LE-1993-2392

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-10
Publisert:	LE-1993-02392
Stikkord:	Domstolprøving av ligningsvedtak
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-04655 A/31 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02392 A.
Parter:	Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Marit Helen Larsen, Oslo). Motpart: Ogilvy & Mather AS (Prosessfullmektig: Advokat Åse Bjøntegård, Oslo).
Forfatter:	1 Lagmann Raamund Stuhaug, formann 2 Kst. lagdommer Iver Huitfeldt 3 Ekstraordinær lagdommer Sigurd Müller
Lovhenvisninger:	Regnskapsloven (1977) §8, Ligningsloven (1980) §4-1, §4-3, §4-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, Forvaltningsloven (1967) §17

Saken gjelder domstolprøving av ligningsvedtak.

I oktober 1986 ble det avholdt et bokettersyn hos Ogilvy & Mather AS, heretter også kalt reklamebyrået eller byrået. I rapport av 26 februar 1987 til Oslo fylkesskattekontor ble det bl a anmerket at det på konto for returprovisjoner var bokført en postering til Ernst G. Mortensens Forlag AS hvor det bare forelå et internt notat, og at det ikke var utstedt noen form for kreditnota eller lignende. Bilaget var kreditert forlagets reskontro med kr 292 244,10, debitert utgående avgift med kr 48 707,35 og debitert returprovisjon med kr 243 536,75. Det siste beløpet hadde byrået ført til og fått fradrag for i inntektsåret 1985. I rapporten ble det foreslått at ligningen ble endret slik at selskapet ikke skulle få fradrag med mindre det ble fremlagt nærmere dokumentasjon.

Oslo fylkesskattekontor ba reklamebyrået i brev av 29 april 1987 om uttalelse til rapporten. Slik uttalelse ble gitt 21 mai 1987. Om returprovisjonen het det at dette var en bedriftsøkonomisk korrekt postering. Det het at på det interne notatet var returprovisjon beregnet og utgiftsført, motposten var en kreditering av forlagets debitorkonto som reduserte byråets tilgodehavende hos forlaget.

I brev fra Oslo fylkesskattekontor 6 januar 1988 ble byrået underrettet om at det ble overveiet å foreslå at ligningen for inntektsåret 1985 ble endret ved at den omtalte returprovisjon ble tillagt inntekten slik at den ble økt med kr 243 356,- (som er en skrivefeil for kr 243 536 som senere går igjen enkelte steder også ved behandlingen for overligningsnemnda). Det ble bemerket at det ikke forelå kreditnota og at beløpet heller ikke var inntektsført hos forlaget. Hvis det forelå ytterligere bilag ut over det som var beskrevet i kontrollrapporten fra bokettersynet, ble det bedt fremlagt. Samtidig ble det gitt varsel om tilleggsskatt på grunn av forholdet. Ogilvy & Mather svarte 25 januar 1988 at det måtte foreligge en misforståelse. Det ble fremholdt at byrået ikke hadde noe tilgodehavende hos forlaget, og det ble avslutningsvis sagt at man formodet at bokettersynsrevisorene hadde de nødvendige bilag.

Ved ligningsnemndas vedtak 16 september 1988 ble inntekten for 1985 forhøyet bl a med de omstridte kr 243 356 (243 536), og det ble anvendt 60 % tilleggsskatt. Bedriften påklaget dette til overligningsnemnda 10 mai 1989 ved advokat Tore Karlsson som var tilknyttet byråets daværende revisor Price Waterhouse AS. Det het i klagen at bakgrunnen for det interne notatet var at revisor ved slutten av inntektsåret 1985 ba om at gamle utestående fordringer bl a mot Ernst G. Mortensen ble avskrevet som uerholdelige. Dette ble fulgt opp ved at fradraget internt ble behandlet som returprovisjon, men at dette muligens var feilaktig. Det ble fremholdt at den økonomiske realitet var at byrået hadde krav på forlaget som måtte avskrives som uerholdelig og derfor behandles som en utgift. Utgiftsføringen skjedde ved at det ble utferdiget en intern kreditnota.

