LE-1993-2149
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-10 |
| Publisert: | LE-1993-02149 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D-93-1650 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02149 K og LE-1993-02150 K. |
| Parter: | Sak nr. 93-02149 K: Kjærende part: Marie Orten Vora (Prosessfullmektig: Advokat Per Gunnar Buxrud). Kjæremotpart: Rennesøy Eiendom AS (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Launy). Sak nr. 93-02150 K: Kjærende part: Rennesøy Eiendom AS (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Launy). Kjæremotpart: Marie Orten Vora (Prosessfullmektig: Advokat Per Gunnar Buxrud). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Hjalmar Austbø 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §383, §403, §172, §174, §176, §179, §181 |
Kjæremålene gjelder namsrettens fastsettelse av saksomkostninger i forbindelse med hevning av sak om midlertidig forføyning.
Oslo namsrett avsa 2. juli 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Sak D93-1650 avvises.
2. Marie Orten Vora betaler i saksomkostninger kr 9500,- - nitusenfemhundrekroner - til Rennesøy Eiendom AS innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens kjennelse.
Marie Orten Vora ved advokat Per Gunnar Buxrud har i rett tid påkjært kjennelsen og nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse endres til å lyde: Marie Orten Vora tilkjennes saksomkostninger, kr 27000,-.
2. Marie Orten Vora tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, kr 3000,-.
I motkjæremålet har hun siden nedlagt slik påstand:
Motkjæremålet forkastes og Marie Orten Vora tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,-.
Rennesøy Eiendom AS ved advokat Vidar Launy har tatt til motmæle, erklært selvstendig motkjæremål og nedlagt slik påstand:
I kjæremålstilsvaret:
1. Kjæremål fra Marie Orten Vora i sak D-93-1650 for Oslo byrett forkastes.
2. Rennesøy Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger fra Marie Orten Vora med kr 2600,-.
I kjæremålet:
1. Rennesøy Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger fra Marie Orten Vora i sak D-93-1650 for Oslo namsrett med kr 19680,-.
2. Rennesøy Eiendom AS tilkjennes saksomkostninger fra Marie Orten Vora i kjæremålssaken med kr 3000,- med tillegg av kjæremålsgebyr stort kr 950,-.
Lagmannsretten finner at namsrettens kjennelse forsåvidt angår saksomkostningene må oppheves, og bemerker:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan således ikke prøve det skjønn som er anvendt, og er bundet av namsrettens bevisbedømmelse. Partene har for en stor del gjort gjeldende anførsler som lagmannsretten ikke kan prøve.
Det fremgår av kjennelsen at saksomkostningsspørsmålet er avgjort i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd idet namsretten så det slik at saken ble avvist. Det riktige hadde kanskje vært å si at saken ble hevet, men det har ingen betydning, da §175 skulle anvendes likevel.
Det fremgår videre at namsretten har anvendt unntaksbestemmelsen i første ledd for en del av omkostningene. Saksomkostningsfastsettelsen er foretatt slik at partene bærer hver sine omkostninger forsåvidt angår fremme av begjæringen om midlertidig forføyning og tilsvaret, mens Rennesøy Eiendom AS er tilkjent omkostninger forsåvidt angår det videre arbeid med saken.
Lagmannsretten antar at det etter tvistemålsloven §175 ikke er anledning til å tilkjenne en del av saksomkostningene. Det er ikke noen slik adgang etter §172. Dette fremgår bl.a. av Rt-1975-793 hvor forskjellen i formuleringer i §172 og §174 synes å være tillagt avgjørende vekt. Tilsvarende forskjeller finnes mellom §175 og §174, og det er store likhetstrekk mellom §175 og §172.
Namsretten må derfor velge mellom å tilkjenne Rennesøy fulle omkostninger, jf §176, eller å la hver bære sine omkostninger fullt ut.
Det kan synes noe uklart om ovennevnte feil er omfattet av partenes anførsler. Lagmannsretten antar at den likevel skal tillegge den virkning etter tvistemålsloven §383 annet ledd, idet det er en feil som ikke kan avhjelpes ved partenes samtykke. §383 har ikke lovbestemt anvendelse i kjæremålssaker. Både Alten og Schei synes å mene at den likevel skal anvendes i sin helhet, og lagmannsretten finner dette naturlig.
Saksomkostningsavgjørelsen blir etter dette å oppheve. Lagmannsretten finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse pkt. 2 oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.