LE-1993-581

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-05
Publisert:	LE-1993-00581
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Vinger og Odal herredsrett Nr. 91-00361 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00581 A. - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: Eidskog kommune (Prosessfullmektig: Advokat Harald S. Kobbe). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen).
Forfatter:	1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann 2. Kst. lagdommer Vincent Galtung 3. Ekstraord. lagdommer Nils Moe
Lovhenvisninger:	Grunnskolelova (1969) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §41, §7, §9, Grunnskolelova (1969), Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, Voksenopplæringsloven (1976) §5, Rettshjelpsloven (1980) §24

Saken gjelder spørsmål om mangelfull undervisning m.v. på ungdomsskoletrinnet.

A - heretter stort sett kalt A - er født xx.xx.1967. I forbindelse med planlagt skolestart på Magnor barneskole høsten 1974 deltok hun på skolens introduksjonsarrangement for vordende førsteklassinger - den såkalte "førskoleuken" - våren 1974. Barna ble vurdert med sikte på skole-modenhet m.v. For As del var skolen i tvil om hun burde begynne på skolen samme høst, eller om skolestarten burde utsettes. Det ble imidlertid til at A begynte i første klasse høsten 1974.

Etter kort tid i første klasse viste det seg at A virket umoden og ukonsentrert, og hadde lærevansker. Fra juletider 1974 fikk hun derfor støtteundervisning - i norsk og matematikk - i en mindre gruppe på fire-fem elever. Støtteundervisningen ble utført av skolens rektor Magne Kustås, som var utdannet spesialpedagog.

I februar 1975 ble A evnetestet ved Glåmdal skolepsykologiske kontor (idag Pedagogisk-psykologisk kontor - den såkalte PP-tjenesten) i Kongsvinger. Hun gjorde det dårligere på den verbale enn den ikke-verbale del av prøven. Testresultatet viste samlet IQ 75 - henholdsvis 71 på den verbale del og 83 på den ikke-verbale del.

A fikk støtteundervisning - i norsk og matematikk - i gruppe hele barneskolen, dvs første til sjette klasse. Gruppen med støtteundervisning besto i annen klasse bare av to elever, men ble senere utvidet til tre elever. Fra tredje klasse og ut barneskolen ble støtteundervisningen forestått av lærer Anne Mette Strand, som i likhet med rektor Kustås var utdannet spesialpedagog. Nærmere enkeltheter om støtteundervisningen i barneskolen fremgår av herredsrettens dom.

A gikk ut av sjette klasse i juni 1980, og skulle samme høst begynne på Eidskog ungdomsskole. På denne skolen - der det ikke var ansatt spesialpedagoger - var lærer Eva Faarlund oppnevnt som spesialpedagogisk veileder. Det var følgelig hun som - under rektors ledelse - hadde ansvaret for spesialundervisningen (støtteundervisningen). I forbindelse med overgangen fra barneskolen var hun i kontakt med Magnor barneskole, og ble orientert om A og de øvrige elevene i støtteundervisningsgruppen. Det ble da besluttet å videreføre den nevnte gruppen, dog slik at denne ble utvidet fra tre til fire - av og til fem - elever. Den lærer som ble satt til å forestå mesteparten av undervisningen i gruppen var Sven Westerberg. Westerberg - som er svensk - hadde gruppeundervisningen i norsk og engelsk, mens en annen lærer hadde matematikkundervisningen. Ialt var A ca 1/3 av tiden i gruppen, mens hun ca 2/3 av tiden deltok i den regulære klasseundervisningen. Også her fremgår nærmere enkeltheter av herredsrettens dom.

Våren 1982 - da A gikk i åttende klasse - henvendte Eidskog ungdomsskole seg til PP-tjenesten i Kongsvinger. Skolen ønsket en utvidet test av A, spesielt med sikte på å kartlegge sterke sider for senere yrkesveiledning. PP-tjenesten anmodet på denne bakgrunn arbeidskontoret for Kongsvinger og omland om en arbeidspsykologisk undersøkelse. Denne ble utført av "Arbeidspsykologisk kontor" fra Fredrikstad. I rapport av 19. mai 1982 heter det bl.a.:

"Den arbeidspsykologiske undersøkelsen viser stor spredning i ytelsene. Generelt kan en si at de teoretiske evner ligger mye under middels. Mens ytelsene i praktiske typer oppgaver til tider svarer til et nærmest middels nivå."