I forbindelse med behandlingen for overligningsnemnda ble advokat Karlsson tilskrevet 17 juli 1990. Det ble bedt om svar på hvorfor en fordring var blitt ført på konto for returprovisjon, hvorfor fordringene mot forlaget ble avskrevet som uerholdelige, og videre ble det bedt om at de uerholdelige fordringene ble dokumentert med bilag. Advokaten svarte 14 september 1990 at Ogilvy & Mather hadde hatt et omfattende samarbeid med Ernst G. Mortensen gjennom en årrekke, at det dreiet seg om et oppsamlet beløp som var utfakturert, men ikke betalt pga innvendinger mot enkelte krav, og at det var mer treffende å betegne forholdet som prisavslag/rabatt enn tap på krav. Det het videre at det ikke var uenighet om at det burde vært sendt kreditnota i det enkelte tilfelle. Det ble til slutt foreslått at ligningskontoret undersøkte i regnskapene til Ernst G. Mortensen hvor beløpet burde fremstå som gjeld så lenge forlaget ikke hadde mottatt kreditnota.

Ved overligningsnemndas vedtak 28 november 1991 ble ligningsnemndas vedtak om ikke å godkjenne fradragsføringen fastholdt. Tilleggsskatten ble nedsatt fra 60 % til 30 %. Overligningsnemnda benyttet beløpet kr 243 356, mens det korrekte skulle vært kr 243 536.

Ogilvy & Mather tok ut stevning til Oslo byrett 29 mai 1992, representert ved advokatfirma Arthur Andersen & Co. ANS, som var tilknyttet det revisorfirma som nå hadde overtatt revisjonen av byrået. I stevningen ble det gitt den samme faktiske fremstilling som tidligere var gitt av advokaten hos Price Waterhouse. I tilsvaret fra Oslo kommune 26 juni 1992 ble saksøker provosert til å opplyse hvilke fordringer som ble påstått tapt, samt fordringens pålydende. Det ble videre provosert opplyst hva som var grunnlaget for et eventuelt prisavslag, rabatt eller lignende i forhold til hver enkelt faktura. Dette ble besvart i prosesskrift av 7 september 1992. Her ble det beklaget at man i stevningen på grunn av sterkt tidspress hadde opplyst at det hadde vært reist innvendinger fra Ernst G. Mortensen mot det enkelte krav, og at dette var grunnen til at forlaget ikke hadde betalt fullt ut i alle tilfeller. Det fremgikk av prosesskriftet at det ikke noen gang var sendt fakturaer til Ernst G. Morttensen som omfattet det omstridte beløp. Det ble anført at overligningsnemndas vedtak skyldtes manglende kjennskap til systemet hos Ogilvy & Mather.

Systemet ble i hovedsak forklart på følgende måte. Ogilvy & Mather hadde ulike prosjekter for forlaget hvor det daglig ble registrert inn tid og kostnader som var medgått, og som ble belastet en prosjekt- eller systemkonto som ble inntektsført fortløpende i selskapet og som det også senere var betalt skatter og avgifter for. Når prosjektet var ferdig og faktura skulle sendes til forlaget benyttet man imidlertid ikke slavisk saldoen på den interne konto, det ble foretatt en avsluttende helhetsvurdering av hvor mye som kunne faktureres for oppdraget. Vanligvis førte en slik helhetsvurdering til at det beløp som ble fakturert klienten var lavere enn saldoen på prosjektkontoen. Differansen mellom saldo på prosjektkontoen og det som var utfakturert til forlaget ble overført til en ventereskontro som var inntektsført i påvente av at noe av det overskytende kunne bli innkrevd senere. Da det ikke lot seg gjøre, ble ventereskontroen mot slutten av 1985, som da inneholdt "restanse" fra i alt 36 uulike prosjekter med i alt kr 292 244 inkludert mva, ført som tap etter påtrykk fra selskapets revisor. Tapsføringen skjedde internt i byråets regnskaper ved at det ble utstedt en kreditnota pålydende dette beløp som ble ført som "returprovisjon" for å kunne bli belastet det som sto på forlagets systemkonto. Den bokføringsmessige delen av dette involverte derfor kun byrået og ikke forlaget, opplysninger fra forlaget ville derfor ikke kunne bidra til noen økt opplysning om sakens tema.

Oslo byrett avsa 7. mai 1993 dom med slik domsslutning:

1. Overligningsnemndas vedtak i sak lnr. 1985/4228698 om å øke Ogilvy & Mather A/S inntekt for inntektsåret 1985 med kr 243356,-, samt å anvende 30 % tilleggsskatt i forhold til en inntekt på samme beløp, oppheves og henvises til ny behandling i overligningsnemnda.

