Rt-1959-474

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-05-09
Publisert:	Rt-1959-474
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46/1959
Parter:	Hovedstyret for Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Chr. B. Platou) mot Annie Bjørge (overrettssakfører Jan Daniel Steen - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Bahr, Nygaard, Leivestad, Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Hiorthøy: Ivar Bjørge ble 27. april 1952 påkjørt og drept av et østgående hurtigtog på Svenseid stasjon på Sørlandsbanen. Ulykken skjedde på den måte at Bjørge, som oppholdt seg på en plattform mellom to spor, ble rammet eller grepet av deler på lokomotivet til et tog som kom i det gjennomgående spor, og slynget fremover og ut i det annet spor, et lite brukt krysningsspor. Fallet var så voldsomt at døden antas å være inntrådt momentant. Hans enke, Annie Dorothea Bjørge, som var meddelt bevilling av Justisdepartementet til fri sakførsel, anla sak ved Nedre Telemark herredsrett med krav om erstatning av Norges Statsbaner for tap av forsørger, - begrenset oppad til kr. 100 000.

Side:475

Ved herredsrettens dom av 15. november 1954 ble imidlertid Statsbanene frifunnet, idet saksomkostninger ikke ble tilkjent. Annie Bjørge, som hadde fått bevilling til fri sakførsel også for lagmannsrett, påanket dommen til Agder lagmannsrett som 11. mai 1957 avsa dom med slik domsslutning:

«Norges Statsbaner ved Hovedstyret dømmes til å betale til Annie Bjørge, Solum, kr. 45 000 - med 4 prosent årlig rente fra 7. juli 1954 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Dommen er avsagt under dissens, idet et mindretall - rettsformannen og en av de to domsmenn - fant at Bjørge ved egen uaktsomhet hadde medvirket til skaden og at erstatningen etter strl. ikr. §25, annet og tredje ledd, burde nedsettes til det halve.

Norges Statsbaner v/Hovedstyret har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt slik påstand:

«Hovedstyret for Norges Statsbaner frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Annie Bjørge har tatt til gjenmæle i ankesaken og har erklært motanke til forandring i lagmannsrettens dom for så vidt angår fastsettelsen av erstatningens størrelse. Hun har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, og den oppnevnte sakfører, overrettssakfører Jan Steen, har på hennes vegne nedlagt denne påstand:

«1. Hovedstyret for Norges Statsbaner dømmes til å betale fru Annie Bjørge en erstatning efter Høyesteretts skjønn begrenset oppad til kr. 100 000 med 4 pst. renter fra 7. juli 1954 til betaling skjer.

2. Norges Statsbaner dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for samtlige retter som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. Salær til den beskikkede sakfører fastsettes av Høyesterett.»

Med hensyn til partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Skien byrett 20. desember 1957 med avhøring av ankemotparten og 4 vitner, og ved Nedre Telemark herredsrett 3. juni 1958 med avhøring av 6 vitner. Etter overenskomst mellom partene er det innhentet en ny skriftlig uttalelse av 12. april 1958 fra den oppnevnte sakkyndige i lagmannsretten, sivilingeniør P. Gjellan. I tilknytning til dette er det fremlagt en utredning av 9. september 1958 fra Norges Statsbaner, Hovedstyret. For øvrig er det dokumentert forskjellige attester, uttalelser m.v. som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig samme skikkelse som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten med hensyn til spørsmålet om Statsbanenes erstatningsplikt, og kan

Side:476

også i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Lagmannsretten har liksom herredsretten funnet at det ikke er godtgjort at lokomotivføreren på hurtigtoget ved unnlatt eller for sen signalering eller ved å kjøre med for stor hastighet, kan bebreides noe i anledning av ulykken.

Det er etter min mening ikke fremkommet opplysninger som kan gi tilstrekkelig grunnlag for Høyesterett til å fravike denne bevisvurdering.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering av de forhold som forelå ved Svenseid stasjon på ulykkestiden 27. april 1952, antatt at stasjonsarrangementet innebar et så fremtredende faremoment at jernbanen må være ansvarlig for den inntrådte skade. De forhold som retten tilsammenlagt har funnet avgjørende, er at Svenseid stasjon ligger i en kurve (radius 3000 m), at toget like før innkjørselen på stasjonsområdet går i en kurve med betydelig mindre radius (300 m) og her er dekket av en åsrygg, at linjen den siste del går i en skjæring som strekker seg forbi sporvekselen og inn på stasjonsområdet, og at oversikten over vedkommende tog som kommer fra vest er dårligere fra mellomplattformen enn fra hovedplattformen. Videre er det tillagt vesentlig vekt at det ved anbringelse av en plankeovergang - en ordning som Statsbanene har godkjent som berettiget for stasjonspersonalets vedkommende - var markert at spor 1 ikke var i bruk og at togene ble ekspedert i spor 2, hvilket gjorde mellomplattformen til stasjonens hovedplattform. Mellomplattformens smalhet (1,34 m) måtte nødvendigvis medføre at trafikantene kom nærmere ytterkanten enn på en vanlig perrong, og faren for at forbikjørende tog skulle få innvirkning på folk som oppholdt seg her, var etter lagmannsrettens mening større enn ved stasjoner som fra først av var anlagt med mellomplattform og hvor plattformen derfor var gjort bredere. Lagmannsretten konstaterte under åstedsbefaringen at plattformen ikke var «skikket til opphold for folk i sin alminnelighet under et hurtigtogs forbikjøring»,,og henviste til togførerens rapport etter ulykken, der det anføres at plattformen «er meget smal og kan ikke beferdes når tog skal passere stasjonen».