Noen dager tidligere, ved brev av 12. mai 1982, hadde As foreldre søkt om at hun ble fritatt for karakterer. Det ble bedt om at hun "får vurdering istedet". Ved rektors brev av 30. juni s.å. ble A innvilget "fritak for vurdering med karakterer" i alle obligatoriske fag.

Med hensyn til valgfag fikk As foreldre høsten 1982 tilsendt et standardskjema fra skolen, der det skulle krysses av for om man ønsket karakter eller ikke i disse fag. As foreldre undertegnet skjemaet 11. november 1982, og krysset av for at de ønsket karakterer i valgfagene. For A dreide dette seg særlig om formingsfag.

Da A gikk ut av niende klasse i juni 1983 mottok hun et vitnemål uten karakterer i noe fag - heller ikke i valgfagene. I karakterrubrikken står det for de obligatoriske fags vedkommende bare "Fulgt undervisningen".

Eidskog ungdomsskole så for seg at A skulle begynne på Kongsvinger videregående skole, med opptak "på særskilt grunnlag". Det er opplyst at dette innebar å gå et forberedende år i en mindre gruppe, med sikte på deretter å begynne på skolens regulære grunnkurs.

A ønsket imidlertid å komme bort fra distriktet, og hun begynte derfor på Grenland folkehøyskole. Deretter gikk hun et år på Bjerkely folkehøyskole i Solør og et år på Arendal husmorskole, frem til sommeren 1986. Etter et år i arbeidslivet - delvis som kjøkkenassistent, delvis som rengjøringsassistent - begynte A høsten 1987 på Elverum videregående skole, "på særskilt grunnlag". Her gikk hun imidlertid ikke noe forberedende år før det regulære grunnkurs, men fikk støtteundervisning - i norsk - parallelt med den vanlige klasseundervisningen.

A tilbragte to år - frem til sommeren 1989 - på Elverum videregående skole, og tok i hovedsak forskjellige formingsfag. I disse fag fikk hun tildels gode karakterer, i norsk fikk hun imidlertid standpunktkarakter 2 (laveste ståkarakter) og eksamenskarakter 1 (ikke bestått).

A var deretter elev ved Granum kunstskole i Oslo i to år, dvs frem til sommeren 1991.

Ved stevning av 26. juni 1991 reiste A sak for Vinger og Odal herredsrett, med krav om erstatning på grunn av angivelig mangelfull undervisning i grunnskolen.

Under saksforberedelsen ble det foretatt en undersøkelse av A ved Bredtvedt senter for logopedi. I senterets rapport av 4. mai 1992 ble det - på bakgrunn av forskjellige lese- og skriveprøver - konkludert med at det var "grunn til å tro" at A hadde en språksvikt, og at hun kunne være dyslektiker. Det ble også foretatt en evnetest. Testresultatet viste samlet IQ 77 - henholdsvis 68 på den verbale del og 87 på den ikke-verbale del.

Herredsretten avsa 4. desember 1992 dom med slik domsslutning:

1. Eidskog kommune betaler kr 100000,- i erstatning til A. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, hvoretter kravet forrentes med 15 % p.a. frem til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Eidskog kommune har i rett tid påanket dommen. A har tatt til motmæle.

A - som etter å ha avsluttet Granum kunstskole sommeren 1991 arbeidet noe som rengjøringsassistent og dagmamma - flyttet høsten 1993 til Kirkenes, sammen med sin forlovede. Også i Kirkenes arbeidet hun noe som dagmamma, inntil hun selv fikk barn i september 1994. Hun har hele perioden etter at hun avsluttet Granum kunstskole holdt på med kunstmaling på egenhånd, og opplyser at hun etterhvert vil søke inntak på Statens Kunst- og Håndverksskole og/eller Kunstakademiet.

