LE-1993-211

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-07-01
Publisert:	LE-1993-00211
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Nr. 92-388 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00211 A - Anket til Høyesterett - HR-1995-00091K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Eva Westby, Kolbotn). Motpart: B X AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Skaaraas, Sarpsborg).
Forfatter:	1. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann 2. Kst. lagdommer Steingrim Bull 3. Kst.lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §10, §246, §247, §249, §250, §390, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §2-1, Personregisterloven (1978) §9

Saken gjelder krav om erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6.

A ble ansatt som servicemann i X AS den 20. oktober 1987. Xs virksomhet består i salg og service på minirenseanlegg. As arbeidsoppgaver bestod i å utføre service på eksisterende anlegg i Follo samt installasjon av nye anlegg innen samme distrikt. A sluttet i X 8. august 1990.

I begynnelsen av mars 1992 fikk X telefonoppringninger fra Enebakk kommune og Ski kommune. Det ble påstått at servicen på X-anleggene var dårlig. A ble angitt som kilde for disse påstander. Ski kommune ønsket et møte om saken. Direktør B i X satte i gang undersøkelser, og det ble tatt kontakt med A. Situasjonen ble bedømt som foruroligende. Man var redd for at As virksomhet ville skade firmaet. Det ble besluttet å sende informasjon til kunder og aktuelle offentlige instanser om As virksomhet. Direktør B sendte derfor brev til 200 X-kunder i Follo regionen den 10. mars 1992. Samme dag ble det sendt brev om A til Statens Forurensningstilsyn (SFT), fylkesmannen i Akershus, Ski kommune, Enebakk kommune, Vestby kommune og Ås kommune. A ble også tilskrevet og bedt om å stoppe med sin virksomhet.

Brevet til kundene lød som følger:

I løpet av de siste dagene har vi fått spørsmål fra både kommuner og enkeltpersoner om funksjonsdyktigheten av våre anlegg. De som er kommet med henvendelsene har klart tilkjennegitt at klagene og påstandene er kommet fra A som tidligere var servicemann for oss.

Vi har tatt opp dette med A som bekrefter at han besøker anlegg for å "kontrollere".

Som dere er kjent med, fikk vi ny servicemann i deres område for et drøyt år siden. C har siden han startet med X, hatt en tøff oppgave både med å gjennomgå anleggene, fullføre anlegg som ikke var ferdige og forsøke å gjenopprette tilliten mellom X og kunder.

Vi må dessverre opplyse at A ble sagt opp p.g.a. manglende serviceoppfølging. Han fikk gjentatte ganger advarsler, men tok disse ikke til følge slik at eneste utvei var oppsigelse. Hans uttalelser nå både overfor kommuner og oss, kan tyde på at han er i gang med en hevnaksjon. Det beklager vi selvsagt, mest for hans del, idet vi føler oss trygge på at Xs kunder har den nødvendige objektivitet og integritet til å gjennomskue og ikke følge hans metoder.

Det sier seg selv at vi ser alvorlig på det som skjer. I seg selv er hans påstander alvorlige, men enda mer alvorlig er hans besøk med "inspeksjon" på anleggene. Vi vil derfor sterkt presisere at han ikke har noen hjemmel for å gjøre dette. Det er bare kommunens og STF's folk som har rett til å komme inn i anleggsrommene. De vil som regel også legitimere seg. Dersom anleggsrommet ikke er sikret for uvedkommende, vil vi anbefale at det gjøres, slik at man unngår eventuell sabotasje. X kan vanskelig ta ansvar for anlegg som står i ulåst anleggsrom slik situasjonen er.

Dersom noen har hatt besøk av A, ber vi om å få melding om det slik at vi kan sjekke opp anlegget.

A mente brevet til kundene i Follo-regionen var ærekrenkende og i strid med privatlivets fred og fremmet erstatningskrav mot direktør B og X AS. Stevning ble uttatt den 17. august 1992. Nes herredsrett avsa dom i saken 16. november 1992 med slik slutning:

1. B og X AS frifinnes.

2. A dekker saksomkostninger for X AS med ialt 29231 -tjuenitusentohundreogtrettien- kroner.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. B og X AS har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 7., 8. og 9. juni 1994. B og A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A nedla slik påstand:

1. B og X AS dømmes en for begge, begge for en å betale erstatning begrenset oppad til kr 45000,- og oppreisning begrenset oppad til kr 200000,- til A.