2. Oslo kommune v/ordføreren tilpliktes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Ogilvy & Mather A/S kr 38000,- - trettiåttetusenkroner -.

Byrettens dom ble av Oslo kommune påanket til lagmannsretten. Ogilvy & Mather tok til motmæle. Hovedforhandlingen ble holdt 19 januar 1995. Oslo kommune møtte med sin prosessfullmektig og juridisk konsulent Morten Thorstensen. Ogilvy & Mather AS møtte med økonomidirektør Stein Austad som vitne etter tvistemålsloven §213 annet ledd. Han avga forklaring. Det ble forøvrig avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i samme stilling som for byretten.

Oslo kommune la ned slik påstand:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ogilvy & Mather AS nedla slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 7. mai 1993 stadfestes.

2. Ogilvy & Mather AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Oslo kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens begrunnelse for å oppheve overligningsnemndas vedtak må være at byretten har ment at overligningsnemnda har bygget på feil faktum. Når domstolen skal prøve ligningsmyndighetenes vedtak skal man imidlertid ikke vurdere om vedtaket er riktig materielt sett etter skattereglene, men om det den gang var gyldig overfor reklamebyrået. Det er bare ugyldige vedtak som kan oppheves.

Domstolenes prøvelsesrett i forhold til ligningsvedtak er spesiell fordi et vedtak ikke er ugyldig selvom det bygger på et feil faktum hvis det skyldes opplysninger skattyteren kunne fremlagt under ligningsbehandlingen. Det er bl a vist til Rt-1988-539 og til artikkel av professor Aarbakke i Festskrift til Torstein Eckhoffs 70-års dag på side 774 flg.

Den innskrenkede prøvingsadgangen skyldes at ligningsforvaltningen er basert på selvangivelsesprinsippet jf ligningsloven kapittel 4 hvor det er en grunnregel at skatteyteren "i rett tid" selv gir de nødvendige opplysninger om sine ligningsforhold. Forvaltningsloven, deriblant forvaltningsloven §17 om forvaltningsorganers utredningsplikt, gjelder ikke. Ligningsforvaltningen har rett til, men ikke plikt til å innhente opplysning. Ligningsmyndighetene legger ellers til grunn de opplysninger som er fremlagt av skattyter, senest ved overligningsnemndas behandling. Ogilvy & Mather har full regnskapsplikt og skal etter ligningsloven §4-4 legge frem det som er av betydning. Det har byrået ikke gjort i denne saken fordi reklamebyråets system med prosjektkonto ikke ble forklart før under saksforberedelsen for byretten. Det er ikke nok at opplysningene er tilgjengelige ett eller annet sted hos skatteyteren, de må positivt fremlegges og pekes på. I denne saken var det først da det var mulig å forstå hvordan systemet var.

Overligningsnemnda har ikke lagt feil faktum til grunn ut fra de opplysninger som forelå fra selskapet. Overligningsnemnda har i virkeligheten lagt til grunn det faktum som var oppgitt av reklamebyrået selv, herunder den fremstilling som er gitt av byråets advokat. Hovedpoenget i fremstillingen frem til overligningsnemndas behandling var at det var sendt fakturaer til Ernst G. Mortensen og at det skulle vært sendt kreditnota da beløpet ble utgiftsført i byrået. Man har altså hele tiden bygget på at det dreiet seg om en reell fordring mot forlaget som forlaget hadde unnlatt å betale. Under bokettersynet og senere har ligningsmyndighetene lagt til grunn at byrået har basert seg på fakturaprinsippet som er obligatorisk for regnskapspliktige. Det var ikke gitt opplysninger om den såkalte prosjektkonto. I virkeligheten representerer det tapet byrået har operert med ikke noe tap. Byrået har operert med ordet faktura på interne forhold i selskapet, noe som ikke er riktig. Byrået må selv bære rrisikoen for misforståelse som oppstår ved en så spesiell språkbruk. Det som er gjort er i virkeligheten i strid med regnskapsloven §8. Det system man har operert med har gjort det mulig å selv bestemme når fradraget skulle komme. En del av "tapene" refererer seg til tiden før inntektsåret 1985. Man kan derfor ikke bygge på, som byretten har gjort, at den opprinnelige skatten for 1985 var riktig. Hvis det her i det hele tatt er snakk om en kostnad, skal den henføres til det korrekte skatteår.

