LE-1993-531
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-04 |
| Publisert: | LE-1993-00531 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-00156 A/15 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00531 A. |
| Parter: | Ankende part: Oslo Sporveier AS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Haugan). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jon Alshus). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Jørgen Fredrik Moen. Ekstraord. lagdommer Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, Tvistemålsloven (1915) §176, §213, Jernbaneansvarslova (1977) §3 |
Saken gjelder spørsmålet om Oslo Sporveier er erstatningspliktig på grunn av en skade som A hevder å være blitt påført ved en ulykkeshendelse ved Smestad stasjon på Røabanen i Oslo. Ulykken skal ha skjedd om kvelden den 4. oktober 1986 da han kom syklende over planovergangen ved Smestad stasjon fra sitt hjem i Husebyveien for å handle i kiosken ved bensinstasjonen på Smestad. Planovergangen var imidlertid i løpet av de siste dager blitt stengt med et gjerde mellom trikkeskinnene, og A hevder å ha syklet med hodet inn i gjerdet eller overliggeren over dette.
Oslo byrett avsa dom i saken den 11. november 1922 med slik domsslutning:
1. AS Oslo Sporveier er ansvarlig for de medisinske og ervervsmessige skader A pådro seg ved trafikkulykke 4 oktober 1986.
2. AS Oslo Sporveier dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 92000,- nittitotusen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to -uker fra forkynnelsen av dommen.
Søksmålet var opprinnelig også reist mot Røa Gjerdefabrikk AS. Saken mellom Røa Gjerdefabrikk og A ble imidlertid hevet for byretten.
Oslo Sporveier har i rett tid anket dommen til lagmannsretten og A har tatt til motmæle. Ankeforhandling i saken ble holdt i Oslo 25. og 26. oktober 1994. Ankemotparten møtte og avgav forklaring. For Oslo Sporveier møtte Risk Control Manager John Skjefstad som avgav forklaring som vitne, men fulgte forhandlingene jfr. tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt i alt fire vitner, og retten var på åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Hva saken gjelder fremgår av byrettens dom som lagmannsretten viser til. Saken står for det vesentlige i samme stilling som for byretten. Saken ble delt i byretten. Ankesaken gjelder derfor utelukkende om Oslo Sporveier er erstatningsansvarlig og i tilfelle for hvor stor del av skaden, ikke eventuell erstatningsutmåling
Den ankende part, Oslo Sporveier AS har i det vesentlige gjort gjeldende:
Oslo Sporveier fikk ikke varsel om ulykken før ved telefonsamtale den 13. januar 1987, og brev den påfølgende dag, altså mer enn to måneder etter at ulykken skal ha skjedd. Det var ingen vitner til ulykken, og etter Oslo Sporveiers oppfatning kan ikke ulykken ha skjedd slik som A har forklart. Det fremgår av den fremlagte legeerklæring fra dr. Ødegaard at han skal ha blitt konsultert om "ettermiddagen", og at A var blitt påført et mindre kutt over høyre øye og noen skrubbsår i pannen i tillegg til at han virket noe omtåket. Etter Oslo Sporveiers mening er det ganske usannsynlig at A ikke ble påført større skader dersom han virkelig traff gjerdet med den fart som han selv hevder å ha hatt, nemlig ca 25 km/t. Attesten fra dr. Ødegaard er heller ikke forenlig med at skaden skal ha skjedd ca kl. 2100 om kvelden. Etter middag er ikke kl 2100. Da er det etter vanlig språkbruk blitt kveld.
Den ankende part vil ikke utelukke at A er blitt påført en skade denne kvelden, men mener at han ikke har ført bevis for at skaden ble påført ham slik han hevder. Han har også i andre tilfeller meldt skader som han er blitt tiltalt for forsikringsbedrageri for å ha meldt. Etter den ankende parts mening er As troverdighet liten, og hans økonomiske stuasjon var slik at en erstatningsutbetaling kunne komme vel med.