Den bedømmelse av forholdene som lagmannsretten ved dette har gitt uttrykk for, faller i hovedsaken sammen med det som er fremholdt i uttalelsene fra den sakkyndige i lagmannsrettssaken, sivilingeniør P. Gjellan.

Jeg er enig i lagmannsrettens syn og antar på samme måte som den at de nevnte særskilte forhold vedkommende stasjonsarrangementet på Svenseid stasjon tilsammen representerte en så fremtredende fare for det trafikerende publikum at Statsbanene, som har etablert eller godkjent ordningen, må være erstatningspliktig for den skade som er oppstått som følge herav.

Med dette har jeg ikke ment å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt ordningen ved Svenseid stasjon, alle forhold tatt i betraktning, kan kritiseres som uforsvarlig og følgelig som en

Side:477

tilsidesettelse av den omsorgsplikt for publikum som må påhvile Statsbanene. Uansett om det kan tilregnes jernbaneledelsen som mangel på tilbørlig aktsomhet at en så vidt farlig ordning har vært opprettholdt ved denne stasjon, antar jeg at jernbanen her bør bære ansvaret, jfr. høyesterettsdom i Rt-1936-298, som synes å bygge på beslektede betraktninger.

Statsbanene har også for Høyesterett subsidiært gjort gjeldende at det under enhver omstendighet må foretas en skyldfordeling, og at erstatningen bør nedsettes under hensyn til den grove uaktsomhet som angis utvist av avdøde Ivar Bjørge. Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som lagmannsrettens flertall. Etter min mening kan det etter forholdene ikke bebreides Bjørge at han bega seg ut på mellomplattformen; som lagmannsretten sier, innbød arrangementet med plankeovergangen likefrem til dette. Det videre hendingsforløp er ikke tilstrekkelig klarlagt, og i mangel av sikre opplysninger om forulykkedes atferd under hans opphold på plattformen antar jeg at noen aktløshet fra hans side ikke bør komme i betraktning ved erstatningsfastsettelsen.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningens størrelse, er jeg kommet til at motanken bør gis medhold og den av lagmannsretten fastsatte erstatning - kr. 45 000 - forhøyes. Under hensyn bl.a. til forandringene i pris- og lønnsnivået antar jeg at erstatningen passende kan settes til kr. 65 000, heri innbefattet renter av den del av erstatningsbeløpet som vedkommer tap som er lidt inntil i dag.

Jeg har funnet saken atskillig tvilsom, og antar etter omstendighetene at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Norges Statsbaner dømmes til å betale til Annie Bjørge 65 000 - sekstifem tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 9. mai d. å.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende.

Med hensyn til begrunnelsen kan jeg hva angår sakens hovedspørsmål - om jernbanen er erstatningspliktig - i det vesentlige slutte meg til det som er anført av lagmannsretten, og som for meg er tilstrekkelig. Lagmannsretten, som har foretatt åstedsbefaring, har etter en samlet vurdering av de konkrete forhold funnet at det arrangement ved Svenseid stasjon som det er tale om i saken, ikke var tilstrekkelig effektivt i sikkerhetsmessig henseende, og at jernbanen derfor må bære ansvaret når det

Side:478

i det foreliggende tilfelle viste seg at sikkerhetstiltakene sviktet og at det som følge herav inntraff en ulykke. Jeg understreker i denne forbindelse at forulykkede var en trafikant som beveget seg innenfor jernbanens område, at han var ukjent på stedet - det var første gang han besøkte Svenseid - og at han derfor i ennå høyere grad enn lokalkjente folk var avhengig av de sikkerhetstiltak som var truffet fra jernbanens side. Jeg peker videre på at stasjonen ved anledningen ikke var betjent. Jeg tilføyer at lagmannsrettens avgjørelse og begrunnelse etter min mening er i samsvar med de prinsipper for jernbanens erstatningsansvar som tidligere er fastslått gjennom rettspraksis, jfr. f. eks. høyesterettsdom i Rt-1936-783 (Smørbekk-dommen).

Når det gjelder de andre spørsmål i saken, slutter jeg meg til førstvoterendes begrunnelse.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommer Leivestad: Som dommer Nygaard.

