LE-1993-117
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-22 |
| Publisert: | LE-1993-00117 |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Arbeidstakerbegrepet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-04321 A og 92-03718 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00117 K og LE-1993-00629 K. Anket til Høyesterett - Kjæremålet forkastet - HR-1993-00643K . |
| Parter: | Den kjærende part: Tiny Transport A/S (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Weiss-Andersen, Billingstad). Kjæremotpart: 1. Jan Oddgeir Bøye 2. Bjørn Eirik Strand (Prosessfullmektig: Advokat Lage Sverdrup-Thygeson, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Sverre Mitsem |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §3, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, Folketrygdloven (1966), Ferieloven (1988) |
Jan Oddgeir Bøye reiste ved stevning av 23. april 1992 til Oslo byrett søksmål mot Tiny Transport A/S (senere også kalt Tiny) etter arbeidsmiljøloven bestemmelser om stillingsvern. Bøye viste til at han ved Tinys brev av 6. februar 1992 var blitt avskjediget fra arbeidet som radiooperatør. Han la ned påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig. Det ble også fremsatt krav om erstatning og tilbakebetaling av for meget trukket skatt og merverdiavgift. Tiny påsto i tilsvaret at det ikke forelå ansettelsesforhold som medførte at arbeidsmiljøloven regler kom til anvendelse og nedla forøvrig påstand om frifinnelse.
Oslo byrett traffødt xx.xx.1992 slik beslutning:
Retten legger til grunn at saken skal behandles etter arbeidsmiljøloven regler.
Tiny påkjærte byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett som 17. november 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tiny Transport A/S 1500 - ettusenfemhundre - kroner til Jan Oddgeir Bøye innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Tiny påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 25. februar 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd.
Bjørn Eirik Strand reiste ved stevning av 18. mai 1992 søksmål mot Tiny Transport A/S med krav om erstatning. Strand viste til at han 18. februar 1992 muntlig var blitt avskjediget fra arbeidet som bilreparatør. Tiny påsto i tilsvaret at saken ikke kan behandles etter arbeidsmiljøloven regler og forøvrig frifinnelse.
Oslo byrett traffødt xx.xx.1992 beslutning om at arbeidsmiljøloven regler legges til grunn for saksbehandlingen.
Tiny har i rett tid påkjært byrettens beslutning til lagmannsretten. Strand har tatt til gjenmæle.
Lagmannsretten besluttet å forene sakene til felles behandling. Muntlig forhandling ble holdt 29. og 30. juni 1993. For Tiny Transport A/S møtte styreformann og adm.direktør, Henning Holstad, og ga partsforklaring. Videre ga Jan Oddgeir Bøye og Bjørn Eirik Strand partsforklaringer. Det ble avhørt tre vitner og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Den kjærende part, Tiny Transport A/S's, anførsler kan sammenfattes slik:
Tiny engasjerte Bøye og Strand som budbilsjåfører i selvstendig næringsvirksomhet, og arbeidsmiljøloven bestemmelser får da ikke anvendelse, jfr. loven §3 nr. 1. Sjåførene måtte eie eller lease bilene, og forholdet tilsvarer ordningen mellom f.eks. Oslo Drosjesentral og drosjeeierne. Arbeidsmiljøloven preseptoriske regler om stillingsvern forutsetter at det er etablert et ansettelsesforhold, og det er ikke tilfelle i nærværende sak.
