Rt-1951-217

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-02-23
Publisert:	Rt-1951-217
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 34/1951
Parter:	Harald Nyfjell m.fl. (overrettssakfører Arvid Fossum - til prøve) mot Arne Solberg (høyesterettsadvokat Eugéne Münster).
Forfatter:	Dæhli, Berger, Wold, Kruse-Jensen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §1, Lov om bruksrettigheter (1874), Tvistemålsloven (1915) §16

Dommer Dæhli: I søksmål anlagt av Harald Nyfjell, Johan Pettersen, Karl Pettersen, Hans Nilsen, Bjarne Stenberg, Nils Olsen og Karl Engen mot Johan Olsen Solberg som eier av gnr. 90, bnr. 4 og 7, Solberg i Asker, ga Asker herredsrett (hjelpedommer Per Brunsvig med domsmenn) 5. september 1947 enstemmig dom med denne domsslutning:

«1. Harald Nyfjell, Johan Pettersen, Karl Pettersen, Hans Nilsen, Bjarne Stenberg, Nils Olsen og Karl Engen kjennes berettiget til å benytte en gangsti fra Verkenselven gjennom Solberg gård til hovedveien, og berettiget til å ha klopp over Verkenselven.

Side:218

2. Johan Olsen Solberg kjennes forpliktet til å bygge opp igjen kloppen over Verkenselven, og sette den i samme stand som den hadde da den ble revet ned.

3. I saksomkostninger skal Johan Olsen Solberg betale innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen kr. 300,- til saksøkerne in solidum.»

Johan Olsen Solberg påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 5. juni 1948 ga enstemmig dom med denne domsslutning:

«Johan Olsen Solberg eller nå Arne Solberg frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Under hovedforhandlingen i lagmannsretten ble det opplyst at Johan Olsen Solberg hadde overdradd gården til sønnen Arne Solberg.

Lagmannsrettens dom ble i sin helhet påanket til Høyesterett av alle saksøkerne med unntagelse av Nils Olsen. De ankende parter mener at dommen er bygget på feilaktig vurdering av de faktiske omstendigheter og at rettsanvendelsen er gal. De ankende parter påstår:

«I. I avvisningsspørsmålet: Saken fremmes.

II. I realiteten:

1. Harald Nyfjell, Johan Pettersen, Karl Pettersen, Hans Nilsen, Bjarne Stenberg og Karl Engen kjennes berettiget til å benytte en gangsti fra Verkenselven gjennom Solberg gård til hovedveien, og berettiget til å ha klopp over Verkenselven.

2. Johan Olsen Solberg kjennes forpliktet til å bygge opp igjen kloppen over Verkenselven, og sette den i samme stand som den hadde da den ble revet ned.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Arne Solberg har vist til lagmannsrettens dom og påstått at saken avvises på grunn av at ankegjenstandens verdi ikke er kr. 5 000,-.

Etter at Høyesterett besluttet i samsvar med tvistemålslovens §16 å fremme saken uten omsyn til ankegjenstandens verdi, påstår Arne Solberg stadfestelse av lagmannsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger.

Etter lagmannsrettens dom har det vært foretatt bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett den 10. og 12. mai og 2. og 16. juni 1949.

Jeg viser om saksforholdet til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Saken gjelder ikke bare retten til å ha klopp over Verkenselven mellom de to gårdene Holsten og Solberg og bruk av en gangsti på gården Solbergs grunn et kort stykke vei opp fra elven til en driftsvei fra stien til tunet på Solberg, men også retten til å gå på denne driftsveien og gjennom tunet på gården Solberg og videre på dennes kjørevei (atkomstvei) til hovedveien (Heggedalsveien). Det er på det rene at bruken av gangstien og Solbergs veigrunn ikke har vært eller er nødvendig som atkomst til hovedveien for

