LE-1993-2760

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-09-19
Publisert:	LE-1993-02760
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Fredrikstad byrett Nr. 891/1992 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02760 A og LE-1993-02761 A - Anket til Høyesterett - HR-1995-00042K - tillatelse til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet.
Parter:	Ankesak nr. 93-02760 A: Ankende part: Olaf Johansen (Prosessfullmektig: Advokat Sigmund Z. Berg, Fredrikstad). Motpart: Kjell Eriksen (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl, Sarpsborg). Ankesak nr. 93-02761 A: Ankende part: Kjell Eriksen (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl, Sarpsborg). Motpart: Olaf Johansen (Prosessfullmektig: Advokat Sigmund Z. Berg, Fredrikstad).
Forfatter:	1. Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann 2. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen 3. Lagdommer Sverre Mitsem
Lovhenvisninger:	Hevdslova (1966) §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §4, §8, Servituttlova (1968) §7

Saken gjelder spørsmålet om Kjell Eriksen har strandrett og rett til båtplass på Olaf Johansens eiendom, gnr. 42 bnr. 110 i Hvaler. Anken gjelder båtretten og motanken strandretten.

Bakgrunnen for saken er i korthet følgende:

Spjærøy, som er en av Hvaler-øyene, fikk fastlandsforbindelse i 1971. Før den tid skjedde ferdsel til og fra Spjærøy med båt. I 1891 ble det bygget et kapell på Spjærøy. I den forbindelse ble det inngått et forlik mellom Otto Andersen, som var eier av Vestre Dybedal, og Hvaler herred om at kommunen skulle ha rett til brygge og adkomst på Dybedalstranden. Kommunen anla bryggen frem mot århundreskiftet, og det ble også anlagt vei fra bryggen til kapellet. Bryggen ble benyttet av befolkningen på de andre Hvalerøyene som adkomst når de skulle til kirken. Bryggen ble benevnt "kirkebryggen". Fordi det var grunt der bryggen ble anlagt, ble bryggen ganske lang. Bryggen hadde t-form, og ferdsel til og fra bryggen skjedde hovedsaklig på den ytterste delen. Rutebåten til Fredrikstad la også til her. Oppsitterne i Dybedalsområdet tok i bruk den indre del av bryggen for sine mindre båter. Etterhvert ble disse båtene liggende fast ved bryggen.

Det oppstod etterhvert behov for en større brygge på Dybedal. En slik ble bygget av kommunen rundt 1925-26, og den ble anlagt et stykke nord for den gamle bryggen. Arnt Andersen, som da var grunneier til strandområdet, ønsket å overta den gamle bryggen fra kommunen, men dette ble avvist av kommunen. Oppsitterne i området brukte den gamle kirkebryggen som før for sine båter. Det er omtvistet mellom partene hva som var det rettslige grunnlag for denne bruken. Oppsitterne foretok vedlikehold på bryggen, men dette har vært noe begrenset. Den ytre del av bryggen er tatt av isen og er nå forsvunnet.

Olaf Johansen kjøpte eiendommmen gnr. 42 bnr. 110 i 1953. Det var på dette bnr. kirkebryggen lå. Eiendommen var da ubebygget, og er bygget ut av Olaf Johansen med bolig, båtbyggeri og marina. Utfylling av strandområdet kom i konflikt med den gamle kirkebryggen. Olaf Johansen forsøkte i 1987 å komme til en ordning med kommunen vedrørende kirkebryggen, og reiste deretter avskipningssak, jf servituttloven §7. Partene inngikk forlik i 1988 der kommunen fraskrev seg sin gamle bryggerett mot å få en båtplass.

Kjell Eriksen fortsatte å benytte restene av kirkebryggen for sin båt, og i brev av 8. august 1991 meddelte advokat Berg på vegne av Olaf Johansen at denne bruken måtte opphøre. Kjell Eriksen mente han hadde rett til båtplass ved bryggen og strandrett på Olaf Johansens eiendom. Det ble deretter reist søksmål og motsøksmål for Fredrikstad byrett.

Fredrikstad byrett avsa 28. juli 1993 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

Kjell Eriksen frifinnes.

I motsøksmålet:

Olaf Johansen frifinnes.

Partene bærer selv sine egne saksomkostninger.

Olaf Johansen har i rett tid påanket dommen i hovedsøksmålet til lagmannsretten, og Kjell Eriksen har motanket for motsøksmålet. Motanken er selvstendig.

