, og således knytte sin arbeidskraft og inntekt til den. Ved likedeling av felleseiet må hustruen utløses med ca 630.000 kroner. Lån i tilnærmet denne størrelsesorden vil forretningsdriften ikke kunne bære. Den eneste realistiske mulighet for å utløse hustruen ligger i at mannen må oppgi fritidseiendommen, som har vært i slektens eie siden 1952 og hvor han har nedlagt en stor personlig innsats, og i tillegg må han angripe et fond som utgjør en vesentlig del av forretningens driftsgrunnlag. Hustruen er på sin side godt økonomisk stilt gjennom sitt særeie, ikke minst ved de muligheter for betydelige leieinntekter som ligger i de faste eiendommer, i tillegg til at hun oppebærer uførepensjon.
Min konklusjon så langt er at en likedeling av felleseiet vil virke klart urimelig sammenlignet med skjevdeling, og at det således i utgangspunktet skulle ligge til rette for å anvende ekteskapsloven §54 fjerde ledd. Så kommer jeg imidlertid frem til det spørsmål som - slik jeg tidligere har nevnt - er nokså spesielt for denne saken. Bør skjevdelingsregelen kunne anvendes for å motvirke den formuesordning ektefellene selv har etablert? Jeg må medgi at lagmannsrettens flertall har rett når det peker på at en imøtekommelse av mannens skjevdelingskrav langt på vei har samme økonomiske virkning som å sette de to ektepaktene til side. Jeg må videre medgi at det i en situasjon som denne gjør seg gjeldende sterkere motforestillinger mot å bruke skjevdelingsregelen enn hvor det gjelder å motvirke urimelige konsekvenser av at ektefeller ikke har truffet noen bestemmelse om sin formuesordning. Dette hindrer imidlertid ikke at det kan være på sin plass å treffe bestemmelse om skjevdeling i tilfelle som det foreliggende, likesom det også ellers etter omstendighetene - og på annet grunnlag - kan være på sin plass å tilsidesette ektepakter, sammenlign avgjørelsen i Rt-1990-1094. Avgjørelsen må - slik jeg ser det - bero på en nærmere vurdering av bakgrunnen for den formuesordning ektefellene har etablert og de konsekvenser den medfører.
Konsekvensene har jeg allerede redegjort for. Når det gjelder bakgrunnen for ektepaktene, er partenes forklaringer noe motstridende. Hustruen forklarte for lagmannsretten at særeieordningen iallfall delvis var begrunnet i et ønske om å sikre seg mot forretningens kreditorer. Jeg viser til hva lagmannsrettens mindretall bemerker om dette. Mannen har på sin side i bevisopptaket for Høyesterett benektet at dette var motivet. Han har fremholdt at forretningen gikk godt, og at det ikke var økonomiske problemer. De uttalelser som ellers foreligger om bakgrunnen for særeieordningen, er lite opplysende. Det må imidlertid legges til grunn at det var hustruen som tok initiativet til ordningen, og at hun gikk sterkt inn for å få den gjennomført. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger, finner jeg å kunne nøye meg med å konstatere at det ikke er opplyst om noen rimelig grunn til at det skulle etableres en slik forskjellsbehandling mellom ektefellene ved ekteskapets opphør som de to ektepaktene medfører.
Etter dette finner jeg at kravet om skjevdeling av felleseiet bør tas til følge. Det er - slik saken nå står - ikke omtvistet at en slik skjevdeling må ha de konsekvenser som fremgår av den ankende parts påstand.
Saken har til dels reist vanskelige spørsmål, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. På skifte av felleseie mellom B og A blir B å utlegge forlodds i samsvar med ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf §37 følgende aktivaposter:
a) Storgt. 29, Æ, gnr 80 bnr 49 i Z, inklusive utstillingslokalene på den andre siden av Storgaten.
b) Forretningen ... Elektriske.
c) Fritidseiendommen gnr 33 bnr 330 i Z.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.