Ankeforhandling ble holdt i Kongsvinger 13. til 16. mars 1995. For Eidskog kommune møtte ordfører Kåre Delviken. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 19 vitner, hvorav fem var nye for lagmannsretten. De oppnevnte sakkyndige, psykologene Arne Johan Sverdrup og Fritz Johannessen, møtte og avga supplerende forklaring i forhold til sin skriftlige erklæring. Endelig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står i tilnærmet samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. For lagmannsretten har imidlertid A begrenset sin påstand om erstatningsbetingende forhold til å gjelde forholdene i ungdomsskolen - ikke også barneskolen.

Den ankende part, Eidskog kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder undervisningsopplegget for A i ungdomsskolen bestrides det at det overhodet foreligger noen feil fra skolens side.

Det er uklart hva som er den rette diagnostisering av As skolemessige funksjonssvikt. Både dysleksi, dysfasi og "sentral språkskade" har vært brukt av forskjellige fagpersoner mens rettssaken har versert. Det kan da ikke være noen feil at ungdomsskolen ikke klarte å sette noen merkelapp på problemet, men forholdt seg til de faktiske lærevansker man sto overfor - lærevansker som forøvrig synes å indikere et mer sammensatt problem enn de forannevnte betegnelser gir inntrykk av.

Det bestrides videre at det var noen feil at A ikke ble evnetestet påny før i 1982 (åttende klasse). Spesialpedagog Anne Mette Strand - som sto for spesialundervisningen fra tredje klasse og ut barneskolen - så ikke behov for dette i sjette klasse. Det bestrides at et slikt behov plutselig skulle oppstå i syvende klasse. I åttende klasse ble hun forøvrig testet - ved den arbeidspsykologiske undersøkelse våren 1982. Forøvrig er resultatene både fra denne testen og fra Bredtvedt-testen i 1992 i stor grad sammenfallende med den opprinnelige evnetesten fra 1975. Alle viser store lærevansker på det teoretiske felt.

Når det gjelder selve innholdet av den spesialundervisning (gruppeundervisning) A fikk i ungdomsskolen, er det sentrale at man ønsket å videreføre opplegget fra barneskolen. Spesiallæreren - Sven Westerberg - hadde som undervisningsmål både å øke gruppeelevenes kunnskapsnivå og å øke deres selvtillit, og han brukte anerkjente spesialpedagogiske hjelpemidler i undervisningen. Det bestrides på det sterkeste at Westerberg ikke var kvalifisert for oppgaven. Westerberg var både faglig og menneskelig meget godt kvalifisert til å forestå spesialundervisningen.

Det var heller ingen feil at A fikk såpass mye gruppeundervisning som hun fikk, i stedet for å være mer i klassen, hensett til hennes dårlige fungering i den regulære klassesituasjonen.

Det bestrides videre at A ikke fikk lekser. Både i gruppen og i klassen fikk hun lekser - men mengden var avpasset det man mente hun kunne greie.

Når det gjelder kontakten mellom Eidskog ungdomsskole og PP-tjenesten, påpekes at PP-tjenestens kontaktperson - sosionom Britt Skaar - jevnlig besøkte skolen. Også andre av de ansatte på PP-kontoret - herunder spesialpedagoger - besøkte skolen, inkludert As gruppe. At kontakten med PP-tjenesten ikke var enda mer omfattende er ingen feil, særlig i lys av at man videreførte et undervisningsopplegg fra barneskolen.

Kommunens oppfatning er følgelig at den undervisningen - spesialundervisningen og den regulære klasseundervisningen - A fikk på Eidskog ungdomsskole i 1980 til 1983 ligger klart over den minimumsstandard som hun har rettslig krav på etter grunnskoleloven. At undervisningsopplegget kunne ha vært enda bedre - slik det alltid kan - er ikke interessant.

For så vidt angår det forhold at As avgangsvitnemål fra ungdomsskolen ikke hadde karakterer i noe fag, erkjennes at det var en feil at hun ikke fikk karakterer i valgfag. At A - etter søknad fra foreldrene - ble fritatt for karakterer i obligatoriske fag er imidlertid ingen feil.

