Rt-1989-1041
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-08 |
| Publisert: | Rt-1989-1041 (341-89) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 389 K/1989, jnr 222/1989 |
| Parter: | Kenneth Josefsen, Ellinor Skimten, Lillian Gundersen, Jorun Johansen, Kitty Larsen, Marit Sivertsen, Bjørg Lapin, Olaug I Samuelsen, Birgith Setekleiv, Kari Westbø, Gerd Ulsted, Kjell K Bratthammer, Gunnar Johansen, Ingeborg Olsen (advokat Karl Nandrup Dahl) mot EB Telecom A/S (advokat Erik C Aagaard). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Høsten 1988 ble en rekke arbeidstakere ansatt ved fabrikken til EB Telecom A/S på Hisøy oppsagt på grunn av driftsinnskrenkninger og rasjonaliseringstiltak.
Fra tre grupper av arbeidstakere; produksjonsarbeidere, funksjonærer og arbeidsledere ble det for Holt herredsrett reist særlig søksmål om oppsigelsenes gyldighet. EB Telecom A/S begjærte rettens kjennelse for at saksøkerne skulle fratre sine stillinger mens oppsigelsessakene verserte for domstolene, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje punktum.
Herredsretten forenet fratredelsesbegjæringene til felles behandling.
Holt herredsrett - med settedommer - avsa 24. april 1989 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om fratredelse forkastes."
EB Telecom A/S påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett. Antall parter for lagmannsretten var noe redusert fordi det var funnet ordninger for enkelte av arbeidstakerne.
Lagmannsretten avsa kjennelse 19. juli 1989 med slik slutning:
"Kenneth Josefsen, Ellinor Skimten, Lillian Gundersen, Jorun Johansen, Kitty Larsen, Marit Sivertsen, Bjørg Lapin, Olaug I. Samuelsen, Birgith Setekleiv, Kari Westbø, Gerd Ulsted, Kjell K. Bratthammer, Gunnar Johansen, Ingeborg Olsen, Solveig Eidsberg, Bodil Barsø Christensen, Arild Bjørn Larsen og Helge Nesset fratrer sine stillinger fra 16. august 1989."
Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelse.
Lagmannsrettens kjennelse er av 14 produksjonsarbeidere påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder således bare en av de opprinnelige tre grupper av arbeidstakere. Etter begjæring besluttet Agder lagmannsrett 14. august 1989 at kjæremålet skulle gis oppsettende virkning.
De kjærende parter anfører at lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje punktum feil, og at dette har ført til feil i saksbehandlingen.
Det er ikke holdepunkter i forarbeider eller rettspraksis for at retten til å stå i stilling per se er svakere eller sterkere hensett til søksmålsgrunnlaget i oppsigelsessaken, slik lagmannsretten har lagt til grunn.
Søksmålsgrunnlaget er i dette tilfelle at ansienniteten for saksøkerne skal beregnes ut fra deres samlede tjenestetid på ulike arbeidssteder, såkalt bedriftsansiennitet eller gjennomgående ansiennitet. Dette kan retten ta i betraktning ved interesseavveiningen. Men først må retten foreta en konsekvensanalyse bygget på sakens fakta, og undergitt en individuell, fri og objektiv vurdering. Dette gjelder også når vurderingstemaet er å stå i stilling på et annet arbeidssted enn der saksøkerne tjenestegjorde på oppsigelsestidspunktet.
De kjærende parter anfører videre at ved interesseavveiningen må overvekt av hensyn gå i arbeidsgiverens favør dersom kjennelse for fratreden skal gis. Flytting til Risør har retten bare vurdert ut fra bedriftens interesser, ikke på fritt grunnlag ut fra de ansattes interesser. Dette er en saksbehandlingsfeil som følge av feil lovtolking.
Feilen får konsekvenser for senere saker hvor søksmålsgrunnlaget i sak om oppsigelsens gyldighet er at ansienniteten skal beregnes etter prinsippene for bedriftsansiennitet og gjennomgående ansiennitet.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 19. juli 1989 oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Tilkjennelse av saksomkostninger utsettes."
EB Telecom A/S anfører at lagmannsrettens kjennelse er riktig såvel i begrunnelsen som i resultatet.
Fabrikkene i Risør og på Hisøy var før 1. august 1987 to selvstendige bedrifter. De har hele tiden hatt forskjellig produksjon, i Risør først og fremst telefonapparater og på Hisøy telefonsentraler samt enkelte andre komponenter.