Ankeforhandlingen ble holdt 6. og 7. september 1994 i Fredrikstad. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt åtte vitner. Ett vitne var avhørt ved bevisopptak forut for ankeforhandlingen. Retten foretok åstedsbefaring der partene fikk anledning til å påvise forhold de mente hadde betydning for saken. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.

Kjell Eriksen har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Thorer Ytterbøl, for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken gjelder for det første spørsmålet om Kjell Eriksen er berettiget til å bruke kirkebryggen. Dernest er det spørsmål om Eriksen har strandrett på Olaf Johansens eiendom. Praktisk og rettslig er det imidlertid sammenheng mellom disse to spørsmål.

Spjærøy var frem til 1971 uten fastlandsforbindelse. Den eneste mulighet for kontakt med omverdenen var med båt. Folk ernærte seg som sjøfolk, ved fiske, med jordbruk/hagebruk og ved sanking av tang og tare og vrakved. Kommuneadministrasjonen var på Kirkøy, og det var kun folkeskole på Spjærøy.

Båt var eneste kommunikasjonsmiddel, og strandrett og bryggerett sto derfor sentralt. Slike rettigheter var så selvfølgelige at de ikke ble formulert i skriftlig form. Oppmerksomheten knyttet til bryggeretten var størst. Det var en selvfølge at man hadde rett til brygge, men man måtte også ha adkomst til bryggen fra land, og mulighet til å ta i land varer og avlinger fra holmene omkring.

Kjell Eriksen er eier av to adskilte eiendommer - Dalbo, gnr. 42 bnr. 78, som ble skylddelt i 1934 - Mellomberget, gnr. 42 bnr. 171, som ble skylddelt i 1971.

Kjell Eriksen ervervet både Dalbo og Mellomberget i 1971. I 1934, da eiendommen ble skylddelt, var Karl Johansen eier av Dalbo. Kjell Eriksen utleder sin rett fra Karl Johansen, som var hans pleiefar og som også var pleiefar til Kjell Eriksens far. Kjell Eriksen og hans forgjengere har benyttet bryggen og strandområdet omkring sammenhengende siden århundreskiftet. Strandområdet har vært benyttet i den grad brukerne av bryggen har hatt behov for det. Det erkjennes at bruken av strandområdene har vært noe mer sporadisk enn bruken av bryggen.

I den første tid etter at kirkebryggen var bygget, brukte oppsitterne i området kirkebryggen med samtykke av kommunen. Bryggen var så stor at en slik bruk var forenlig med bryggens funksjon som ferdselsbrygge. Etter at den nye steinbryggen ble bygget, synes kommunen å ha oppgitt sin opprinnelige posisjon som eier av kirkebryggen. Det er ikke nå enkelt å etterprøve beslutningsprosessen og hva som faktisk foregikk den gang, men man må ut fra bevisførselen legge til grunn at kommunen faktisk fattet beslutning om å overdra kirkebryggen til oppsitterne i området. Vitner har forklart at herredstyremedlem Ole Martinsen skal ha meddelt oppsitterne at kommunen overdro kirkebryggen til dem mot fremtidig vedlikehold. Den faktiske bruk siden taler for at en slik overdragelse har skjedd. Bruken er konkret påvist, og strekker seg over lang tid. Den faktiske bruk korresponderer med hva som har vært rettsoppfatningen hos de berørte. Denne rettsoppfatning har vært til stede i flere generasjoner. Kommunens interesse for den gamle bryggen var falt bort. Mottagerne oppfattet kommunens disposisjon slik at man ble eiere. Oppsitterne som har fått overdratt bryggen er de familier som i flere generasjoner har hatt tilknytning til området, blant annet familien til Kjell Eriksen.

Bryggeretten må under enhver omstendighet kunne forankres i en avtalemodell, men også strandretten kan forankres i avtalen. Hvaler kommune hadde også strandrett i området, som følge av at bryggen var der og at befolkningens basisbehov også forutsatte adkomst til bryggen, adgang til å trekke opp båter og til å losse og laste varer. Strandretten følger ikke av den tinglyste bryggeretten, men bygger på eget grunnlag.

Subsidiært anføres at Kjell Eriksen har hevdet bryggeretten og strandretten. Hevdsgrunnlaget kan benyttes når det er bevismessig vanskelig å bygge på avtalegrunnlag.

