LE-1993-2127

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-12
Publisert:	LE-1993-02127
Stikkord:	Erstatningsrett, Regressøksmål
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 92-5303A/75 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02127 A.
Parter:	Ankende part: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Steinar Mageli, Oslo). Motpart: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Lasse Vidar Haugen, Lysaker).
Forfatter:	1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann 2. Lagdommer Petter A. Lossius 3. Eks.ord.lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §4-2, §4-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2-1, Produktansvarsloven (1988) §1-1

Gjensidige Skadeforsikring (Gjensidige) har anlagt regressøksmål mot staten v/Samferdselsdepartementet i medhold av skadeserstatningsloven §4-2 første ledd bokstav b, jfr. §4-3, for erstatningsutbetalinger for steinsprutskader på biler på riksveg 4 høsten 1989.

I perioden 21. - 24. august 1989 utførte Statens Vegvesen i Oppland overflatebehandling av en parsell av riksveg 4, fra Grua til Akershus fylkesgrense. Dette dreier seg om en strekning på ca 16 km. Bakgrunnen for at det ble lagt nytt dekke på denne strekningen, var problemer med det asfaltdekket som var blitt lagt i 1986. Asfaltdekket var blitt forsøkt reparert i 1988, men reparasjonsarbeidene var ikke vellykket.

På forsommeren 1989 besluttet vegmyndighetene å legge et nytt dekke med såkalt enkel overflatebehandling. Dette er en metode som består i at det sprøytes et lag med bindemiddel på det eksisterende veidekket. På dette legges et lag med steinmateriale, som valses ned i bindemiddelet. Etter at steinmaterealet har festet seg, påføres et lag med finere steinmateriale. Når dette forkilingsmaterialet er påført, valses dekket på nytt. Etter ca ett døgn kostes veibanen for å fjerne overflødig steinmateriale.

Ved overflatebehandling benyttes tre hovedtyper bindemiddel, rent bitumen, bitumenløsning og bitumenemulsjon. Det er opplyst at bitumenløsning tradisjonelt er det mest brukte bindemiddel ved overflatebehandling av veier i Norge. Løsemiddelet innebærer at bindemiddelet blir sprøytbart ved lavere temperaturer. Herdingen foregår ved at løsemiddelet fordamper. Herdeprosessen kan ta lang tid, avhengig av type løsemiddel, værforhold m.v. Bitumenemulsjon er bitumen som er gjort sprøytbart gjennom en emulgeringsprosess i vann. Denne bindemiddeltypen herder ved at emulsjonen "bryter". Sammenlignet med bitumenløsning oppnår bindemiddelet i emulsjon sin endelige viskositet (hardhet) på kortere tid. På strekningen fra Grua til Stryken ble det benyttet en latexmodifisert bitumenemulsjon. Det er opplyst at denne varianten har en raskere herding enn tradisjonell bitumenemulsjon. Fra Stryken til fylkesgrensen ble det benyttet en tradisjonell bitumenemulsjon.

Løs stein i veibanen førte til et stort antall steinsprutskader på biler, både i leggeperioden og i tiden etterpå. Det dreier seg om skader på lykteglass, frontruter men også lakkskader. På grunn av steinslipp og mye løs stein i veibanen ble det kostet ukentlig utover høsten. Strekningen var skiltet med varsel om steinsprutfare fram til 3. oktober 1989. Vegmyndighetene vurderte da situajonen slik at forholdene hadde normalisert seg. I oktober/november tiltok steinslippet igjen. Fra 17. november ble strekningen igjen skiltet med steinsprutfare. Da problemene med steinslipp økte på, særlig på parsellen fra Stryken til fylkesgrensen, besluttet vegvesenet bortfresing av dekket. Fresingen startet 28. november. Året etter ble det lagt nytt asfaltdekke på denne parsellen. Det er opplyst at man har hatt problemer også med dette dekket.

I leggeperioden ble det innført hastighetsbegrensning på 60 km/t. På grunn av de problemene som oppsto, ble det innført hastighetsbegrensning på 50 km/t fra 24. til 26. august. Kolonnekjøring ble ikke benyttet.

Gjensidige registrerte en betydelig overhyppighet av meldte glasskader som skriver seg fra denne veiparsellen for høsten 1989. Den 19. juni 1992 anla Gjensidige regressøksmål med krav om at staten skulle kjennes erstatningspliktig for et beløp på kr 253465 med tillegg av renter. Påstanden er senere endret til å gjelde krav om fastsettelsesdom for erstatningsansvar.

Oslo byrett avsa 14. juni 1993 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet er erstatningsansvarlig overfor Gjensidige Skadeforsikring for så vidt gjelder de skadeutbetalinger Gjensidige har foretatt i anledning steinsprutskader i forbindelse med legging av overflatebehandling på Rv. 4 høsten 1989.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til Gjensidige Skadeforsikring saksomkostninger med kr 62078.- - sekstitotusenogsyttiåtte 0/00 -.

