LE-1993-2427
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-17 |
| Publisert: | LE-1993-02427 |
| Stikkord: | Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eidsvoll herredsrett Nr. 92-00843 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02427 A. |
| Parter: | Ankende part: Finnco A/S (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Dahl). Motpart: Zoma A/S (Prosessfullmektig: Advokat Ole Clausen Mørch). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Saken gjelder økonomisk oppgjør etter heving av kontrakt om rett til salg av frisørprodukter.
I henhold til avtale med det svenske firma Cook AB har firmaet Zoma A/S, i det følgende også omtalt som Zoma, rettighetene i Norge til salg av Cook AB's frisørprodukter. Ved avtale av 27. og 30. september 1991 fikk Finnco A/S, også benevnt Finnco, avtale med Zoma om eneforhandlerrett for omtalte produkter i Hedmark, Oppland og deler av Akershus.
Ut over i 1992 oppsto problemer i forholdet mellom Finnco og Zoma. Finnco betalte ikke i tide for mottatte varer, og klarte heller ikke å oppnå den minsteomsetning som var forutsatt. Ved brev av 24. august 1992 bragte Zoma kontrakten til opphør med øyeblikkelig virkning. Finnco bestred at det var grunnlag for heving og møtte krav fra Zoma om betaling for uoppgjorte varer med erklæring om motregning, under henvisning til at hevingen hadde påført Finnco et tap som oversteg Zomas krav. Zoma godtok ikke motregningen og tok den 25. oktober 1992 ut stevning mot Finnco for Eidsvoll herredsrett med påstand om at Finnco skulle dømmes til å betale kr 190000, senere redusert til kr 168452, med tillegg av renter. Under hovedforhandlingen krevde Zoma også at Finnco skulle dømmes til å betale erstatning begrenset oppad til kr 100000.
Eidsvoll herredsrett avsa den 13. mai 1993 dom med slik domsslutning:
Finnco AS ved styrets formann betaler til Zoma A/S kr 168452,- etthundreogsekstiåttetusenfirehundreogfemtito kroner med tillegg av 18 % p.a. rente fra 17. september 1992 og til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.
Saksomkostninger ilegges ikke.
Domspremissene viser at Zoma vant frem m. h. t. kravet om oppgjør for leverte varer. Zomas krav om erstatning ble derimot ikke tatt til følge.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Finnco har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Zoma har ingitt tilsvar, men ikke motanket for så vidt angår erstatningskravet.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus den 9. juni 1994. Partene - Finnco ved styremedlem Finn Henriksen og Zoma ved styreformann Axel Pettersen - møtte og avga forklaring. Ett vitne - Kjetil Sveen - ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part - Finnco A/S - har i hovedtrekk gjort gjeldende:
De anførte innvendinger mot Finnco kan - verken hver for seg eller samlet - gi grunnlag for heving av avtalen med øyeblikkelig virkning. Det er mulig at Zoma kunne gått til oppsigelse, men i så fall skulle det vært gitt 12 måneders varsel.
Finnco var sikret enerett til omsetning av de aktuelle produkter i sitt distrikt og hadde innrettet seg etter avtalen. Dette tilsa særlig varsomhet fra Zomas side, jfr. merknader i innstilling av september 1970 om endringer i kommisjonsloven (Smith-innstillingen) 60 - 61. Her påpekes behovet for oppsigelssvern i de tilfelle der forhandleren har bygget opp og innrettet sin bedrift på omsetning av en enkelt eller et fåtall leverandørers varer.
Finncos betalingsvanskeligheter var erkjent av partene og de hadde over tid diskutert forskjellige løsninger. I perioder krevde Zoma kontant oppgjør, men noen konsekvent linje ble ikke fulgt. Finncos betalingsproblemer må for øvrig ses på bakgrunn av at Zoma krevde at Finnco skulle forskuttere kosmetikkavgiften som utgjør 30 %. I en slik situasjon kunne Zoma ikke være berettiget til å heve avtalen. I denne forbindelse er vist til Oslo byretts dom av 15. februar 1982 (Empaco-saken) og samme retts dom av 19. mars 1976 (Sande-saken). Begge fastslår at sen betaling ikke gir tilstrekkelig grunn til heving.