Kjell Eriksen har disponert bryggen i mer enn hevdstiden på 20 år, og han har disponert som om han har juridisk rett til det. Hevd kan ikke avskjæres under henvisning til hevdsloven §5. Det er vist til Falkanger: Tingsrett 243. Kommunen har i faktisk handlemåte fragått besittelsen av bryggeanlegget. Brukerne/oppsitterne har påtatt seg eierbeføyelser samt vedlikehold av bryggen.

God tro har vært til stede hele den tid som trenges. Kjell Eriksen har vært uimotsagt i god tro frem til slutten av 80-årene. Heller ikke Olaf Johansens henvendelse da bragte Kjell Eriksen ut av den gode tro som kreves etter hevdsloven.

Hevdstiden løper fra midten av 1920-årene. Hevdstiden var derfor ute før Karl Johansen døde i begynnelsen av 50-årene. Selv om Kjell Eriksens eiendommer først ble skylddelt henholdsvis i 1934 og 1971, beholder de fradelte eiendommer de samme rettigheter til brygge og strand som den eiendom de ble fradelt fra, og opparbeidet hevdstid følger med ved delingen. Det er vist til Brækhus/Hærem Tingsrett kap. 15 IV pkt. 3 257. Det medfører ingen utvidet byrde for den tjenende eiendom at disse rettigheter er i behold for de fradelte eiendommer.

Uansett er det fullført hevd for Dalbos vedkommende i 1954. For Mellomberget er hevd fullført i 1991, før avbrudd skjedde i henhold til forliksklagen av 17. februar 1992.

Atter subsidiært påberoper Kjell Eriksen seg alders tids bruk. Det er vist til Falkanger: Tingsrett 164 og 256 flg. særlig 257. Det stilles de samme vilkår til alders tids bruk som til hevd, men det kreves ikke den samme konstante, stadige bruk.

Kjell Eriksen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

I anken:

1. Kjell Eriksen frifinnes.

2. Olaf Johansen tilpliktes å erstatte Kjell Eriksen sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

I motanken:

1. Kjell Eriksen skal for sine eiendommer gnr. 42 bnr 171 og gnr. 42 bnr. 78 i Hvaler for seg og sine rettsetterfølgere ha strandrett på eiendommen gnr. 42 bnr. 110 i Hvaler, herunder: - Rett til båtplass. - Rett til brygge. - Rett til vedlikehold av brygge. - Rett til opplagsplass for båt i forbindelse med vedlikehold, samt eventuelt vinteropplag. - Rett til fri ferdsel frem til båtplassen. - Rett til i nødvendig utstrekning opplagsplass for varer.

2. Olaf Johansen tilpliktes å erstatte Kjell Eriksen sakens omkostninger for byretten hva angår motsøksmålet, samt for lagmannsretten.

Olaf Johansen har ved sin prosessfullmektig, advokat Sigmund Z. Berg, for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Tvisten berører to opprinnelige eiendommer, utskilt fra gnr. 42 bnr. 1 på Hvaler. Olaf Johansens eiendom er utskilt fra det hovedbøl som opprinnelig hadde betegnelsen Østre og Vestre Dybedal, mens Kjell Eriksens eiendommer kommer fra det gamle hovedbøl Dybedal Søndre. De to gamle hovedbøl hadde opprinnelig sine strender på forskjellige steder, Østre og Vestre Dybedal hadde sin strand på Dybedal, mens Dybedal Søndre hadde sin strand i Hobekkbukta. At Dybedalstranden etterhvert ble mer attraktiv, skyldes kommunens inngrep med anlegg av vei og brygge. Det var ikke vei til noen av strendene før dette. Etter at kirkebryggen ble anlagt, flyttet oppsitterne i Hobekkbukta sine båter over til den kommunale bryggen.

Utgangspunktet er at det må finnes et rettslig grunnlag for å begrense Olaf Johansens eiendomsrett slik Kjell Eriksen påstår.

Det har formodningen mot seg at kommunen formløst har overdratt kirkebryggen til oppsitterne på Dybedal. Det er ikke klargjort nærmere hvem som i tilfelle er oppsittere. En slik formløs overdragelse harmonerer ikke med den nitide behandling som Arnt Andersens søknad om å overta bryggen ble undergitt i herredsstyret. En overdragelse av bryggen i 1925-26 ville også innebære at kommunen var i vanhjemmel da den i 1988 avsto sin bryggerett i forbindelse med forliket med Olaf Johansen.