2. B og X AS dømmes til å dekke sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

B og X AS nedla slik påstand:

1. Nes herredsretts dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett. X AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

X AS hadde ikke noen grunn til å sende slike brev som selskapet gjorde den 10. mars 1992. Brevet av 10. mars 1992 til 200 X-kunder i Follo er ærekrenkende og inneholder opplysninger som innebærer en krenkelse av privatlivets fred. Det kreves erstatning for lidt tap og oppreisning av direktør B og X etter skadeserstatningsloven §3-6.

Ved vurderingen av brevets innhold kan man bare ta hensyn til de opplysninger som forelå for X da brevet ble skrevet den 10. mars 1992. Senere hendelser og opplysninger som X måtte ha fått i ettertid er ikke relevante. Det vises til Rt-1989-216.

Ved vurderingen av brevets innhold må man se både på de enkelte elementer i brevet og brevet som helhet.

Opplysningene i brevet om at A ble sagt opp på grunn av manglende serviceoppfølgning, innebærer krenkelse av privatlivets fred etter straffeloven §390.

Opplysninger om at man er sagt opp på grunn av udyktighet, tilhører den private sfære. Det er ikke tillatt for arbeidsgiver å registrere slike opplysninger om arbeidstakere. Å meddele slike opplysninger offentlig er i strid med personregisterloven §9, jf forskrifter om personregisteret m.m. av 21. desember 1979 §9-1, jf §2-12. Når det gjelder rettsstridspørsmålet etter §390, må det foretas en interesseavveining. Det vises til Rt-1952-1259, særlig side 1263. Opplysninger om oppsigelse er intime opplysninger. Det må foreligge tungtveiende hensyn for at slike opplysninger kan offentliggjøres, og det foreligger ikke tilstrekkelige tungtveiende hensyn i denne sak.

Uttalelsen vedrørende oppsigelsen og dens grunn fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §246 og §247. Opplysningen er egnet til å krenke As ærefølelse og til å skade hans gode navn og rykte og utsette han for ringeakt i andres øyne. Det er ikke ført sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr. 1.

Det er ikke riktig at A ble sagt opp på grunn av manglende dyktighet i sitt arbeid. Tvertimot var det han selv som ønsket å slutte i sin stilling.

Arbeidsoppgavene i As stilling var meget omfattende. Det var mange feil i anleggene, og det måtte foretas en rekke ombygninger og utbedringer. Dette måtte A utføre i tillegg til servicearbeidet og installering av nye anlegg. Kundene ringte hjem til han til alle døgnets tider. Arbeidsbelastningen ble meget stor. Han tok dette opp med sin arbeidsgiver gjennom servicesjef Westeng en rekke ganger uten at dette førte til noe resultat. Det er riktig at det kom en del klager og henvendelser fra Ski kommune. A har oppklart forholdene. På forsommeren 1990 følte A seg utslitt og syk. Hans lege anbefalte ham å finne en mindre krevende stilling. Dette tok han opp med sin arbeidsgiver uten resultat. Sommeren 1990 besluttet A å si opp sin stilling, og han ba om et møte om dette. Den 8. august 1990 ble det holdt et møte hos X AS hvor partene ble enige om at A skulle slutte umiddelbart. Av hensyn til at A skulle få arbeidsledighetstrygd ble det utferdiget en formell oppsigelse den 9. august 1990. Det medfører således ikke riktighet at A ble sagt opp på grunn av at han fungerte dårlig i sin stilling.

Påstandene i brevet av 10. mars 1992 om at As virksomhet kunne tyde på at han var igang med en hevnaksjon rammes også av det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §246 og §247. Det er ikke dekning for å uttale at A var igang med en hevnaksjon. Det er således ikke ført sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr. 1.

A var selv X-eier, og det var naturlig at han interesserte seg for disse anleggene, spesielt i sitt nærområde. I mars 1992 ble A kontaktet av Marit Holt i Enebakk kommune. Hun klaget over at hun ikke fikk tilstrekkelig service på anlegget, og at hun hadde luktplager. A sa til henne at hun måtte kontakte kommunen. På samme tid hadde A kontakt med Klaveness som var leietager på Bjerke bruk. Klaveness klaget også over manglende service på sitt anlegg. Det ble til at A ringte Enebakk kommune på vegne av Holt og Klaveness og påpekte den manglende servicen.

