LE-1993-690

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-22
Publisert:	LE-1993-00690
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-01645 A/69 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00690 A - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: Staten v/Sosial- og Helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Ola Haugen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Nina Frisak, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Legeloven (1980) §25, §43, Tvistemålsloven (1915) §169, §172, §180

Saken gjelder fastsettelse av mulig erstatningsansvar for påstått feilbehandling ved Det Norske Radiumhospital (heretter kalt Radiumhospitalet).

Etter undersøkelser blant annet ved Rikshospitalet ble det i 1986 konstatert at sivilingeniør A, født xx.xx.1959, hadde ondartet hjernesvulst. Han ble henvist til Radiumhospitalet for cellegiftkurer og strålebehandling. Operativt inngrep i hjernen ble ansett som for risikabelt.

A gjennomgikk fire cellegiftbehandlinger i perioden fra 9. mai til 20. august 1986. Deretter ble det foretatt strålebehandling av svulsten. I forbindelse med den annen cellegiftbehandling den 10. juni 1986 oppsto det visse komplikasjoner. Lagmannsretten viser til byrettens grundige redegjørelse for saksforløpet videre og de medisinske undersøkelser og behandlinger som ble foretatt.

Ved stevning til Oslo byrett av 25. mai 1990 reiste A sak mot Staten v/Sosialdepartementet og krevet fastsettelsesdom for at Staten er erstatningsansvarlig for den skade han ble påført i forbindelse med annen gangs cellegiftbehandling den 10. juni 1986. Oslo byrett avsa 14. desember 1992 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Sosialdepartementet er erstatningsansvarlig for den skade A ble påført etter cellegiftsbehandling 10. juni 1986.

2. Staten ved Sosialdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 119175,- med tillegg av omkostninger til de rettsoppnevnte sakkyndige.

Staten, nå ved Sosial- og helsedepartementet, har i rett tid påanket byrettens dom. A har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt i Oslo 1., 2. og 3. november 1994. A møtte og avga forklaring. De samme 7 vitner som avga forklaring for byretten, ble avhørt. Videre ble én oppnevnt sakkyndig, som også var oppnevnt som sakkyndig for byretten, avhørt. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

A har for lagmannsretten frafalt som erstatningsgrunnlag at det ble gjort ansvarsbetingende feil ved injeksjonen av cellegiften 10. juni 1986. Erstatningskravet er for lagmannsretten begrenset til spørsmålet om det ble gjort ansvarsbetingende feil ved den etterfølgende oppfølging fra Radiumhospitalets side av As lidelser.

Den ankende part, Staten v/Sosial- og helsedepartementet, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.

2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 14. desember 1992 stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part har for det erstatningsgrunnlag som er opprettholdt, gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Staten kan bare bli erstatningsansvarlig hvis en eller flere ansatte på Radiumhospitalet har gjort seg skyldig i uaktsom handling eller unnlatelse, jf skadeserstatningsloven (skl) §2-1, og det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen eller unnlatelsen og den oppståtte skade eller det oppståtte tap.

Statens ansatte har opptrådt forsvarlig. As smertebilde var på ingen måte entydig, og diagnosen ikke-bakteriell prostatitt ble stilt på forsvarlig vis. I henhold til diagnosen fikk han medikamentell behandling, og det ble ordinert prostatamassasje, som den gang var en vanlig behandlingsform. Det har ikke betydning i saken at prostatamassasje idag ikke brukes like mye som før. Både vitnet dr. Kjell Tveter og den oppnevnte sakkyndige karakteriserte de beskrevne smertesymptomer som typiske for prostatitt.

Det var uvisst hva som var årsak til As smerter, og det er bare når man i ettertid kjenner til mulige årsaker, man kan ta stilling til om andre behandlingsformer kunne ha hindret smertene. Det var en rekke mulige årsaksfaktorer for smertene. Smertene opptrådte i parallellitet med en alvorlig hjernesykdom. Dessuten hadde A hatt et testikkelinfarkt. Han hadde fått satt inn en testikkelprotese på venstre side, og iallfall i 1992 kunne det ved Telemark Sentralsykehus konstateres en affeksjon av lyskenerven. Man kan også spekulere på om andre faktorer, for eksempel hjernesykdommen, kunne spille inn.

Diagnosen prostatitt stilte urologen dr. Ous i februar 1988 og januar 1989. Han var ikke i tvil om at symptomene var typiske for denne sykdom, og to andre urologer ved Radiumhospitalet kom til det samme. Det var således ingen grunn til å betvile denne diagnose. Det er på det rene at prostatitt kan utløse så sterke smerter som dem A hadde. Det må legges mindre vekt på at vitnene dr. Eirik Tveter og dr. Groth mente A ikke hadde prostatitt.