Det vises til at kjøreavtalenes bestemmelser, som Bøye og Strand var innforstått med, ble praktisert fullt ut. Etter avtalene hadde de en høy grad av selvstendighet. De eide selv budbilene og hadde fullt kostnadsansvar. Det er særlig fremhevet at de sto fritt med hensyn til å ta fri og ferie. Vederlaget inkluderte ikke feriepenger. De fikk ikke sykepenger, men var henvist til å tegne egen forsikring. De hadde frihet til å velge eller forkaste kjøreoppdrag for Tiny, og kunne ta oppdrag for andre. Godtgjørelsen ble utbetalt som månedsoppgjør på grunnlag av sjåførenes oppgave (faktura) for utførte transportoppdrag. Oppgavene ble inngitt til Regnskapssystemer A/S, som sørget for kontroll og for at det ble trukket merverdiavgift, regnskapshonorar, sentralavgift til Tiny, radioleie m.m. Nettobeløpet ble utbetalt etterskuddsvis den 20. i hver måned, mens de ansattes lønn ble utbetalt den 1. i måneden. Tiny har hverken foretatt skattetrekk, lønnsinnberetning eller betalt arbeidsgiveravgift for sjåførene.
Hovedprinsippene i kjøreavtalene er lagt til grunn også for oppdragene Bøye og Strand senere hadde som henholdsvis radiooperatør og bilreparatør. De ble fortsatt behandlet som selvstendig næringsdrivende i enhver henseende.
Bøye fikk 1. desember 1990 i oppdrag å lede Tinys radiosentral fordi han også tidligere hadde utført oppdrag som radiooperatør for selskapet. Han ble av Tiny tilbudt fast ansettelse, men valgte selv å fortsette som oppdragstaker. Han var registrert i merverdiavgiftsmanntallet.
Strand fikk fra oktober 1990 gradvis i oppdrag å utføre reparasjonsarbeider på budbilene og Tinys lastebil fordi han er en kyndig bilmekaniker. Han monterte videre radioutstyr, reklame og varmeovner i bilene samt radioer for Peppes Pizza A/S, som budbilene kjørte varer for. Strand fortsatte samtidig som budbilsjåfør, og ca halvparten av hans inntekt for 1991 kan tilbakeføres til denne virksomhet. Tiny var ikke ansvarlig for reparasjons- og monteringsarbeidene, som Strand i hovedsak utførte med eget verktøy på en bensinstasjon. Han kjøpte delene for egen regning og fakturerte disse med merverdiavgift.
Anførslene om at kjæremotpartene var arbeidstakere ble først fremsatt etter at den kjærende part hadde sagt opp kjøreavtalene.
Den kjærende part har nedlagt slik endelig påstand:
I sak nr. 93-00629 K:
1. Oslo byretts sak nr. 92-03718 A/15 behandles ikke etter arbeidsmiljøloven prosessregler.
2. Jan Oddgeir Bøye tilpliktes å erstatte sakens omkostninger, både for Eidsivating lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I sak nr. 93-00117 K:
1. Saken behandles ikke etter arbeidsmiljøloven prosessformer.
2. Kjæremotparten betaler den kjærende parts saksomkostninger.
Kjæremotpartenes, Jan Oddgeir Bøyes og Bjørn Eirik Strands, anførsler kan sammenfattes slik:
Byretten har tolket legaldifinisjonen av arbeidstaker i arbeidsmiljøloven §3 nr. 1 riktig når den har funnet at Bøye og Strand utførte arbeid i Tinys tjeneste. Deres funksjon som henholdsvis radiooperatør og bilreparatør ved arbeidsforholdenes opphør er avgjørende for bedømmelsen av om de var arbeidstakere. Forøvrig anføres at også budbilsjåførene må anses som ansatt i Tinys tjeneste. Det kan ikke trekkes sammenligninger med drosjesentraler, som organiserer en bestemt gruppe næringsdrivende. Budbilsjåførene er fra 1987 nektet registrering i merverdiavgiftsmanntallet, og Lunner ligningskontor har etterlignet en budbilsjåfør som lønnsmottaker for inntektsårene 1989 - 91.