Uansett om det objektivt sett skulle foreligge feil fra Eidskog kommune, foreligger det ikke grunnlag for erstatning. Det foreligger således hverken ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng eller noe økonomisk tap. Når det spesielt gjelder det forhold at A ved en feil ikke fikk karakterer i valgfag, anføres det at skadeserstatningsloven §5-1 om skadelidtes medvirkning eventuelt kommer til anvendelse - hensett til at A og hennes foreldre ikke tok saken opp med skolen da de mottok vitnemålet.

Endelig anføres at et eventuelt erstatningskrav under enhver omstendighet er foreldet.

Eidskog kommune har nedlagt slik påstand:

1. Eidskog kommune frifinnes.

2. Eidskog kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken dreier seg om kvaliteten, ikke kvantiteteten (timetallet), med hensyn til den spesialundervisning A mottok i ungdomsskolen. Eidskog ungdomsskole ønsket å videreføre opplegget fra Magnor barneskole, men det som kan være egnet for barnetrinnet er ikke nødvendigvis egnet for ungdomsskoletrinnet. I tillegg kommer forøvrig at spesialundervisningsgruppen ble utvidet i ungdomsskolen, i forhold til i barneskolen.

Om A er dyslektiker eller ikke er ikke avgjørende i saken. Det vesentlige er at man ikke gjorde noe forsøk på å få klarlagt at A hadde spesifikke lese- og skrivevansker - slik det senere er blitt konstatert, bl.a. i undersøkelsen på Bredtvedt i 1992. A ble undervurdert i hele ungdomsskolen, idet hun ble ansett som generelt evnesvak. Skolen baserte seg på evnetesten fra 1975. Spesiallæreren - Sven Westerberg - prøvde å dempe As ambisjoner, som ut fra skolens oppfatning av henne var urealistiske. A fikk i ungdomsskolen ikke et undervisningsopplegg som var tilrettelagt for henne, med den følge at hun stagnerte.

Sentralt i saken står den manglende kontakt mellom Eidskog ungdomsskole og PP-tjenesten. Det bestrides ikke at det nok har vært endel rutinemessig, generell kontakt. Som fremholdt av de sakkyndige er imidlertid dette noe annet enn konkret kontakt spesifikt med sikte på A og hennes problemer. En slik kontakt kunne i seg selv ha ført til et bedre tilpasset undervisningsopplegg, i tillegg til at man kunne ha fått en ny undersøkelse av A - ved logoped eller andre fagfolk - og dermed fått klarlagt at hun ikke var generelt evnesvak. En slik klarlegging ville ikke bare ha vært av stor betydning med hensyn til tilretteleggingen av undervisningen for A, men ville også ha hatt stor betydning for hennes selvbilde. - Den manglende kontakt med PP-tjenesten er et brudd på bestemmelsen i pkt. 1.6.3 i forskrifter for grunnskolen av 6. mai 1980, der det heter at spesialpedagogiske tiltak skal planlegges i samarbeid mellom skolen og PP-tjenesten.

Med hensyn til As undervisningsopplegg på ungdomsskolen er det forøvrig en gjennomgående mangel - både i relasjon til gruppeundervisningen og i relasjon til klasseundervisningen - at hun nærmest ikke fikk lekser. Skriftlige lekser var nettopp det A trengte mest, for å oppøve ferdighetene der hun hadde særlige vansker.

Når det gjelder As avgangsvitnemål fra ungdomsskolen, var det lite skjønnsomt av skolen å gi karakterfritak i samtlige obligatoriske fag, selv der A hadde brukbare karakterer. I tillegg kommer at As foreldre vitterlig ba om at hun fikk karakterer i valgfag.

Både med hensyn til den mangelfulle undervisning og med hensyn til vitnemålet uten karakterer foreligger det uaktsomhet fra ungdomsskolens side. Kommunen må derfor være ansvarlig, i medhold av skadeserstatningsloven §2-1.

De nevnte forsømmelser fra ungdomsskolens side medførte at A har måttet gå omveier for å komme inn på videregående skole. Hun er også blitt forsinket i sin etterfølgende kunstutdannelse. Denne forsinkelsen har påført A et inntektstap, som kreves erstattet. Utmålingen av tapet blir svært skjønnsmessig, og hun har derfor nøyd seg med å kreve stadfestelse av herredsrettens dom, der hun ble tilkjent kr 100000,-.