Side:219

de ankende parters eiendommer eller de gårder de er utskilt fra på sydsiden av Verkenselven, og heller ikke har bruken av gangstien og veigrunnen vært nødvendig for driften av noen av eiendommene i grenden eller for utnyttelse av særlige rettigheter eller herligheter tilliggende eiendommene. Disse eiendommer har nemlig alle fra tidligere en naturlig atkomst til hovedveien på den kjøreveien som leder fra hovedveien sydover over Verkenselven ved den tidligere plass Brualøkka og videre på sydsiden av elven og Holsten østover forbi Engen for til slutt å gå nordover og krysse elven og føre frem til hovedveien ved Strømsnes. Gangstien og passasjen over Solberg har for dem som har gått der fra eller til brukene på sydsiden av Verkenselven, gjort tjeneste som en snarvei som har gjort veien litt kortere til hovedveien på et punkt østenfor det sted hvor Solbergs atkomstvei til hovedveien munner ut i denne, dvs. særlig for barna som skulle til skolen. Skolen holdt etter hvert til på forskjellige steder, på Brualøkka ved Verkenselven, og på Hauger og Solberg ved hovedveien, før den fra 1909 til 1916 var på selve Solberg gård. Senere var skolen igjen på det sted ved hovedveien hvor den nåværende Solberg skole ligger. Fra 1918 av er de ankende parter Hans Nilsens og Bjarne Stenbergs bruk samt den tidligere part i saken, Nils Olsens parsell blitt utskilt fra eiendommer på sydsiden av Verkenselven. Og for forholdsvis kort tid siden er det blitt butikk (samvirkelag) ved hovedveien like vestenfor innkjørselen til Solberg gård. Dette har medført at bruken av stien etter hvert har øket og at den er blitt brukt mer også av voksne mennesker.

Etter min oppfatning fremgår det ikke av bevisene i saken at de ankende parter eller noen annen boende på sydsiden av Verkenselven har gått over gården Solberg i hevdstid i den tro at han utøvet en for ham selv eller en for hans eiendom ervervet rett til å gjøre det. Heller ikke er det grunn til å anta at bruken har vært utøvet i den tro at det forelå en virkelig rett for almenheten til å gjøre det. Noe behov som begrunnet en slik rett, forelå heller ikke. Det eneste naturlige er å oppfatte forholdet slik at de ankende parter og andre for hvem det var bekvemt, har gått over gården Solberg på den måten som det er vanlig på landet, i tillit til eierens imøtekommenhet når det gjelder gående som ikke volder skade av noen som helst betydning og som ikke legger for dagen at de mener å gjøre en rett gjeldende. Uten å legge noen særlig vekt på det vil jeg i denne forbindelse nevne at kloppen, som opp igjennom årene har ligget over elven mellom gårdene Holsten og Solberg, og som av og til har vært fjernet eller i dårlig forfatning, har vært primitiv inntil det i 1946 ble bygget en solid gangbro. Denne rev eieren av Solberg straks ned. Kloppen mellom nabogårdene Solberg og Holsten kunne for øvrig ikke sies å vise annet enn en bekvem atkomst mellom de to gårder. Fra tid til annen har gangstien også vært pløyet over. Endelig fremgår det etter min oppfatning av bevisene i saken at de tre foregående eiere av gården Solberg ved forskjellige anledninger ned gjennom årene har lagt for dagen overfor skolebarn og andre som har gått over eiendommen, at de ikke hadde rett til det. Dette

Side:220

har tidligere vært gjort også av eieren av Holsten gård når det gjelder den delen av stien mellom de to nabogårder som ligger på Holstens grunn.

Jeg vil tilføye at det ikke kan påståes at den stien som var gjenstand for en rettstvist mellom Frydenlund og Nyfjell (pådømt av sorenskriveren i Aker 14. juli 1924) gjelder en fortsettelse av gangstien mellom gårdene Solberg og Holsten.

Etter det jeg har nevnt er både hevd og alders tids bruk utelukket som rettserverv i det foreliggende tilfelle. Jeg viser for øvrig til høyesterettsdommer i Rt-1903-504 og 1929 560, som gjelder lignende tilfelle.

