LE-1993-1354

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-14
Publisert:	LE-1993-01354
Stikkord:	Ekteskap
Sammendrag:
Saksgang:	- Heggen og Frøland herredsrett Nr. 92-00855 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01354 A og LE-1993-01355 A - Høyesterett HR-1994-00357K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ann Gunn Edvardsen, Ski). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne Gunnar Aas, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Lagdommer Petter A. Lossius
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §79, §81, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ekteskapsloven (1918) §56, §80, §94

Saken gjelder bidrag til ektefelle etter skilsmisse.

A og B, som begge er født i 1944, inngikk ekteskap 10. februar 1968. De har en datter og en sønn sammen, født henholdsvis i 1968 og 1971, og barna er etablert på egen hånd. Høsten 1992 flyttet mannen ut av partenes felles bolig i X, og boet ble delt ved at hustruen beholdt boligen og innboet, mens mannen beholdt bilen. Etter at mannen flyttet ut, fortsatte han å betale renter og avdrag på to lån tilknyttet boligen og bilen. Ved samlivsbruddet hadde hustruen ingen annen inntekt enn uførepensjon. Hennes uføregrad var på dette tidspunkt 50 prosent.

Etter samlivsbruddet reiste B sak for Heggen og Frøland herredsrett med krav om skilsmisse og ektefellebidrag. Herredsretten avsa dom i saken den 28. januar 1993 med slik domsslutning:

1. B og A skilles.

2. A dømmes til på betale underholdsbidrag til B med kr 3500,- kronertretusenfemhundre - pr. måned med virkning fra 1. januar 1993.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har i rett tid anket herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, til Eidsivating lagmannsrett. B har tatt til gjenmæle og har erklært aksessorisk motanke knyttet til det samme spørsmål. Under saksforberedelsen ble A pålagt av lagmannsretten å betale midlertidig bidrag til B med kr 3500 pr. måned fra 1. mai 1993 og så lenge saken varte.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 20. desember 1993 der partene møtte og ga forklaring. Det som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. For lagmannsretten er det opplyst at B fra 1. januar 1993 mottar 100 prosent uførepensjon, for tiden med brutto kr 4989 og netto kr 4640 pr. måned. A har for lagmannsretten erklært seg eneansvarlig for gjelden tilknyttet den tidligere felles bolig. Gjelden utgjorde pr. 25. august 1993 kr 104922. Månedlige renter og avdrag utgjør etter det opplyste til sammen ca kr 2000. Om de øvrige faktiske forhold vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har særlig anført:

Etter hans mening har herredsretten tatt feil i bidragsspørsmålet. Det er ikke grunnlag for å pålegge ham å betale bidrag til B.

Han bestrider at hennes evne til og mulighet for å skaffe seg et passende underhold er blitt dårligere som følge av ekteskapet, jfr. ekteskapsloven §79 annet ledd. Det er hennes nervøse lidelser som er årsaken til at hun nå ikke kan gå ut i arbeidslivet, og disse lidelser forelå allerede før de giftet seg. Det var enighet om at hun skulle være hjemme hos barna til de kunne klare seg selv ved ca tolv års alder, men han ønsket at hun deretter skulle ta seg arbeid og bidra til familiens underhold. Hun valgte imidlertid selv å være hjemme etter at barna ble større.

A gjør videre gjeldende at det heller ikke foreligger særlige grunner som nevnt i §79 tredje ledd. Hans tidligere hustru er i en bedre økonomisk situasjon, og han selv har betydelig trangere kår, enn tilfellet var for partene som er omtalt i Rt-1992-1098. Det må også tas hensyn til at han i forbindelse med skiftet lot henne beholde boligen og innboet, mens han tok eneansvaret for gjelden. Avtalen mellom dem var at hun ikke skulle kreve bidrag i tillegg til det hun fikk på skiftet.