Staten v/Samferdselsdepartementet har i rett tid påanket byrettens dom. Gjensidig Skadeforsikring har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i perioden 7. til 11. november 1994. 21 vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand: Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 14. juni 1993 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte Gjensidige Skadeforsikring sakens omkostninger for lagmannsrett.

Staten v/Samferdselsdepartementet har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på uriktig rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse.

Erstatningsansvar forutsetter at det foreligger et ansvarsgrunnlag. For lagmannsretten har Gjensidige prinsipalt påberopt at staten er erstatningsansvarlig som arbeidsgiver, jfr. skadeserstatningsloven §2-1. Det bestrides at vegvesenet er å bebreide for den måten overflatebehandlingen ble planlagt og utført på. Vegvesenet kan heller ikke bebreides for ikke å ha gjort mer enn hva som faktisk ble gjort da det viste seg at overflatebehandlingen ikke var vellykket. Det er under ingen omstendighet begått noen erstatningsbetingende feil fra vegvesenets side.

Ved vurderingen av om det er handlet forsettlig eller uaktsomt, skal det tas hensyn til "om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt". Når det dreier seg om offentlig servicevirksomhet, skal det legges til grunn en mildere ansvarsnorm. Vegvesenet må i denne sammenheng ansees som offentlig servicevirksomhet. Dersom staten skal bli erstatningsansvarlig som arbeidsgiver, må det være begått feil som representerer et betydelig avvik fra det som må ansees som riktig fremgangsmåte ved denne type overflatebehandling. Dette fremgår av Høyesteretts dom i Tirranna-saken, Rt-1970-1154. Dommen er fortsatt uttrykk for gjeldende rett, jf Rt-1991-954. Innholdet i den norm som legges til grunn for offentlig servicevirksomhet, er ikke endret ved Furunkulosedommen, Rt-1992-453. Den sentrale problemstillingen var her om det dreide seg om offentlig service- og kontrollvirksomhet.

Målestokken i aktsomhetsvurderingen er vanlig forsvarlig handlemåte. Det spørsmål retten skal ta standpunkt til er om vegvesenet har handlet faglig forsvarlig i de ulike faser: under planleggingen, selve utførelsen av overflatebehandlingen og i den etterfølgende tiden da det viste seg at arbeidet ikke var blitt vellykket.

Planleggingen var helt ut forsvarlig med sikte på å nå et tilfredsstillende resultat.

Årsdøgntrafikken på denne delen av riksveg 4 lå i 1989 på rundt 6000. Med de kunnskaper og den erfaring man hadde dengang, var det faglig forsvarlig å velge en overflatebehandling med dette bindemiddelet. De tekniske tilrådingene fra 1980 - hvor denne type overflatebehandling er anbefalt for en trafikkmengde opp til en årsdøgntrafikk på 3000 - er av mindre interesse for aktsomhetsvurderingen. På dette punkt var de veiledende retningslinjene ikke ajour med nyere kunnskap og oppdatert erfaringermateriale.

Dekktype og bindemiddel ble valgt på grunnlag av konkrete faglige overveielser. Slike valg er forankret i en sammensatt vurdering med avveining av en rekke forskjellige hensyn hvor både trafikksikkerhet, rent tekniske vurderinger og økonomiske forhold/økonomiske rammebetingelser har sin plass. Det endelig valg av bindemiddel ble tatt etter at både leverandøren og veglaboratoriet var blitt rådspurt. Den modifiserte emulsjonsvarianten ble valgt nettopp fordi den ble antatt å ha bedre egenskaper enn den tradisjonelle.

Arbeidsresepten kan ikke kritiseres. Den planlagte steinmengden var i samsvar med de faglige anbefalingene som forelå. Men disse gir ikke uttrykk for annet enn forventet materialbruk. Hvilken mengde som er nødvendig å bruke må alltid avgjøres på stedet etter et konkret skjønn. Ingen faglig forhold tilsa at det skulle være uforsvarlig å legge dette dekket i august måned.

Det er heller ikke grunnlag for den kritikk Gjensidige har reist mot selve utførelsen. Retningslinjene om bruk av bitumenemulsjon m.v. ved overflatebehandling er ikke bindende rettslige normer, men praktiske anbefalinger. På riksveg 4 ble det benyttet en noe større steinmengde enn det som er anslått i retningslinjene for veibygging. Men det gir ikke grunnlag for den slutning at det er brukt for mye stein.

Når steinlaget er påført, skal det valses godt ned i underlaget. Det ble også gjort.

Ifølge de faglige anbefalingene bør temperaturen like over veibanen ikke være lavere enn 5 grader når denne type bindemiddel brukes, og det må ikke ha vært frost foregående natt. Heller ikke i denne henseende er det grunnlag for kritikk mot vegvesenet. Rapporten fra leggedagene viser temperaturer som varierer fra 6 til 17 grader.