Justitiarius Wold: Som dommer Bahr.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Hall. Langeland):

Den 27. april 1952 ble den 47 år gamle lastebilsjåfør Ivar Bjørge fra Solum påkjørt av nordgående hurtigtog på Svenseid stasjon i Lunde ca. kl. 17.38 og påført så store skader at døden inntrådte momentant.

Bjørge var kommet med lokaltoget til Svenseid tidligere samme dag - det var en søndag - for å besøke en bror som nettopp hadde overtatt forpaktningen av en gård i nærheten av stasjonen. Han hadde med seg en sønn, som da var 13 år. Ulykken skjedde da de kom tilbake til stasjonen om ettermiddagen for å reise hjem med et lokaltog fra Lunde som etter ruten skulle være på Svenseid kl. 17.51. Det er to spor på denne stasjonen. Sporet nærmest stasjonsbygningen brukes bare i ekstraordinære tilfelle ved krysning, som normalt ikke forekommer på Svenseid. Spor 2, som er direkte gjennomgående, brukes ordinært til alle tog. Mellom disse to sporene er det en mellomplattform 1.34 in bred. Da Bjørge og hans sønn kom til stasjonen, så de på mellomplattformen i den enden som var nærmest Bø to menn. Bjørge hadde tidligere på dagen truffet den ene av dem og ville snakke med ham. Han og sønnen gikk ut på plattformen over et gangbrett som var lagt over spor 1 nær den andre enden av mellomplattformen og gikk henover plattformen mot de to menn. Far og sønn gikk på hver sin side av plattformen, faren visstnok noe foran og på den siden som var nærmest det gjennomgående spor, spor 2. Et stykke fremme på plattformen ble han innhentet av hurtigtoget fra Stavanger, som passerte med en fart av ca. 60 km pr. time. En vingemutter på lokomotivet traff ham i låret, og det er også mulig at han ble truffet i leggen av et stigtrinn, men dette er uklart. I alle fall ble han kastet over i det andre sporet og drept momentant.

Bjørge etterlot seg hustru og 2 barn, sønnen Ragnar, født i 1938, og datteren Kari, født i 1939. Hustruen, Annie Dorothea Bjørge, har ved stevning av 21. juni 1954 reist sak mot Statsbanene med krav om erstatning for tap av forsørger. - - -

Side:479

Retten skal i tilknytning til den korte beskrivelse av hendelsesforløpet som er gitt ovenfor bemerke at tog som kommer i retning fra Lunde før innkjøringen til Svenseid stasjon passerer en kurve med radius 300 m og en fjellskjæring med en bro over. Fra lokomotivet får man overblikk over mellomplattformen på 180 à 200 ms avstand. Linjen ligger her omtrent i plan, men litt lenger fremme ved pensen, ca. 90 m fra midten av mellomplattformen, som er ca. 36 m lang, begynner linjen å falle ganske svakt, ifølge jernbanens profil med 2: 1000. Under rettens befaring ble en motorvogn kjørt inn mot stasjonen fra samme retning som hurtigtoget kom fra da ulykken skjedde. Det ble gitt signal med fløyten på det vanlige sted, og det var tydelig, om ikke påtrengende sterkt, hørlig fra mellomplattformen. Ved prøven var det ingen vind av betydning. Til tross for at det nå var litt sne på bakken, hvilket demper larmen av et kommende tog, mens det var bar mark da ulykken inntraff, var larmen av motorvognen tydelig en stund før det ble gitt signal. Det tunge og lange hurtigtoget har formentlig larmet betydelig mer enn motorvognen. Det antas ikke at det på ulykkestiden var vind som spilte noen rolle for hørbarbeten siden signalet ble hørt av vitner.

Plattformen er 1.34 m bred. Avstanden fra spormidte til plattformkanten er 1,56 m og til maskinkant og stigbrett 1,55 m. Den vingeskruen som rammet Bjørge nådde antagelig ut til ca. 1,58 m, neppe mer.

Etter ulykken har det vært tale om at Bjørge skulle ha vært tunghørt. Etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen, bl.a. fra hans og saksøkerens lege, synes det på det rene at så ikke var tilfelle.

Retten vil først fastslå at det ikke er godtgjort at togbetjeningen på noen måte kan lastes for det inntrufne.

Men etter rettens mening kan det heller ikke rettes noen kritikk mot jernbanen for stasjonsarrangementet eller andre forhold som er nevnt under saksøkerens 10 punkter. Jernbanen kan ikke antas å ha noen ubetinget plikt til å eliminere alle risikomomenter for trafikantene. All jernbanedrift ville da bli umuliggjort. Det må være tilstrekkelig at arrangementet er i samsvar med vanlige internasjonale sikkerhets-standarder for tilsvarende forhold, at det tilfredsstiller de fordringer som erfaringsmessig har vist seg å burde stilles når man både tar hensyn til sikkerheten og til at jernbanen skal kunne drives på en slik måte at den fyller trafikantenes behov for et billig og godt befordringsmiddel. Retten mener at arrangementet ved Svenseid stasjon tilfredsstiller disse fordringer. Det skiller seg ikke ut fra det som finnes ved en lang rekke av landets stasjoner der det ikke tidligere har vist seg å være grunn til å endre det. Det er under saken opplyst at det i Norges Statsbaners hundreårige historie overhodet ikke har hendt en tilsvarende ulykke.