Den riktige forståelse må være at kommunen beholdt sin bryggerett for at oppsitterne skulle kunne legge båtene sine der. Kommunen opprettholdt eiendomsretten i en årrekke, sålenge behovet for bryggen var der. I 1980-årene var bryggen forfalt, og kommunen avviklet bryggeretten. Bryggen tjente da ikke lenger sitt formål. De opprinnelige oppsittere var da til dels erstattet av feriegjester. Kommunen må på det tidspunkt ha vært glad over å komme ut av det mulige ansvar som den forfalne bryggen kunne medføre.

Kommunens opprinnelige bryggerett omfattet ikke stranden. Etter ordlyden i oppmålingsforretningen hadde kommunen rett til brygge og vei.

Når det gjelder det subsidiære grunnlag, anfører Olaf Johansen at den som pretenderer å ha hevdet, har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt.

Hevd er utelukket hvis man bruker tingen med en rettslig hjemmel, jf hevdsloven §5. Brukerne av bryggen har i denne saken brukt bryggen med det rettslige grunnlag at det er en offentlig brygge. Bruken startet umiddelbart etter at bryggen var oppført. Det har aldri skjedd noen endring av bryggens rettsstilling.

I rettspraksis finnes det ikke eksempler på at noen har klart å komme i en hevders posisjon i en almenning. Denne saken er en lignende situasjon. Brukernes private forestilling kan ikke tillegges vekt. Olaf Johansen hadde ingen oppfordring til å gripe inn mot bruken, sålenge kommunen hadde bryggerett.

Kjell Eriksen er derfor avskåret fra å erverve båtrett eller strandrett ved hevd.

Hvis spørsmålet om hevd skal vurderes nærmere, viser Olaf Johansen til at hevdsloven §4 oppstiller et kvalitativt krav til den gode tro. Det er vist til Rt-1929-560 og Rt-1951-217. Aktsomhetsnormen er ikke tilfredstillet ved at Kjell Eriksen trodde at brukerne hadde fått bryggen av kommunen. Han måtte ha vært kjent med kommunestyrets behandling av Arnt Andersens søknad om å overta bryggen. Det er vist til Kjell Solvangs vitneforklaring, der det fremgikk at man kjente til dette blant beboerne i Dybedalsområdet. På Hvaler har man også tradisjonelt hatt et høyt bevissthetsnivå om tingsrettslige forhold, noe som er vanlig når det er begrenset tilgang på et gode.

Når det gjelder bruken av stranden, kan heller ikke den gode tro være tilfredstilt. Det har fremgått av bevisføringen at grunneierne avskar enhver bruk av stranden som det ikke var gitt samtykke til. Det ligger i godt naboskap at det ble gitt slike samtykker. Det som skjedde var en tålt bruk av stranden i kombinasjon med bryggeretten.

Hevdstiden må eventuelt være 50 år, jf hevdsloven §8. Bruken ble etablert i en eksisterende bygge. Da hevdstiden startet, forelå det ingen synlig innretning. Det som var synlig var at bryggen falt mer og mer sammen. Det er aldri etablert noen tilstelling på denne bryggen, slik loven krever for 20 års hevdstid.

Med utgangspunkt i en hevdstid på 50 år, må Kjell Eriksens eiendommer vurderes separat. Dalbo ble fradelt i 1934 og Mellomberget i 1971. Det bestrides at opprinnelige rettigheter på gnr. 42 bnr. 9 kan oppdeles, slik at det ved fradelingene etableres to nye bryggeretter. Det er ikke tvil om at dette vil medføre en merbelastning på den tjenende eiendom.

Begge eiendommene må hevde selvstendig og hver for seg. Kjell Eriksens bruk før han ervervet eiendommene kan ikke tillegges vekt. Dette er en konsekvens av Eriksens egen påstand.

Når det gjelder Mellomberget, er det utelukket at en 50 års hevdstid kan være tilfredsstillet. For Dalbos vedkommende har Kjell Eriksen vært eier fra 1971, men eiendommen har vært skylddelt siden 1934. Når det gjelder vurderingen av Kjell Eriksens og hans hjemmelsmenns hevdsperiode, har Kjell Eriksen selv forklart at det har vært en begrenset bruk av bryggen. Før krigen hadde Karl Johansen en eke, antagelig fra ca 1929. Denne eken lå ved bryggen. Han fikk en ny eke i 1943. Karl Johansen døde i begynnelsen av 50 årene. Det var deretter ikke båt på Dalbo før i 1971, da Kjell Eriksen overtok eiendommen. Kravet til kontinuitet er derfor ikke tilfredstillet.