Det er ingen holdepunkter for de spekulasjonene Gjensidige har om at steinmaterialet var tørt. Veiarbeidet ble varslet på forskriftsmessig måte med fareskilt om steinsprut og hastighetsbegrensning 60 km/t i henhold til gjeldende regelverk. Domstolene kan ikke overprøve det materielle innholdet i disse reglene.

Under planleggingen kom det ikke frem noen opplysninger som innebar at vegvesenet hadde grunn til å regne med at overflatebehandling skulle innebære noen større risiko for skader enn andre fremgangsmåter. Hvis retten kommer til at det er gjort feil under planleggingen eller utføringen, dreier det seg under ingen omstendighet om noe betydelig avvik fra den standarden vegvesenet tar sikte på å tilveiebringe gjennom sin virksomhet. Det er da ikke grunnlag for å statuere arbeidsgiveransvar for staten.

Vegvesenet kan ikke bebreides for ikke å ha gjort mer for å avverge risikoen for skade da det viste seg at det nye dekket ikke var blitt vellykket. Her må det legges til grunn en tradisjonell aksomhetsnorm, basert på den kunnskap som dengang forelå. Skadeevnens størrelse - dvs. risikoen for at skade skal inntre og mulige skaders omfang - er et sentralt element i denne vurderingen. Det er ikke riktig - slik byretten synes å ha gjort - å ta utgangspunkt i de skader som faktisk inntraff og trekke slutninger ut fra disse. Risikobedømmelsen må ta utgangspunkt i perioden før skadene inntraff.

Her dreier det seg om risiko for skade på materiell, ikke på personer. Bilistene var varslet om fare for steinsprut. Hvis det var slik at det var mye stein i veibanen, ga også veien selv et varsko til bilistene. I denne situajonen må bilistene selv ta de nødvendige forholdsregler for å unngå skade, herunder avpasse farten etter forholdene. Under forhold som disse bærer bilistene selv risikoen for at at møtende trafikk i nødvendig utstrekning avpasser farten.

Fare for skade på omgivelsene, er under ingen omstendighet tilstrekkelig til at staten kan holdes erstatningsansvarlig. Ansvar forutsetter at vegvesenet kan bebreides for ikke å ha satt igang skadeavvergende tiltak ut over det som faktisk ble gjort i form av skiltvarsling og kosting. Da det nye dekket ble lagt og i perioden umiddelbart etter, var det ingen ytre indikasjoner på at tiltaket som sådant var mislykket. Det ble først avklart en god stund senere. Da reagerte vegmyndighetene raskt. Det er ikke grunnlag for den kritikken som er reist mot vegvesenets handlemåte i den etterfølgende perioden.

Det gjøres ytterligere gjeldende at det ikke foreligger nødvendig rettslig årsakssammenheng. Årsaken til steinslippet i det nye dekket er fortsatt uavklart. Det foreligger en rekke teorier og mulige forklaringer, men det er ikke sannsynliggjort at det er noen årsakssammenheng mellom utførelsen av overflatebehandlingen og steinslippet. Det er heller ikke godtgjort at det er årsakssammenheng mellom eventuelle uaktsomme forhold og de skadene som oppsto. Den dominerende årsak til de skadene som oppsto, var at møtende kjøretøyer ikke avpasset farten etter forholdene. Dersom de hadde gjort det, ville risikoen for steinsprut - og derved også skader på bilene - nærmest vært eliminert.

Produktansvaret er uttømmende regulert i lov om produktansvar. Loven omfatter ikke skade voldt ved bruk av fast eiendom. En vei er fast eiendom i lovens forstand. Produktansvarsloven stiller dessuten krav til økonomisk opprinnelse og økonomisk formål for at loven skal komme til anvendelse. For å komme inn under lovens saklige virkeområde må det dreie seg om et produkt som er "framstilt" eller "satt i omsetning" som ledd i produsentens yrke, arbeidsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet. Ingen av disse vilkårene er oppfylt. Ansvar etter lov om produktansvar er utelukket.

Det er heller ikke grunnlag for å holde staten erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Det bærende hensyn bak det objektive ansvar er at den som driver og har interesse av en virksomhet også bør bære risikoen for skader virksomheten påfører omgivelsene. Dette hensynet kan ikke begrunne ansvar for skader som oppstår i forbindelse med arbeid på og ved ordinær bruk av offentlige veier.

De nærmere vilkår for ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag foreligger heller ikke. Dette dreier seg ikke om skader som er typiske og påregnelige følger av en virksomhet. Skadene er dessuten ikke utslag av noen stadig risiko forbundet med vegvesenets aktivitet. Denne type skader fremstår heller ikke som ekstraordinære sett fra skadelidtes side.

Gjenside Skadeforsikring har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig i resultat og all hovedsak også i begrunnelse.

Staten er erstatningsansvarlig som arbeidsgiver etter reglene i skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1. Selskapet har da krav på regress for utbetalte forsikringer i medhold av §4-2 nr. 1 b.