Et par av de punkter saksøkeren har oppstillet gir grunn til spesielle bemerkninger.

Først mellomplattformens bredde: Man kan ikke være enig med saksøkte når han hevder at det ingen betydning har hatt for ulykken. Det er intet som tyder på at Bjørge gikk ytterst på plattformen bare for å gå akkurat der, og det er sannsynlig at han ville gått lenger inn om plattformen hadde vært så bred at han derved ikke hindret sønnen i å komme opp på siden av ham. Men det var ingen tvingende grunn til å gi plass for sønnen, som for øvrig etter hva der er fremkommet under saken gikk litt

Side:480

bakenfor Bjørge, og at han måtte være fullt klar over at han gikk helt på kanten og at han ved et lite skritt kunne bringe seg på helt sikker grunn. Det er ikke selve arrangementet som har tvunget ham ut på kanten. Det ga full anledning til å velge mellom sikkerhet og risiko. Og risikoen ved å ferdes ytterst på plattformen uten å ha visshet for at intet tog nærmet seg, måtte være åpenbar for enhver som ikke var helt ukjent med jernbaner selv om ikke iøynefallende plakater var slått opp. Det er for så vidt forskjell på dette tilfelle og det tilfelle som er omhandlet i R. G. 1950 846. I det sistnevnte hadde den forulykkede ikke så lett adgang til å vurdere risikomomentet, det var mer skjult enn her hvor det lå åpent i dagen.

Dernest togets fart og oversikten fra lokomotivet: Selv med over 60 km i timen får lokomotivføreren full oversikt over plattformen minst 10 sekunder før lokomotivet når den. Dette skulle være tid nok til å gi advarselssignal og til at den signalet var bestemt for kunne reagere. Dessuten gis det ca. 300 m før stasjonen et signal som er godt hørbart på stasjonen, liksom toglarmen var tydelig hørbar også før dette signalet. Normalt skulle derfor trafikanter som oppholder seg på stasjonen være fullt tilstrekkelig advaret. Det er også på det rene at den ene av de to menn Bjørge var på vei henimot da ulykken inntraff reiste seg for å komme lenger unna toget allerede før det kom til syne. Den andre satt trygt helt på innsiden av plattformen og ble sittende.

Endelig det forhold at deler av lokomotivet raget inn over kanten av plattformen: Hverken lokomotivet eller plattformen frembød i denne henseende usedvanlige trekk. Plattformens avstand fra sporene må avpasses slik at av- og påstigning kan foregå mest mulig bekvemt og sikkert, og det er mål basert på internasjonale erfaringer som her anvendes. Det er vel noe som trafikantene uten videre går ut fra at plattformer er anbrakt for å tjene av- og påstigning og at det fra deres plasering intet kan sluttes om hvor langt ut i rommet togdeler kan gå. Tvert imot har vel de fleste som benytter tog fått det inntrykk, bl.a. av togsidenes buede form, at toget når litt innover plattformkanten. I alle fall er reisende flest innstillet på at de må holde seg godt inn på plattformen når tog passerer. Det kan derfor etter rettens mening ikke påberopes som en relevant teknisk ufullkommenhet at plattformens ytterkant ikke samtidig nøyaktig markerer grensen for farefritt område. I denne forbindelse nevner man på ny at ingen tilsvarende ulykke tidligere er inntruffet i Norge, etter det saksøkte har kunnet ettervise.

Når således intet subjektivt grunnlag for ansvar har kunnet fastslåes, gjenstår bare å undersøke om påstanden om ansvar på objektivt grunnlag kan føre frem. Det antas imidlertid å være sikker norsk rett at jernbanen intet rent objektivt ansvar har unntagen når det gjelder skade på grunn av driftsuhell eller gnister. Hverken dommen i R. G. 1950 846 eller den i Rt-1936-298 antas å kunne' påberopes for en annen oppfatning. I begge disse tilfelle synes nemlig ansvaret, tross uttrykksmåten i dommen, å være bygget på at jernbanen ikke har oppfylt en særlig aktsomhetsplikt som forelå på grunn av spesielle konkrete omstendigheter, altså i virkeligheten på subjektiv skyld. Det kan ikke, som saksøkeren har hevdet, utledes noe av dommer som har statuert objektivt ansvar i andre forhold. Det er riktig som saksøkeren anfører, at erstatningsretten er et

Side:481

felt i utvikling - som mange andre rettsfelter - men så vidt retten kan se er der en fast linje i rettspraksis hittil som viser at jernbanen ikke har noe objektivt ansvar i et tilfelle som det foreliggende. Det synes for øvrig heller ikke åpenbart at utviklingen i erstatningsretten for tiden går i retning av utvidet objektivt ansvar. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Torgeir Moi og Knut Løken og sorenskriver H. Th. Knudtzon med domsmenn Aslak Djuve og Ivar Brunborg):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Det er innrømmet at lokomotivføreren ga vanlig signal ca. 300 meter før Svenseid stasjon, men under ankeforhandlingen har den ankende parts prosessfullmektig gått sterkt inn for å godtgjøre at det ikke ble gitt noe varselsignal rettet til Bjørge, eller i tilfelle ble det gitt så sent at han ikke hadde noen mulighet for å redde seg unna.

