LE-1993-3224
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-20 |
| Publisert: | LE-1993-03224 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. 92-03168 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-03224 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per O. Bjørnsen, Sandvika). Motpart: Dressmann A/S (Prosessfullmektig: Advokat Magne Mjaaland, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erik Melander, formann 2. Lagdommer Sissel Rydmann Langseth 3. Lagdommer Erik Møse |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, §156, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §87, §61, §67 |
Ved stevning av 23. desember 1992 anla A søksmål mot sin tidligere arbeidsgiver, Dressmann A/S, med krav om erstatning for angivelig usaklig oppsigelse. Asker og Bærum herredsrett avsa 9. september 1993 dom i saken med slik domsslutning:
1. Dressmann A/S frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Dommen ble 17. september 1993 forkynt for A ved hans daværende prosessfullmektig. En annen advokat i samme advokatfirma innga ankeerklæring 3. november 1993. I brev av 9. november 1993 gjorde herredsretten oppmerksom på at ankefristen etter arbeidsmiljøloven §61C var oversittet, og satte frist for uttalelse og eventuell oppreisningsbegjæring.
I prosesskrift av 17. november 1993 - innenfor den fastsatte frist - anfører A prinsipalt at ankefristen for saken er to måneder, siden saken ikke gjelder tilsidesettelse av usaklig oppsigelse, men bare krav om erstatning. Behovet for en rask avgjørelse, som er bakgrunnen for den kortere ankefrist i oppsigelses- og avskjedsforhold, er ikke det samme i en ren erstatningssak.
Selv om han foreløpig ikke har gjort gjeldende andre grunnlag for erstatning enn at oppsigelsen er usaklig, kan slike andre grunnlag tenkes å foreligge. Han forbeholder seg å anføre at arbeidsmiljøloven §67 er overtrådt, og at dette er et støtteargument for erstatningskravet.
Hverken stevningen, dommen, forkynnelsesdokumentene eller andre dokumenter i saken gir utrykk for at saken er en arbeidsrettssak. Den ble anlagt ved Asker og Bærum herredsrett som hjemting for Dressmann A/S.
Subsidiært - for det tilfelle at ankefristen er en måned - begjærer A oppreisning for fristoversittelsen i medhold av domstolsloven §153, jfr §156. Han viser til Rt-1986-318. Høyesteretts kjæremålsutvalg gir her uttrykk for at feil som skyldes prosessfullmektigen ikke skal ramme parten i denne type saker. Følgelig skal det gis oppreisning når - som her - parten er uten skyld i fristoversittelsen.
Det er lite betenkelig å gi oppreisning i det aktuelle tilfelle, i motsetning til i saker om oppsigelse, hvor arbeidstakeren vanligvis enten står i stillingen eller krever seg gjeninnsatt.
Det må også kunne tillegges vekt at det er begrunnet tvil om ankefristen, og at herredsretten ikke har orientert om hvilken frist som gjelder, jfr. tvistemålsloven §87.
I tillegg kommer sakens spesielle karakter. A er en eldre person som blir avskåret fra å få prøvet sin sak for ytterligere en instans dersom oppreisning nektes.
Saken er dessuten tvilsom, jfr. herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Videre fremkommer en ny anførsel i ankeerklæringen.
Dressmann A/S er en del av et stort konsern. Det kan ikke være noen spesiell belastning for selskapet om A får anledning til å prøve sin sak for lagmannsretten.
Det vises også til Bratholm/Hov: Sivil rettergang, side 386, hvor det settes spørsmålstegn ved rimeligheten av at prosessfullmektigens feil skal komme hans part til skade.
A har nedlagt slik påstand:
A gis oppreisning mot oversittelse av ankefristen over Asker og Bærum herredsretts dom i saken 316892 A.
Ankemotparten, Dressmann A/S, har i anketilsvaret prinsipalt krevet anken avvist som for sent fremsatt, og har i det vesentlige anført:
Det er åpenbart at ankefristen på en måned i arbeidsmiljøloven §61C siste ledd kommer til anvendelse. Fristoversittelsen må legges As prosessfullmektig til last. For at oppreisning skal gis, kreves det da at det foreligger særlige omstendigheter. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1986-318 gir ikke grunnlag for en slik tolkning som den ankende part foretar. De øvrige argumenter A anfører til støtte for oppreisning er for en stor del uten relevans.
Det moment at A er en eldre person som blir avskåret fra å prøve sin sak for en ny instans, kan ikke tillegges noen betydning. A er født xx.xx.1927, og har ett år igjen til han når folketrygdloven pensjonsalder, og han er berettiget til arbeidsledighetstrygd inntil oppnådd pensjonsalder. Hans økonomiske situasjon pr. idag må - på bakgrunn av det som fremkom under hovedforhandlingen for herredsretten - betegnes som akseptabel.
At det i ankeerklæringen fremkommer en ny anførsel, er ikke noe moment som taler for oppreisning. Det var ikke noe til hinder for å gjøre anførselen gjeldende under herredsrettens behandling av saken.