Spørsmålet er om vegmyndighetene har handlet tilstrekkelig aktsomt i forbindelse med leggingen av det nye dekket på riksveg 4. I denne vurderingen kan det ikke sondres skarpt mellom de ulike faser - planleggingsfasen, selve utførelsen og den etterfølgende periode frem til dekket ble frest bort - slik staten legger opp til. Om veimyndighetene har handlet tilstrekkelig aktsomt, må bero på en samlet vurdering av hele prosjektet.

Dette dreier seg om en sterkt trafikkert vei. Årsdøgntrafikken overteg i 1989 6000. Trafikkmengden innebærer ikke i seg selv at det var uaktsomt å legge et slikt dekke. Men trafikken var langt større enn det som var anbefalt for overflatebehandling. Vegvesenet gjennomføre her i realiteten et prøveprosjekt. På dette tidspunkt hadde ikke vegvesenet erfaring med å overflatebehandle så vidt trafikkerte veier. Det bindemiddelet som ble brukt på deler av strekningen, var også tidligere uprøvd. I denne situasjonen burde vegvesenet i alle fall ha sørget for å ha sikre marginer for de øvrige faktorene som ville ha betydning for resultatet. Her sviktet det på flere punkter. Vurdert samlet, er avviket fra en forsvarlig faglig fremgangsmåte så stort, at staten blir erstatningsansvarlig som arbeidsgiver.

Statens anførsel om at det her gjelder en mildere aktsomhetsnorm, bestrides. Dette dreier seg om entreprenørvirksomhet, ikke om offentlig servicevirksomhet. Om dette vises til Furunkulose-dommen, Rt-1992-453. Selv om retten skulle legge til grunn at man her er på et område hvor det gjelder en særskilt aktsomhetsnorm, er staten likevel erstatningsansvarlig. De feilene som er begått, representerer samlet sett et så stort avvik fra det forsvarlige, at staten uansett må holdes ansvarlig.

Under leggingen og i den kritiske fasen etterpå var den tillatte hastigheten 60 km/t. Vegvesenet burde ha innsett at dekket ikke tålte slike belastninger som det da ble utsatt for. Hensett til trafikkmengden, var det uforsvarlig å tillate så høy hastighet.

Staten kan ikke høres med at regelverket ikke tillot skilting med lavere hastighet enn 60 km/t. Retningslinjene til forskriftene om skilting kan ikke tolkes slik. Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsene at kolonnekjøring kan benyttes den første tiden etter at overflatebehandlingen er gjennomført for å holde fartsnivået nede "i de tilfeller hvor det er behov for det". Det er ikke motstrid mellom disse reglene og reglene om hastighetsbegrensninger i Håndbok 018.

Hvis lovverket er til hinder for at fartsgrensen settes lavere enn 60 km/t ved overflatebehandling av sterkt trafikkerte veier, må domstolene kunne overprøve reglene. En regel om at hastigheten ikke kan settes lavere enn 60 km/t, synes å være dominert av hensynet til trafikkavvikling på bekostning av sikkerheten for brukerne. Det må ansees uaktsomt å gi regler som ikke hjemler adgang til å vedta en forsvarlig fartsgrense.

Hvis disse regelverk er innbyrdes uforenelige, må de sentrale vegmyndighetene bebreides for ikke å ha avklart forholdet til de tidligere reglene da de nye bestemmelsene ble gitt i 1988.

Bitumenemulsjon ble tatt i bruk som bindemiddel uten at det ble gitt nødvendig opplæring. De som la dekket, ble heller ikke gjort oppmerksom på at det er forskjell på bruk av bitumenløsning og bitumenemulsjon og konsekvensene for f.eks. mengde stein som bør benyttes.

Ved planleggingen ble både type bindemiddel og vedheften vurdert. På dette punkt er det ikke grunnlag for å rette bebreidelser mot vegmyndighetene. De spesielle forholdene på riksvei 4 ble imidlertid ikke vurdert forsvarlig under planleggingen. Beslutningen om skilting ble tatt lenge før type overflatbehandling ble bestemt. Planleggingen av steinmengder, bindemiddel m.v. synes å ha vært basert på praksis fra bitumenløsning, uten at de særlige forhold knyttet til emulsjon ble tilstrekkelig hensyntatt. I denne henseende er det grunnlag til å reise kritikk mot vegvesenet for sviktende årvåkenhet under planleggingen.

Under selve utførelsen ble det begått flere alvorlige feil. Det ble brukt for mye stein. Beregninger basert på den innkjøpte steinmengden viser at de anvendte steinmengder varierer fra 23,16 kg/kvm den første dagen til 19,84 kg/kvm den siste leggedagen. Retningslinjene gir anvisning på en markert mindre steinmengde og fremholder at overskudd av stein må unngås. Via Nova - som er særlig kyndig på dette området - har beregnet nødvendig steinmengde til ca 17 kg/kvm. Dette viser at det har vært et betydelig overforbruk av stein, og at vegvesenets folk på dette punkt ikke har vært tilstrekkelig aktpågivende.

