LE-1993-284
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-31 |
| Publisert: | LE-1993-00284 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00284 A. |
| Parter: | Ankende part: Hilde og Finn R. Mosteid (Prosessfullmektig: Advokat Tor Stiklestad, Askim). Motparter: Elisabeth Løkkevik Per Kr. Løkkevik Grethe Arnfløtt Sigmund Arnfløtt (Prosessfullmektig: Advokat Knut S. W. Engebretsen, Fredrikstad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Lagdommer Jørgen Fredrik Moen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §15, §356, §358, §175, §180 |
Saken gjelder spørsmål om ankegjenstandens verdi, tvistemålsloven §356.
Fredrikstad byrett avsa den 13. oktober 1992 dom med slik domsslutning:
1. De saksøkte frifinnes.
2. Finn Mosteid tilpliktes å erstatte Elisabeth Løkkevik, Per Kristian Løkkevik, Grethe Arnfløtt og Sigmund Arnfløtt sakens omkostninger med kr 22500 - tjuetotusenfemhundre - kroner, innen 14 - fjorten - dager.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Hilde og Finn R. Mosteid har anket dommen og har anført at ankegjenstanden har en høyere verdi enn 20000 kroner, slik at tvistemålsloven §356 ikke avskjærer dem fra å få saken prøvet av lagmannsretten. En subsidiær søknad om samtykke etter samme paragraf er avslått av førstelagmannen i brev av 8 januar 1993. Lagmannsretten må derfor prøve ankegjendstandens verdi.
De ankende parter - Hilde og Finn R. Mosteid - har i spørsmålet om ankegjenstandens verdi anført:
Tvisten gjelder bruksrett til en sti/gangvei til en hytteeiendom. Verdien av ankegjenstanden må derfor beregnes etter den bruksverdi den har for rettighetshavere,hytteeierne. Denne verdien overstiger 20000 kroner. Stien ble opparbeidet i 1946 - 1950 og er frem til 1991 benyttet som adkomst til hytteeiendom. Det er ingen bilvei helt frem til hytta. Stien har derfor stor betydning for dem som bruker hytta. Den gir bl.a. lettere adkomst til strand og forrretninger m.v.
Verdien er uavhengig av hvem som eier hytta. Ved eventuelt salg vil rettigheten ha betydning for prisen. Skal verdien vurderes ut fra differansebetraktninger, er det" ikke usaklig å hevde at stiretten betyr mer enn 20000 kroner i prisforskjell i forhold til verdien av hytten uten stirett".
Ankemotpartene, Elisabeth Løkkevik, Per Kristian Løkkevik, Grethe Arnfløtt og Sigmund Arnfløtt har anført:
Ankegjenstandens verdi er mindre enn 20000 kroner. Hensett til at de ankende parters eiendom er tilsikret annen fullt tjenelig vei som forlengst er opparbeidet og benyttet, påvirkes verdien av den ankende parts eiendom marginalt av stien. Det er liten grunn til å anta at en kjøper vil legge noen som helst vekt på hvorvidt eiendommen har en snarvei over nabogrunn i tillegg til en opparbeidet og vanlig benyttet adkomst annet sted på eiendommen.
Lagmannsretten legger til grunn at det til Mosteids hytteeiendom gnr. 119 bnr. 63 i Onsøy er tinglyst en kontraktfestet rett til parkering og gangvei. Denne veien er opparbeidet. Tvisten gjelder om det til hytteeiendommen i tillegg eksisterer hevdet rett til en sti/gangvei - en snarvei - på grensen mellom gnr. 119 bnr. 58 og 68 i Onsøy. Både den opparbeidete veien og stien går over en relativt kort strekning.
Ved fastsettelsen av ankegjenstandens verdi legges de ankende parters oppgave til grunn, så fremt den ikke finnes uriktig, tvistemålsloven §15. Utgangspunktet for verdiberegningen er den økonomiske interesse de på anketidspunktet har av å vinne saken. Selv etter et romslig skjønn,jf Schei: Tvistmålsloven I,s. 37 finner lagmannsretten de ankende parters verdioppgave påtakelig uriktig, jf Rt-1990-352. Etter lagmannsrettens vurdering har snarveien ikke 20000 kroner i bruksverdi for hytteeiendommen. Prisdifferansen ved evenstuelt salg - med eller uten snarveien - ville etter lagmannsrettens skjønn heller ikke beløpe seg til 20000 kroner. Ved skjønnsutøvelsen har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på at tvisten gjelder en ekstravei - en snarvei - til en fritidseiendom og at det ikke er betydelig lengdeforskjell på de to veiene.
Etter dette blir anken å avvise i medhold av tvistemålsloven §356, da det som opplyst heller ikke foreligger samtykke.
Ankemotpartene har krevet saksomkostninger. Med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 pålegges den ankende part å erstatte ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Omkostningsoppgave er ikke inngitt. Omkostningene settes til 3000 kroner, som alt er salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hilde og Finn R. Mosteid en for begge og begge for en 3000 - tretusen - kroner til Elisabeth Løkkevik, Per Kristian Løkkevik, Grethe Arnfløtt og Sigmund Arnfløtt innen 2 - to - uker fra kjennelsen er forkynt.