På samme tid ble A kontaktet av sine naboer på Fjell. A så på anleggene til Jon Hamre, Øyvind Nyhus, Tom Ekra, Steinar Gundersen og Kari Frieden Kristensen etter avtale med disse. Etter As oppfatning var det diverse feil. For sikkerhets skyld ringte han til SFT som uttalte at det var kommunens ansvar å påse at det ble ført forsvarlig tilsyn med anleggene. SFT uttalte også på As spørsmål at det ikke var noe til hinder for at han etter oppdrag fra eierne kunne se på anleggene. A ringte deretter til ingeniør Knut Bjørnskaug i Ski kommune og meddelte at han hadde oppdrag fra de foran nevnte. Han påpekte at servicen var dårlig. Han oppfordret Bjørnskaug til å foreta befaring og uttalte at man på Fjell hadde store problemer med forurensningen. Bjørnskaug meddelte at han ønsket å foreta en befaring, og at han ville innkalle X.

Befaringen ble holdt dagen etter, den 11. mars 1992. A ble nektet av X å være til stede på befaringen. A utarbeidet imidlertid rapporter om de anlegg han hadde inspisert. Hvis man sammenholder disse med de rapporter X utarbeidet etter befaringen den 11. mars, er disse i det vesentlige overensstemmende. Dette viser at A hadde rett i at det var feil på anleggene. De omhandlede generelle rapporter om minirenseanlegg underbygger også at det var mye problemer med anleggene.

Bjørnskaug oppfordret beboerne på Fjell til å organisere seg. A tok da initiativ til å ta saken opp på det kommende velmøte, men dette resulterte ikke i noe. Det er riktig at A utarbeidet et brev som var fremme på møtet i Fjell/Langbråten Vel 16. mars 1993, men det bestrides at det var noe galt i å utarbeide dette brevet.

Det bestrides at A i telefonsamtale med X den 10. mars 1992 skal ha uttalt at han var ute etter å ta X.

På bakgrunn av de beskrevne forhold, var det ikke noe grunnlag for påstanden i brevet av 10. mars 1993 om at A er i ferd med en hevnaksjon. Hans virksomhet var ikke kritikkverdig. A har ingen spesiell lojalitetsplikt overfor sin tidligere arbeidsgiver.

Uttalelsen i brevet om sabotasje må uten tvil være myntet på A når man leser brevet i sammenheng. En slik uttalelse fyller det objektive gjerningsinnhold både i straffeloven §246 og §247. Det er ikke ført sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr. 1.

Vilkårene for straffrihet etter straffeloven §249 nr. 3 er ikke til stede. For det første var det ikke nødvendig å sende ut brevet av 10. mars 1992 av hensyn til berettiget ivaretagelse av Xs tarv. Det A hadde gjort var ikke egnet til å forurolige X. Det er heller ikke godtgjort at det i enhver henseende er vist utilbørlig aktsomhet. Det vises til Rt-1988-1398, særlig side 1407 og Ot.prp.nr.37 (1938) side 13.

Straffeloven §250 om provokasjon kan ikke komme til anvendelse. A har ikke utvist utilbørlig adferd. Straffeloven §250 har dessuten ikke relevans i relasjon til skadeserstatningsloven §3-6.

X og B har opptrådt på en slik måte at vilkårene for straff er til stede. Under alle omstendigheter er det utvist uaktsomhet.

A ble ikke kjent med brevet av 10. mars 1990 før han hørte om det av naboer. Det har medført store problemer for ham. Forholdet til naboene er blitt vanskelig, og han har hatt problemer med å skaffe seg nytt arbeid. Det har også fått stor betydning for den kiosk som hans kone driver.

Vilkårene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng i skadeserstatningsloven §3-6 er således oppfylt.