Valsingen var mangelfull. Det ble brukt bare en valse. Dette var ikke tilstrekkelig. Både kapasitetsbehovet og den bindemiddeltypen man brukte, tilsa at det burde ha vært brukt to valser. Beregninger viser at en valse umulig kan ha vært tilstrekkelig.

Overflatebehandlingen med bitumenemulsjon er meget temperaturømfintlig. At dekket ble lagt sent på året, er ikke i seg selv uaktsomt, men skjerper kravene til aktsomhet både når det gjelder planlegging og utføring. Risikoen for et dårlig resultat øker jo senere på året dekket legges. Temperaturmålingene viser at man beveget seg på grensen av det forsvarlige.

Alle de særegne risikomomentene - trafikkmengden, leggetidspunktet, mengde stein, behovet for god og rask valsing m.v. - var kjent for vegvesenet. Svikten i den konkrete tilpasningen under planleggingen og de mange feil som ble begått under selve utførelsen, representerer samlet et så stort avvik fra det forsvarlige, at staten blir erstatningsansvarlig.

Det gjøres ytterligere gjeldende at vegvesenet også i ettertid har handlet erstatningsbetingende uaktsomt. Steinslippet begynte umiddelbart etter at dekket var lagt. De mange henvendelser til de lokale vegmyndighetene burde ha fått de ansvarlige til å reagere. Staten kan ikke høres med påstanden om at forholdene normaliserte seg. Det var nødvendig med omfattende kosting utover hele høsten. Bildematerialet fra september viser at dekket allerede på det tidspunkt langt på vei var ødelagt.

De tiltakene som ble satt i verk - kosting og 60 km-skilting i en periode - var ikke tilstrekkelige. Vegvesenet hadde mange handlingsalternativer. Arbeidet kunne ha vært stoppet, idet det allerede på et tidlig tidspunkt ble klart at steinslippet var unormalt stort. Hastigheten burde ha vært redusert betydelig. Bruk av ledebil ville også ha bidratt til å redusere skadeomfanget.

Staten har anført at bilistene har akseptert risikoen ved å kjøre på veien når det var skiltet med fare for steinsprut. Dette er ikke riktig, hverken faktisk eller rettslig. Bilistene hadde ingen forutsetninger for å forhåndsvurdere faremomentene. Skiltingen ga ikke tilstrekkelig varsel om de ekstraordinære forholdene. Synspunktet aksept av risiko, forutsetter dessuten at det foreligger handlingsalternativer. Det eneste reelle alternativet ville vært å kjøre en annen vei. Omkjøringsmuligheter forelå imidlertid ikke. Trafikantene hadde reelt sett ikke noe valg.

Påstanden om at det bare var risiko for skade på materiell, bestrides. Med så stort steinslipp, var det også betydelig fare for personskade, f.eks. ved utforkjøring. At slike skader ikke har oppstått, må sannsynligvis tilskrives rene tilfeldigheter.

Det må legges til grunn at staten er erstatningsansvarlig for de feil og forsømmelser som ble begått enten under planleggingen/leggingen av det nye dekket eller på grunn av etterfølgende svikt.

Det foreligger også årsakssammenheng mellom de kritikkverdige forhold og de skader som har oppstått.

Staten er også erstatningsansvarlig etter reglene om produktansvar. Veivesenet må i denne sammenheng ansees som "produsent", jfr. produktansvarsloven §1-1 første ledd. Produktet - det nye veidekket - må ansees satt i omsetning ved at det er stilt til rådighet for trafikantene. Veidekket som sådant er ikke fast eiendom. De øvrige vilkår etter produktansvarsloven er også oppfylt.

Det gjøres videre gjeldende at staten er erstatningsansvarlig etter de ulovfestede reglene om objektivt ansvar. Ansvar på dette grunnlag forutsetter at skaderisikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, sett fra skadelidtes ståsted. Alle disse vilkårene er oppfylt. Sett fra trafikantenes side, fremstår veiens tilstand som ekstraordinær. Bilistene ble ikke tilstrekkelig varslet. I perioder var det nesten ikke mulig å trafikkere denne veistrekningen uten at kjøretøyet ble påført skader. Dette viser også at risikoen var stadig. Risikoen for skader fra steinsprut er typisk for den virksomhet vi her står overfor.