For lagmannsretten har det fremstillet seg som noe uklart hvorvidt og når vaselsignal ble gitt. Således har ingen av de avhørte vitner, som befant seg på stasjonsområdet og som var øyenvitner til ulykken, kunnet bekrefte at varselsignal ble gitt. Den omstendighet at Bjørge ikke kan ha oppfattet noe varselsignal trekker også i den retning at slikt signal ikke ble gitt.

Allerede ulykkesdagen, 27. april 1952, sendte lokomotivføreren rapport om ulykken til distriktssjefen i Drammen. I denne rapport uttaler lokomotivføreren bl.a.: «Denne plattformen disse 2 personer befant seg på er meget smal og kan ikke beferdes når tog skal passere stasjonen. Av denne grunn satte jeg lokomotivets signalfløyte i funksjon straks jeg så dem, og signalfløyten ble brukt hele tiden inntil toget hadde passert plattformen samtidig som togets bremser ble satt på. - - -»

Med «disse to personer» sikter lokomotivføreren til Ivar Bjørge og hans sønn, Ragnar, som da var 13 år.

Etter den refererte uttalelse må man gå ut fra at lokomotivføreren var oppmerksom på Bjørge på mellomplattformen, og uttalelsen gir også klart til kjenne at lokomotivføreren anså situasjonen som farefull. Når situasjonen fortonet seg slik for ham synes det å være liten grunn til å anta at han unnlot å bruke signal og bremser - de eneste hjelpemidler han hadde til å søke ulykken avverget. Under ankeforhandlingen har lokomotivføreren som vitne forklart at han ga varsel straks han ble oppmerksom på folk på mellomplattformen. Ut fra dette kan lagmannsretten ikke finne det godtgjort at varselsignal ikke ble gitt.

I den forannevnte rapport til distriktssjefen og som vitne for lagmannsretten har lokomotivføreren hevdet at toget hadde en hastighet på 55-60 km i timen ved innkjørselen til Svenseid stasjon. Den ankende part har ved beregninger ut fra bremselengden og på annen måte forsøkt å overbevise lagmannsretten om at hastigheten har vært vesentlig høyere. Lagmannsretten finner at det her gjør seg gjeldende så mange usikkerhetsmomenter med hensyn til hvor toget i virkeligheten stanset, når bremsingen begynte og med hvilken kraft den ble utført, at det ikke ansees godtgjort at den maksimale hastighet som var gjeldende ulykkesdagen - 60 km i timen - ble overskredet.

Side:482

Lagmannsretten finner således - som herredsretten - at det ikke er godtgjort at lokomotivføreren kan lastes for den inntrufne ulykke.

Det neste spørsmål er om det kan rettes noen erstatningsbetingende kritikk mot jernbanen for stasjonsarrangementet eller andre forhold, slik som påstått av den ankende part.

I denne forbindelse vil lagmannsretten først foreta noen mindre korreksjoner i herredsrettens fremstilling av de faktiske forhold, som ellers er de samme som de herredsretten har bygget på. Herredsretten uttaler at en vingemutter traff Bjørge i låret. Dette kan neppe være riktig. Bjørge var en mann av alminnelig høyde, og da vingemutteren var plasert på lokomotivet i en høyde av 1,05 til 1,08 m over plattformen, må mutteren ha truffet ham noe høyere oppe, i armen eller livet. Den vingemutter som rammet Bjørge finner herredsretten antagelig nådde ut til 1,58 m, neppe mer, fra sporets midtlinje. Etter ankemotpartens opplysninger nådde vingemutteren 1,595 m ut fra midtlinjen. Herredsretten anser det mulig at Bjørge også ble truffet i leggen av et stigtrinn, men at dette er uklart. Lagmannsretten finner det sannsynlig at Bjørges benbrudd ble påført ham av selve lokomotivet. Detaljene i hendelsesforløpet er uklare på mange punkter, men selv om dette ikke lar seg fastslå med sikkerhet, finner lagmannsretten å kunne gå ut fra at det er den avrevne vingemutter som har grepet fatt i Bjørges klær - muligens også hans kropp - og har dratt ham i nærmere kontakt med lokomotivet, hvoretter han er kastet forover og ut til siden. Avstanden fra spormidt til kanten av mellomplattformen er 1,56 m, slik at vingemutteren raget 3,5 cm inn over plattformkanten.

Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring, og befant seg på mellomplattformen mens østgående daghurtigtog passerte Svenseid stasjon. Togpersonalet var instruert om å kjøre forbi stasjonen med den maksimale hastighet som gjaldt ulykkesdagen. Nå er den tillatte hastighet øket fra 60 til 70 km i timen. Lagmannsretten ble ikke oppmerksom på det kommende hurtigtog før signalet «Tog kommer» ble hørt som en fjern svak fløyting. Som allerede nevnt gis dette signal ca. 300 m før stasjonen. Larmen fra toget ble hørbar da signal var gitt, men nådde ingen styrke før toget var et stykke inne i en fjellskjæring og den øket under passeringen av fjellskjæringen, men nådde først full styrke da toget forlot denne vel 50 m før mellomplattformens begynnelse.

I forbindelse med herredsrettens bemerkning om at «det må være tilstrekkelig at arrangementet er i samsvar med vaniig internasjonale sikkerhetsstandarder for tilsvarende forhold,» vil lagmannsretten nevne, at noen internasjonale sikkerhetsstandarder for stasjonsarrangementer ikke foreligger. De internasjonale standarder innskrenker seg etter hva som er opplyst til konstruksjonsforskrifter for rullende materiell og i forbindelse hermed regler om minste frie tverrsnitt langs linjen for fremføring av dette materiell. Norges Statsbaner er en selvkontrollerende bedrift når det gjelder kravene til sikkerhet for så vel personale som trafikanter.

Stasjonsarrangementet ved Svenseid stasjon og ordningen med bruk av stasjonens avvikespor - spor 1 - og gjennomgangsspor, - spor 2 - er ikke det samme i dag som hva stasjonen ble planlagt for og også anlagt og brukt etter i de første 10 år, fra 1925 til 1935. Til 1935 ble all persontrafikk som opprinnelig planlagt ekspedert i spor 1. I 1935 ble anlagt en ny plattform av tre mellom spor 1 og spor 2. Plattformens bredde 1,34 m ble

Side:483

bestemt ut fra eksisterende sporavstand. Senere er all persontrafikk på Svenseid stasjon avviklet fra mellomplattformen, og spor 1 er bare benyttet ved større godsekspedisjon til og fra stasjonens pakkhus, og fra 1952 av, da stasjonen ble togmeldestasjon, til enkelte togkrysninger, som normalt ikke forekommer. Nyordningen fra 1935 ble innført for å spare slitasje som bruken av sporvekselen medførte og for å innvinne tid ved at bruken av gjennomgangssporet tillot større kjørehastighet på stasjonsområdet. Forandringen skyldtes således så vel driftstekniske som økonomiske hensyn, men var ikke bestemt ut fra hensyn til trafikantene på Svenseid stasjon.

En tilsvarende endring av stasjonsarrangementet og endret bruk av stasjonssporene som ved Svenseid stasjon er også gjennomført ved en rekke av Statsbanenes øvrige stasjoner. Mellomplattformens bredde er herunder dels blitt større, dels den samme og dels også mindre enn ved Svenseid stasjon.

Forholdene ved togenes innkjøring på stasjonene og linjenes gang over stasjonsområdene kan variere fra stasjon til stasjon og med dette varierer også det tidspunkt da det blir mulig fra stasjonsområdet, respektivt fra mellomplattformen, å oppdage at tog kommer. Med støtte i den sakkyndige overingeniør Gjellans forklaring finner lagmannsretten at forholdene ved Svenseid stasjon frembyr uheldigere sider enn vanlig ved jernbanens stasjoner. For det første ligger Svenseid stasjon i en kurve, riktignok med en så stor radius som 3000 meter, men videre går toget like før innkjøringen på stasjonsområdet i en kurve med 300 meters radius og er her fra stasjonsområdet dekket av en åsrygg som gir anledning til en broovergang. Linjen går den siste del i en skjæring som strekker seg helt forbi sporvekselen og inn på stasjonsområdet. Etter forholdene er også oversikten til tog som kommer inn fra vest dårligere fra mellomplattformen enn fra hovedplattformen.

Svenseid stasjon var opprinnelig bare ekspedert av en ekspeditrise, men fikk senere utdannet jernbanepersonell. Stasjonen var ikke stadig betjent og var det således ikke ulykkesdagen, søndag den 27. april 1952. Overgangen til å ekspedere trafikken fra spor 2 hadde medført ulemper ved godsekspederingen. For å redusere ulempene var det ved Svenseid stasjon, som ved en rekke andre stasjoner, blitt vanlig utenfor pakkhuset å legge en plankelem over spor 1 i høyde med stasjonsplattformen. Denne plankeovergang ble ikke fjernet etter bruk, men kunne bli liggende i lengre tid av gangen og lå således over spor 1 ulykkesdagen. Statsbanene har under saken godkjent denne ordning som berettiget for stasjonspersonalets vedkommende.