Når det gjelder det forhold at A ikke fikk karakterer i valgfag, bestrides det at det er grunnlag for å nedsette erstatningen etter skadeserstatningsloven §5-1 om skadelidtes medvirkning. Selv om A og hennes foreldre kanskje burde reagert da de mottok vitnemålet, er skolen selv adskillig mer å klandre.

Det bestrides at erstatningskravet er foreldet, og vises til herredsrettens drøftelse av dette.

A har nedlagt slik påstand:

1. Vinger og Odal herredsretts dom av 4. desember 1992 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det rettslige utgangspunkt i saken er grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24. I lovens §7 - om undervisningen - heter det i nr. 1:

"Alle elevar har rett til å få opplæring i samsvar med dei evnene og føresetnadene dei har."

I lovens §8 - om spesialundervisning - heter det i nr. 1:

"For born og ungdom som ut frå ei sakkunnig vurdering treng serleg hjelp, skal det skipast spesialundervisning, i eller utanom skolen.

Slik undervisning kan gjevast i vanleg skole eller i eigne skolar eller spesialklassar...."

Det er ubestridt at §8 nr. 1 - sett i sammenheng med §7 nr. 1 - gir de aktuelle elever et rettslig krav på spesialundervisning, tilpasset den enkeltes evner og forutsetninger. Det springende punkt i nærværende sak er det nærmere innhold av dette krav, med henblikk på om A i ungdomsskolen fikk den spesialundervisning hun hadde rettslig krav på.

Med hensyn til innholdet av det rettslige krav etter lovens §8 nr. 1, vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1990-360. Kjennelsen gjaldt spørsmålet om spesialundervisning etter voksenopplæringsloven §5 annet ledd, men de prinsipielle uttaleler i kjennelsen må gjelde tilsvarende i relasjon til den lignende bestemmelse i grunnskoleloven §8 nr. 1. Det heter om voksenopplæringsloven §5 annet ledd:

"Lovbestemmelsen gir imidlertid ikke eleven noe retts krav på all den opplæring som han måtte ha behov for eller som han kan nyttiggjøre seg. Det må på dette som på andre områder skje en avgrensing ut fra de tilgjengelige ressurser. Det gjelder også ressurser av økonomisk karakter. I lovens krav.... ligger imidlertid at opplæringen må fylle visse minimums- og likhetskrav...."

I Jakhelln/Kjellemo, "Retten til spesialundervisning på grunnskolens område" (1991), heter det - på 39 - om grunnskoleloven §8 nr. 1 at "opplæringstilbudet.... må være slik at elevene må kunne forutsettes å ville få et visst utbytte av opplæringen."

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at grunnskoleloven §8 nr. 1 innebærer at en viss minstestandard må oppfylles, men at bestemmelsen ikke gir eleven krav på et undervisningsopplegg som er optimalt i forhold til vedkommende. Det vises for så vidt også til Høyesteretts dom i Rt-1993-811 (se særlig 819).

Som nevnt skal innholdet av spesialundervisningen tilpasses elevens evner og forutsetninger. Lagmannsretten finner det derfor innledningsvis naturlig å gå noe inn på de forskjellige evnetester som foreligger, henholdsvis fra 1975 (første klasse), 1982 (åttende klasse) og 1992 (Bredtvedt senter for logopedi). Resultatet av testene er gjengitt foran. Etter lagmannsrettens oppfatning er det stor grad av samsvar mellom testresultatene, både med hensyn til samlet evnenivå og det forhold at den verbale/teoretiske side var betydelig svakere enn den ikke-verbale/praktiske. Lagmannsretten kan således ikke se at det er dekkende å betegne As lærevansker som utelukkende lese- og skrivevansker.

Lagmannsretten kan ut fra det foranstående ikke se at det er grunnlag for å hevde at A ble undervurdert/feilvurdert i ungdomsskolen, slik det anføres av ankemotparten. Noe spesielt behov for å foreta en ny evnetest i syvende klasse kan ikke sees å ha foreligget, og noe erstatningskrav kan dermed ikke bygges på at dette ble unnlatt. Året etter, i åttende klasse (1982), ble det forøvrig foretatt en ny evnetest, som foran nevnt.