De erkjennes at Finnco ikke nådde de omsetningstall som var fastlagt i avtalen. I et samarbeidsforhold må det imidlertid utvises forståelse og kulanse fra begge sider, samtidig som uttrykket "garanterer" vanskelig kan tas helt bokstavlig. Noen reklamasjon kom for øvrig ikke. Også på dette punkt hadde partene dessuten forhandlet om mulig revisjon. Forholdet kan da ikke påberopes som hevingsgrunn. Dette følger av Rt-1991-395 (Mandal Byggeservice-saken), RG-1979-946 (Dyrseth & Lyngsaken) og RG-1984-769 (Scanflex-saken).
Finnco handlet korrekt i forbindelse med at Sveen ble brakt inn som mulig ny forhandler i distriktet, og det var ikke noe å si på Finncos saksbehandling. Zoma opptrådte derimot illojalt ved at selskapet "kapret" og overtok Sveen som selger. Dette skjedde med øyeblikkelig virkning og skapte svært store problemer for Finnco.
Finnco A/S har nedlagt slik påstand:
Finnco as frifinnes.
Finnco as tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.
Ankemotparten - Zoma A/S - har i det vesentlige anført:
Finnco har brutt avtalen på 3 punkter. Ut fra en helhetsvurdering av partenes situasjon må disse forhold - isolert og samlet - oppfattes som vesentlig mislighold som gir grunnlag for å heve avtalen.
Betalingsmisligholdet er erkjent. Etterhvert fikk Finnco en kredittid som var nesten dobbelt så lang som forhandlere i de øvrige distrikter. Zoma, som var et nyetablert selskap og avhengig av oppgjør i tide, kunne ikke akseptere at dette fortsatte. Finnco har ikke dokumentert eller sannsynliggjort at betalingsforsinkelsene skyldtes spesielle vankeligheter i forhold til Finncos kunder.
Finnco har videre erkjent at de garanterte omsetningstall ikke ble nådd. Finnco kan ikke høres med de unnskyldninger som er fremført i den forbindelse. Finn Henriksen hadde inngående kunnskap til distriktet fra den tiden han arbeidet direkte for Zoma. Han var i tillegg fagmann på frisørprodukter og hadde således forutsetning for å vurdere sannsynlig omsetning. Faktisk klarte Finnco bare å oppnå en helt beskjeden salgsøkning i forhold til Zomas salg i året før september 1991.
Problemene med manglende reklamemateriell fra Cook i Sverige var vel kjent for Zoma og Henriksen før kontrakten ble inngått i september 1991. Finnco hadde heller ikke noe juridisk krav - verken mot Zoma eller Cook - om å få hjelpemidler til markedsføring. Grunnlag for kritikk mot Zoma forelå uansett ikke, og det ble ikke reklamert overfor Zoma. Reklamemateriell er ellers av underordenet betydning i forhold til den person som står for salget og produktene.
Finnco handlet illojalt ved å inngå avtalen av 4. august 1992 med Sveen. Dette skjedde samtidig med at Henriksen forhandlet med Zoma om overgang til salg på provisjonsbasis. Henriksens handlemåte tyder på at han hadde dårlig samvittighet. Han ba Sveen om ikke å fortelle til Pettersen at Sveen skulle betale kr 100000 for å få overta Finncos rettigheter.
Hevingen kan ikke ha kommet overraskende på Henriksen. Det er godtgjort at Henriksen i august 1992 selv ønsket å komme ut av forholdet.
Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes med unntak av omkostningsavgjørelsen.