Etter resultatet må de ankende parter betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Harald Nyfjell, Johan Pettersen, Karl Pettersen, Hans Nilsen, Bjarne Stenberg og Karl Engen en for alle og alle for en til Arne Solberg 1 500 - femten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Wold, Kruse-Jensen og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer Per Brunsvig med domsmenn Sverre Frogner og Brynjulf Ekeland):

Saken gjelder en tvist om saksøkernes rett til gangsti over saksøktes eiendom gnr. 90, bnr. 4 og 7, Solberg, fra Verkenselven opp til og over saksøktes tun og videre opp til hovedveien Dikemark-Heggedal.

Saksøkerne, Harald Nyfjeld, Johan Pettersen, Karl Pettersen, Hans Nilsen, Bjarne Stenberg, Nils Olsen og Karl Engen mener at den omtvistede vei har vært brukt langt tilbake i tiden og at de tidligere eiere av saksøkernes eiendommer har hevdet den omtvistede veirett allerede før loven om visse bruksrettigheter over fremmed eiendom av 23. mai 1874 trådte i kraft. Saksøkerne har også anført at retten til å bruke gangstien er hjemlet ved alders tids bruk. Videre har de anført at bruken er knyttet til en synlig og for brukens skyld anbrakt innretning, nemlig en klopp over elven, slik at veiretten også har kunnet hevdes etter vilkårene i §1 i loven av 23. mai 1874. Saksøkte har bestyrt sin eiendom fra 1911 og eid den siden 1917 uten at han har protestert mot saksøkernes bruk av gangstien før i 1946 da han uten videre rev ned kloppen og forbød saksøkerne å bruke stien. Kloppen besto da av fire jernrør med klosser mellom og trebord oppå samt rekkverk. Saksøkerne mener at saksøkte må tilpliktes å bygge kloppen opp igjen i samme stand som den var da han rev den ned. - - -

Saksøkte, Johan Olsen Solberg, har benektet at gangstien har vært

Side:221

noen heftelse på hans eiendom. Han mener at bruken av stien har vært en uskyldig nyttesrett som han tidligere ikke fant grunn til å protestere mot. Nå er imidlertid trafikken blitt for stor. Saksøkte har forklart at han har brukt jorden i alle år og pløyd den opp, men avlingen er blitt tråkket ned. Stien flyttes etter som det passer folk å gå. Han mener at bruken av stien med trafikk over tunet er meget generende for ham. - - -

Retten skal bemerke:

Den omtvistede gangsti går fra Verkenselven og ca. 150 m. på en høyderygg opp til saksøktes eiendom Solberg, deretter over gårdsplassen og videre opp gårdens kjørevei til hovedveien. Etter rettens skjønn utgjør den nevnte høyderygg et naturlig dele mellom 2 dyrkningsfelter. På den annen eide av elven går gangstien på eiendommen Holsten og rett ovenfor elven er et svaberg tydelig nedslitt etter mange års fottråkk. Der hvor kloppen gikk over elven, står på Holstens grunn en lyktestolpe som distriktets Vel-forening satte opp for ca. 10 år siden.

Saksøker nr. 1, Harald Nyfjeld, født i 1884, og saksøker nr. 2, Johan Pettersen, født 1898, har begge forklart at den omtvistede klopp og gangsti har vært brukt så lenge de kan huske. Selv brukte de stien som guttunger, bl.a. som skolevei, Harald Nyfjeld har også forklart at hans mor som døde 88 år gammel i 1936 - født 1848 - har fortalt at hun kom til Nyfjeld som voksen og at hun hadde brukt denne veien i alle år.

I en fremlagt dom avsagt av Aker herredsrett den 14. juli 1924 er nevnt at det ansees godtgjort at eiendommen Nyfjeld var utskilt som selvstendig bruk allerede i 1814. Nevnte sak gjaldt en tvist om en vei mellom Harald Nyfjeld og Johan Pettersen som begge er saksøkere i nærværende sak. Ved dommen av 1924 ble fastslått at eieren av Nyfjeld hadde hevdet denne veirett allerede før loven av 1874 trådte i kraft.