Det var B som skrev brevet av 10. mars 1992, og han er derfor erstatningsansvarlig overfor A. X AS er også ansvarlig, og ansvaret for det økonomiske tap følger av skadeserstatningsloven §2-1. X AS er ansvarlig som arbeidsgiver for B. Selskapet er imidlertid også ansvarlig for oppreisningskravet etter §3-6 annet ledd. Krenkelsen er forøvet i trykt skrift. Bestemmelsen er generell og det vises til definisjonen av begrepet trykt skrift i straffeloven §10. Når det gjelder forståelsen av begrepet trykt skrift, vises også til NOU 1992:23, side 320. Subsidiært anføres at X AS må være ansvarlig i kraft av organansvaret. Det vises til Henry John Mæland: Ærekrenkelser, side 282. Videre vises til at straffeloven har fått et nytt kapitel om foretaksansvar. Det siste støtter anførselen om at selskapet er ansvarlig.

Det kreves erstattet lidt økonomisk tap med kr 45000. As kone drev en kiosk som var levebrød for ekteparet. A og hans kone har felleseie. Ifølge de fremlagte regnskaper gikk inntekten ned med ca 45000 fra 1991 til 1992. Det bestrides at regnskapene ikke kan legges til grunn. Det er ført på vanlig måte, og det var ikke krav om revisor.

Det kreves oppreisning begrenset oppad til kr 200000. Det bestrides at rettspraksis viser lave erstatninger for oppreisning. I denne forbindelse vises til Eidsivating lagmannsretts upubliserte dommer av 10. juli 1992 i ankesak nr. LE-1991-02259 A og ankesak nr. LE-1990-00594 A.

Ankemotpartene, B og X AS, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det var nødvendig for X å sende ut brevet av 10. mars 1992 til firmaets kunder i Follo. X er avhengige av tillit både i forhold til kunder og offentlige myndigheter. I områder hvor det ikke er offentlig vann og kloakk, gis det byggetillatelse og utslippstillatelse under forutsetning av at det installeres renseanlegg. Xs anlegg er typegodkjent av det offentlige til slikt bruk. Typegodkjennelsen gis normalt 5 års varighet, og med adgang til å tilbakekalle tillatelsen på visse vilkår. Både sentrale og lokale myndigheter følger X nøye både når det gjelder produktene og deres utvikling og oppfølgingen av allerede installerte anlegg. Det er en betingelse for installering av minirenseanlegg at det inngås serviceavtale med X. Kommunene følger nøye med i at serviceavtalen blir fulgt opp, og det skal rapporteres årlig til de kommunale myndigheter. Kommunene kan bestemme at den selv skal stå for driftstilsyn og vedlikehold. Forholdet til Ski kommune var noe problematisk. Det var mye klager mens A var service-mann. Xs avtale med Ski kommune om tillatelse til installasjon av X-anlegg i kommunen var inngått i mars 1990. X nedla mye arbeide for å skape et godt forhold i Ski kommune. På bakgrunn av disse forhold ble man meget foruroliget da man ble kjent med As opptreden.

Medio mars 1992 ble X oppringt av teknisk sjef Oppedal i Ski kommune. Oppedal opplyste at man hadde fått henvendelse fra A på vegne av to eiere av X-anlegg. Det ble klaget på servicen. Samtidig ble X oppringt av avdelingssjef Bjørnskaug i Ski kommune. Det ble opplyst at Bjørnskaug var blitt kontaktet av A som på vegne av flere anleggseiere på Ski hevdet at servicen var dårlig. Bjørnskaug ønsket et møte med anleggseierne hvor representanter fra X var til stede. Telefonsamtalen med Bjørnskaug fant sted 10. mars 1992, og møtet ble berammet til dagen etter. Direktør B var blitt gjort kjent med disse henvendelsene gjennom et notat fra servicesjef Westeng. Westeng ble bedt om å undersøke forholdene nærmere. Westeng ringte A og den nye service-mannen i As distrikt, C overhørte samtalen. C uttalte i sin vitneforklaring at A i telefonsamtalen sa at han skulle ta X. Under alle omstendigheter fikk X et klart inntrykk av at A ville fortsette sin virksomhet. Westeng tok også kontakt med SFT hvor det ble bekreftet at man hadde hatt en telefonhenvendelse fra A. I denne situasjon var det påkrevet for X å reagere. Det var nødvendig å få meddelt både kunder og offentlige myndigheter at A ikke lenger hadde noe med X å gjøre, samt å advare kunder mot å la seg bistå av ham. Direktør B vurderte situasjonen slik at det var nødvendig å gjøre henvendelse til samtlige X-kunder i Follo samt de aktuelle lokale og sentrale myndigheter.

