LE-1993-1473
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-30 |
| Publisert: | LE-1993-01473 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01473 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Pål S. Berg) mot A (Forsvarer: Advokat Kjell Marcussen). |
| Forfatter: | Sverre Mitsem Rettens formann, Øystein Hermansen, Thorleif Nerli - Mindretall: Live Helgeland, Bjørn Skarra |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §196, §207, §212, §62, §64, Straffeprosessloven (1981) §296, §373, §4 |
Tiltalte, A, bopel X-veien 32, .. Y, er født den .. oktober 1951. Han er 50% under attføring og 50 % uføretrygdet, og oppgir å ha en månedlig inntekt etter skattetrekk på ca kr 6000,- og å være uformuende. Han er fraskilt og forsørger ett barn.
Tiltalte er 8. mars 1989 domfelt ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett for forsikringsbedrageri. Han er også bøtelagt i 1987 for overtredelse av bestemmelser i sivilforsvarsloven.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 4. juni 1993 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter
I Straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ For å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold: I tiden 1984-1985, på bopel i Z, Æ, ved en anledning befølte han B, født xx.xx.1976, på kroppen og førte herunder en finger inn i hennes skjede.
II Straffeloven §196, første ledd For å ha hatt utuktig omgang med barn under 16 år.
Grunnlag er følgende forold: I tiden september 1991 - januar 1992, på bopel i X-veien 32, Y, ved en eller flere anledninger befølte han B, født xx.xx.1976, på bryster, lår og vagina og førte herunder en finger inn i hennes skjede.
III Straffeloven §207 første ledd, første straffalternativ For å ha hatt utuktig omgang med slektning i rett nedstigende linje.
Grunnlag er følgende forhold: Til tid og på sted som nevnt under post I og/eller II har han forholdt seg som der beskrevet mot sin datter B, f. xx.xx.1976.
IV Straffeloven §212 annet ledd, 1. straffalaternativ For å ha foretatt utuktig handling med noen under 16 år.
Grunnlag er følgende forhold: I tiden fra september 1991 og frem til slutten av januar 1992, på bopel i X-veien 32, Y, har han ved noen anledninger befølt B, født xx.xx.1976, på lårene, i skrittet og på brystene.
V Straffeloven §212 første ledd nr. 2 For ved utuktig atferd i handling å ha krenket ærbarhet i overvær av eller overfor noen som deri ikke har samtykket.
Grunnlag er følgende forhold: I februar 1992, på bopel i X-veien 32, Y, befølte han B, født xx.xx.1976, på låret.
Straffeloven §62 og §64 får anvendelse. Påstand om erstatning og/eller oppreisning forbeholdes nedlagt.
I Eidsivating lagmannsrett 23. april 1993 besvarte lagretten skyldspørsmålet med nei. Ved beslutning av samme dato fant lagmannsretten at tiltalte utvilsomt er skyldig og har enstemmig besluttet at saken skal opp for andre dommere etter reglene i straffeprosessloven §373.
Hovedforhandling ved den fornyede behandling fant sted i Drammen 29.-30. september 1994. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. 11 vitner ble avhørt. Hva som ble dokumentert fremgår av rettsboken.
Tiltalte erkjente seg ikke skyldig. Aktor påstod tiltalte dømt i overensstemmelse med tiltalen til en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder, som en samlet straff for disse forhold og de forhold han ble domfelt for ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 8. mars 1989. Påtalemyndigheten har også fremmet fornærmedes krav på oppreisningserstatning, og påstod tiltalte dømt til å betale et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 75000,-. Tiltalte nedla, ved sin forsvarer, påstand om frifinnelse.
Lagmannsretten bemerker:
Fornærmede i saken, B, født xx.xx.1976, er datter av tiltalte i hans annet ekteskap, som ble oppløst ved separasjon og skilsmisse i slutten av 1970-årene. Fornærmede bodde deretter dels hos moren, dels hos tiltalte. De forhold tiltalen gjelder skal være begått i to tidsperioder, hvor fornærmede bodde hos tiltalte. Det dreier seg for det første om en periode frem til 1985, som ble bragt til avslutning ved at fornærmede flyttet tilbake til moren, umiddelbart foranlediget av en krangel med tiltalte. Forholdet i tiltalens post I skal være begått i 1984-1985. Deretter bodde fornærmede hos faren fra begynnelsen av skoleåret 1991-1992, da fornærmede begynte i niende klasse i ungdomsskolen og flyttet tilbake til ham med sikte på å forbedre karakterene; det synes å være på det rene at tiltalte hadde en langt strengere hånd med oppdragelsen enn moren. De forhold som er beskrevet i tiltalens post II, IV og V skal være begått i denne perioden, og overgrepene skal ha tatt til umiddelbart etter at fornærmede flyttet tilbake til tiltalte.