Ligningsmyndighetene er ikke noe å bebreide for at opplysningene ikke ble frembrakt tidligere. Man har hele tiden spurt bl a om konkrete bilag, men fullt opplyst er saken først blitt under saksforberedelsen for byretten.

Bokettersynet var ikke mangelfullt, og eventuelle mangler burde vært oppklart senere av byrået.

Ogilvy & Mather AS har i hovedsak gjort gjeldende:

Overligningsnemnda har lagt et objektivt uriktig faktum til grunn. Oslo byretts dom åpner for et materielt riktig vedtak og dommen må derfor stadfestes.

Det er her ikke snakk om å legge frem nye faktiske opplysninger selv om det for ligningsmyndighetene kan fortone seg slik. Den presentasjon av faktum som nå er foretatt har hele tiden vært tilgjengelig for ligningsmyndighetene. Det er ingen nye dokumenter i saken, men bare spørsmål om hvordan man skal tolke dem. Både de interne fakturaene, fakturaene til Ernst G. Mortensen og differansen mellom dem har hele tiden ligget som bilag til regnskapet. Det gjelder også et bilag hvor beløpene er sammenregnet til kr 292 244,10, og hvor det fremgår at summen refererer seg til det omstridte bilag av 30 november 1985 der hele den omstridte summen blir ført som utgift. Når dette har vært tilgjengelig i byråets regnskaper er det også fremlagt for ligningsmyndighetene og må legges til grunn ved ligningen.

De ansvarlige hos reklamebyrået har hele tiden gått ut fra at det korrekte faktum har vært kjent for ligningsmyndighetene slik det har vært lagt frem under hovedforhandlingen for byretten og senere lagmannsretten.

Reklamebyrået har i sin redegjørelse for returprovisjonen for ligningsmyndighetene ikke gitt gale opplysninger. Det er nok så at en returprovisjon vil forutsette en kreditnota, noe selskapets daværende advokat også har gjort. Men her er det ikke snakk om tilbakebetaling, bare interne beløp på ventereskontro. Bruken av begrepet returprovisjon kan imidlertid ikke være avgjørende, man må se på sakens økonomiske realitet. Denne burde vært brakt på det rene under bokettersynet. Ettersom det dreiet seg om et begrenset ettersyn, som senere ble utvidet, må det stilles strenge krav til ligningsmyndighetenes undersøkelsesplikt hvis man skal endre en ligning til skade for en part. Selv om det kan være innvendinger mot regnskapsmetoden, som innrømmes å være uheldig, er den i samsvar med god regnskapsskikk, noe selskapets daværende revisor har bekreftet som vitne. Den må da aksepteres skattemessig.

Overligningsnemnda har positivt lagt til grunn at Ernst G. Mortensen på sin side fullt ut har fradragsført fakturaene fra reklamebyrået. Den viser at dette var en opplysning som har hatt betydning for overligningsnemnda. I virkeligheten har det ikke vært mer å fradragsføre for Ernst G. Mortensen da fakturaer med høyere beløp ikke har vært sendt dit. At overligningsnemnda har bygget på noe annet, viser bare behovet for kontradiktorisk behandling. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold.

Om domstolenes prøvelsesrett under ligningen er det vist til Rt-1954-1961, en artikkel av Evald Rygh. En avgjørelse i Rt-1994-260 kan ikke anføres i motsatt retning i nærværende sak.

Ogilvy & Mather har kommet med de opplysninger som de hadde grunn til å tro var nødvendige.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Ogilvy & Mather AS har gjort gjeldende at beløpet på kr 243 536 av selskapet korrekt er ført til fradrag for inntektsåret 1985, og at den opprinnelige ligningen derfor er korrekt. Ligningsmyndighetenes senere behandling har ført til en materielt gal ligning. Lagmannsretten vil for sin del presisere at den ikke har grunnlag for å vurdere om den opprinnelige ligningen basert på reklamebyråets selvangivelse for 1985 var korrekt. I det omstridte beløp på kr 243 536 er det inkludert arbeid som er utført før inntektsåret 1985 og som det før dette år var sendt faktura til Ernst G. Mortensens Forlag AS for. Bl a skriver et samlet beløp på kr 144 409 seg fra tiden før 1 oktober 1984. Det kan derfor være spørsmål om noen av de eventuelt rettmessige fradragsbeløp skulle ha vært tatt med i inntektsårene før 1985. Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til hva som ville vært skatterettslig korrekt da domstolen ved prøvelse av ligningsmyndighetenes vedtak ikke skal sette seg i ligningsmyndigheteness sted og vurdere hva som er riktig ligningsmessig. Lagmannsretten er enig med kommunen i at spørsmålet for domstolen er om ligningen var riktig ut fra de opplysninger og den dokumentasjon som skatteyteren la frem under ligningsmyndighetenes behandling av saken.