De måtte akseptere kjøreavtalene for å få arbeid. Bestemmelsene om selvstendighet er ikke reelle. Det var i praksis ikke anledning til å velge oppdrag eller ta oppdrag for andre enn Tiny. Selskapet hadde full instruksjons- og kontrollmyndighet. Sjåfører som ikke overholdt selskapets vaktlister, ble ilagt mulkt. Sjåførene var uniformert. Budbilene måtte ha reklame for Tiny og/eller Peppes Pizza A/S, radioutstyr m.m. Tiny og kundene var avtaleparter for transportene, og kundene ble fakturert fra Tiny etter selskapets priser. Budbilsjåførene ble pålagt å benytte Tinys regnskapsfirma for kontroll og bokføring, og firmaet utarbeidet utkast til selvangivelser for sjåførene.
Kjøreavtalens bestemmelser ble ikke tilpasset Bøyes og Strands senere funksjoner som radiooperatør og bilreparatør, men de måtte også for dette arbeid godta å stå formelt som selvstendig næringsdrivende. Bøye var, i likhet med de tre øvrige ansatte i radiosentralen, underlagt Tinys instruksjonsmyndighet, f.eks. arbeidstids- og skiftordninger. Han hadde normal arbeidsdag, 7 1/2 timer og lønn kr 102 pr. time. Strands inntekt ved reparasjons- og monteringsarbeid utgjorde ca 90% av hans samlede inntekt for 1991. Sjåførene bestilte arbeidene av Tiny og ble fakturert fra selskapet. Arbeidene ble utført i selskapet eller på en anvist bensinstasjon, og Strand hadde ikke resultatansvar overfor kundene. Hverken Bøye eller Strand hadde anledning til å bruke stedfortredere for egen regning.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
I sak nr. 93-00629 K:
1. Oslo byretts beslutning stadfestes.
2. Jan Oddgeir Bøye tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I sak nr. 93-00117 K:
1. Oslo byretts beslutning stadfestes.
2. Bjørn Eirik Strand tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og bemerker:
Bøye og Strand ble tilknyttet Tiny som budbilsjåfører hhv. i august 1985 og oktober 1990. Bøye gikk i desember 1990 over til å arbeide som radiooperatør, et arbeid han også tidligere hadde utført for selskapet. Han hadde ved arbeidsforholdets opphør, 6. februar 1992, ledet selskapets radiosentral i ca 14 måneder. Strand gikk gradvis over til å arbeide som bilreparatør samtidig som han fortsatte å utføre budbiltjeneste. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at reparasjon og montering utgjorde den klart største delen av Strands inntektsgrunnlag fra 1. januar 1991 til arbeidsforholdet opphørte 18. februar 1992.
Det må ved avgrensningen av arbeidstakerbegrepet etter omstendighetene trekkes inn en rekke momenter og foretas en helhetsvurdering, jf. Rt-1990-903.
Når det gjelder Bøyes og Strands funksjon som budbilsjåfører, er det flere momenter som etter lagmannsrettens syn peker i retning av et arbeidstakerforhold. De hadde plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet for selskapet, og retten finner at de i praksis ikke kunne bruke stedfortreder. De var sikret arbeid så lenge Tiny hadde oppdrag. Selv om avtalene formelt ga dem en adgang til å nekte å utføre oppdrag for selskapets kunder, må det legges til grunn at de i praksis var avskåret fra dette. De var innpasset i Tinys organisasjon og i praksis underlagt Tinys styringsrett, med liten grad av selvstendighet, om overhodet noen, med hensyn til utførelsen av oppdragene. De hadde en fastsatt arbeidstid i henhold til bedriftens skiftplaner, og det er dokumentert at de kunne ilegges mulkt hvis de ikke møtte opp etter selskapets vaktordning. Arbeidet hadde et betydelig omfang. Det var i praksis ikke aktuelt for sjåførene å ta oppdrag for andre enn Tiny. Hvis dette allikevel skulle forekomme, måtte oppdraget i tilfelle godkjennes av Tiny, som i så fall ville ha beregnet