Når det gjelder det atter subsidiære grunnlag om alders tids bruk, er vilkåret at Kjell Eriksen og hans rettsforgjengere har gjort bruk av stranden i uminnelig tid. Alders tids bruk er avskåret hvis det er et rettslig utgangspunkt for bruken. Bruken har i dette tilfellet sitt utspring i kirkebryggen. Det er intet bevis for bruk av stranden før kirkebryggen ble bygget.

Olaf Johansen har nedlagt slik påstand:

1. I anken: 1.1 Kjell Eriksen kjennes uberettiget til å plassere sin båt på Olaf Johansens eiendom gnr. 42, bnr. 110 i Hvaler kommune. 1.2 Kjell Eriksen dømmes til å betale Olaf Johansen sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

2. I motanken: 2.1 Byrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder den materielle avgjørelse. 2.2 Kjell Eriksen tilpliktes å erstatte Olaf Johansen sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det ikke er tvilsomt at beboerne på Spjærøy frem til det ble fastlandsforbindelse i 1971 var avhengig av båt, og at det har vært behov for brygge og strandrettigheter i den forbindelse, for dem som ikke hadde egen strandlinje. Dette betyr imidlertid ikke at den enkelte beboer på Spjærøy har rettigheter på en bestemt eiendom uten et rettslig grunnlag.

Det er ikke fremkommet sikre opplysninger om hvorledes det var ordnet med brygge/båtplasser i det aktuelle området før mot sluttet av forrige århundre. Da det i 1891 ble bygget kapell på Spjærøy, ble behovet for adkomst til kapellet ivaretatt av kommunen. Hvaler kommune fikk etter avtale med daværende grunneier bryggerett på Dybedalstranden samt rett til å anlegge adkomstvei frem til kapellet. Etter at kirkebryggen var anlagt, ble den brukt som fast brygge av beboerne i Dybedalområdet, uten at kommunen synes å ha hatt bemerkninger til dette. I 1925-26 ble det bygget ny kommunebrygge. Bruken av den gamle bryggen fortsatte.

Det er ikke tinglyst noen overdragelse av bryggeretten fra kommunen til beboerne i Dybedalsområdet. Det finnes heller ikke noe annet skriftlig materiale som kan kaste direkte lys over hva som skjedde med denne bryggen etter at det ble bygget ny kommunebrygge. På bakgrunn av det som har kommet frem under bevisførselen av vitneforklaringer og dokumentasjon, finner lagmannsretten at Kjell Eriksens prinsipale grunnlag om at bryggen er overdratt oppsitterne i Dybedalsområdet, ikke kan føre frem. Lagmannsretten legger særlig vekt på at det er lite trolig at kommunen ville foreta en slik overdragelse uten at dette kom skriftlig til uttrykk. Retten viser til den grundige saksbehandling i kommunen av Arnt Andersens søknad om å få overta eiendomsretten til bryggen. Denne saksbehandlingen skjedde omtrent samtidig med at overdragelsen skulle ha funnet sted. Såfremt det ble besluttet å overdra bryggen til oppsitterne i Dybedalsområdet, ville det vært naturlig at også dette hadde kommet til uttrykk i herredsstyrets protokoller. Lagmannsretten viser videre til at det også i tilfelle er uklart til hvem bryggeretten ble overdratt. "Oppsitterne" i Dybedalsområdet er et ubestemt begrep. De som nå hevder å ha eiendomsrett til bryggen, har selv en uklar forestilling om dette, og synes å mene at bryggeretten tilhører dem som til enhver tid bruker bryggen. En slik oppfatning harmonerer etter lagmannsrettens syn best med den forståelse at kommunen beholdt bryggeretten av hensyn til beboerne i området og tillot dem å bruke bryggen slik som før, mot at de selv holdt den vedlike. Kommunens egen oppfatning synes å ha vært at kommunens bryggerett besto frem til 1988, da den ble frafalt av kommunen i henhold til forlik med Olaf Johansen. Beboerne i Dybedalområdet fikk således fortsatt tillatelse til å bruke den gamle kirkebryggen, slik de hadde gjort det siden bryggen ble bygget. Grunneieren hadde ingen foranledning til å motsette seg denne bruken, sålenge kommunen hadde beholdt bryggeretten. Bruksretten forutsatte at beboerne skulle vedlikeholde bryggen, og dette ble gjort sålenge behovet for bryggen var til stede. Etterhvert forfalt bryggen. Den indre delen av bryggen, som fortsatt står igjen, har vært brukt av dem som har hatt behov for det inntil slutten av 80-årene, da Olaf Johansen tok opp spørsmålet om bryggeretten med kommunen, slik det er redegjort nærmere for ovenfor.