2. Finnco A/S idømmes sakens omkostninger for begge instanser.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i store trekk slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Lagmannsretten bemerker:
Det er erkjent fra Finncos side at selskapet ikke klarte å overholde forhandleravtalens pkt. 6.2 om betaling innen 45 dager, og at selskapet heller ikke nådde de tall for minimumsomsetning som er angitt i pkt. 4.3. Finnco har pekt på visse omstendigheter som etter selskapets oppfatning forklarer og unnskylder den mangelfulle etterlevelsen av avtalen på disse punktene. Etter lagmannsrettens syn har Finnco ikke sannsynliggjort at de påpekte forhold har vært av nevneverdig betydning for den uheldige utvikling. Til anførselen om manglende reklamemateriell fra Cook og Zoma, bemerkes at ingen av disse selskapene hadde påtatt seg noen forpliktelse overfor Finnco i så måte. Vanskelighetene i forhold til Cook var dessuten vel kjent for Henriksen fra den tiden han arbeidet for Zoma, og retten kan ikke se at han hadde noen grunn til å anta at situasjonen ville endres etter at Finnco overtok salget. Retten har ellers ikke holdepunkter for å anta at Zoma forfordelte Finnco ved distribusjon av det materiell som tross alt kom fra Cook.
Lagmannsretten finner etter dette at Finnco misligholdt avtalen på de angitte punkter. Hvorvidt Zoma av den grunn var berettiget til å heve avtalen, er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til.
Etter eneforhandleravtalens pkt. 7 hadde Henriksen i utgangspunktet ikke rett til å overdra eller på annen måte disponere over avtalen, idet den var knyttet til hans "person og kompetanse". Etter en tid gjorde Henriksen bruk av Sveen som selger i deler av distriktet. Dette så Pettersen på med liten velvilje, men i brev av 14. juli 1992 sa han seg villig til å la ordningen passere med en prøvetid frem til 31. mai 1993.
Utover sommeren 1992 diskuterte Henriksen og Pettersen alternative samarbeidsformer, særlig en mulig provisjonsordning. Dette er bl.a. tatt opp i et brev fra Henriksen av 8. juli der han uttaler at Finnco ønsker at den gjeldende avtalen gjøres om til en ren provisjonsavtale fra 15. juli. I brevet av 14. juli stilte Pettersen seg imøtekommende til en slik omlegging, men han presiserte at dette tidligst kunne gjennomføres med virkning fra 15. august. Pettersen betonet også sterkt at videre samarbeid med Finnco/Henriksen forutsatte 100 % engasjement fra Henriksens side, og han ba derfor om snarlig tilbakemelding. Noen skriftlig reaksjon kom ikke fra Henriksen.
Den 4. august 1994 undertegnet Henriksen og Sveen en avtale om overdragelse av rettighetene til salg av de produkter som Finnco hadde i henhold til avtalen med Zoma. For dette skulle Sveen betale kr 100000. Avslutningsvis i avtalen mellom Finnco og Sveen heter det at "denne avtale er kun gyldig når det er avklart at Kjetil H. Sveen - - får avtale med ZOMA A/S".
Det videre hendelsesforløp er på enkelte punkter noe uklart. I et brev datert 17. august fra Pettersen til Henriksen skrev Pettersen bl.a. A/S Zoma har forståelse for de prioriteringer som er fattet av Finnco A/S og familien Henriksen, og er inneforstått med å etterkomme deres ønske om et opphør av inngått samarbeidsavtale som følger.
A/S Zoma aksepterer at inngåtte avtaler opphører med virkning fra og med mandag den 24. august 1992. Avtalens normale oppsigelsestid, 12 måneder, vil således ikke bli gjort gjeldende.
Jeg må på vegne av A/S Zoma be om å få skriftlig aksept fra Finnco A/S på dette brevs innhold senest den 19. august 1992, slik at A/S Zoma skal kunne planlegge den videre fremdrift av distriktet.
Henriksen kom ikke med noe skriftlig svar. Derimot mener han at han diskuterte situasjonen med Pettersen pr. telefon noen dager senere. Hva som nærmere ble sagt i denne samtalen, har han ingen klar erindring om. Pettersen har for lagmannsretten opplyst at Henriksen i telefonsamtale sa seg innforstått med det som var skissert i brevet av 17. august. Da Pettersen ga uttrykk for at han ikke ville godta at Sveen skulle betale noe for å overta Finncos posisjon, endret Henriksen imidlertid standpunkt og meddelte at han i så fall ikke ville gi slipp på avtalen med Zoma.