Harald Nyfjeld og Johan Pettersen har forklart at den i saken av 1924 omhandlede vei var en del av den gangsti som nærværende sak gjelder. Saksøkte har protestert mot dette. Etter befaringen av terrenget anser imidlertid retten det for overveiende sannsynlig etter terrengets beskaffenhet at den i nærværende sak omtvistede gangsti er en naturlig fortsettelse av den vei som er omhandlet i dommen av 1924. Dommen må derfor ansees for et sterkt indisium for at også retten til den nå omtvistede gangsti var hevdet allerede før loven av 1874 trådte i kraft. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å bygge på at slik hevd foreligger, idet retten til gangstien i hvert fall må være hjemlet ved alders tids bruk.

Det er på det rene at det allerede tidlig i forrige århundre var flere eiendommer på vestsiden av elven. Etter terrengets beskaffenhet anser retten det rimelig at disse eiendommer har benyttet den omtvistede sti. Etter de foreliggende opplysninger har også kloppen og gangstien vært brukt helt tilbake i det forrige århundre uten at det nå har kunnet opplyses hvorledes denne bruken i sin tid begynte. Saksøkerne har antydet at det er sannsynlig at brukerne opprinnelig har fått tillatelse av den tidligere eier av eiendommen Solberg, men noe bevis for dette er ikke ført. Det nedslitte svaberg på vestsiden av overgangen over elven og de gamle stener i «brokaret» på vestsiden tyder etter rettens mening

Side:222

på at det har vært ferdsel over denne veien i atskillig tid tilbake. Saksøkte har forklart at da han overtok eiendommen i 1911 var kloppen og stien i bruk uten at han protesterte før i 1946. Retten finner etter disse opplysningene at det er all grunn til å anta at den omtvistede klopp og gangsti har vært benyttet langt tilbake i forrige århundre uten at opprinnelsen nå kan bringes på det rene, og at saksøkerne og deres rettsforgjengere gjennom alders tids bruk har ervervet denne rett til å benytte den omtvistede gangsti.

Hva spesielt kloppen over Verkenselven angår skal retten bemerke at den anser det på det rene at saksøkerne har hevdet rett til bruk av kloppen. Denne kloppen er nemlig en «stadig for Brugens Skyld anbragt Indretning», slik at retten til bruk av den kan hevdes uhindret av loven av 23. mai 1874. Retten finner det her tilstrekkelig at saksøkte selv har forklart at kloppen var i bruk da han overtok eiendommen i 1911 og at han til dels selv har solgt tømmerstokker til saksøkerne som de har benyttet til fornyelse av kloppen. Retten anser det utvilsomt at saksøkerne i god tro hadde benyttet denne klopp i mer enn 20 år da saksøkte i 1946 protesterte mot bruken og rev kloppen ned. Det er derfor etter rettens mening utvilsomt at saksøkerne hadde hevdet retten til bruk av denne klopp og saksøktes nedrivning var uberettiget. Han må derfor nå dømmes til å bygge kloppen opp igjen i samme stand som den var da han rev den ned i 1946. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Bernh. Leivestad og Kr. Strømsted og sorenskriver J. Aagaard):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn hervedsretten, og skal uttale følgende:

Ankemotpartens eiendommer er skyldsatt til følgende tider:

1. Harald Nyfjeld, gnr. 893, 5/9 1845.

2. Johan Pettersen » 894 1854.

3. Karl Pettersen » 897, 10/10 1899.

4. Hans Nilsen » 8910, 7/10 1918.

5. Bjarne Stenberg » 8911 10/12 1922.

6. Nils Olsen » 8914, 4/5 1928.

7. Karl Engen » 885, 24/9 1904.

Det er på det rene at samtlige har annen atkomst til hovedveien

- Heggedalsveien-. Gangstien er kun en snarvei som for tiden har den betydning at den korter noe av på veien til handelsmannen og skolen.

Det er ved partsforklaringene og vitneforklaringene godtgjort at stien over Solberg er gammel. Således har første vitne Martin Hansen, født xx.xx.1878, som til han var 17-18 år gammel bodde et steds 5 minutters vei ovenfor motparten Nyfjeld gått til skolen på omtvistede gangsti. Det var klopp allerede da, men etter vitnets mening var det ikke brokar den gangen, og kloppen gikk på skrå, idet utgangspunktet på Solbergsiden lå høyere enn endepunktet på Holsten.