Reklamebyrået har reist innvendinger mot bokettersynet, men retten kan ikke se at det hefter noe feil ved det. Forøvrig er ligningsbehandlingen - her som ellers - ikke bare basert på bokettersynet, men også på de opplysninger som er fremkommet senere, etter at byrået hadde fått anledning til å uttale seg. Lagmannsretten ser det slik at det i bokettersynet ble reist tvil ved om den utgift selskapet for inntektsåret 1985 hadde krevet og fått godkjent med kr 243 536 var korrekt. Det ble foreslått at ligningen skulle endres slik at selskapet ikke skulle få fradrag "med mindre nærmere dokumentasjon fremlegges". Etter lagmannsrettens mening har reklamebyrået ikke klart å oppfylle dette kravet. Det er ikke gitt noen tilfredsstillende dokumentasjon for beløpet under den senere ligningsmessige behandling. Først ved prosesskrift 7 september 1992, dvs under saksforberedelsen for byretten, ble det gitt en forståelig forklaring på hvordan beløpet er fremkommet. Der ble det redegjort for at byrået hadde en systemkonto som baserte seg på det arbeid man faktisk hadde utført for Ernst G. Mortensen, og som ble inntektsført i regnskapet. Det var imidlertid ikke dette beløp som ble fakturert til forlaget, men - etter skjønn - et lavere beløp. Differansen ble ført på den omtalte konto for returprovisjon og ssamlet seg etter hvert opp til et beløp på kr 292 244 inkludert mva. Det var dette beløp - som eksklusiv mva ble kr 243 536 - som 30 november 1985 ble ført som utgift ved det interne notat. Denne fremstilling sto etter lagmannsrettens mening i direkte motsetning til det som til da hadde vært hevdet av reklamebyrået, og som av deres advokat i brev 14 september 1990 var forklart slik:

I løpet av perioden frem til 1985, da samarbeidet var opphørt, hadde det samlet seg opp et beløp på kr 243536 som var utfakturert, men ikke betalt. Bakgrunnen for at betaling ikke hadde skjedd fullt ut i disse tilfellene, var at EGM hadde reist innvendinger mot enkelte krav, og at man hos OM av hensyn til det gode samarbeide eller rene kulansehensyn hadde gått med på å redusere kravets størrelse. Det er således mer treffende å betegne forholdet som prisavslag/rabatt enn som tap på krav slik det ble gjort i klagen til Overligningsnemnda (betalingsevnen var til stede, men ikke betalingsviljen).

Det er ingen uenighet om at det burde vært sendt kreditfaktura i det enkelte tilfelle hvor prisavslag uttrykkelig eller stilltiende ble akseptert, og at beløpene burde vært ført på konto "rabatter" eller lignende. - - - Det fremgår av hva som tidligere er anført at kravene ble stående i regnskapet uten noen form for korreksjon mens de beløp som faktisk ble betalt ble inntektsført. Det er således oppstått en differanse mellom utfakturerte og mottatte beløp som ikke lar seg henføre til noen bestemte fakturaer.

Det fremgår av Deres brev av 17. juli 1990, at EGM ikke har redusert sine utgifter med et beløp tilsvarende hva OM har utgiftsført. I så fall burde EGM i sine regnskaper ha en konto "Kreditorer - OM", i det beløpet så lenge kreditnota ikke er mottatt må fremstå som gjeld for selskapet. I så fall er det sammenheng i EGMs regnskaper. Vi foreslår at ligningskontoret undersøker hvorvidt dette medfører riktighet.

Det sentrale her - slik lagmannsretten ser det - er at det hevdes at det opprinnelig var samsvar mellom fakturaer sendt forlaget og regningsbeløpet i byråets regnskaper, at det senere var gitt prisavslag/rabatter i det enkelte tilfelle, at det skulle vært sendt kreditnota til forlaget, og at byråets opplysninger derfor kunne kontrolleres mot forlagets regnskaper. Overligningsnemnda har etter lagmannsrettens syn bygget på den fremstillig selskapets advokat her hadde gitt Det heter nemlig i vedtaket:

Det foreligger ingen kreditnota på nevnte beløp. Fradraget er dermed ikke tilstrekkelig legitimert. Skattyteren kan ikke innrømmes fradrag for et udokumentert prisavslag.