den samme såkalte sentralavgift som for øvrige oppdrag. Kundene bestilte transportene av Tiny, som fordelte oppdragene. Avtalene ble inngått mellom Tiny og kundene, og sjåførene var ikke ansvarlig overfor kundene for arbeidsresultatet. Kundene ble fakturert fra Tiny, etter Tinys priser, og sjåførene mottok sin godtgjørelse fra Tiny etterskuddsvis den 20. hver måned. Kjøreavtalenes opprinnelige bestemmelse om ansvarsdeling mellom Tiny og den enkelte sjåfør for tap på kunder har etter det opplyste ikke latt seg praktisere, idet Tiny overtok risikoen samtidig som den sentralavgift sjåførene betaler til selskapet ble øket fra 27 % til 29 % av brutto omsetning. Også etter de eldre avtalene var det forutsatt at sjåførene skulle la regnskap, årsoppgjør, revisjon og oppfølging overfor offentlige myndigheter utføre av Regnskapssystemer A/S, som ble oppfattet som Tinys selskap. Sjåførene ble belastet for regnskapshonorar i de månedlige oppgjør fra Tiny. Bilene var uniformert etter selskapets pålegg, hvitmalte og utstyrt med reklame for selskapet og/eller for Peppes Pizza A/S, som var kunde i Tiny. Sjåførene var pålagt å montere selskapets radioutstyr og varmeovner for transport av pizzaer, og de bar selskapets uniform.
Lagmannsretten kan etter omstendighetene ikke se at det kan tillegges vesentlig betydning at Bøye og Strand eide sine biler. Storparten av bilparken ble forøvrig etterhvert fremleaset fra Tiny til sjåførene.
Etter en totalvurdering av de forhold som er omtalt ovenfor er det etter lagmannsrettens oppfatning mest nærliggende å anse sjåførene som arbeidstakere. Riktignok er det slik, som anført av Tiny, at enkelte av de trekkene som er fremhevet ovenfor også kan foreligge i forholdet mellom selvstendige næringsdrivende og en felles sentral. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende ved den helhetsvurderingen som må foretas. I Tiny's tilfelle dreier det seg heller ikke om en sammenslutning eller sentral som er etablert av selvstendige næringsdrivende for å ivareta deres felles næringsinteresser, eventuelt med offentlig medvirkning, men om sjåfører som ble knyttet til Tiny for å realisere dette selskapets forretningsidé.
Slik lagmannsretten ser det, kan det ikke ha noen vesentlig betydning for avgrensningen at sjåførene etter kjøreavtalenes bestemmelser er klassifisert som selvstendig næringsdrivende, og at virksomheten er organisert for å unngå de reguleringer som arbeidsmiljøloven, ferieloven, folketrygdloven og skattebetalingsloven oppstiller for arbeidstakerforhold. Selv om man legger til grunn at også Bøye og Strand opprinnelig har ønsket å bli ansett som selvstendig næringsdrivende, må man etter lagmannsrettens syn ved grensedragningen legge den avgjørende vekt på realiteten og se bort fra kjøreavtalenes bestemmelser når de avviker fra de reelle forhold.
Lagmannsretten er imidlertid enig med kjæremotpartene i at det er deres stilling ved arbeidsforholdenes opphør som blir avgjørende. Bøye og Strand gikk som nevnt over til annet arbeid som henholdsvis radiooperatør og bilreparatør.
Bøyes kjøreavtale av 28. januar 1986 gjaldt kun budbiltjeneste. Avtalen ble ikke endret, og ny skriftlig avtale ble ikke inngått. Han arbeidet i Tinys radiorom, etter at han hadde erstattet en person som, etter avtalen med Tiny, utvilsomt var arbeidstaker. Bøye arbeidet sammen med tre av selskapets ansatte, og var som dem underlagt selskapets styringsrett og kontrollmyndighet. De utførte de samme arbeidsfunksjoner og inngikk i selskapets skiftordning. Bøyes godtgjørelse var kr 16600 pr. måned, basert på 37 1/2 timers uke og timegodtgjørelse kr 102. Han var heltidsbeskjeftiget med arbeidet i radiorommet.
