LE-1993-68
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-13 |
| Publisert: | LE-1993-00068 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-03594 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00068 K. |
| Parter: | Den kjærende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Vaagen, Oslo). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Elsbeth Bergsland, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Nils Erik Lie, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Jan Martin Flod |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §172, §180, §181, §384, §403 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
I sak mellom A og B om skilsmisse/separasjon, foreldreansvar, daglig omsorg, samværsrett og barnebidrag avsa Oslo byrett den 19. oktober 1992 dom og kjennelse. Domsslutningen har slik ordlyd:
1. B og A separeres.
2. B betaler med virkning fra 1. november 1992 bidrag til fellesbarna C og D med kr 3700 til hvert barn pr. mnd.
3. B betaler innen 14 dager fra dommens forkynnelse saksomkostninger til det offentlige med kr 51727,50 - femtientusensjuhundreogtjuesju50/100.
Kjennelsen har slik slutning:
1. Saken heves for så vidt gjelder foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Hevingskjennelsen fremkom etter at partene under hovedforhandlingen inngikk rettsforlik om de omhandlede forhold. De nedla begge påstand om at denne delen av saken skulle heves og at de hver skulle dekke egne saksomkostninger.
B har rettidig påkjært omkostningsavgjørelsen i domsslutningen til lagmannsretten p. g. a. uriktig lovanvendelse og saksbehandling. A har tatt til motmæle.
B har også påanket dommen, og A har motanket. Ankesaken er hevet ved lagmannsrettens kjennelse av 22. mars 1993.
Den kjærende part - B - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjæremotparten ettersendte omkostningsoppgaven etter at hovedforhandlingen var avsluttet. Den kjærende part ble ikke gitt noen mulighet for å kommentere oppgaven.
Det synes å fremgå at den kjærende part er blitt pålagt å betale samtlige av motpartens omkostninger i sakens anledning. Foruten skilsmisse/separasjon og barnebidrag, omfattet saken barnefordeling og samvær. Partene inngikk forlik for så vidt angår de to sistnevnte forhold. Etter hevingskjennelsen ble ingen av partene tilkjent omkostninger for denne delen av saken.
Kjæremotparten fikk ikke medhold i sitt krav om skilsmisse. Subsidiært ønsket hun separasjon i samsvar med den kjærende parts påstand. I barnebidrag krevet hun kr 4750 pr. barn pr. måned. Byretten fastsatte beløpet til kr 3700.
Saken må anses dels vunnet og dels tapt, jfr. tvistemålsloven §174. I den forbindelse har byretten imidlertid ikke tatt hensyn til at en del av saken ble avgjort ved forlik. Byretten har heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på at kjæremotparten ikke vant frem med sitt prinsipale krav om skilsmisse, samt størrelsen av bidraget. Uansett kan det ikke være adgang til å pålegge en part å erstatte motpartens omkostninger for de deler av saken der omkostningsspørsmålet allerede er avgjort.
Dersom de ilagte omkostninger utelukkende refererer seg til bidragsspørsmålet, skulle den kjærende part vært gitt anledning til å kommentere omkostningsoppgaven før avgjørelse ble truffet, jfr. Schei "Tvistemålsloven" bind I 370-371. Dessuten anføres at omkostningene i så fall langt overstiger det som var nødvendig for en forsvarlig sakførsel. Kr. 30000 for behandlingen av bidragsspørsmålet må også være for mye
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.
Subsidiært: Oslo byretts domsslutning pkt. 3 oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling i byretten.
2. B, evt. det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Kjæremotparten - A - har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Hovedforhandlingen ble avsluttet 9. oktober mens omkostningsoppgaven ble sendt byretten den 14. oktober 1992.
Omkostningsoppgaven omfatter samtlige deler av saken. Dette beklages idet den kjærende part ikke skal dekke det oppgitte beløp i sin helhet. Det må foretas en nærmere fordeling som lagmannsretten nå må utføre.
Kjæremotpartens prosessfullmektig har ført nøyaktige timelister. Det er imidlertid ikke mulig å foreta en eksakt beregning av hvor mange timer som er medgått til de ulike spørsmål. Men det er ingen tvil om at usedvanlig mye tid er medgått til bidragsspørsmålet. Skilsmissespørsmålet har derimot tatt liten tid. Av det totale omkostningsbeløp på kr 51727,50 refererer ca kr 30000 seg til bidragsfastsettelsen.
