LE-1993-119
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-23 |
| Publisert: | LE-1993-00119 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-05809 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00119. |
| Parter: | Den kjærende part: Fram Reklame-Byrå A/S (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt ANS v/advokat Ole Klevan, Oslo). Kjæremotpart: Sundby Rør AS (Prosessfullmektig: Advokat Finn Kilde Evensen, Hamar). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Christian Borchsenius, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Erik Melander |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §384, §180, §385, §386, §403, Kjøpsloven (1988) §65 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
Oslo byrett avsa 22. desember 1992 dom med slik domsslutning:
1. Fram Reklame-Byrå AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Retten begrunnet omkostningsavgjørelsen på denne måten:
Saksøkeren har tapt saken fullstendig. Retten dømmer likevel ikke Sundby til å betale saksomkostninger. Retten har for så vidt lagt vekt på at NTR - som allerede nevnt - allerede på kontraktstiden må ha vært klar over at kontrakten høyst sannsynlig ikke ville være mulig å gjennomføre. Saksøkte er i så henseende vesentlig å bebreide for at tvisten har oppstått.
Fram Reklame-Byrå AS, i det følgende også omtalt som Fram, har rettidig påkjært omkostningsavgjørelsen til lagmannsretten. Sundby Rør AS, også benevnt Sundby, har tatt til motmæle.
Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Den kjærende part - Fram Reklame-Byrå AS - har i hovedtrekk anført:
Byrettens begrunnelse er uriktig. Det foreligger ikke grunnlag for å nytte unntaksregelen i tvistemålsloven §172.
Fram har hele tiden erkjent at den foreliggende kontrakt ikke kunne oppfylles etter sin ordlyd, og akseptert heving på grunn av vesentlig mislighold. I den forbindelse har Fram tilbudt tilbakebetaling av 4/5 av Sundbys omkostninger ved produksjon av den aktuelle reklame, jfr. at heving fant sted etter det første av ialt fem år i henhold til kontrakten. Fordi reklametjenster var levert kontraktsmessig i ett år, ville dette medføre at Sundby overhodet ikke kom til å lide noe økonomisk tap. I tillegg tilbød Fram at Sundby, uten motytelser, skulle få reklametjenester for kr 20000.
Ettersom Sundby har fått kontraktsmessige ytelser i ett år, kan Sundby ikke kreve tilbakeføring av noe av det som er betalt for dette året. Etter en analogi fra kjøpsloven av 1988 §65 må det uansett betales for den nytte Sundby har hatt. Fram er ikke noe vesentlig å bebreide for at det kom til sak om dette spørsmålet.
Byrettens premisser viser at den ikke var i tvil om at Sundbys krav om tilbakebetaling ikke kunne føre frem. Fram har således helt ut fått medhold i sitt syn på konsekvensene av det erkjente kontraktsbrudd. Under ingen omstendigheter kan det være riktig å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Pkt. 2 i Oslo byretts dom av 22. desember 1992 i sak nr. 91-05809 A/41 oppheves og henvises til ny behandling.
2. Sundby Rør AS betaler til Fram Reklame-Byrå AS kr 1500 til dekning av saksomkostningene i kjæremålssaken.
Kjæremotparten - Sundby Rør AS - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Sakens faktum og rettsspørsmål ga ikke grunnlag for å anvende hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Byretten har derfor korrekt anvendt bestemmelsens annet ledd.
Realiteten i søksmålet var hvorvidt krav om heving etter mislighold av 4/5 av den avtalte leveranseforpliktelse ga grunnlag for restitusjon av partenes ytelser. I denne forbindelse er graden av utvist skyld fra den kjærende parts forgjenger av betydning.
Byretten kom til at Sundby måtte avfinne seg med status quo etter en tidsmessig delleveranse av reklametjenester som selskapet i forhold til den foretatte ordre ikke hadde bestilt, målt opp mot det forholdsmessige delvederlag som var erlagt. Selv om søksmålet ikke førte fram, anvendte byretten tvistemålsloven §172 annet ledd med den begrunnelse at den kjærende parts forgjenger allerede på kontraktstidspunktet måtte ha vært klar over at kontrakten høyst sannsynlig ikke kunne gjennomføres. I realiteten gir byretten i begrunnelsen uttrykk for at kjæremotparten hadde klart plausibel grunn for å se rettens avgjørelse, jfr. f.eks. avgjørelse i RG-1992-855. Byretten har således benyttet en høyst ordinær og ofte korrekt begrunnelse for sin avgjørelse.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Fram Reklame-Byrå AS betaler saksomkostninger til Sundby Rør AS ved kjæremålet med kr 1500,00.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens prøvingsadgang er begrenset av tvistemålsloven §181 annet ledd. I utgangspunktet kan lagmannsretten bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og lagmannsretten er herunder bundet av byrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Men bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403 annet ledd, hvoretter en avgjørelse må oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises blant annet til Rt-1985-236.
Byretten fant at den kjærende part var "vesentlig å bebreide for at tvisten har oppstått". På denne bakgrunn, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, 3. alternativ, fritok byretten kjæremotparten for å erstatte den kjærende parts saksomkostninger. Byretten gikk i denne forbindelse ikke inn på spørsmålet om det forelå tvil med hensyn til det krav om tilbakebetaling som var reist, hvilke tanker kjæremotparten hadde gjort eller burde gjort seg om muligheten for å nå frem med kravet, og om kjæremotparten hadde rimelig grunn til å gå til sak for å få gjennomslag nettopp for dette kravet.
Etter ordlyden i tvistemålsloven §172 annet ledd, 3. alternativ, kan unntak baseres på den omstendighet at den vinnende part helt eller delvis kan bebreides for at det kom til sak. Det vil imidlertid ikke alltid være tilstrekkelig å konstatere at dette er tilfelle, jfr. at det er tale om en kan-regel slik at avgjørelsen må bero på en nærmere skjønnsmessig avveining. Avhengig av situasjonen må en derfor også se hen til andre momenter som vanligvis er av betydning ved vurderingen av spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger. Av rettspraksis, jfr. Schei "Tvistemålsloven" bind I side 356 følger f.eks. at det aktuelle alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke kan nyttes dersom saksøkeren (kjæremotparten) var klar over at søksmålet ikke kunne føre fram.
Dette forholdet er ikke drøftet av byretten til tross for at retten hadde en særlig foranledning til å gå nærmere inn på spørsmålet ettersom retten kom til at Sundby "uten tvil" hadde hatt en nytte av de mottatte reklametjenester som tilsvarte det som var betalt. Byrettens begrunnelse er derfor for snau til at lagmannsretten kan kontrollere lovanvendelsen. Omkostningsavgjørelsen må følgelig oppheves og hjemvises til ny behandling i Oslo byrett, jfr. tvistemålsloven §385 og §386 annet ledd.
Kjæremålet har ført fram. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. hovedregelen i §172 første ledd, vil Sundby bli pålagt å dekke motpartens omkostninger for lagmannsretten. Frams prosessfullmektig, advokat Ole Klevan, har krevd dekning med kr 1500, så vidt skjønnes i sin helhet salær. Lagmannsretten godtar kravet. I tillegg kommer gebyr med kr 900, til sammen kr 2400.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til byretten til ny behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sundby Rør AS til Fram Reklame-Byrå AS 2400 - totusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.