Forholdene ble anmeldt 21. februar 1992, da fornærmede - sammen med en venninne, som også skulle ha vært utsatt for seksuelle overgrep, av en annen gjerningsmann - oppsøkte skolens helsesøster, hvorfra det ble tatt kontakt med barnevernet og deretter politiet. Fornærmedes hensikt ble angitt til først og fremst å være å få bragt overgrepene til opphør. Fornærmede har i retten forklart at hun ikke ønsket å flytte hjem til moren i - - området, som hun regnet med liten støtte fra, og hvor forholdene også hadde vært vanskelige. Etter at de angivelige overgrep var anmeldt, bodde hun imidlertid noen tid hos moren. Hun har senere flyttet tilbake til Y, og har hatt en, i alle fall i det ytre, normal kontakt med tiltalte, hvilket også synes å ha sammenheng med at hun har fått barn med en gutt hvis mor er en nær venninne av ham.
Fornærmede har forklart seg i flere politiavhør om de forhold tiltalen omhandler, idet den første, detaljerte politiforklaringen ble avgitt allerede 21. februar 1992. I sin vitneforklaring for lagmannsretten har hun imidlertid ikke i særlig grad kunnet kaste lys over saken, idet hun har forklart at hun kun i begrenset utstrekning husker hva som har passert. Hun skal således ikke ha noen erindring om tiltalens post I, og hva de øvrige poster angår har hun en viss erindring om befølinger, som må karakteriseres som utuktige handlinger. Det er derfor foretatt opplesning av deler av hennes politiforklaringer, jf straffeprosessloven §296 annet ledd. Etter opplesning har fornærmede kunnet bekrefte at det hun tidligere har forklart stemmer.
I vurderingen av skyldspørsmålet og kravet på oppreisningserstatning har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Mitsem og Hermansen og meddommer Nerli, bemerker:
Flere vitner har forklart seg i saken, men til syvende og sist avhenger avgjørelsen av skyldspørsmålet av en vurdering av fornærmedes forklaring - og da først og fremst de politiforklaringene som tidligere er avgitt - stilt opp mot den konsekvente benektelse tiltalte har kommet med.
Når dette er situasjonen vil det - selv om det skulle fremstå som mest sannsynlig at fornærmedes forklaring samsvarer med de faktiske forhold - være vanskelig å etablere den strafferettslig sett nødvendige sikkerhet for straffskyld; enhver rimelig og forstandig tvil om faktum må komme tiltalte til gode. Skyldspørsmålet må imidlertid under enhver omstendighet avgjøres etter en konkret vurdering av det bevismaterialet som foreligger. Flertallet finner ikke å kunne se bort fra muligheten av at tiltalte er uskyldig, ved at han ikke har utført de handlinger tiltalebeslutningen gjelder, og han blir således å frifinne for samtlige forhold.
Til oppreisningsspørsmålet konstaterer flertallet innledningsvis at det ved avgjørelsen må tas utgangspunkt i at tiltalte frifinnes for straff, idet det ikke ansees bevist at han har foretatt selve de handlinger han er tiltalt for, og at man i prinsippet ikke kan reise tvil om frifinnelsens riktighet. Lagmannsretten viser i den forbindelse til EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon) art. 6(2), jf straffeprosessloven §4. På den annen side kan det avsies både fellende og frifinnende dom for slike borgerlige rettskrav, uavhengig av avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf Rt-1992-400. Det kan ikke antas at dette er avskåret av EMK, idet borgerlige rettskrav bevismessig er undergitt andre regler enn de som gjelder for skyldspørsmålet i straffesaker, jf Høyesteretts kjennelse av 3. juni 1994 i kjæremålssak lnr 63B/1994. ( HR-1993-00063 B - Rt-1994-721 ).
Imidlertid må bevisbyrden ved krav på oppreisning, hvor kravet er knyttet til at den påstått forpliktede har begått straffbare handlinger, som han endog frifinnes for pga. faktisk tvil, være relativt strenge. Det må foreligge en markert sannsynlighetsovervekt for at et slikt krav skal imøtekommes.
Flertallet finner etter dette at bevisbyrden, selv hva angår oppreisningskravet, ikke er tilfredsstilt, og også i så henseende blir tiltalte å frifinne.
Mindretallet, meddommerne Helgeland og Skarra, finner at den strafferettslige bevisbyrde er tilfredsstilt, idet mindretallet finner å kunne legge fornærmedes forklaring til grunn. Mindretallet kan heller ikke se at fornærmede skulle ha noe annet motiv for å anmelde faren enn å bringe til opphør de overgrep som faktisk hadde funnet sted.
Etter mindretallets syn bør tiltalte derfor kjennes skyldig i henhold til tiltalebeslutningen, idet mindretallet finner at både de objektive og de subjektive betingelser for fellelse tilfredsstilt.
Etter mindretallets syn, bør tiltalte også betale oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven §3-5, jf §3-3. Mindretallet legger til grunn at de straffbare handlinger har påført fornærmede en psykisk belastning som hun fortsatt, og i lang tid, vil være merket av. Hensyn tatt til de straffbare forholds karakter, og til at det dreier seg om handlinger begått overfor en datter, med det omsorgs-, avhengighets- og tillitsforhold som dermed forelå, finner mindretallet at oppreisningserstatningen skjønnsmessig burde settes til kr 30000,-.
Dommen avsies med den dissens som fremgår, både hva spørsmålet om straff og oppreisningserstatning angår, idet dommen avsies i overensstemmelse med flertallets syn.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1951, frifinnes for kravet om straff.
2. A frifinnes for Bs krav om oppreisningserstatning.