Brevet av 10. mars 1994 er hverken i sine enkelte deler eller samlet av en slik karakter at det er grunnlag for As erstatningskrav etter skadeserstatningsloven §3-6.

Opplysningene i brevet om at A ble sagt opp og grunnene for dette rammes ikke av straffeloven §390. Det bestrides at personregisterloven med forskrifter har relevans for dette spørsmål. Opplysningene om ansettelse representerer ingen krenkelse av A under de foreliggende omstendigheter. Det er et vilkår at det må foreligge en krenkelse, og i denne forbindelse vises til Kjerschows kommentar til straffeloven, side 890.

Opplysningene om oppsigelsen rammes ikke av straffeloven §246 og §247. Under alle omstendigheter er det ført sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr. 1. Straffeloven §249 nr. 2 kommer ikke til anvendelse.

Det bestrides at A sa opp selv. Han ble oppsagt på grunn av at han ikke utførte sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. I denne forbindelse vises til en rekke brev til A fra X og fra Ski kommune til X i perioden desember 1989 til juli 1990. Det ble også avholdt et møte etter initiativ fra Ski kommune i mars 1990. Det var ikke A som innkalte til møte i X 8. august 1990, men selskapet. I møtet ble A forelagt valget imellom å si opp selv eller bli sagt opp. Det bestrides at A ba om annet arbeid eller tok sin sykdom opp med firmaet. A ble deretter sagt opp av de grunner som er nevnt i oppsigelsesbrevet 9. august 1990.

Det anføres dessuten at X hadde aktverdig grunn til å gi opplysningene om ansettelsesforholdet og at det ikke var utilbørlig å gi slike opplysninger, jfr. straffeloven §249 nr. 2.

Når det gjelder opplysningene i brevet om at A hadde et hevnmotiv, er det også ført sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr. 1. Det er ikke omstridt at A tok kontakt med Enebakk kommune og Ski kommune med påstand om at Xs service var dårlig. Han foreslo selv dette overfor anleggseierne. Det er også ubestridt at A henvendte seg til SFT. A var klar over at X var helt avhengig av tillit både hos myndigheter og kunder. A var gitt uriktige opplysninger både om serviceintervallene og tilstanden på de omhandlede anlegg til Ski kommune og Enebakk kommune. Møtet den 11. mars 1992 resulterte ikke i pålegg over for X. A tok ikke kontakt med X, noe som ville vært naturlig. Han ga også uriktige opplysninger til de omhandlede anleggseierne og dramatiserte forholdene uten grunnlag over for disse. Det kan ikke være noen annen grunn for As handlemåte at han vil ta hevn fordi han ble sagt opp av X eller fordi han var misfornøyd med X-anlegget som han selv hadde. Det er påfallende at A ikke har ført noen av sine naboer på Fjell som vitner, som kunne ha forklart seg om sin kontakt med A.

Det gjøres gjeldende at A hadde en lojalitet mot sin tidligere arbeidsgiver. Under alle omstendigheter har han en moralsk-etisk plikt til ikke å skade X. At A hadde et hevnmotiv viser også det forhold at han påtok seg å hjelpe og gjøre henvendelse for eiere utenom sitt nærområde. Det må også legges vekt på at en del av de feil som var i As tidligere område, nettopp skrev seg fra installasjoner han selv hadde gjort.

Uttalelsene i brevet av 10. mars 1992 om sabotasje var ikke myntet på A, men en generell advarsel. Denne uttalelse kan da ikke rammes av bestemmelsene om ærekrenkelser.

As handlemåte etter at brevet av 10. mars ble sendt bestyrker at Xs handelmåte var påkrevet. Det vises til hans aksjon overfor velet og de brev han utarbeidet i denne forbindelse. Det er adgang til å legge vekt på disse forhold.

Subsidiært gjøres gjeldende at straffeloven §249 nr. 3 kommer til anvendelse. X var nødt til å sende ut brevet for å ivareta sine tarv, og det er godtgjort at firmaet i enhver henseende viste tilbørlig aktsomhet. Det vises til de grundige vurderinger og undersøkelser som ble gjort før brevet ble sendt.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at straffeloven §250 kommer til anvendelse. A har i høy grad provosert frem situasjonen med sin opptreden.

Ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §3-6 foreligger ikke. Xs handlemåte er ikke uaktsom og vilkårene for straff er ikke til stede.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at de i tilfelle bare er direktør B som er ansvarlig for oppreisningskravet. X AS kan under ingen omstendighet være ansvarlig for mer enn det økonomiske tap, jfr. skadeserstatningsloven §2-1. Det bestrides at skadeserstatningsloven §3-6, annet ledd kommer til anvendelse. Definisjonen av begrepet trykt skrift i straffeloven §10 har bare relevans i forhold til straffeloven. Det vises også til Bratholm/Matningsdahls kommentar til straffeloven side 26 og Henry John Mæland: Ærekrenkelser side 294. As henvisning til NOU 1992:23 kan ikke få betydning. Disse uttalelser gir ikke uttrykk for hva som er gjeldende rett, men inneholder de lege ferenda betraktninger. En utvidelse av område for §3-6, annet ledd vil kreve lovhjemmel. Etter gjeldende rett er det ikke på sin plass med organansvar på dette området. Det vises til Mæland side 282.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at A ikke er lidd noe økonomisk tap. Det er ikke adgang til å kreve dekket fru As eventuelle tap - hun er ikke part i saken. Under ingen omstendigheter er det påvist at det er noe tap i kioskdriften. Det foreliggende regnskapsmateriale er utilstrekkelig til å vise dette. Det foreligger ikke nødvendig årsakssammenheng. Det krevde oppreisningsbeløp er altfor høyt. Kritikken i juridisk teori av domstolenes erstatningsutmåling på dette punkt er ikke tatt til følge i rettspraksis.

Under alle omstendigheter har A medvirket til skaden slik at eventuelle erstatningsbeløp må ble påvirket av dette, jfr. skadeserstatningsloven §3-6.

Lagmannsretten bemerker:

Grunnlaget for As erstatningskrav er skadeserstatningsloven §3-6 som hjemler erstatning for lidt skade, tap i fremtidig erverv og oppreisning for ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. Det er et vilkår for erstatning at utsagnet omfattes av det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §246 til §247 eller straffeloven §390. Videre er det et vilkår om at den som har fremsatt utsagnet har utvist uaktsomhet eller at vilkårene for straff er oppfylt.

Ved vurderingen av Xs brev av 10. mars 1992, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i hvorledes situasjonen fortonet seg for X AS medio mars 1992.

Det er noe uenighet mellom partene med hensyn til hva som ble sagt i de forskjellige telefonsamtaler. Det er imidlertid på det rene at X ble oppringt av teknisk sjef Oppedahl i Enebakk kommune. Bakgrunnen for telefonoppringningen var at kommunen var blitt kontaktet av A pr. telefon. Han fremsatte klager på vegne av to anleggseiere og hevdet at servicen var meget dårlig, og at det ikke hadde vært service på lang tid. Videre er det på det rene at avdelingssjef Bjørnskaug i Ski kommune ringte X omtrent på samme tid. Han hadde fått henvendelse fra A på vegne av flere X-eiere på Fjell. Det ble klaget på servicen. Bjørnskaug ba om et møte umiddelbart hvor representanter for kommunen, X og de anleggseiere som hadde klaget skulle være til stede. Slikt møte ble berammet til dagen etter telefonoppringningen, den 11. mars 1994. Direktør B fikk et notat fra servicesjef Westeng om disse forhold. Det ble umiddelbart satt igang undersøkelser. Man fant frem rapportene vedrørende de anlegg A hadde nevnt i Enebakk kommune. Det ble tatt kontakt med SFT, og man fikk bekreftet at A hadde gjort henvendelser dit. Westeng telefonerte til A. Det er uenighet mellom partene om hva som ble sagt i denne telefonsamtale. Retten finner imidlertid bevist at A ihvertfall ikke lovet å la være å ha noe mer med Xs kunder å gjøre.

Etter lagmannsrettens oppfatning var det på denne bakgrunn et behov for X til å sende ut informasjon til sine kunder i Follo. X oppfattet situasjonen som akutt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å kritisere X for at man ikke ventet til dagen etter hvor møtet med Ski kommune ble holdt.