Det ble påvist histologisk at A hadde fått et testikkelinfarkt. Eventuell ansvarsbetingende utførelse av injeksjonen i As lårpulsåre 10. juni 1986 og dette infarkt er frafalt som anførsel i saken. Det sentrale er hvilken betydning infarktet hadde for totalsmertebildet, og det faktum at når infarktet først var et inntrådt faktum, var det ingen behandlingsmulighet for det. Testikkelinfarkt kan medføre sterke smerter et kort tidsrom, oftest bare noen timer, men etterat testikkelen er gått til grunne, opphører smertene.

Den innsatte testikkelprotese hadde heller ingen betydning for smertebildet. Det var overraskende for legene, at smertene ble lindret da protesen ble fjernet igjen.

Telemark Sentralsykehus vurderte etter et operativt inngrep i 1992 at en nerve var påvirket på ett eller annet vis. Det er uvisst når dette inntraff, og vitnet dr. Hager mente at det var vanskelig å sette dette i forbindelse med innstikket i forbindelse med cellegiftinjeksjonen. Nerven ligger klart adskilt fra lårpulsåren, som innstikket ble gjort i. Innstikkstedet lå lenger ned enn den nerven som var affektert. Under enhver omstendighet er det høyst uklart om nerveaffeksjonen forelå allerede da A var under behandling på Radiumhospitalet.

Det var en feil av byretten ikke å påvise i sin dom hvilke handlingsalternativer Radiumhospitalet hadde. Det må konkret påvises hva Radiumhospitalet kunne ha gjort anderledes. Det var ikke nok å si at Radiumhospitalet skulle ha foretatt undersøkelser på et tidligere tidspunkt, og at sykehuset med dette har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende unnlatelse. Dessuten var det ikke uforsvarlig å ikke prøve andre handlingsalternativer.

Det var også feil av byretten ikke å angi for hvilket tidsrom staten skal være erstatningsansvarlig for As smerter. En dom som tilkjenner erstatning, må angi ytterpunktene for avgrensing av ansvaret; når kunne eller burde Radiumhospitalets ansatte ha handlet anderledes, og når har andre institusjoner foretatt eller burdet foreta det som Radiumhospitalet bebreides for ikke å ha gjort. Den manglende avgrensning kan føre til at staten risikerer å bli pålagt ansvar for eksempel for fremtidig inntektstap helt frem til As pensjonsalder.

Et eventuelt ansvar må opphøre senest når andre burde ha gjort det som man bebreider Radiumhospitalet for ikke å ha gjort. Oppfordring for Vestfold Sentralsykehus til å foreta operasjon forelå i 1990. 1990 må derfor representere ytterpunktet i tid for statens mulige ansvar.

Subsidiært anfører staten at det var ingen årsakssammenheng mellom mulig unnlatt eller mangelfull oppfølging fra Radiumhospitalets side og As smerter. A har fremhevet ultralydundersøkelse av underlivet som et handlingsalternativ og at man derved kunne ha funnet ut at det fantes et patologisk område og at den skadede testikkel kunne ha vært fjernet. Til dette innvendes at smertefølelse er alene ikke nok til at en testikkel fjernes.

I løpet av de mer enn tre år etterat andre behandlingsinstitusjoner overtok behandlingsansvaret for A, var A i kontakt med flere institusjoner og leger før den operasjon Telemark Sentralsykehus foretok i mai 1992, og som førte til vesentlig forbedring av hans smertebilde. Et operativt inngrep er alltid siste utvei for løsningen av et ikke-definert problem, og den lange tid med flere forskjellige mislykkede behandlingsforsøk, viser at det ikke forelå indikasjoner på operasjon ved utskrivningen fra Radiumhospitalet i mars 1989. Operasjonen i lysken var den eneste behandlingsmuligheten man hadde som førte frem til et positivt resultat.

Det er ikke bevist at As nerveskader er blitt verre på grunn av tiden som gikk. Bevisusikkerheten fører ikke til ansvar for staten.

Vurderingen av Radiumhospitalets aktsomhet er ikke avhengig av om journalføringen på hospitalet har vært mer eller mindre mangelfull. As smerter har oppstått og vedvart uavhengig av dette. Det er i saken ikke spørsmål om å sette As troverdighet med hensyn til hans forklaring om hans smerter opp mot troverdigheten av Radiumhospitalets journalføring. Men faktiske medisinske forhold kan sett fra legenes synspunkt fortone seg anderledes enn pasientens subjektive opplevelse av smertene. Pasienten og legene er naturlig opptatt av forskjellige sider av sykdomsbildet. Pasientjournal skrives med siktemål å registrere de medisinsk relevante fakta, ikke å gjengi pasientens egen oppfatning av sin sykdom.