Når det gjelder den konkrete spesialundervisning A mottok i ungdomsskolen, ble denne - som nevnt - i hovedsak utført av svensken Sven Westerberg. Ankemotparten har anført at han ikke var tilstrekkelig kvalifisert for oppgaven, hverken faglig, språklig eller rent personlig.

For så vidt gjelder det språklige - norskbeherskelsen - viser lagmannsretten til at Westerberg hadde arbeidet i Norge i ni år (fra 1971) da A begynte i ungdomsskolen i 1980. I 1976 tok han Lærerutdanningsrådets "tilleggsprøve for faglærere med utdanning frå utlandet", som bl.a. inneholdt en norskprøve. Sett i sammenheng med fremlagte skriftlige uttalelser fra Westerberg i det aktuelle tidsrom, finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at Westerberg (som i 1986-87 dro tilbake til Sverige) hadde fullt tilfredsstillende norskkunnskaper på det tidspunkt han hadde spesialundervisningen av A (1980-83).

Med hensyn til faglige kvalifikasjoner kan det først nevnes - for så vidt angår generell lærerkompetanse - at Kirke- og undervisningsdepartementet i 1972 godkjente Westerbergs svenske eksamen som jevngod med norsk cand.mag. eksamen, samt at han hadde arbeidet flere år som lærer før han begynte ved Eidskog ungdomsskole i 1979. Når det spesifikt gjelder spesialpedagogisk kompetanse er partene enige om at det ikke kan kreves at spesialundervisning kun forestås av lærere med formell utdannelse innen spesialpedagogikk. Med hensyn til Westerbergs reelle kompetanse til å forestå spesialundervisning, viser lagmannsretten til at han i vitneprovene fra sine tidligere kolleger ved Eidskog ungdomsskole har fått et meget godt skussmål som lærer, både generelt og - i særdeleshet - i relasjon til å mestre spesialpedagogiske problemstillinger. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn ikke tvilsomt at Westerberg var godt faglig kvalifisert for å forestå spesialundervisningen av A.

Når det endelig gjelder Westerbergs rent personlige egenskaper, har han også her fått det beste skussmål fra sine tidligere kolleger, som blant annet opplyste at han var meget populær blant elevene. På denne bakgrunn - sett i sammenheng med det inntrykk retten fikk under Westerbergs forklaring i retten - finner lagmannsretten ingen grunn til å betvile at Westerberg også med hensyn til personlige egenskaper var godt skikket til å forestå spesialundervisningen av A.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå i detalj inn på det nærmere innhold av Westerbergs spesialundervisning. Retten legger til grunn at spesialundervisningen var nokså forskjellig fra tradisjonell undervisning knyttet til bruk av standardlærebøker, blant annet med utstrakt bruk av selvkontrollerende læringsspill (såkalte LØKO-spill). Uansett om A måtte ha oppfattet dette bare som "spill og leker", i motsetning til "skikkelig undervisning", finner retten det godtgjort at det dreier seg om et anerkjent spesialpedagogisk hjelpemiddel. Retten finner det også godtgjort at bruken av slike spill var adekvat i forhold til As lærevansker.

Lagmannsretten finner det således ikke tvilsomt at A hadde - i det minste - et visst utbytte av spesialundervisningen i ungdomsskolen. Det er følgelig ikke dekning for å hevde at hun stagnerte i disse årene.

Lagmannsretten finner at den spesialundervisning A mottok i ungdomsskolen klarligvis oppfylte den minstestandard som hun hadde rettslig krav på. At A kunne ha fått enda større utbytte av et annet undervisningsopplegg - f.eks. med økt bruk av enelærer - er i denne sammenheng uten rettslig betydning. - - - - - - - - -

A har med styrke anført at kontakten mellom Eidskog ungdomsskole og den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) har vært mangelfull. Det er vist til forskrifter for grunnskolen, gitt av Kirke- og undervisningsdepartementet 6. mai 1980, pkt. 1.6 om "tilpassa opplæring og spesialundervisning". Det heter i pkt. 1.6 nr. 3:

"Spesialpedagogiske tiltak.... skal planleggjast i samarbeid mellom skolen, den pedagogisk-psykologiske tenesta, foreldra/dei føresette og eleven sjølv."