Når det gjelder utsagnet i brevet om at A var oppsagt fra sin stilling i X og begrunnelsen for dette, tar lagmannsretten utgangspunkt i at slike opplysninger vil kunne være ærekrenkende. Lagmannsretten finner imidlertid at X har ført bevis for beskyldningenes sannhet, jfr. straffeloven §249, nr. 1.

Det er ikke omtvistet at det var kommet klager fra Ski kommune til X vedrørende As utførelse av sitt arbeid. A ble konfrontert med disse klagene. De forklaringer A har gitt viser at klagene ikke var uberettiget. A ble gitt flere advarsler, og rutinene for hans rapportering til X ble lagt om. Det ble også holdt et møte med Ski kommune våren 1990 i forbindelse med klagene på A. A uttalte selv i sin partsforklaring at han måtte nedprioritere servicen. Lagmannsretten finner ikke bevist at A ba om annet arbeid hos sin arbeidsgiver. Det er på det rene at X sendte A en skriftlig oppsigelse 9. august 1990 hvor grunnene til oppsigelsen var angitt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunn til å betvile at X hadde adskillig å utsette på As arbeidsinnsats. På bakgrunn av disse forhold, finner lagmannsretten det bevist at A ble sagt opp av X fordi selskapet var misfornøyd med hans arbeidsinnsats.

Som ovenfor nevnt var den virksomhet som A satte igang vinteren 1992 påfallende og egnet til å skape uro i X. Etter lagmannsrettens oppfatning var det behov hos X å distansere seg fra A ovenfor sine kunder. Under disse omstendigheter var det nødvendig for selskapet å gi opplysninger om opphør av As tidligere arbeidsforhold og grunnen til dette. Lagmannsretten finner derfor at det var aktverdig grunn til å komme med opplysningene vedrørende ansettelsesforholdet. Utsagnet inneholder faktiske opplysninger og er ikke fremsatt på en utilbørlig måte. Straffeloven §249 nr. 2 kommer derfor ikke til anvendelse. Lagmannsretten finner videre at disse opplysninger ikke rammes av det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §390 idet det ikke foreligger noen krenkelse. As henvisninger til personregisterloven og dens forskrifter kan etter lagmannsrettens vurdering ikke ha relevans. Etter dette finner lagmannsretten at opplysningene i brevet om ansettelsesforholdet ikke fyller vilkårene for ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §3-6.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta uttrykkelig stilling til om det er ført sannhetsbevis for noe hevnmotiv, idet lagmannsretten finner, dog under noe tvil, at straffeloven §249 nr. 3 under alle omstendigheter kommer til anvendelse. A hadde fremkommet med uriktige opplysninger om serviceintervallene på anleggene til Holt og Klaveness i Ski kommune, og han hadde unødig dramatisert forholdene på Fjell. Xs kunder viste at A hadde vært ansatt i X til inntil for halvannet år siden. Hans opplysninger om selskapets virksomhet hadde derfor en viss autoritet. Denne adferd måtte fremstå som påfallende for X. Det var nærliggende å tolke denne adferd som et ønske om hevn for måten hans arbeidsforhold tok slutt på. I den situasjon hadde X et sterkt behov for å frata A hans autoriet. Nærmere undersøkelser ville ikke ha klargjort As motiver. Etter dette finner lagmannsretten at X uttalte seg til berettiget varetagelse av eget tarv, og at selskapet har godtgjort at det i enhver henseende utviste tilbørlig aktsomhet. Lagmannsretten finner derfor at heller ikke uttalelsen knyttet til et mulig hevnmotiv kan være ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §3-6.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke være tvil om at en uttalelse om sabotasje er ærekrenkende. Med uttrykket "sabotasje" menes etter alminnelig språkbruk at man går aktivt inn for å ødelegge noe. Sabotasje i nærværende sak ville være ganske alvorlig, idet den ikke bare ville ramme X, men også anleggseierne som til dels er As naboer. Lagmannsretten er kommet til at utsagnet om sabotasje er myntet på A og ikke en generell uttalelse slik som X anfører. Brevet handler i sin helhet om As virksomhet, og den alminnelige leser av brevet vil oppfatte det slik at også uttalelsen om sabotasje henspeiler på A. Dette underbygges når man leser femte avsnitt i brevet i sammenheng. Lagmannsretten viser spesielt til siste setning i avsnittet hvor det uttales at X vanskelig kan ta ansvar for anlegg som står i ulåst anleggsrom slik situasjonen er.