Det som er relevant med hensyn til pasientjournalen, er at Radiumhospitalet oppfattet pasientens tilstand og opptrådte adekvat med hensyn til denne. Man stilte diagnosen prostatitt, og det var relativt uinteressant hvor store smerter denne sykdomstilstand medførte. Det forelå også indikasjoner på at han kunne lide av brokk. Legene har til tider ikke oppfattet As smerter som like sterke som han selv oppfattet dem. De opplysninger Radiumhospitalet fikk, var ikke konsistente med at A skulle ha vært rammet av langvarig smerteinvalidisering.

Ansvarsgrunnlaget har en objektiv og en subjektiv side.

På den objektive side er det spørsmål om det var noe Radiumhospitalets leger kunne ha gjort som de ikke gjorde.

Ikke-bakteriell prostatitt finnes det ikke noen helbredende behandlingsmulighet for. Dengang brukte man fortsatt prostatamassasje, som ble forordnet, noe som man nå antar ikke har noen særlig virkning. Det ble også forordnet medikamentell behandling av prostatitten.

Testikkelinfarktet hadde man ingen handlingsmulighet for å unngå. Etter infarktet voldte testikkelen ikke lenger smerte, og eventuell tidligere fjerning ville ha vært uten betydning. Den ødelagte testikkel kunne ha vært fjernet tidligere, men det hadde ingen betydning for smertebildet. Det er intet holdepunkt i Radiumhospitalets pasientjournal for at testikkelsmerte var As problem fra sensommeren 1986 til mai 1987. Man fant ømhet i bitestiklene og funikkelen, men dét er ikke så farlig og ikke ondartet, så det var ingen grunn til tiltak. Dessuten er det slik at prostatitt-smerter stråler mot testiklene, slik at det er vanskelig å stille riktig diagnose. Smerter i testiklene er ikke i seg selv indikasjon på fjerning av disse, da de har en viktig funksjon som hormonproduserende organ. De fjernes bare når det er grunn til å frykte testikkelkreft. Heller ikke her forelå det således handlingsalternativer som ville ha påvirket smertebildet.

Testikkelprotesen kunne ha vært fjernet tidligere. Objektivt sett var det et handlingsalternativ, men subjektivt sett var det ingen oppfordring til å fjerne den.

Med hensyn til den nerve som var i beknip, var det ikke noe handlingsalternativ for Radiumhospitalet å foreta en tilsvarende operasjon som den Telemark Sentralsykehus gjorde i 1992. Man undersøkte grundig ved utskrivningen fra Radiumhospitalet hva As smerter kunne skyldes. Han var også undersøkt grundig noen måneder før, og man fant ingen operasjonsindikasjon.

Vestfold Sentralsykehus, som overtok behandlingen av A etter utskrivningen fra Radiumhospitalet i 1989, fant heller intet grunnlag for umiddelbar operasjon. Man fant å ville vente og se an utviklingen. Smertespesialist ved Vestfold Sentralsykehus fant heller ikke umiddelbart noe handlingsalternativ som førte til bedring.

De fire mulige årsaker til smertene indikerte ingen andre handlingsmuligheter enn dem som ble forsøkt.

Det er således ikke utvist noe uforsvarlig forhold fra statens side i denne sak. Ingen handlingsalternativer forelå, og tidligere ultralydundersøkelse ville ikke ha hatt noen betydning for smertebildet. Pasienten ble fulgt opp, og de utførte undersøkelser var tilfredsstillende.

Når det gjelder påregnelig årsakssammenheng mellom eventuell unnlatelse og smertetilstanden, må vurdering skje i lys av rimelig aktuelle smerteårsaker.

Det var uten betydning om Radiumhospitalets oppfatning om at A hadde prostatitt, var riktig eller gal. Prostatittsmerter er det intet å gjøre med.

Testikkelinfarktet medførte ikke smerte over lenger tid, og unnlatt fjerning hadde ingen konsekvenser for smertene.

Det var ingen årsakssammenheng mellom testikkelprotesen og smertene. Det var overraskende at fjerningen medførte smertereduksjon.

Det var ikke blodutredelsen som var årsak til affeksjonen av nerven, men et blodkar som påvirket nerven. Anomalien med blodkaret kan ha inntrådt etterat A ble utskrevet fra Radiumhospitalet.

Eventuell tilkjennelse av erstatning må begrenses i tid, og det må angis i dommen fra når og til når erstatning skal ytes. Ut fra statens syn på årsakssammenheng og uaktsomhetsvurderingen anføres det intet særskilt med hensyn til tidspunktene fra når og til når eventuell erstatning skal ytes.