Overligningsnemnda legger stor vekt på at kjøperen - Ernst G. Mortensens Forlag AS (EGM) - fullt ut har bokført (fradragsført) fakturaene fra skattyteren. Når det påståtte prisavslag (returprovisjon) verken er tilstrekkelig legitimert eller sannsynsliggjort, må ligningsnemndas vedtak på dette punkt fastholdes.

Det var altså den manglende dokumentasjon som var avgjørende for at overligningsnemnda ikke godtok fradraget, herunder at man ikke hadde funnet tilsvarende beløp i regnskapene til forlaget.

Det må legges til grunn at også byråets advokat har misforstått det system reklamebyrået har fulgt. Denne misforståelse burde reklamebyrået selv ha oppdaget ettersom det fremgår at advokatens brev med den feilaktige fremstilling av systemet, var sendt reklamebyrået i kopi. Det er etter lagmannsrettens syn ikke noe grunnlag for å bebreide ligningsmyndighetene for den forståelse de har hatt av saksforholdet.

Lagmannsretten peker forøvrig på at den samme feilaktige fremstilling ble lagt til grunn i stevningen også fra den nye advokatens side. Det var først på grunnlag av provokasjonene i tilsvaret at de riktige faktiske forhold kom frem. Disse provokasjoner inneholdt imidlertid ikke andre spørsmål enn de som tidligere var stilt av skattemyndighetene.

Ogilvy & Mather har fremholdt at opplysningene hele tiden har vært tilgjengelige i de bilag som var gjenstand for kontroll. Etter lagmannsrettens mening er det ikke tilstrekkelig. En skattyter kan ikke overlate til ligningsmyndighetene å gå gjennom alle bilag, han må selv føre et regnskap som gjør at det er mulig å forstå hva som er gjort uten at det er nødvendig med noen nærmere inngående forklaring. Det interne notatet med summen kr 243 536 var ikke forklart på noen måte. Det må riktignok bygges på at det et annet sted i bilagsmassen lå et kontoutdrag fra 1 juli 1985 hvor de enkelte beløp var regnet sammen til samme sum. Men det fremgikk heller ikke av denne sammenregningen hvilke beløp som var summert sammen, og at det dreide seg om differanser mellom interne regnskapsnoteringer og utsendte fakturaer.

Lagmannsretten ser det slik at byråets måte å føre regnskapene på er i strid med regnskapsloven §8, særlig regelen om at hver postering skal foretas på en slik måte at det blir klar forbindelse mellom bilag og bøker. Dette er også presisert i forskrift av 12 desember 1980 nr 9, den såkalte løsbladforskriften, hvor det i §3 tredje avsnitt heter at alle poster skal være legitimert, og at det skal være en klar og lett kontrollerbar forbindelse mellom regnskapsmateriale som legitimerer postene og alle bøker regnskapsloven krever. Postene skal ved hjelp av henvisninger kunne følges fra legitimasjon frem til det avsluttede årsregnskap - og den omvendte vei. Dette var ikke mulig med det system reklamebyrået den gang hadde, og som nå er lagt om.

Etter lagmannsrettens mening hefter det ikke noen feil ved overligningsnemndas vedtak. Det er som nevnt bygget på de opplysninger selskapet selv hadde fremlagt. Vedtaket må derfor opprettholdes. Det samme gjelder tilleggsskatten.

Ogilvy & Mather AS har tapt saken fullstendig. Når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten bør etter lagmannsrettens mening unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd ikke anvendes, men derimot hovedregelen i første ledd, jf §180 annet ledd. Også for byretten mener lagmannsretten det er riktig å anvende hovedregelen i §172 første ledd. Advokat Larsen har levert omkostningsoppgave hvor det eksklusivt ankegebyr på kr 12 125, samlet er beregnet kr 42 300, hvorav salær for byretten er kr 18 000 og for lagmannsretten kr 23 000. Oppgaven legges til grunn da den skjønnes rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført. Saksomkostningene inklusive ankegebyr fastsettes etter dette til kr 54 425.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1 Oslo kommune frifinnes.

2 Ogilvy & Mather AS dømmes til å betale saksomkostninger til Oslo kommune med 54 425 -femtifiretusenfirehundreogtjuefem- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.