Hvem som har anlagt kloppen, to-tre stokker lagt over Verkenselven - er det ikke opplysning om, men da det ikke var noen interesse

Side:223

på vestsiden for gården Solberg, er det sannsynlig at kloppen er istandbrakt av folk fra vestsiden.

Det er iallfall på det rene at stokkene til kloppen en gang er fornyet av folk fra vestsiden. Den klopp som Solberg rev ned i 1946 og som var mer forseggjort enn de som før var, er oppført av folk fra vestsiden, nemlig av motparten. Den var helt ny da den ble revet.

Det er fra motpartens side gjort gjeldende at alle på vestsiden som eier gamle eiendommer eller parseller derfra har rett til å nytte stien.

Det er på det rene at det ikke foreligger noe dokument som hjemler noen av ankemotpartene rett til stien.

Lagmannsretten har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å anta at bruken av stien fra motpartenes side er skjedd i den tro, at den var en særrett for deres respektive eiendommer, hvorfor hverken alders tids bruk eller hevd kan påberopes.

2 av motpartene, nr. 4 Hans Nilsen Eriksrudbråten og nr. 6 Nils Olsen har forklart under hovedforhandlingen, at de mente å kunne gå stien når alle andre gikk den. Første vitnes prov viser at han som ikke bodde på noen eiendom, som nå tilhører noen av ankemotpartene, nyttet stien da han gikk på skolen.

Etter fotografiet er det ikke andre eiendommer enn ankemotpartenes som er således beliggende, at de skulle ha interesse av å nytte stien, bortsett fra gården Holsten på hvis grunn det ene endepunkt av kloppen var og en eiendom Engen som ligger ved veien mellom ankemotpartene nr. 5 og 7. Om disse 2 eiendommer også har gjort bruk av stien er det ikke nærmere opplysninger om, men forholdet er således iallfall at praktisk talt alle for hvem det er en snarvei har nyttet den. Det ligger derfor nærmest å anta at bruken av stien er skjedd på grunnlag av en villighet fra Solbergs eieres side, og ikke betegner noen særrett for noen av ankemotpartene. Retten henviser til: Rt-1897-375, Rt-1903-504, Rt-1919-852, Rt-1929-560.

Etter vitnet Martin Hansens forklaring må det antas at Arne Solberg, svigerfar til Johan Solberg, har sagt til vitnet eller andre skoleunger, at de skulle gå rundt og ikke over eiendommen, men noen alvorlig protest synes ikke å ha vært nedlagt før der kort tid før kloppen i 1946 ble revet ble satt opp plakat med forbud om ferdsel etter stien.

Det er nok så at Johan Solberg en gang i sin eiertid har solgt tre stokker, som ble nyttet til å fornye kloppen, men mot hans benektelse tør ikke retten anta, at han før handelen var sluttet var på det rene med, at de tenktes anvendt til ny klopp. Men selv om han måtte ha skjønt at så var tilfellet, kan ikke deri ligge noen bindende erkjennelse for at han anså seg forpliktet til å tåle stien.

Det har vært pløyet over stien på Solbergs grunn, noe som også taler mot at Solberg anså seg forpliktet til å tåle den.

Etter hvert som det er blitt flere oppsittere som nytter stien er ulempen ved å tåle stien blitt større og etter at sykler kom i bruk volder også dette en ulempe, idet det er trangt mellom husene ved innkjørselen til gårdsplassen på Solberg, således at sykler som får god fart nedover fra Heggedalsveien inn på gårdsplassen betyr en risiko ved ferdselen mellom gårdens hus.

Side:224

Den bruk av gangstien som folk fra ankemotpartenes eiendommer har øvet, og som etter rettens før uttalte oppfatning som sitt grunnlag har en stilltiende tillatelse til ferdsel inntil videre, må Solberg nå være berettiget til å bringe til opphør. Solberg blir å frifinne. Da retten finner at ankemotpartene har hatt rimelig grunn til å prøve spørsmålet om de hadde noen på alders tid eller hevd grunnet rett til stien, blir saksomkostninger ikke å tilkjenne. - - -