Slik dette prosjektet er utført, har det preg av forsøksvirksomhet. Staten er da nærmere til å bære risikoen enn bilistene.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Bakgrunnen for at det ble lagt nytt dekke på den aktuelle veistrekningen, var at det hadde løsnet mye stein fra det asfaltdekket som ble lagt i 1986. Etter hvert var det blitt store hull og groper i asfalten. Vegvesenet forsøkte i 1988 å utbedre skadene. Disse reparasjonsforsøkene viste seg ikke å være tilstrekkelige. I løpet av våren 1989 vurderte vegkontoret i Oppland fylke situasjonen slik at det var nødvendig å legge nytt dekke på denne strekningen. Lagmannsretten legger til grunn at flere alternativer ble vurdert. Valget av såkalt enkel overflatebehandling ble besluttet på forsommeren. Dette valget er basert på en avveining av ulike hensyn, herunder hensynet til trafikksikkerheten, økonomi, beskaffenheten av det eksisterende dekke m.v.

Årsdøgntrafikken på riksveg 4 var i overkant av 6000. De tekniske retningslinjene som på dette tidspunkt forelå i Norge, anslo maksimum årsdøgntrafikk for slikt veidekke til 3000. Lagmannsretten kan likevel ikke se at beslutningen om å overflatebehandle veien av den grunn er kritikkverdig eller uforsvarlig. Dette dreier seg om tekniske retningslinjer som ble gitt på begynnelsen av 1980-tallet. I løpet av 1980-årene foregikk det en utvikling i anvendelsesområdet for emulsjoner, ikke minst i form av modifikasjoner. Internasjonalt, i Sverige, Finland, Sveits og England, hadde man etter hvert fått mye - og etter det opplyste positiv - erfaring med overflatebehandling på veier som hadde minst like stor trafikk som riksveg 4. Tidligere på sommeren hadde vegvesenet også oveflatebehandlet en strekning av E 6 over Dovre med gode resultater. Sommerdøgntrafikken på denne veistrekningen var omtrent som årsdøgntrafikken på riksveg 4. Ingen av de vitner som har særlig kyndighet på dette området - hverken vegmyndighetenes egne fagfolk eller utenforstående eksperter - har hatt avgjørende innvendinger mot at enkel overflatebehandling ble valgt.

Gjensidige har reist kritikk mot vegvesenet for at å ha valgt en bitumenemulsjon som man ikke tidligere hadde erfaringer med. Lagmannsretten legger til grunn at valg av bindemiddel ble besluttet etter at vegkontorets folk hadde rådført seg med fagkyndige instanser, både interne og eksterne. Bindemiddelet ble testet mot steinmaterialet før beslutningen ble tatt. Lagmannsretten legger til grunn at den latex-modifiserte emulsjonen ble valgt fordi den ble antatt å ha bedre egenskaper enn vanlig bitumenemulsjon. På bakgrunn av den tekniske utvikling som hadde skjedd på dette området og de praktiske erfaringene fra andre land, fremstår valget av bindemiddel som fullt forsvarlig. I praksis viste det seg at den modifiserte bitumenemulsjonen rent faktisk hadde bedre vedheftegenskaper enn den vanlige. Da dekket ble lagt, slapp leverandøren opp for den modifiserte varianten. På strekningen fra Stryken til Akershus fylkesgrense ble det derfor brukt vanlig bitumenemulsjon. Steinslippet på denne strekningen viste seg å være større enn på den delen hvor man hadde brukt den modifiserte varianten.

Beslutningen om å legge et nytt dekke ble tatt på forsommeren 1989. Arbeidet ble planlagt utført i siste halvdel av august. Lagmannsretten legger til grunn at enkel overflatebehandling med bruk av bitumenemulsjon som bindemiddel er mer temperaturømfintlig enn f.eks. et asfaltdekke. Det synes å være enighet om at juni måned er den optimale tiden for overflatebehandling i Norge. Det er imidlertid ikke praktisk mulig å gjennomføre alle slike veiarbeider i løpet av en måned. De øvrige sommermånedene må også brukes. Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at det f.eks. på grunn av stedlige temperaturforhold var faglig dristig - enn si uforsvarlig - å planlegge dette tiltaket utført i august.

Arbeidsresepten - som var basert på gjennomførte forundersøkelser og tester - var i hovedsak i samsvar med de generelle tekniske anbefalingene om forbruk av materialer ved enkel overflatebehandling med bitumenemulsjon som bindemiddel. Det forelå ikke konkrete retningslinjer for ulike typer modifiserte emulsjoner. Gjensidige har, med støtte i en fagkyndig rapport fra Via Nova, fremholdt at forholdet mellom bindemiddel og steinmengde ikke er det samme for løsemiddelbasert bitumen og bitumenemulsjon. På grunnlag av det som kom frem under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at dette er et faglig omstridt spørsmål. Vitnet Tore H. Moe - som ikke har tilknytning til noen av partene - ga uttrykk for at selve arbeidsoperasjonen langt på vei er den samme enten man bruker vanlig eller modifisert bitumenemulsjon og at det heller ikke er forskjeller av betydning med hensyn til den steinmengde som er nødvendig. Selv om det i denne henseende synes å være en viss faglig uenighet, er det ingen uenighet om at den steinmengden som skal benyttes, ikke kan beregnes nøyaktig på forhånd. Denne må i alle tilfelle avgjøres på stedet etter en konkret vurdering.