Subsidiært anfører Oslo Sporveier at selv om A skulle være påført en slik skade som han har hevdet, er ikke denne påført ham på noen måte som Oslo Sporveier kan pålegges erstatningsansvar for. For lagmannsretten hevdes det ikke at Oslo Sporveier har objektivt ansvar for en slik ulykke, og Oslo Sporveier mener at ulykken heller ikke kan bebreides selskapet som uaktsomt hva enten man bygger på arbeidsgiveransvaret eller på et kontrollansvar. Arbeidet med gjerdeoppsettingen var overlatt til Røa gjerdefabrikk, og det er ikke påvist noen feil ved dette. Da As påståtte uhell inntraff var gjerdet ferdig. Situasjonen for A var altså en helt annen enn den som gjaldt da Egge og Gjessing kjørte på overliggeren. Da pågikk arbeidet ennå, og nettingen ikke var montert. Oslo Sporveier kan ikke bebreides dersom det var slik at gjerdet gjennom sabotasje var tatt bort helt eller delvis slik at skolebarn og andre som mislikte at de måtte gå en omvei, kunne komme igjennom. Kontrollen med at gjerdet og annet rundt og omkring skinnegangen er i orden, var i praksis overlatt til vognførerne, og disse har ikke rapportert noe hærverk. Gjerdet kan i alle fall ikke være fjernet i et slikt omfang at ikke A burde ha sett det, og uansett må Oslo Sporveier være uten ansvar for slike sabotasjehandlinger, jfr. jernbaneansvarsloven §3.
Ved vurderingen av sikkerhetstiltakene må man se hen til hva som var vanlig på det tidspunkt skaden inntraff. Idag er kravene skjerpet. Det må også ses på hvilke handlingsalternativer som stod til disposisjon for Oslo Sporveier. Det kunne kanskje tenkes bruk av bukker som settes opp for å varsle om arbeidene. Dette er imidlertid farlig i forbindelse med trikk fordi slike bukker ofte blir kastet ut i trikkeskinnene. I dette tilfelle regnet Oslo Sporveier med at gjerdet, som var satt opp til betryggelse for trafikantene, var synlig nok. Oslo Sporveier hadde ingen mulighet til å forestille seg at gjerdet representerte et faremoment. Gjerdets skadeevne var verken synlig eller påregnelig, jfr. Lødrup "Lærebok i erstatningsrett" 114 med henvisninger.
Det er etter den ankende parts mening, As eget forhold som er årsaken til ulykken. Han må ha kjørt alt for fort over planovergangen og uten å se seg for. Etter den ankende parts mening, må, selv om retten skulle komme til at Oslo Sporveier kan bebreides på grunn av manglende varsling eller annet, i alle fall erstatningsansvaret falle bort eller nedsettes etter skadeserstatningsloven §5-1, fordi som nevnt, skaden for det alt vesentlige må bebreides A, og skadens størrelse er en følge av at A ikke brukte hjelm.
Oslo Sporveier har nedlagt slik påstand:
1. A/S Sporveier frifinnes.
2. A dømmes til å betale A/S Oslo Sporveier sakens omkostninger både for byretten og lagmannsretten.
Ankemotparten, A har tatt til gjenmæle og hevder at byrettsdommen i det vesentlige er korrekt. Han avviser bestemt Oslo Sporveiers beskyldninger om at ulykken ikke har funnet sted på den måten som A har fortalt. Dr. Ødegaard ble oppsøkt samme kveld. Den omstendighet at Ødegaard skriver "ettermiddag" og ikke "kveld" er en unøyaktighet som ikke kan tillegges betydning selv om man skulle være av den oppfatning at ettermiddagen er tidligere enn kl. 2100. Vitnet Marit Egge har fortalt at hun hørte om As ulykke like etter at den skjedd, og Dr. Aars rapporterer hjernerystelsen den 8. oktober i melding til trygdekontoret. Videre har As daværende kone bekreftet overfor lagmannsretten at hun mottok ham hjem etter om sykkelulykken og sendte ham videre til dr. Ødegaard til behandling. Det er for øvrig heller ikke noen grunn til å betvile As egen beretning om dette.
Ved vurderingen av hvorvidt Oslo Sporveier må bebreides, må det legges til grunn at det minst skjedde to andre sykkelulykker like før As på samme sted. I alle fall Gjessing varslet klart og tydelig fra til Oslo Sporveier om den fare som gjerdet representerte for syklister. Den omstendighet at gjerdet da hans uhell skjedde, ikke var ferdig fritar ikke Oslo Sporveier fra å tenke nøye etter om ikke også det ferdige gjerdet representerte et skadepotensiale som man måtte søke å minske gjennom varsling eller på annen måte. Oslo Sporveier er ansvarlig for å sette opp dette gjerdet tvers over en ferdselsvei som hadde gått der der i meget lang tid. Det må bebreides Oslo Sporveier at de ikke allerede under planlegningsprosessesen vurderte gjerdets skadepotensiale og hvordan man eventuelt skulle sikre seg mot ulykker. Det er ikke et slikt ansvar som man kan overlate til den som skal sette opp gjerdet på Oslo Sporveiers vegne.