Etter ankemotpartens oppfatning foreligger et brudd på denne bestemmelsen. Konsekvensen av dette anføres å være at man ikke fikk noen ny undersøkelse av evner m.v., samt - uansett ny test eller ikke - at A gikk glipp av et bedre tilpasset undervisningsopplegg.

Det følger av lagmannsrettens foranstående bemerkninger - i tilknytning til behovet for ny evnetest i syvende klasse - at selv om man hadde fått A evnetestet i syvende klasse, ville dette etter rettens oppfatning ikke kastet nytt lys over hennes lærevansker, i forhold til det man allerede visste. Hvorvidt det isolert sett foreligger et brudd på de nevnte forskrifters pkt. 1.6.3 er dermed av mindre interesse i denne relasjon.

Derimot kan et eventuelt brudd på forskriftenes pkt. 1.6.3 tenkes å ha betydning i relasjon til opplegget av spesialundervisningen, selv om denne - som nevnt - oppfylte den minstestandard A hadde rettslig krav på. Hvis brudd på pkt. 1.6.3 - dvs mangelfull kontakt med PP-tjenesten - medførte at A gikk glipp av et bedre undervisningsopplegg enn det hun faktisk fikk, kan dette tenkes å være erstatningsbetingende.

Spørsmålet er således om den aktuelle spesialundervisningen ble planlagt "i samarbeid" med PP-tjenesten. - For helhetens skyld bemerkes at for Eidskog kommune var PP-tjenesten interkommunal (sml. grunnskoleloven §9), og dekket fem kommuner. Kontoret holdt til på Kongsvinger.

Lagmannsretten legger til grunn at PP-tjenestens kontaktperson i forhold til Eidskog ungdomsskole, sosionom Britt Skaar, jevnlig besøkte skolen. Lagmannsretten legger videre til grunn at andre ansatte på PP-kontoret - herunder spesialpedagoger - mer sporadisk besøkte skolen. Under disse besøkene ble både elever med adferdsproblemer og elever med lærevansker - herunder As gruppe - diskutert. Etter lagmannsrettens oppfatning må en slik grad av kontakt anses tilstrekkelig til at forskriftenes krav om "samarbeid" er oppfylt. I erstatningsrettslig henseende kan kontakten dermed ikke anses som mangelfull. At kontakten med PP-tjenesten ideelt sett kunne ha vært enda mer omfattende er i denne sammenheng uten betydning.

I relasjon til PP-tjenesten har det forøvrig vært noe fokusert også på de nevnte forskrifters pkt. 1.6.4 bokstav c, som krever at det i forbindelse med spesialundervisning avgis halvårlige rapporter - hvilket ikke ble gjort. Lagmannsretten finner det her tilstrekkelig å vise til at pkt. 1.6.4 må forstås slik at dette punkt bare gjelder spesialundervisning i spesialskoler/spesialklasser - ikke spesialundervisning innen den vanlige skolen (sml. grunnskoleloven §8 nr. 1, annet ledd - gjengitt foran).

Lagmannsrettens konklusjon er således at forholdet mellom Eidskog ungdomsskole og PP-tjenesten ikke gir grunnlag for noe erstatningskrav. - - - - - - - - -

I tillegg til innvendingene mot undervisningsopplegget - heri inkludert kontakten med PP-tjenesten - har A anført at det var erstatningsbetingende å gi henne et avgangsvitnemål uten karakterer. Anførselen knytter seg både til obligatoriske fag og til valgfag.