Spørsmålet om skilsmisse var av liten betydning for saken sett under ett, og det anføres at kjæremotparten vant saken på helt sentrale punkter. Kjæremotparten vil for øvrig hevde at det er anledning til å ilegge en part omkostninger for deler av en sak der omkostningsavgjørelsen allerede er avgjort. Forliket innebar at man delte opp omkostningene i forhold til de ulike tvistepunkter.
Saksomkostningene overstiger ikke det som var nødvendig for en forsvarlig sakførsel vedrørende de spørsmål byretten behandlet og som det ble avsagt dom for.
Ellers er opplyst at A, som hadde fri sakførsel for byretten, har betalt kr 10825 i form av egenandel. En del av denne egenandelen må dekkes av den kjærende part.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. B betaler innen 14 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse saksomkostninger til det offentlige med kr 30000,-.
2. B betaler innen 14 dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse saksomkostninger til A med kr 6000,-.
3. Omkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter at ankesaken er hevet gjenstår bare kjæremålet i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd over byrettens omkostningsavgjørelse i domsslutningen. Ved slikt kjæremål kan lagmannsretten i utgangspunktet bare prøve om avgjørelsen er i strid med loven, og lagmannsretten er i denne forbindelse bundet av byrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Men §181 annet ledd må suppleres med §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403 annet ledd hvoretter en avgjørelse må oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises bl.a. til Rt-1985-236.
Med henvisning til tvistemålsloven §174 annet ledd fant byretten at den kjærende part skulle pålegges å dekke motpartens/det offentliges saksomkostninger i sin helhet. Byretten må således ha ansett at saken for så vidt angikk skilsmisse/separasjon og fastsettelsen av barnebidragene ble dels vunnet og dels tapt. Sett hen til partenes påstander og anførsler måtte det være korrekt å bygge avgjørelsen på §174. Byretten kunne imidlertid med fordel ha gått inn på en nærmere drøftelse av tvistemålsloven §174 annet ledd, annet punktum, første alternativ. Dette bør gjøres når saken tas opp til ny behandling, jfr. nedenfor.
Ved erstatningsutmålingen skal det etter tvistemålsloven §176 første ledd gis dekning for alle de omkostninger som parten har hatt med saken for så vidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført. Med saken må i denne forbindelse forstås de deler av de aktuelle tvistepunkter som ble avgjort ved dom. Dette følger for så vidt også av byrettens kjennelse om heving av tvistepunktene om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett der det i slutningens pkt. 2 heter at saksomkostninger ikke tilkjennes. Dette innebærer at den kjærende part bare har krav på dekning av de omkostninger som refererer seg til spørsmålene om skilsmisse/separasjon og barnebidrag.
På dette punkt har byretten grepet feil ettersom det er på det rene at byretten har tilkjent kjæremotparten dekning for samtlige omkostninger som hun har hatt i sakens anledning, også til behandlingen av spørsmålene om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær. Byrettens avgjørelse finnes følgelig å være i strid med loven system.
I særskilt kjæremålssak over byrettens omkostningsavgjørelse kan lagmannsretten ikke selv utmåle omkostningsbeløpet, jfr. Schei "Tvistemålsloven" bind I 390 og bl.a. Rt-1991-486. Lagmannsretten må nøye seg med å oppheve og hjemvise avgjørelsen til ny behandling for byretten, hvilket vil bli gjort.
Kjæremålet har ført frem og kjæremotparten må anses for å ha tapt saken fullstendig, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. Det kan i denne forbindelse ikke være avgjørende at kjæremotparten i tilsvaret sa seg enig i at byrettens omkostningsavgjørelse var uriktig. Byrettens avgjørelse må ses på bakgrunn av omkostningsoppgaven fra kjæremotpartens prosessfullmektig der det ikke var klargjort at oppgaven omfattet alle de tvistepunkter som var reist i saken. På dette punkt skiller saksforholdet seg således fra den avgjørelse som er referert i Rt-1987-1550. Etter lagmannsrettens skjønn er det ikke grunnlag for å anvende noen av unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd. A vil etter dette bli pålagt å dekke Bs omkostninger i forbindelse med kjæremålssaken, jfr. at han ikke er innvilget fri sakførsel for denne delen av saken. I mangel av omkostningsoppgave finnes beløpet passende å kunne settes til kr 1000. I tillegg kommer kjæremålsgebyr med kr 900, til sammen kr 1900.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse i domsslutningens pkt. 3 oppheves og hjemvises til byretten til ny behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 1900 - ettusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.