Ankemotparten kan heller ikke se at det har noen betydning for oppreisningavgjørelsen at Dressmann A/S er en del av et stort konsern.
Dressmann A/S har i avvisnings- og oppreisningssaken nedlagt slik påstand:
1. Saken avvises.
2. Dressmann A/S tilkjennes saksomkostninger med kr 4000,- i avvisningsspørsmålet.
I senere prosesskrift av 31. januar 1994 har A vist til Rt-1993-1091, hvor det uttales at det ikke er avgjørende hvorledes saken benevnes av parter og domstol. Han har fremmet et erstatningssøksmål. Som nevnt i anken, er det mulig at søksmålet også kan grunnes på annet enn at oppsigelsen var usaklig. Videre er vist til at A har ny prosessfullmektig, som mottok oppdraget først mer enn en måned etter at dommen var forkynt.
Dressmann A/S har i prosesskrift av 10. februar 1994 bemerket at skifte av prosessfullmektig internt innen advokatfirmaet Brækhus & Co neppe er noe argument for å gi oppreisning.
Lagmannsretten bemerker:
Herredsretten har forkynt ankeerklæringen og prosesskriftet av 17. november 1993 for ankemotparten med pålegg om anketilsvar, og ved mottagelsen av tilsvaret oversendt saken til lagmannsretten uten selv å ta stilling til oppreisningsbegjæringen. Etter omstendighetene finner lagmannsretten selv å burde avgjøre de spørsmål saken reiser som første instans.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at ankefristen i arbeidsmiljøloven §61C gjelder i dette tilfelle, og at anken dermed er erklært for sent. Dette er også lagt til grunn i herredsrettens brev til advokat Bjørnsen av 9. november 1993. Det må bero på en inkurie når herredsretten i sitt oversendelsesbrev til lagmannsretten opplyser at anken anses rettidig innkommet. Lagmannsretten viser til at saken i stevningen angis å gjelde "erstatning for usaklig oppsigelse", og at det egentlige tvistetema har vært om oppsigelsen var usaklig. Herredsretten har hele tiden behandlet saken som en arbeidsrettssak, og har bl.a. rettet forespørsel til partene om hvorvidt saksøkte krever forhandlinger i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 2 annet ledd, samt oppnevnt meddommere fra det særskilte arbeidslivskyndige utvalg, under henvisning til arbeidsmiljøloven §61C.
Etter dette oppstår spørsmålet om vilkårene foreligger for å gi oppreisning for fristoversittelsen. Etter domstolsloven §153 kan "den, som har forsømt en frist ... og derved er blit avskaaret fra en proceshandling, kræve opreisning mot forsømmelsen og ny frist ... fastsat, hvis han gjør det sandsynlig, at forsømmelsen ikke kan lægges ham selv eller hans lovlige stedfortreder procesfuldmægtig til last, eller hvis særlige omstændigheter ellers taler for opreisning og forsømmelsen ikke er forsætlig".
Lagmannsretten legger til grunn at fristoversittelsen her skyldes uaktsomhet av en av As prosessfullmektiger (eller begge). Retten kan da bare gi oppreisning dersom det foreligger særlige omstendigheter som taler for dette.
Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at kjennelsen i Rt-1986-318 gir uttrykk for at oppreisning skal gis når partene selv er uten skyld i fristoversittelsen. Det som fastslås i den nevnte kjennelse er bare at byretten og lagmannsretten ikke hadde bygget på en uriktig lovforståelse når det ved den skjønnsmessige avgjørelse av om oppreisning skulle gis, var tatt hensyn til at det var prosessfullmektigen og ikke parten selv som hadde utvist uaktsomhet.
Lagmannsretten finner ikke at de anførte grunner er tilstrekkelig tungtveiende til at oppreisning bør gis.
Som det fremgår av bemerkningene ovenfor, er lagmannsretten ikke enig i at det her er begrunnet tvil om hvilken ankefrist som gjaldt. Herredsrettens veiledningsplikt etter tvistemålsloven §87 er ikke forsømt i den aktuelle sak, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind I, side 210-11.
Saken har riktignok en viss prinsipiell interesse ved at den bl.a. gjelder arbeidsgiverens prioritering av sosiale hensyn på bekostning av ansiennitetsprinsippet, men lagmannsretten anser det svært tvilsomt om anken kunne ha ført frem. Det vises til Høyesteretts dom i Rt-1986-879 (Hillesland-dommen), og til bedriftens anførsel om at fysisk styrke er nødvendig for utførelse av arbeidet etter omleggingen.
Etter dette tas oppreisningsbegjæringen ikke til følge, og anken blir dermed å avvise.
Dressmann A/S har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175 første ledd. Omkostningsbeløpet er oppgitt til 4000 kroner. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Dressmann A/S' meget utførlige imøtegåelse av den ankende parts prosesskrift av 17. november 1993 var nødvendig for å få saken betryggende utført. Omkostningsbeløpet fastsettes skjønnsmessig til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oppreisningsbegjæringen tas ikke til følge.
2. Anken avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 2000 - totusen 00/100 kroner til Dressmann A/S.