Spørsmålet om fritak for karakterer i obligatoriske fag reguleres av de tidligere nevnte forskrifter av 6. mai 1980, pkt. 1.9 nr. 2. Det heter i bestemmelsens femte ledd:

"Etter skriftleg avtale mellom foreldra/dei føresette og skolen kan einskildelevar bli fritekne for vurdering med karakterar i eitt eller fleire av dei obligatoriske faga når dei har store lærevanskar."- - - - -

For så vidt gjelder obligatoriske fag, er forholdet - som foran nevnt - at As foreldre hadde søkt om fritak for karakterer, og bedt om at hun "får vurdering istedet". Partene er imidlertid enige om at noen adgang til å gi "vurdering" i stedet for karakterer ikke eksisterte. At rektor ikke gjorde oppmerksom på dette må i og for seg betegnes som en saksbehandlingsfeil. I tråd med vitneforklaringen fra As mor legger imidlertid lagmannsretten til grunn at bakgrunnen for foreldrenes søknad var at A reagerte sterkt på å få dårlige karakterer. Ut fra dette må det antas at foreldrene - selv om de var blitt gjort oppmerksomme på at det ikke var adgang til å gi "vurdering" i stedet for karakterer - likevel ville ha søkt om karakterfritak. Det dreier seg dermed om en saksbehandlingsfeil uten betydning, sml. forvaltningsloven §41.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A hadde "store lærevanskar" i forskriftenes forstand. Når dette var tilfelle, berodde avgjørelsen av spørsmålet om karakterfritak - dvs hvorvidt søknaden skulle innvilges - på skolens frie skjønn. Innvilgelsen av fritaket kan dermed ikke være erstatningsbetingende med mindre vedtaket var et utslag av myndighetsmisbruk. Noe slikt er åpenbart ikke tilfelle, og er heller ikke påstått.

Når det gjelder karakterer i valgfag, reguleres dette av de nevnte forskrifters pkt. 1.9 nr. 2 annet ledd, som lyder slik:

"Dersom heimen ber om det, skal eleven få karakter i andre fag/emne".

Som foran nevnt er forholdet at As foreldre høsten 1982, på et standardskjema tilsendt fra skolen, krysset av for at de ønsket karakterer i valgfagene. Eidskog kommune har erkjent at det var en feil at hun likevel ikke fikk dette.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det her foreligger uaktsomhet fra skolens side. Retten finner det uansett ikke godtgjort at årsakssammenheng foreligger - dvs at manglende karakter i valgfag har gjort det vanskeligere for A å komme inn på videregående skole. Lagmannsretten viser til at etter forskriftene er utgangspunktet at det ikke gis karakterer i valgfag, idet slike karakterer bare gis "dersom heimen ber om det". Når dette er utgangspunktet kan manglende karakterer i valgfag - selv der dette skyldes en feil fra skolens side - vanskelig sees å ha noen betydning for inntak på videregående skole. Lagmannsretten legger således til grunn at i den grad As karakterfrie vitnemål fra ungdomsskolen medførte vansker med å komme inn på videregående skole var det de manglende karakterer i obligatoriske fag som var årsaken.

Noe erstatningskrav kan følgelig ikke bygges på at As avgangsvitnemål fra niende klasse var uten karakterer. - - - - - - - - - -

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag for kommunen, etter skadeserstatningsloven §2-1. Det er heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om årsakssammenheng - utover det som er sagt i relasjon til de manglende karakterer i valgfag - eller spørsmålet om det foreligger noe økonomisk tap. Endelig er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til foreldelsesspørsmålet. - - - - - - - - - -

Anken fra Eidskog kommune har ført frem. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd, må A erstatte kommunens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak etter §172 annet ledd.

Advokat Kobbe har, på vegne av Eidskog kommune, fremlagt omkostningsoppgaver på tilsammen kr 191800,-, henholdsvis kr 83800,- for herredsretten og kr 108000,- for lagmannsretten. For herredsretten er kr 79000,- salær og resten utlegg, for lagmannsretten er kr 94500,- salær og resten utlegg.

A har ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgavene, og lagmannsretten legger disse til grunn.

For ordens skyld gjøres oppmerksom på at A - som har fått innvilget fri sakførsel - kan søke fylkesmannen om dekning av saksomkostningsansvaret overfor Eidskog kommune, i medhold av rettshjelploven §24 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Eidskog kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler A til Eidskog kommune kr 191800,- - etthundreognittientusenåttehundre -, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.