LE-1993-1862
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-08 |
| Publisert: | LE-1993-01862 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 92-07571 A/24 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01862 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tom S.B. Plunnecke). Motpart: C.M. X & Co AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Rakel Surlien, formann. 2. Lagdommer Egil F. Jensen. 3. Lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §61 |
Saken gjelder krav fra arbeidsgiver om fratredelse fra stilling under rettstvist om oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd.
A, som er født i 1933, ble ansatt hos rørleggerfirmaet C.M. X & Co AS 2. juni 1969. Ved brev av 30. juni 1992 ble hun oppsagt under henvisning til redusert arbeidsmengde i firmaet.
I stevning til Oslo byrett 23. september 1992 nedla hun påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig og krevde erstatning.
Byretten avsa 13.5.1995 dom med slik domsslutning:
1. C.M. X AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har påanket dommen til lagmannsretten. I forbindelse med anketilsvaret fra arbeidsgiver er det fremmet begjæring om kjennelse for fratreden.
C.M. X & Co AS (senere kalt X) har i det vesentlige anført:
A har stått i stillingen siden oppsigelsen 30. juni 1992, som skulle tre i kraft 31. desember 92. Begjæringen fremsettes under henvisning til byrettens dom og til at det vil være urimelig å la henne stå i stillingen fram til rettskraftig dom. Derved utsettes den påkrevde rasjonaliseringsgevinst, idet X ikke kan permittere andre funksjoner fordi A ikke er kvalifisert til å overta arbeid for de gjenværende.
Xs driftsresultat var negativt i 1989, 1990 og 1992, mens det var overskudd i 1991. Driftsresultatet første halvår 1993 er også negativt. At bedriften totalt sett har gått med overskudd, skyldes utelukkende finansinntekter som nå forventes å bli vesentlig svekket i 1993 på grunn av rentenedgangen. Ordresituasjonen er meget dårlig, og det er overkapasitet i administrasjonen.
X viser for øvrig blant annet til dom i Arbeidsretten 29. april 1980 og Høyesteretts kjennelse i Rt-1989-1041 og anfører at retten skal kunne avsi kjennelse for fratreden dersom det vil ha store konsekvenser for bedriften å beholde den oppsagte fram til rettskraftig dom.
Selskapet har nedlagt slik påstand:
A fratrer fra det tidspunkt retten bestemmer.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken.
A har i det vesentlige anført:
Forarbeider og rettspraksis i tilknytning til arbeidsmiljøloven §61 nr 4, annet ledd tilsier at hovedregelen fortsatt er at arbeidstakeren får fortsette uansett oppsigelsesgrunn. Hvor det ikke er noe å bebreide denne, skal arbeidsgivers krav som regel ikke tas til følge.
I den foreliggende sak foreligger ikke hensyn ut over det som er normalt i rasjonaliserings- og driftsinnskrenkningssituasjoner. Bedriften har hatt årsoverskudd og er vel etablert innen bransjen. Engrosavdelingen ble utskilt i 1990/91, men det er ikke avklart hvordan dette foregikk, men ankemotpartens egenkapital ble redusert fra vel 6,5 mill kr til vel 1,5 mill kr fra 1990-1991.
Selskapet har videre hatt en betydelig omsetningsøkning i 1992, som synes å fortsette i 1993.
Det vises for øvrig til arbeidsforholdets lengde, hennes alder, økonomi, personlige situasjon og til at hun står uten muligheter på arbeidsmarkedet. A har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen forkastes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken.
Lagmannsretten bemerker:
Det fremgår av arbeidsmiljøloven §61 nr 4, annet ledd at når en arbeidstaker innleder søksmål innen 8 ukers fristen, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Det kan likevel bestemmes at han skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". Av motivene, Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 75, fremgår at arbeidstaker har et sterkere vern mot fratreden når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens eget forhold enn i arbeidstakers forhold. Lagmannsretten kan ikke se at dette utgangspunkt er forrykket gjennom den senere tids rettspraksis. Det vises for øvrig til at blant andre Fanebust i Oppsigelse i arbeidsforhold, annen utgave, side 20, har påpekt at det i begge tilfeller likevel blir spørsmål om det er urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Det må således foretas en samlet og konkret avveining av arbeidstakers og arbeidsgivers interesser hensyntatt til at hovedregelen er at arbeidstaker skal stå i stillingen mens oppsigelsessaken verserer.
Mathisens interesse i fratreden er begrunnet i bedriftens eget forhold, det vil si i negative driftsresultater og behovet for rasjonalisering, jf nærmere byrettens dom. Selv om disse forhold kan tilsi at en oppsigelse er saklig, skal det mer til for å begrunne fratreden mens saken står for domstolene. I denne forbindelse er bedriftens samlede situasjon avgjørende. Etter lagmannsrettens syn kan det således ikke uten videre ses bort fra at finansinntektene har bidratt til positivt resultat de siste årene. De økonomiske konsekvensene ved å la A fortsette inntil saken er rettskraftig avgjort, kan ikke isolert sett ses å være vesentlige. Bedriften har heller ikke påvist at det vil få alvorlige følger for bedriftens øvrige arbeidsplasser om A blir stående i stillingen.
På den annen side vises til at A er 60 år, og til at hun har vært ansatt i selskapet i 24 år. Med en ensidig arbeidserfaring og høy alder vil hun neppe kunne få nytt arbeid. Hun har stort boliglån, og fratreden nå vil pådra henne økonomiske ulemper. At hun ikke har forsørgelsesbyrde, kan ikke tillegges vekt i noen retning. Intet er anført som tilsier at det har vært noe å si på utførelsen av hennes arbeid.
Ut fra en helhetsbedømmelse finner lagmannsretten at As interesse av å stå i stillingen må veie tyngst, og at det ikke er urimelig overfor bedriften at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Xs begjæring om fratreden tas ikke til følge.
Lagmannsretten er enig med partene i at saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsen i hovedsaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om fratreden tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.