Med Strand ble det opprettet kjørekontrakt 20. februar 1991, som ble endret 21. mai samme år. Også disse avtalene gjaldt kun budbiltjeneste og var således ikke tilpasset hans nye stilling. Strands arbeid besto vesentlig i å reparere budbilene og Tinys lastebil. Han monterte dessuten Tinys radioutstyr, reklame og varmeovner for pizzatransport i budbilene og radioutstyr i lokaler for Peppes Pizza A/S. Tiny stilte arbeidsplass til disposisjon. Strand holdt eget håndverktøy og foretok i noen tilfeller innkjøp av deler. Arbeidene ble bestilt gjennom Tiny og fakturert fra selskapet. Retten ser det slik at Strand stilte sin arbeidskraft til disposisjon for Tiny og at han ikke hadde ansvar utover dette. Forpliktelsen var personlig, slik at han ikke kunne oppfylle ved å stille en annen i sitt sted. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Strand hovedsakelig var beskjeftiget med dette arbeidet for Tiny da forholdet opphørte. Selv om han i tillegg i noen grad også var budbilsjåfør, må hans inntekter fra Tiny i sin helhet betraktes som oppebåret i et arbeidsforhold, jfr. det som tidligere er sagt om sjåførenes stilling.
Slik virksomheten ble organisert, var Bøye og Strand ved arbeidsforholdenes opphør underlagt selskapets ledelse og kontroll i enda sterkere grad enn hva tilfellet var med sjåførene. Det er særlig for Bøye, men også for Strands vedkommende, klart at kjøreavtalenes bestemmelser ikke passet for deres nye arbeid. Oppsigelsen av Bøyes kjørekontrakt, jfr. Tinys brev av 6. februar 1992, hvor det bl.a. heter at "din gjennomsnittlige bruttoomsetning for den siste perioden har vært på ca kr 16000,- pr. mnd.", blir på denne bakgrunn misvisende.
Både Bøye og Strand var riktignok fortsatt pålagt å fakturere selskapet for utført arbeid, og godtgjørelsen ble som tidligere utbetalt den 20. i hver måned. De fortsatte å inngi oppgaver for utført arbeid til Regnskapssystemer A/S. Firmaet foretok som før kontroll og regnskapsføring m.m., og sørget herunder for beregning og trekk av merverdiavgift og fellesutgifter til Tiny. Firmaet utarbeidet også regnskapsskjema og utkast til kjæremotpartenes selvangivelser for 1991. Alt dette var imidlertid proformaordninger som ledd i selskapets anstrengelser for å unngå de reguleringer som er nevnt foran, herunder arbeidsmiljøloven bestemmelser om stillingsvern.
Lagmannsretten er således, etter en helhetsvurdering, kommet til at Bøye og Strand må anses som arbeidstakere. Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at de stort sett ikke er trukket for skatt, at det ikke er betalt feriepenger og arbeidsgiveravgift, at de ikke var innmeldt i trygdekassen og at det er trukket merverdiavgift.
Byrettens beslutninger blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålene har vært forgjeves og den kjærende part ilegges kjæremotpartenes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjæremotpartenes prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver med salær kr 11137,50 for hver. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn. Kjæremotpartene er innvilget fri sakførsel, med fradrag av 20% egenandel. Av hvert saksomkostningskrav tilkommer dermed det offentlige kr 8910.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens beslutninger av 18. september og 27. november 1992 stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsretten betaler Tiny Transport A/S 2227,50 - totusentohundreogtyvesyv 50/100 - kroner til Jan Oddgeir Bøye og 8910 - åttetusennihundreogti - kroner til det offentlige.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tiny Transport A/S 2.227,50 - totusentohundreogtyvesyv 50/100 - kroner til Bjørn Eirik Strand og 8910 - åttetusennihundreogti - kroner til det offentlige.
4. Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.