I dette tilfellet satte Oslo Sporveier opp gjerdet, først midt mellom skinnene, uten i det hele tatt å varsle trafikantene om arbeidet. Heller ikke ble det gjort noe for å ta bort veilegemet på overgangen, som bortsett fra gjerdet, fremstod som gang- og sykkelvei akkurat som før. Oslo Sporveier burde ha forstått at et gjerde tvers over en etablert gang- og sykkelvei representerte en stor skaderisiko. Oslo Sporveier var for øvrig langt fra ukjent med at slike gjerder som stenger etablerte overganger lett blir utsatt for sabotasje. De burde derfor ha passet ekstra godt på. Vi har en rekke dommer, særlig av underrettene, som pålegger veimyndighetene ansvar for manglende varsling, jfr. også Rt-1959-474 om jernbanens ansvar.
Etter ankemotpartens mening kan man ikke bebreide A i denne forbindelse. Han hadde sin oppmerksomhet henvendt på de kjente farer, særlig eventuell passerende trikk, og hadde ikke mulighet for å forestille seg at den vanlige vei som han hadde syklet i mange år, plutselig skulle være stengt av et gjerde. Riktig nok syklet han raskt, men ikke raskere enn at han uten problemer kunne oppdage de farer han kunne forvente å møte.
Det er riktig at A ikke brukte hjelm, men slik skaden skjedde, hvor overliggeren traff A lenger nede enn der hjelmen ville ha beskyttet, ville en eventuell hjelm vært uten betydning for skadeomfanget.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom i sak nr. 90-00156 A/15 mellom A og AS Oslo Sporveier stadfestes.
2. AS Oslo Sporveier tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten, men på et noe annet grunnlag. På bakgrunn av prosedyren for lagmannsretten vil retten først bemerke at den ikke har funnet holdepunkter som kan trekke i retning av at A har funnet på eller har forklart seg usant med hensyn til hvordan uhellet har funnet sted. Hans forklaring styrkes av legeerklæringer, av forklaringen fra vitnet Marit Egge som har forklart at hun hørte om As uhell kort tid etter hennes eget, og ikke minst av den fremlagte erklæring fra B, As daværende kone. Selv om det ikke var noen som direkte observerte ulykken, finner lagmannsretten ingen grunn til å betvile A forklaring. Etter lagmannsrettens mening bør en part som i en personskadesak hevder at en erstatningssøkende forklarer seg bevisst uriktig for å oppnå erstatning, ha ganske annerledes gode kort på hånden enn det som er tilfelle i denne saken.
Lagmannsretten finner det heller ikke spesielt merkverdig at A ikke gjør sin første skriftlige henvendelse til Oslo Sporveier før 2 måneder etter at ulykken inntraff. Etter lagmannsrettens mening snarere styrker det enn svekker hans troverdighet at han ikke straks tok kontakt med Oslo Sporveier, men først etter at det ble klart for ham at det ikke bare var tale om mindre sårskader, men mer omfattende konsekvenser. Han gikk da ennå sykmeldt og hadde ikke klart å vende tilbake til arbeidslivet.
Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet sikre holdepunkter for at gjerdet på det tidspunkt da As ulykke inntraff, var skadet eller fjernet gjennom sabotasje. Vitnet Gjessing har fortalt at antagelig skolebarn klippet seg veg gjennom gjerdet for å slippe å gå rundt, fordi Oslo Sporveier hadde stengt den korteste skoleveien. Selv om gjerdet var åpnet i tilstrekkelig grad til at fotgjengere kunne komme igjennom, finner ikke lagmannsretten det sannsynlig at det var fjernet i en slik utstrekning at bare overliggeren stod igjen.
Situasjonen var altså forskjellig fra hva den var da Gjessing og Egge kom til skade. Da var gjerdet ennå ikke satt opp. Bare overliggeren var kommet på plass. På den annen side var det ved åttetiden om morgenen og bortimot lyst da disse to kjørte hodet i overliggeren. Da A kom, var klokken ca ni om kvelden og det var vesentlig mørkere. Riktig nok var det gatebelysning, men planovergangen var ikke spesielt godt opplyst, og været ikke det beste, - selv om det ikke regnet. Lagmannsretten er imidlertid, uansett om gjerdet var helt eller ikke, enig med byretten i at det ikke kan bebreides A at han ikke så gjerdet. Etter lagmannsrettens mening er selve skadeforløpet slik A selv beskrev det i sin første melding, minst like forenlig med at gjerdet var helt. I så fall vil forhjulet være det første som treffer gjerdet, hvoretter kroppen fortsetter, og hodet treffer overliggeren slik som beskrevet. At skaden ikke ble større og sykkelen ikke skadet, er vel forenlig med at sykkelen først traff den fjærende gjerdenettingen.