Lagmannsretten har i samsvar med arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje punktum lagt vekt på alle relevante momenter. Den omstendighet at de oppsagte ikke hevder at de har krav på å fortsette i sine gamle stillinger, men at de skal skyve ut andre ansatte i en annen bedrift hvor de aldri tidligere har arbeidet, må åpenbart være et slikt relevant moment.
EB Telecom A/S viser også til tidligere prosesskrift, inngitt til lagmannsretten. Her er det anført at produksjonsarbeidernes søksmålsgrunnlag bygger på at det forelå vedtak om å slå sammen fabrikkene på Hisøy og i Risør og samle produksjonen på ett sted. Etter intensjonsavtalen med L M Ericsson om salg av fabrikken på Hisøy var felles ansiennitet i forbindelse med sammenslåing imidlertid uaktuelt. Salget av fabrikken på Hisøy innebærer at de opsagte produksjonsarbeiderne ikke kan beskjeftiges. Lønnsomkostningene rammer ensidig fabrikken i Risør som går med underskudd, og hvor arbeidsplassene er truet.
Det blir videre anført at det ikke er grunnlag for å hevde at retten ikke har foretatt en total vurdering som også omfatter arbeidstakernes forhold.
Det anføres til slutt at de økonomiske forhold og hensynet til de øvrige arbeidsplasser alene ville være tilstrekkelig begrunnelse for å avsi kjennelse for at de oppsagte arbeidstakere skal fratre.
EB Telecom A/S har nedlagt slik påstand:
"Agder lagmannsretts kjennelse av 19. juli 1989 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er således begrenset etter tvistemålsloven §404.
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds tredje punktum kan retten etter krav fra arbeidsgiveren bestemme at arbeidstaker skal fratre sin stilling under behandlingen av saken "dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling".
I lovforarbeidene - se Ot prp nr 41, 1975-76 side 74-75 - er arbeidstakerens rett til å fortsette i stillingen særlig understreket i tilfelle der oppsigelsen skyldes rasjonaliseringer og driftsinnskrenkninger. Men også i slike tilfelle kan det avsis kjennelse for at den oppsagte skal fratre under sakens behandling, når det vil være urimelig om han fortsetter, jf uttalelser i Rt-1984-400, Rt-1987-117 og Rt-1988-1418.
Lagmannsretten er "etter en samlet vurdering" kommet til at det vil være urimelig om produksjonsarbeiderne fortsatte i sine stillinger under sakens behandling. Lagmannsretten har til begrunnelse av sitt standpunkt vist til to momenter. For det første, at produksjonsarbeidernes rett etter §61 nr 4 har et svakere vern som følge av at den gjøres gjeldende i forhold til stillinger ved en annen bedrift enn deres gamle arbeidsplass. For det annet, at en fortsatt avlønning mens saken pågår, ville kunne være med på å true bedriftens eksistens.
Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten ved sin fortolking av lovbestemmelsen bygd på synspunkter som har relevans og vekt i den vurdering som må anlegges i forhold til nevnte bestemmelse.
Utvalget tiltrer det syn som ligger til grunn for lagmannsrettens lovtolking at regelen i §61 nr 4 annet ledd må gjelde også i situasjoner hvor arbeidstakerne subsidiært reiser krav om tilsvarende stillinger ved filialer eller andre avdelinger. I tilfelle som i den foreliggende sak hvor produksjonsarbeiderne ikke tidligere har gjort tjeneste ved den avdeling som de nå krever tilknytning til, vil den konkrete vurdering lettere falle ut i de oppsagtes disfavør. I Rt-1987-117 er uttalt at det i den samlede rimelighetsvurdering må kunne trekkes inn også de følger valg av løsning vil kunne få for andre arbeidstakere i bedriften. "Vil det ha som resultat om arbeidstakeren får fortsette at en annen arbeidstaker må permitteres, må dette kunne trekkes inn i rimelighetsvurderingen".
I de avgjørelser som utvalget ovenfor har vist til, er det som berettiget moment ved interesseavveiningen tatt hensyn til bedriftens økonomiske situasjon.
Utvalget finner således ikke noen feil ved lagmannsrettens lovtolking, og man kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens saksbehanlding.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Det er ikke lagt ned noen påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.