Lagmannsretten ser det slik at ved utleggelsen av denne plankelem, var det markert at spor 1 ikke var i bruk og at togene ble ekspedert i spor 2, hva som til tross for mellomplattformens smalhet gjorde den til stasjonens hovedplattform. Jernbanen måtte etter dette gjøre regning med at trafikantene bega seg ut på mellomplattformen før togs ankomst, og det var også gjort i dette tilfelle hvor 2 personer satt ved den østligste ende av plattformen med benene utenfor perrongkanten mot spor 1, og hvor forulykkede med sin sønn var kommet inn på mellomplattformen i vest over plankelemmen, og var på vei mot den østlige ende.

Herredsretten har i sin begrunnelse uttalt at det ingen tvingende

Side:484

nødvendighet var for at forulykkede ga plass for sønnen ved siden av seg på plattformen, og det er riktig nok. Men det er naturlig at en far som har sin 13 årige sønn med seg ut på plattformen gir ham plass ved siden av seg, og det er et forhold som jernbanen må regne med, at 2 personer kan komme til å gå ved siden av hverandre på plattformen. Det er også riktig som herredsretten uttaler at reisende flest er innstillet på at de må holde seg godt inn på plattformen når tog passerer. Det er mulig at dette var mer fremtredende på damplokomotivenes tid enn ved de elektriske lokomotiver, og det er sannsynlig at motivet for de fleste til å holde seg et stykke inne på perrongen er de luftbevegelser toget skaper. At de fleste reisende slik herredsretten mener har fått det inntrykk at deler på tog når litt inn over plattformkanten, finner lagmannsretten ikke anledning til å anta. Hvor langt inn fra perrongen de reisende kommer til å oppholde seg, er avhengig av perrongens bredde. Den smale mellomperrong på Svenseid stasjon vil føre med seg at trafikantene under gang langs perrongen kommer nærmere perrongkanten enn de naturlig ville ha gjort på en bredere perrong. Faren for at et forbikjørende tog skal få innvirkning på en person på mellomplattformen på Svenseid stasjon er derfor større enn den er ved stasjoner som opprinnelig anlegges med mellomplattform, hvor mellomplattformen laves bredere enn her er gjort. Etter den erfaring med hensyn til lufttrykket som lagmannsretten gjorde under oppholdet på mellomplattformen på Svenseid stasjon under hurtigtogets forbikjøring, er plattformen ikke skikket til opphold for folk i sin alminnelighet under et hurtigtogs forbikjøring. Lagmannsretten vil i denne forbindelse vise til lokomotivførerens foran nevnte tjenesterapport (av 27. april 1952) hvor det står om plattformen at den «er meget smal og kan ikke beferdes når tog skal passere stasjonen». Muligheten for at folk som er ukjent med forholdene kan komme til å oppholde seg der under et hurtigtogs passering er ganske stor under de foreliggende forhold med en utlagt plankelem, en ubetjent stasjon og med et hurtigtog som passerer bare 13 minutter før et lokaltogs avgang.

Lagmannsretten finner ikke at Statsbanenes alminnelige ordens- og forsiktighetsregler, som er oppslått i stasjonens venterom, og som i slutten av punkt 3 sier «Vær merksam på tog» og i punkt 4 «Stå ikke for nær når tog kommer» er en tilstrekkelig advarsel til trafikantene. Det burde finnes et særskilt oppslag ute på stasjonen som advarer mot å oppholde seg på mellomplattformen før tog er stanset.

Etter en samlet vurdering av de forhold som foran er nevnt finner lagmannsretten at den ordning og de forhold som forelå ved Svenseid stasjon på ulykkestiden den 27. april 1952, innebar et så fremtredende faremoment, at jernbanen må være ansvarlig for at de trafikerendes sikkerhet ikke har vært bedre ivaretatt, og må være ansvarlig for den inntrådte skade.

Lagmannsretten har mangelfulle opplysninger å bygge på ved fastsettelsen av erstatningen. Bjørge eiet en lastebil og var fører av den. Han har drevet leiekjøring og har i stor utstrekning kjørt for Telemark fylkes veivesen. Etter en fremlagt ligningsattest var hans inntekt i årene 1948, 1949, 1950 og 1951 henholdsvis kr. 6000. 7400, 6500 og 4200. Han hadde hustru og to barn å forsørge. Barna var da ulykken skjedde 12 og 13 år og Bjørge selv 47 år gammel. I de nevnte år har klassefradraget variert fra 4-6. Etter det opplyste skyldes ekstraklassefradraget at hans hustru

Side:485

var syk. Når han for inntektsåret 1951 ble satt i 6. klasse skyldes det at også han selv var syk på den tid, hvilket den lave inntekten viser. Under ankeforhandlingen har hustruen forklart at Bjørge var fullt arbeidsdyktig. men han hadde en ryggskade, «slit», som medførte at han til sine tider måtte ta behandlinger.