Subsidiært har A anført at et eventuelt bidrag må tidsbegrenses til tre år etter hovedregelen i §81 og at bidraget må settes lavere enn kr 3500. Han har i den forbindelse vist til at B er innvilget full uførepensjon og at hun mottar bostøtte. Hun har opprettholdt en høy boligstandard, mens han har redusert sin standard vesentlig. Han har dessuten måttet påta seg betydelige utgifter i forbindelse med at han har etablert seg på nytt. Som provisjonslønnet sjåfør på langtransport, er hans inntektsforhold ustabile. Årslønnen utgjør dessuten ikke mer enn ca kr 200000 - 210000 pr. år.

A har lagt ned slik endelig påstand:

Hovedanken:

Prinsipalt:

A frifinnes

Subsidiært:

1. A dømmes til å betale underholdsbidrag til B fastsatt etter rettens skjønn.

2. Et eventuelt underholdsbidrag fra A til B tidsbegrenses i inntil 3 år.

I begge tilfeller:

A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Motanken:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

B har særlig anført:

Etter hennes oppfatning er herredsrettens dom riktig forsåvidt som den fastslår at det er grunnlag for å tilkjenne bidrag. Betingelsene for å tilkjenne bidrag er til stede både etter §79 annet og tredje ledd. Bidraget ble imidlertid satt for lavt av herredsretten.

At hun skulle være hjemme og ha omsorgen for barna var det enighet om, også etter at barna ble større. Omsorgsarbeidet var tungt fordi A var mye borte. På grunn av omsorgen for barna og hjemmet ble hennes muligheter til å skaffe seg lønnet arbeid etterhvert redusert. Situasjonen nå er at hun ikke har muligheter til å skaffe seg arbeidsinntekter. I tillegg har hun nervøse plager.

B gjør videre gjeldende at dommen i Rt-1992-1098 støtter hennes krav om bidrag. Av dommen i Rt-1974-342 følger det at bostøtte ikke skal tas i betraktning. Skifteoppgjøret mellom partene kan heller ikke tillegges vekt. Hun har under enhver omstendighet ikke mottatt noen stor økonomisk fordel på skiftet, og fordelen er en kompensasjon for måten ekteskapet ble oppløst på. Noen avtale om at hun skulle avstå fra bidrag, ble ikke inngått. Derimot er skiftet gjennomført med bindende virkning.

Om sin økonomiske situasjon har B opplyst at hun etter å ha betalt husleie og andre nødvendige utgifter, ikke har mer enn ca kr 1100 til mat og klær pr. måned. Et så lavt beløp er det umulig å klare seg på, og hun har ingen muligheter til å skaffe seg ytterligere inntekter. A har derimot en god inntekt, og etter hennes mening må det også tas hensyn til at han i tillegg til lønnen, oppebærer en betydelig diettgodtgjørelse som delvis er skattefri. At han nå forsørger en samboer, kan det ikke tas hensyn til, jfr. Rt-1987-467.

B har i anken og motanken nedlagt slik endelig, felles påstand:

1. A dømmes til å betale underholdsbidrag til B fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 5000 pr. måned.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Partene har for lagmannsretten vært enige om at bidragsspørsmålet skal løses med utgangspunkt i den nye ekteskapsloven som trådte i kraft 1. januar 1993. I overgangsbestemmelsen i den nye loven §94 er det bestemt at reglene i §79 til §85 skal gjelde i saker om fastsettelse av bidrag "når avgjørelsen treffes etter ikraft-tredelsestidspunktet". Lagmannsretten er derfor enig med partene i at det er den nye loven som får anvendelse.

Etter lagmannsrettens mening foreligger det ingen avtale om at B har fraskrevet seg retten til å kreve bidrag av A.

Lagmannsretten legger til grunn at partene var enige om at hustruen skulle være hjemme og ha omsorgen for barna og ellers ha overveiende ansvar for felles oppgaver i forbindelse med hjemmet. Dette gjelder også etter at barna ble eldre enn tolv år. En slik rollefordeling gjennom ekteskapet, som har vart i 24 år, har ført til at hennes evne og mulighet til å skaffe seg et passende underhold er blitt dårligere. Det er derfor i utgangspunktet grunn til å pålegge A bidrag etter ekteskapsloven §79 annet ledd. Det er imidlertid mulig at B nå er helt arbeidsufør av grunner som ikke har med ekteskapet å gjøre, og at hennes yrkesmuligheter også av den grunn er sterkt redusert. Hun vil under enhver omstendighet ha krav på bidrag, enten etter annet eller tredje ledd i §79.