Det er ikke sannsynliggjort at det under planleggingen ble gjort erstatningsbetingende feil eller feilvurderinger fra vegvesenets side. Retten finner heller ikke grunnlag for å anta at det prosjektet som ble planlagt lå i yttergrensen av det faglig forsvarlige.

Begge parter har i ettertid foretatt beregninger av antatt gjenomsnittlig steinforbruk pr. kvadratmeter vei. Disse beregningene gir noe forskjellige resultater, blant annet fordi det opereres med ulike veibredder. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på detaljene i partenes beregninger. Det er på det rene at det ble lagt ut mer stein pr. kvadratmeter enn de menger som er angitt i tabellene i de tekniske anbefalingene. Dette kan etter lagmannsrettens vurdering ikke i seg selv ansees som erstatningsbetingende uaktsomt. Tabellverdiene er i utgangspunktet bare veiledende. Normen er at det skal spres så mye steinmateriale at veiens overflate blir dekket, men heller ikke mer. Arvid Larsen, formannen på utleggerlaget, forklarte at det ble lagt ut noe mer stein enn det som fremgikk av arbeidsresepten for å hindre at det la seg bindemiddel på valsen.

Rettens vurdering er at det synes å ha blitt lagt ut noe mer stein enn det som var strengt nødvendig og viser i den sammenheng til at det rent faktisk var mye løs stein i veibanen rett etter legging. Slik retten ser det, kan man ikke av dette trekke den slutning at det derved også ble brukt en uforsvarlig stor steinmengde. Hvor mye stein som trengs for å dekke det bindemiddel som på forhånd er påført underlaget, må nødvendigvis bero på en konkret skjønnsmessig vurdering på stedet. Den første leggedagen var det mange fagfolk på stedet, både fra vegmyndighetene og fra bindemiddelleverandøren, Nodest Vei. Begge parter har beregnet at forbruket av stein var størst den første leggedagen. Det har formodningen mot seg at ingen fagfolk skulle ha reagert hvis den mengden stein som ble lagt ut måtte fremstå som ekstraordinær. Det samme gjelder antydningene fra Gjensidige om at steinmaterialet ikke skal ha hatt den nødvendige fuktighet. Lagmannsretten finner ikke at de beregninger som er foretatt i ettertid, av personer som ikke var til stede under leggingen, sannsynliggjør at det ble lagt ut uforsvarlig mye stein.

Steinmaterialet skal valses ned i underlaget umiddelbart etter utspredningen. Ifølge de tekniske anbefalingene skal valsingen fortsette inntil steinkornene er trykket godt ned i bindemiddelet. Lagmannsretten er ikke enig med byretten i at det er holdepunkter for å anta at valsingen var utilstrekkelig. Gjensidige har foretatt en del beregninger, som lagmannsretten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Lagmannsretten legger - etter bevisførselen - til grunn at det ble valset tilstrekkelig.

Byretten synes å ha lagt til grunn at temperaturen var i underkant av det anbefalte de fleste dager, jfr. dommen side 11. Lagmannsretten finner ikke at det er belegg for en slik antakelse. Overflatebehandling er frarådet hvis underlagets temperatur er lavere enn 10 grader C eller lufttemperaturen er lavere enn 5 grader C. De temperaturmålingene som foreligger fra leggestedet, varierer fra 6 grader målt tidlig på morgenen siste leggedag til 17 grader en annen av leggedagene. I leggerapporten er det angitt at det var pent vær alle dager. Fremlagte temperaturopplysninger fra Gardermoen viser ikke noen minimumstemperatur for de aktuelle dagene under 5 grader. Lagmannsretten kan ikke se at det forelå temperaturmessige forhold som gjorde det betenkelig å utføre denne overflatebehandlingen.

For hver kilometer var det satt opp skilt som varslet fare for steinsprut. Med samme intervaller var det skiltet med 60 km hastighetsbegrensning.

Vegdirektoratet har gitt forskrifter om varsling av arbeid på offentlig vei og utfyllende retningslinjer for gjennomføringen. For overflatebehandlig er det her angitt at fartsgrensen ikke må være lavere enn 60 km/t, dersom det benyttes fartsgrense. Det er uenighet mellom partene om dette regelverket er til hinder for at det settes en lavere hastighetsgrense. Det er også en viss uenighet om det er motstrid mellom dette regelverket og eldre retningslinjer om trafikkregulering ved overflatebehandling, som angir maksimum hastighet på 40 km/t i minst en uke. For å ta standpunkt til sakens tvistetema - spørsmålet om staten er erstatningsansvarlig - er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på disse rettslige problemstillingene. Lagmannsretten legger til grunn at skiltingen på riksveg 4 ikke var i strid med gjeldende regelverk. Dette regelverket er resultat av en avveining av ulike hensyn, herunder hensynet til trafikkavviklingen. Lagmannsretten kan ikke se at det skulle være grunnlag for å sensurere det materielle innholdet i dette regelverket og bemerker at bilistene under enhver omstendighet plikter å avpasse farten etter forholdene.