Om hustruens helbredstilstand foreligger en uttalelse av 4. juni 1954 fra dr. Hvidsten om at hun på den tid var helt uskikket til å ta noe arbeid, og hun har selv forklart at hun fremdeles ikke er arbeidsfør. I den siste tiden har hun hatt arbeid i en kjøttforretning i Skien noen timer om lørdagene, men for kort tid siden besvimte hun under arbeidet og måtte straks kjøres hjem.

Erstatningen må etter dette fastsettes på rent skjønnsmessig grunnlag, og lagmannsretten er blitt stående ved et beløp på kr. 45 000. Mot rentepåstanden er det ikke fremsatt noen innsigelse.

Statsbanene har gjort gjeldende at her i alle fall må skje en skyldfordeling. Om dette spørsmål vil lagmannsrettens flertall, lagdommer Løken, sorenskriver Knudtzon og domsmann Djuve bemerke:

Hendelsesforløpet ved ulykken er ikke blitt brakt helt på det rene. Det som er sikkert er at Bjørge - åpenbart uoppmerksom på toget som nærmet seg bak ham - gikk over mellomplattformen i retning av vitnet Bakke som satt med benene inn mot spor 1 i mellomplattformens østre ende, og at han etter kontakten med lokomotivet ble kastet over mellomplattformen på hodet ned i sporet. Ankemotparten har med styrke hevdet at Bjørge gikk helt ute i høyre side av mellomplattformen slik at han ikke kunne unngå å bli truffet. Enkelte av vitnene har uttalt seg i denne retning, og den omstendighet at vingemutteren som var anbrakt på siden av lokomotivet ble slått av nær dettes front, er et sterkt indisium. Imidlertid tør lagmannsretten ikke utelukke den mulighet at Bjørge kan ha befunnet seg på et teoretisk sikkert sted på mellomplattformen, men at han i forfjamselse sprang mot toget i stedet for fra det, da det som et sjokk gikk opp for ham at han var i umiddelbar nærhet av det innhentende hurtigtog. Lagmannsretten må under disse omstendigheter innskrenke seg til å drøfte hvorvidt det var uaktsomt av ham å begi seg ut på mellomplattformen og eller når han først befant seg der ikke å bli oppmerksom på det innhentende hurtigtog. Lagmannsretten finner å måtte besvare begge spørsmål benektende.

Som ovenfor nevnt finner lagmannsretten at arrangementet med lemmen over til mellomplattformen innbød til å begi seg ut på denne. Da Bjørge kom inn på stasjonen, så han for enden av mellomplattformen, vitnet Bakke som han hadde hatt følge med på lokaltoget tidligere på dagen og som åpenbart igjen skulle ta dette. Det var etter omstendighetene naturlig for Bjørge også å søke ut på mellomplattformen. Det er for øvrig også anerkjent av ankemotparten at det i seg selv ikke innebar noen uaktsomhet å oppholde seg på mellomplattformen.

Den omstendighet at Bjørge ikke i tide ble oppmerksom på hurtigtoget og innrettet seg deretter fikk - og måtte også få - en katastrofal følge for Bjørge. Så smal som plattformen på Svenseid er, måtte det også på forhånd være klart for Bjørge at han og for så vidt heller ingen andre hadde noe der å gjøre så lenge et hurtigtog var ventet. Når han da trøstig bega seg ut på lemmen og videre inn på mellomplattformen måtte det være

Side:486

i trygg forvissning om at det bare var lokaltoget som var i vente, altså et tog som skulle stanse ved plattformen og som for så vidt ikke kunne fremby noen fare og i tilfelle en mindre fare jo lenger frem på plattformen han kom. For øyenvitnene som den hele tid var klar over at Bjørge gikk fremover plattformen - intetanende - i farlig nærhet av det frembrusende hurtigtog må situasjonen ha fortonet seg som i høyeste grad alarmerende. Men ikke så for Bjørge som - om han har registrert at et tog var under innkjøring til plattformen - helt til det var for sent må ha trodd at det var lokaltoget om å gjøre. Retten kan ikke finne at Bjørges opptreden - med de forestillinger som hele arrangementet på Svenseid den pågjeldende dag må ha inngitt ham - har opptrådt uaktsomt.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Moi og domsmann Brunborg vil - ved avgjørelsen av spørsmålet om skyldfordeling bør finne sted - minne om at detaljene i ulykkeshendelsen er uklare på mange punkter, slik at man ikke kan fastlegge Bjørges opptreden nærmere. Men det må være åpenbart at han ikke kan ha oppfattet at hurtigtoget kom bak ham. Dette legger mindretallet avgjørende vekt på, og finner at han derved - under de gitte forhold - har vist en så høy grad av uoppmerksomhet at det må tilregnes ham som uaktsomhet.

Etter en samlet vurdering er mindretallet blitt stående ved en like fordeling av skylden for ulykken, slik at den ankende part bare får halv erstatning med kr. 22 500 jfr. straffelovens ikrafttredelseslovs §25, 2. og 3. ledd. - - -