Etter lagmannsrettens oppfatning har X ikke gjort noe forsøk på å føre sannhetsbevis vedrørende denne opplysning. Det tilføyes at det ikke er noe som tyder på at A planla å ødelegge de omhandlede anlegg. Under disse omstendigheter er lagmannsretten kommet til at vilkårene i straffeloven §249 nr 3 ikke er oppfylt. Det var ingen grunn for X til ta med dette om sabotasje. Det nødvendig budskap til kundene kom godt nok frem i det som ellers er opplyst i brevet. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunn til å la straffeloven §250 komme til anvendelse. Etter dette finner lagmannsretten at utsagnet om sabotasje er ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §3-6. Utsagnet er antagelig fremsatt forsettlig, i alle fall foreligger det uaktsomhet.

A har krevet erstatning for lidt skade. Det gjøres gjeldende at hans kones virksomhet, Siggerud Video, har hatt et tap på kr 45000.- som har sin årsak i at kundene sviktet etter at brevet av 10. mars 1992 ble sendt ut. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt A kan kreve dekket et tap som hans kone skal ha lidt i sin næringsvirksomhet. Lagmannsretten finner under alle omstendigheter at det ikke er godtgjort at det foreligger årsakssammenheng mellom det påståtte tapet og utsendelsen av brevet. Det er bare fremlagt regnskaper for 1991 og 1992. Det er derfor ikke mulig å vurdere firmaets utvikling, og det er nærliggende å anta at andre grunner har ført til nedgangen i inntekt fra 1991 til 1992. Kravet om erstatning for økonomisk tap tas ikke til følge.

Etter skadeserstatningsloven §3-6, første ledd kan skadevolder pålegges å betale slik erstatning for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig. A har rettet erstatningkravet både mot direktør B og mot X AS.

Som grunnlag for kravet mot Biovas AS har A vist til skadeserstatningsloven §3-6, annet ledd. Lagmannsretten finner at denne bestemmelse retter seg mot de tradisjonelle former for trykt skrift og ikke slik utsendelse som i nærværende sak. Lagmannsretten viser til Mæland: Ærekrenkelser, side 294 og slutter seg til de uttalelser som der fremkommer. Det følger av lovforarbeidene da eier/utgiveransvaret ble innført at man hadde massemedia i tankene og da særlig dagspressen, jf Ot.prp.nr.37 (1938-39) side 15 og Innst.0.III 1939 24-25. På bakgrunn av uttalelsene i lovmotivene finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å tolke bestemmelsene utvidende. Lagmannsretten finner videre at det etter gjeldende rett heller ikke er plass for noe organansvar og viser til Mæland side 282. Lagmannsretten slutter seg til de betraktninger som der fremkommer og finner at et slikt organansvar ikke er hjemlet i gjeldende rett.

Etter dette blir X As å frifinne for erstatningskravet.

Lagmannsretten finner imidlertid at B må betale erstatning for ikke økonomisk skade til A. Under hensyntagen til at A selv har medvirket og omstendighetene forøvrig fastsettes erstatningen til kr 25000.-

Når det gjelder kravet mot B, er ankesaken dels vunnet og dels tapt. Hver av partene bør derfor dekke sine omkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180, annet ledd, jf §174, første ledd. Lagmannsretten finner å kunne stadfeste herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves vedrørende kravet mot X As. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd bør A dekke X AS' saksomkostninger for lagmannsretten i det unntaksregelen ikke kommer til anvendelse. Advokat Helge Skaaraas har fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr 55660.- hvorav kr 55000.- er salær. Lagmannsretten legger til grunn at omkostningene fordeler seg med en halvpart på hver av ankemotpartene. A må etter dette dekke saksomkostninger for X AS for lagmannsretten med kr 27830.-. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. B dømmes til å betale til A 25000 - tjuefemtusen - kroner innen 2 - to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. A og B dekker hver sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

2. X AS frifinnes. Herredsrettens dom punkt 2 stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til X AS 27830 - tjuesjutusenåttehundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.