LE-1993-1666
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-03 |
| Publisert: | LE-1993-01666 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Hallingdal namsrett Nr330/1992 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01666 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Advokat Knut Ove Soltvedt (Prosessfullmektig: Egen). Kjæremotpart: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Moe). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Nils Erik Lie, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Kst. lagdommer Erik Møse |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Dekningsloven (1984) §2-2, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2 |
Saken gjelder klage over utleggsforretning.
Namsmannen i X holdt 2. november 1992 utleggsforretning hos A for gjeld til advokat Knut Ove Soltvedt, stor kr 68949,50 inklusive renter og omkostninger. Utlegg ble gitt i en Citroen minibuss og de faste eiendommer gnr 2 bnr 3 og gnr 4 bnr 80, 122, 54 og 95 i X. A og ektefellen B påklaget i rett tid utleggsforretningen til Hallingdal namsrett. De gjorde gjeldende at de faste eiendommer tilhørte B og at minibussen tilhørte Y Turistsenter, som var eiet og drevet av henne.
Hallingdal namsrett avsa 21 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Utleggsforretning av 02. november 92 hos Namsmannen i X bortfaller og slettes.
2. Advokat Knut Ove Soltvedt dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale saksomkostninger til A og B med kr 2100 - kronertotusenetthundre - 00/100.
Advokat Knut Ove Soltvedt har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett.
Han har gjort gjeldende at det må legges til grunn at A hadde opparbeidet en sameiepart i Bs eiendeler - herunder Y Turistsenter, som er drevet på gnr. 4 bnr. 54 i X - og at namsretten har lagt en uriktig bevisvurdering til grunn vedrørende dette spørsmål.
Det er vist til at eiendommen hadde beskjeden verdi da Bs mor overdro den til henne i 1977, og at den har vært kontinuerlig utbygget frem til 1988. Utbyggingen har foregått sommerstid og er foretatt av familien selv med A i spissen. Han har således nedlagt en betydelig naturalinnsats i forbindelse med utbyggingen. Salgsverdien ble i 1988 anslått til ca 33 millioner kroner. Turistsenteret har også periodevis fungert som felles bolig. A har derfor også lagt ned en betydelig arbeidsinnsats i felles hjem. A har ikke - heller ikke for namsretten - bestridt at han er sameier i Y Turistsenter.
Soltvedt har nedlagt slik påstand:
1. Namsmannens utleggsforretning av 02. november 92 stadfestes.
2. Kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett.
Kjæremålsmotpartene A og B har tatt til gjenmæle. De har gjort gjeldende at B har hatt hovedansvaret for driften av Y Turistsenter siden hun overtok eiendommen i 1977. Utbyggingen har i det alt vesentlige skjedd ved engasjerte fagfolk. Finansieringen har skjedd ved låneopptak og delvis gjennom driften. A har ikke tilført økonomiske bidrag, og betydningen av hans fysiske egeninnsats er betydelig overdrevet. Den begrenser seg til naturlig bistand til de fagfolk som ble engasjert. A har videre vært uføretrygdet siden 1980. Siden 1989 har han i vesentlig grad oppholdt seg i Oslo, mens ektefellen har drevet turistsenteret. As innsats har ikke gitt ham noen form for medeiendomsrett.
Verdivurderingene fra 1988 er urealistiske. Salgsoppdrag er nå gitt til en Oslo-advokat. I den anledning er eiendommens tekniske verdi vurdert til kr 12600000, mens prisforlangende er satt til kr 5500000. Eiendommen er belånt med i overkant av kr 3000000.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Kjennelse i Hallingdal namsrett av 21. mai 93 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som namsretten, og kan i det alt vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse.
Utleggsforretningen ble begjært i 1992. Saken blir følgelig å avgjøre etter tvangsfullbyrdelsesloven av 13 august 1915, jfr §16-2 i tvangsfullbyrdelsesloven av 26 juni 1992 nr 86.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §64 - jfr dekningsloven §2-2 - kan utlegg tas i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren. Spørsmålet i den foreliggende sak er således om de formuesgjenstander det ble tatt utlegg i 2 november 1992 til sikkerhet for As gjeld til advokat Soltvedt, helt eller delvis tilhørte ham på dette tidspunkt, eller om de helt ut tilhørte ektefellen.
Det er ikke bestridt at B alene ervervet de faste eiendommer fra sin mor i 1977, eller at hun er innehaver av bedriften Y Turistsenter. I forhold til ektefellen er eiendommene hennes særeie, som følge av den ektepakt som ble inngått i 1966. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det i den foreliggende sak er uten betydning at ektepakten ikke er tinglyst, idet As kreditorer heller ikke hadde kunnet ta utlegg i gjenstander som hadde tilhørt ektefellens rådighetsdel i et eventuelt felleseie.
Det er ikke gjort gjeldende at det foreligger noen direkte økonomiske bidrag i eiendommene eller turistsenteret fra As side. Spørsmålet blir da om den fysiske innsats som er påberopt, kan gi grunnlag for medeiendomsrett. Partene er uenige om omfanget av innsatsen og om verdien av turistsenteret. Selv om det er opplyst at eiendommen periodevis har fungert som felles bolig, må det legges til grunn at den først og fremst er en næringseiendom. I særeietilfelle må det vises større varsomhet enn ellers med å fastslå sameieforhold, jfr Rt-1980-1403. Dette må ha samme gyldighet i forholdet til den ene ektefelles kreditorer som i forholdet mellom ektefellene. Lagmannsretten forstår den kjærende part slik at det hevdes at As innsats har direkte tilknytning til bedriften Y Turistsenter. Det er imidlertid opplyst at bedriften bare er drevet på gnr. 4 bnr. 54. Noe grunnlag for å ta utlegg for As gjeld i ektefellens øvrige eiendommer kan således ikke i noe fall sees å foreligge. Etter de opplysninger som forøvrig foreligger i saken, er lagmannsretten på denne bakgrunn enig med namsretten i at det ikke er sannsynliggjort at A ved egeninnsats har opparbeidet noen eierandel i eiendommene eller i Y Turistsenter. Det har da ikke vært adgang til å ta utlegg i de faste eiendommer for hans gjeld til advokat Soltvedt.
Namsretten har kommet til at den utlagte minibuss tilhørte Y Turistsenter v/ B da utlegget ble tatt. For dette spørsmåls vedkommende er kjennelsen ikke angrepet. Så lenge det må legges til grunn at de faste eiendommer og Y Turistsenter er eiet av B, har det da heller ikke vært adgang til å ta utlegg i minibussen for den aktuelle gjeld.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Soltvedt bør overensstemmende med tvistemålsloven §180 første ledd erstatte kjæremålsmotpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten. Prosessfullmektigen har inngitt et kort kjæremålstilsvar. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 1500. Lagmannsretten har intet å bemerke til namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Knut Ove Soltvedt 1500 - ettusenfemhundre - kroner til A og B i fellesskap. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.