Ved avgjørelsen av om bidrag skal tilkjennes, størrelsen av bidraget etter §80 og spørsmålet om tidsbegrensning etter §81, vil Bs totale økonomi etter gjennomføringen av skiftet stå sentralt. I et tilfelle som det foreliggende, der hun ikke mottar annet enn uførepensjon, er det særlig boligbehovet som om mulig må søkes sikret. Om dette uttalte Høyesterett i Rt-1992-1098 (1102): En hensiktsmessig form for bidrag kunne ha vært at B hadde betalt et større engangsbeløp som fullt ut, eller iallfall for det alt vesentlige, hadde dekket utgiftene til å kjøpe en hensiktsmessig leilighet, jfr. i denne forbindelse ekteskapsloven av 1918 §56 annet ledd siste punktum. Motstykket ville da vært at B ikke også skulle betale løpende bidrag. En slik ordning ville muliggjort at A for fremtiden ville vært økonomisk uavhengig av B. Dette samsvarer med det generelle syn at de økonomiske bånd mellom ektefellene såvidt mulig skal opphøre ved opphør av samlivet.

B har overtatt partenes tidligere felles bolig med innbo, og A har påtatt seg ansvaret for gjelden knyttet til boligen. Bs behov for bolig er således i utgangspunktet sikret. Dette taler mot at bidrag bør tilkjennes.

Boligen det dreier seg om, er et rekkehus i et borettslag, og B betaler for tiden leie med kr 2147. I følge opplysninger fra borettslaget var verdien av rekkehuset sommeren 1993 ca kr 260000 - kr 300000. Rekkehuset er på ca 85 må fordelt på fire rom og kjøkken, alt på én flate. Med denne leie er det ikke lett for B å få pensjonen til å strekke til. Leiligheten antas å være større enn nødvendig, så lenge hun lever alene. Det bør være mulig å leie ut en hybel eller finne en mindre leilighet med lavere leie.

Som forutsetning for den bidragsfastsettelse som fremkommer nedenfor, bygger lagmannsretten på at A har forpliktet seg til å betale gjelden som august 1993 var kr 104922, selv om B bytter bolig før gjelden er nedbetalt. Ved et eventuelt bytte til mindre bolig vil B dermed kunne oppnå et overskudd ved salget. Denne muligheten tas det hensyn til ved fastsettelsen av bidraget.

Etter en samlet vurdering, der det også er tatt hensyn til begge parters inntekter og økonomiske forhold ellers, finner lagmannsretten at A bør betale bidrag for en periode av tre år, jfr. §81. Det foreligger ikke særlige grunner for å fastsette bidrag for en lengre periode. De økonomiske båndene mellom ektefellene skal såvidt mulig avvikles når partene er skilt, og verken det langvarige ekteskapet, nervøse lidelser eller andre grunner tilsier bidrag utover tre år. Bidraget fastsettes til kr 3500 for perioden fra 1. mai 1993 frem til og med april 1994. Fra og med mai 1994 til og med april 1996 betales bidrag med kr 1500 pr. måned, jfr. §80.

Anken har ført frem, og saksomkostningene for hovedanken blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Etter resultatet er denne delen av saken delvis vunnet og delvis tapt, og lagmannsretten finner at ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd. Motanken, som har vært forgjeves, antas ikke å ha medført økte omkostninger for A, og saksomkostninger tilkjennes heller ikke for denne del av saken. I lys av ovenstående avsies felles domsslutning for anken og motanken.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A betaler bidrag til B med 3500 - tretusenfemhundre - kroner fra 1. mai 1993 til og med april 1994 og med 1500 - ettusenfemhundre - kroner fra mai 1994 til og med april 1996.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.