Lørdag den 22. august hadde Sveen et møte med Pettersen i Oslo. I følge Sveen var han invitert til Oslo av Pettersen for å diskutere mulig overtakelse av salget i det distrikt som Finnco betjente. Henriksen var klar over at møtet skulle avholdes, og han hadde gitt Sveen beskjed om ikke å fortelle Pettersen hvor mye Sveen skulle betale i henhold til avtalen av 4. august. Beløpet kom likevel frem.
Lagmannsretten fester lit til Pettersens og Sveens forklaringer og legger disse til grunn for bedømmelsen av hendelsesforløpet i den avsluttende fasen. Av dette følger at Finnco, ved Henriksen, i hovedtrekk selv la opp til og aksepterte at eneforhandleravtalen med Zoma skulle bringes til opphør pr. 24. august 1992. Rett nok søkte Henriksen å reservere seg da han forsto at Pettersen ikke ville akseptere betaling fra Sveen, men dette kan etter omstendighetene ikke være avgjørende. Henriksen måtte være klar over at han i forhold til Zoma ikke hadde rett til å overdra rettighetene etter avtalen mot betaling. Det er heller ikke noe som tyder på at Henriksen før den 17. august hadde satt som forutsetning for avvikling av forholdet at han skulle få vederlag fra Sveen eller andre.
Uansett finner lagmannsretten at Zoma måtte være berettiget til å heve avtalen med øyeblikkelig virkning den 24. august. Retten er således enig med Zoma i at Finnco ved Henriksen handlet illojalt overfor Zoma sommeren 1992. Finnco hadde som nevnt ikke rett til å overdra avtalen, og det forelå ikke noe som tilsa at Finnco kunne regne med at Zoma ville akseptere overdragelse mot betaling. Retten legger til grunn at Henriksen forsto dette, og viser til at han i det lengste holdt tilbake opplysningene om avtalen, særlig vederlagets størrelse. Likevel forsøkte han å utnytte situasjonen med sikte på å skaffe seg en urettmessig vinning ved å trekke inn Sveen på vilkår som vanskelig kunne være i Zomas interesse. Ser en dette i sammenheng med den vanskelige situasjon som var skapt for Zoma ved Finncos vedvarende mislighold av selskapets betalingsforpliktelser, og samtidig legger til grunn at Finnco selv hadde tatt til orde for avvikling av forholdet, finnes Zoma berettiget til å heve avtalen da Pettersen ble kjent med det fulle omfang av Henriksens aktiviterer i forhold til Sveen. Finnco har da ikke noe erstatningskrav som kan nyttes som motregning for uoppgjorte vareleveranser. Herredsrettens dom blir følgelig i realiteten å stadfeste så langt dommen er påanket idet det ikke er reist innsigelser mot kravets størrelse eller renteberegningen. Ved res. av 17. desember 1993 er den alminnelige morarente imidlertid redusert til 12 % p. a. med virkning fra 1. januar 1994. Lagmannsretten vil derfor utforme ny domsslutning.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at saken for herredsretten må anses dels vunnet og dels tapt, og at det ikke foreligger grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd, om at hver part i en slik situasjon må dekke egne omkostninger.
Anken har vært forgjeves. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan tilsi at Finnco fritas for å betale Zomas omkostninger ved ankesaken. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd vil Finnco følgelig bli pålagt å dekke disse omkostninger.
Zomas prosessfullmektig har oppgitt omkostningene for lagmannsretten til kr 18200, hvorav kr 18000 utgjør salær. Det er ikke fremkommet innvending fra Finnco. Lagmannsretten godtar beløpet.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Finnco A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Zoma A/S 168452 - etthundreogsekstiåttetusenfirehundreogfemtito 00/100 - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 17. september 1992 til 1. januar 1994, og fra dette tidspunkt 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer.
2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Finnco A/S til Zoma A/S 18200 - attentusentohundre 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.