Det subsidiære grunnlag om hevd bygger på den forutsetning at retten kommer til at Kjell Eriksen og hans forgjengere har brukt bryggen i forståelse med kommunen, men at kommunen har beholdt bryggeretten, slik retten har kommet til ovenfor.

Skal det hevdes, må det utøves en rådighet som er i strid med hva hevderen egentlig har rett til. Så lenge bruken er rettmessig, har eieren ikke foranledning til å gripe inn, jf hevdsloven §5. I dette tilfellet har kommunen hatt en tinglyst bryggerett. Brukerne har hatt tillatelse til å bruke bryggen av kommunen. Grunneieren har ikke hatt noen foranledning til å gripe inn mot bruken. Situasjonen i dette tilfellet har visse likhetstrekk med hevd i almenningsforhold, der det er fastslått i rettspraksis at man som hovedregel ikke kan hevde en rett som er i samsvar med den rett man utøver i almenningen. For at en slik bruk skal gi grunnlag for hevd må bruken klart ha gått utover hva en slik bruksrett gir hjemmel for, jf Rt-1986-583. Lagmannsretten finner derfor at anførselen om hevd allerede av denne grunn ikke kan føre frem, og går ikke nærmere inn på spørsmålet om de øvrige hevdsvilkårene er tilfredstillet. På bakgrunn av byrettens dom, bemerkes imidlertid at hevdstiden, etter lagmannsrettens syn, i dette tilfellet eventuelt ville ha vært 50 år, jf hevdsloven §8.

Spørsmålet om hevd av strandområdet må vurderes for seg. Det er kun krevet strandrett i strandområdet i tilknytning til bryggen. Lagmannsretten oppfatter strandretten, slik den er krevet av Eriksen, som en konsekvens av bryggeretten. Etter lagmannsrettens syn har det uansett ikke vært ført bevis for en tilstrekkelig omfattende bruk av strandområdet omkring bryggen, utover det som det er gitt tillatelse til av grunneieren. Vitnene har forklart at bruken av strandområdet har vært sporadisk, og at bruken hovedsaklig har skjedd med samtykke fra de forskjellige grunneiere.

Heller ikke påstanden om alders tids bruk kan etter lagmannsrettens syn føre frem. Også for alders tids bruk er det en betingelse at det må ha foregått en bruk som har gitt grunneieren foranledning til å gripe inn. På samme måte som under hevdsdrøftelsen ovenfor, finner lagmannsretten at det ikke har foregått noen slik bruk her. Noen bruk av stranden på Dybedal av Kjell Eriksen og hans rettsforgjengere før kirkebryggen ble bygget i 1890 årene, er ikke påberopt. Tvertimot er det fremlagt en annonse innrykket av daværende grunneier Otto Andersen om at landing på hans strand var forbudt.

Etter dette har Olaf Johansens anke ført frem, mens Kjell Eriksens motanke har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første og annet ledd, jf. §172 første ledd finner lagmannsretten at Kjell Eriksen bør erstatte Olaf Johansens omkostninger i både hovedsøksmålet og motsøksmålet for byretten og i både anken og motanken for lagmannsretten. Det samlede omkostningskrav for byrett og lagmannsrett er i henhold til advokat Bergs omkostningsoppgave kr 100625, fordelt med en halvpart på hovedsøksmålet/anken og en halvpart på motsøksmålet/motanken. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I anken:

1. Kjell Eriksen kjennes uberettiget til å plassere sin båt på Olaf Johansens eiendom gnr. 42 bnr. 110 i Hvaler kommune.

2. Kjell Eriksen tilpliktes å erstatte Olaf Johansen hans omkostninger for byretten og lagmannsretten med 50312.50 - femtitusentrehundreogtolv - 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I motanken:

1. Byrettens dom i motsøksmålet stadfestes forsåvidt gjelder den materielle avgjørelse.

2. Kjell Eriksen tilpliktes å erstatte Olaf Johansen hans omkostninger for byretten og lagmannsretten med 50312.50 - femtitusentrehundreogtolv50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.