Spørsmålet for lagmannsretten blir etter dette om det forelå slike særegne omstendigheter på stedet at vegmyndighetene kan bebreides for ikke å ha gjennomført en annen trafikkregulering, f.eks. ved bruk av ledebil eller annen varsling av fare for steinsprut o.a. Slik retten ser det, fikk det kjørende publikum tilstrekkelig varsel om de faremomenter som forelå i form av steinsprut fra det nylagte dekket. Dersom det var slik at det lå mye løs stein i veibanen, hadde bilistene ekstra oppfordring til å kjøre forsiktig. Det er heller ikke sannsynliggjort at skilting med f.eks. 50 km/t over en lengre periode, ville ha ført til et vesentlig annet skadebilde.

Lagmannsretten finner ikke at vegmyndighetene har handlet erstatningsbetingende uaktsomt under planleggingen eller utførelsen av det nye dekket på riksveg 4 høsten 1989. Det er ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om vegvesenets virksomhet i denne henseende skal ansees som offentlig servicevirksomhet, med den følge at det må legges til grunn en mild aktsomhetsnorm. Lagmannsrettens vurdering er at det heller ikke foreligger brudd på den alminnelige aktsomhetsnorm. Det gjenstår etter dette å ta standpunkt til om vegvesenet kan bebreides for ikke å ha gjort mer for å avverge risikoen for steinsprutskader etter at dekket var lagt. Skiltingen ble opprettholdt slik som beskrevet foran. Etter det som er opplyst, ble det kostet jevnlig utover høsten. Forholdene var under jevnlig observasjon. Da steinslippet tiltok etter en mellomliggende periode hvor situasjonen syntes å ha stabilisert seg, ble det besluttet at det nye dekket skulle freses bort. Denne beslutningen ble realisert ganske umiddelbart. På denne bakgrunn kan ikke lagmannsretten se at vegvesenet kan holdes erstatningsansvarlig for mangelfull innsats for å avverge skaderisikoen i ettertid. I denne vurderingen har lagmannsretten også lagt vekt på at bilistene hadde kunnskap om faremomentene, og at de da pliktet å avpasse kjøreadferden etter forholdene. Lagmannsretten er enig med staten i at risikoen for at møtende trafikk kjører uforsvarlig, ikke kan skyves over på vegmyndighetene.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at staten ikke kan holdes erstatningsansvarlig som arbeidsgiver.

Det er heller ikke grunnlag for å holde staten erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Et bærende hensyn bak det ulovfestede objektive ansvar er at den som eier en virksomhet eller en ting som skaper risiko, normalt er nærmere til å bære risikoen enn en tilfeldig skadelidt. Vegvesenets virksomhet kan vanskelig sies å skape en slik risiko som det ulovfestede objektive ansvar tar sikte på. Den risiko som skapes ved utbedring av veier, fremstår heller ikke som ekstraordinær sett fra trafikantenes side. Lagmannsrettens vurdering er at det ikke er grunnlag for å statuere ulovfestet objektivt erstatningsansvar for staten i denne saken.

Gjensidige har - som selvstendig ansvarsgrunnlag - anført at staten er ansvarlig på objektivt grunnlag etter produktansvarsloven. I forarbeidene - Ot.prp.nr.48 (1987-88) side 45 er det uttalt at fast eiendom ikke er å anse som "produkt" i lovens forstand. Det innebærer at loven ikke kommer til anvendelse på skader som er forvoldt av fast eiendom. En offentlig vei må i denne sammenheng ansees som fast eiendom. Dette gjelder også veiens dekke. Lagmannsrettens vurdering er at et veidekke ikke kan ansees som et delprodukt som er innføyd i den faste eiendom, med den følge at det eventuelt kunne bli aktuelt med produktansvar for vegvesenet på det grunnlag. Det legges etter dette til grunn at produktansvarsloven ikke kommer til anvendelse på de aktuelle skader.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag. Det er da ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til spørsmålet om årsakssammenheng.

Anken har ført frem. Gjensidige må erstatte staten saksomkostninger for begge instanser etter reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172, første og annet ledd, idet det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at det gjøres unntak. Regjeringsadvokaten har inngitt omkostningsoppgave til lagmannsretten med et samlet krav på kr 102000. Av dette utgjør kr 90000 salær og resten utgifter til utdrag og reise- og opphold for fremmøtte vitner. For byretten har Regjeringsadvokaten krevd saksomkostninger med ialt kr 77500. Av dette utgjør kr 70000 salær og resten utlegg. Kravene tas til følge. Staten tilkjennes saksomkostninger for begge instanser med til sammen kr 179500.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Gjensidige Skadeforsikring til Staten v/Samferdselsdepartementet 179500 - etthundreogsyttinitusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.