Lagmannsretten vil også nevne at den finner det usannsynlig, hensett til skadeforløpet, at A hadde så høy fart som 25 km/t som han selv har forklart. Egen fart på sykkel er vanskelig å beregne.
Veien var markert som sykkelvei, og det var en vei som så vel A som andre trafikanter hadde benyttet i årevis. Det er på det rene at Oslo Sporveier ikke hadde foretatt seg noe som helst for å varsle om at veien nå var stengt for gjennomfart. Det var ikke varslet gjennom pressen at veien skulle stenges, og det var ikke satt opp skilt på noen sider av overgangen som på forhånd kunne gi trafikantene et varsel om at de nå måtte bruke en annen vei, og veilegemet over skinnegangen var fortsatt intakt. For den som ikke var kjent med stengningen, slik som A, var det altså intet som gav grunn til særlig varsomhet, bortsett fra selve gjerdet.
Etter lagmannsrettens mening må det bebreides Oslo Sporveier som uaktsomt at man ikke innså at et slikt gjerde tvers over en alminnelig brukt ferdselsvei var et betydelig faremoment som medførte betydelig risko for skade. Allerede før arbeidet ble igangsatt, burde Oslo Sporveier ha vurdert risikomomentene ved stengningen og sørget for at det ikke bare ble varslet under arbeidets gang med bukker eller på annen måte slik som antydet av byretten, men mer permanent - f. eks. med skilt fra de aktuelle kjøreretninger inn mot planovergangen. Enda større foranledning til å vurdere risikomomentene nærmere hadde Oslo Sporveier etter at Gjessing hadde ringt og fortalt om sin ulykke. Etter lagmannsrettens mening var det da ikke tilstrekkelig å forsikre seg om at Røa Gjerdefabrikk samme dag ville ferdiggjøre gjerdet. Oslo Sporveier burde ha tenkt seg at gjerdet, også etter at det var ferdig oppsatt, representerte et betydelig faremoment overfor syklister i høstmørket og burde varsles på en eller annen måte. Slik lagmannsretten ser det var det en klar og adekvat årsakssammenheng mellom den manglende varsling og As ulykkesskade.
Etter lagmannsrettens mening foreligger det heller ikke grunnlag for å nedsette erstatningskravet som følge av skadelidtes medvirkning.
Etter lagmannsrettens mening kan man ikke bebreide A for at han holdt for høy fart eller for at han hadde sin oppmerksomhet konsentrert om muligheten for at det kom trikk, eller for at han ikke så gjerdet før det var for sent. Etter det opplyste hadde A lys på sykkelen, men en sykkellykt i et tilfelle som dette er mer for at syklisten skal kunne ses enn for å opplyse kjøreveien forover.
Det er på det rene at A ikke brukte hjelm. Lagmannsretten vil ikke utelukke at manglende hjelm i visse tilfeller kan føre til at erstatningsansvaret må nedsettes etter skadeserstatningsloven §5-1. I dette tilfelle er det imidlertid ikke sannsynliggjort at det er årsakksammenhng mellom den manglende hjelm og skaden i og med at overliggeren traff hodet nedenfor der hvor hjelmen ville ha gitt beskyttelse.
Etter dette er lagmannsretten kommet til det samme resultat som byretten, og byrettens dom blir således å stadfeste. Lagmannsretten har vært i noen tvil om utformingen av domsslutningen, men har kommet til at byrettens domsslutning gir tilstrekkelig klart uttrykk også for lagmannsrettens syn på saken.
Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til, må den ankende part erstatte motpartens saksomkostninger også for lagmannsretten. Advokat Alshus har levert omkostningsoppgave stor kr 78000 hvorav kr 5500 representerer utlegg. Lagmannsretten går ut fra at omkostningene til advokat Trosdahl som har levert anketilsvaret, er medtatt. Likevel finner lagmannsretten at kravet er vesentlig for høyt. Selv om Oslo Sporveier med sine anførsler om As manglende troverdighet har vidløftiggjort ankesaken, står den for lagmannsretten som en relativt enkel erstatningssak med et enkelt bevistema hvor det alt vesentlige av bevismateriale var det samme som for byretten. Saksomkostninger man har hatt kan som hovedregel bare kreves erstattet av motparten så lenge disse har vært nødvendige for å få saken betryggende utført jfr. tvistemålsloven §176 første ledd 1. pkt. Etter lagmannsrettens mening kan dette bare gjelde en del av det arbeid som i følge advokatens oppgave er nedlagt. Advokatskifte kan ikke begrunne høyere salær, jfr. Schei: Bind I 369.
Lagmannsretten setter salæret, inklusive omkostninger skjønnsmessig til 60000 kroner. Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo Sporveier innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen 60.000,- - sekstitusen - kroner til A.