Ankemotparten har for det erstatningsgrunnlag som er opprettholdt, gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Erstatningsansvar for staten følger av skadeserstatningsloven §2-1, jf legeloven §25. Den unnlatte eller mangelfulle oppfølging av As smerter var i strid med god legeskikk. Radiumhospitalet hadde ansvar for å følge opp ikke bare primærlidelsen, hjernesvulsten, men også de sekundære lidelser som oppsto som bivirkninger.

A har bevisbyrden for at han er blitt påført smerter og at det er årsakssammenheng mellom behandlingen og smertene og at det ble handlet uaktsomt fra Radiumhospitalets side. Det kreves alminnelig eller vanlig sannsynlighetsovervekt for disse forhold, jf Rt-1980-1299. Dette bevisbyrdekrav har A oppfylt.

Culpavurderingen skal skje etter vanlige regler, men legene må innrømmes en viss romslighet; de må ha noe å gå på ved vurderingen. Men hvis retten er i tvil om resultatet, kan det bli tale om en omvendt bevisbyrde, jf det danske tidsskrift "Juristen" 1990 1.

Injeksjonen av cellegift til hjernen via lårpulsåren den 10. juni 1986 satte igang den årsakskjede som førte til As invalidiserende smerter i årene etter. Det sentrale i saken er Radiumhospitalets unnlatelse av å følge opp disse følger av innstikket på forsvarlig måte.

Injeksjonen førte til to skader. Den første var testikkelinfarktet som trolig inntraff i løpet av 1 til 3 dager etter innstikket. Hadde As smerterapportering vært tatt hensyn til, ville man ganske snart ha kunnet avhjelpe smertene ved å foreta ultralydundersøkelse av de smertefulle organer og deretter gjøre et slikt inngrep som det som ble gjort over ett år senere.

Dernest har den manglende oppmerksomhet fra Radiumhospitalets side ført til smerteinvalidisering av A av ca 8 års varighet. De sakkyndige legene, professor dr. med. John Ludvig Larsen - som var oppnevnt for byretten - og overlege dr. med. Bernt Kvarstein - som var oppnevnt både for byretten og lagmannsretten- ga klart uttrykk for at slike smerter som A fikk etter cellegiftkuren, var unormale, og må således anses som komplikasjoner i forhold til behandlingen.

Det er nok til å fastslå erstatningsansvar for staten at As smerter varte lenger enn de ville ha gjort hvis han hadde fått forsvarlig behandling. Hvis riktig diagnose var blitt stilt tidligere, ville smerteplagene vært redusert.

A bebreider Radiumhospitalet for ikke å ha tatt en rekke signaler alvorlig. Sykehusets journal er mangelfullt ført, og gir ikke fullstendige opplysninger om alt som har hendt. Når journalføringen er mangelfull, slik at det oppstår tvil om sykehusets behandling har vært forsvarlig, må bevistvilen gå utover sykehuset, jf Rt-1989-674 og RG-1991-250. As partsforklaring må det legges vesentlig vekt på som supplement til journalen. De oppnevnte sakkyndige har ikke betvilt As fremstilling. A er ikke upålitelig, og han er ikke svekket intellektuelt. Til tross for smertene har han hele tiden ønsket å komme i arbeide igjen og å gjenoppta vanlige aktiviteter som bilkjøring og tennis.

Radiumhospitalet hadde ansvar for oppfølging av As symptomer både i den tid han var Radiumhospitalets pasient, og i den tid som fulgte etter utskrivningen.

Konkret bebreider A Radiumhospitalet for ikke å ha reagert da det oppsto unormalt store smerter i forbindelse med innstikket i pulsåren, og for ikke å ha tatt alvorlig As opplysninger om fortsatte store smerter i tiden etter og ved senere innleggelser for ytterligere behandling eller kontroll. I august 1986 var cellegiftbehandlingen ferdig, og den hadde ført til fin fremgang, slik at utover høsten 1986 og til våren 1987 var As situasjon ikke lenger livstruende. Da burde Radiumhospitalet også ha tatt seg av As sekundærlidelser. Videre bebreider han Radiumhospitalet for ikke å ha gjort noe med hans smerteplager i forbindelse med utskrivningen. Radiumhospitalets handlingalternativ var å foreta ultralydundersøkelse av As underliv adskillig tidligere enn det faktisk ble gjort. Da ville testikkelinfarktet blitt funnet og smertelindrende inngrep kunne ha vært foretatt. Den øvrige smerteutvikling ville ha vært kommet langt kortere og ikke ha invalidisert A.

Selv etterat den skadede venstre testikkel var fjernet, fortsatte han å ha store smerter i underlivet. Det var uforsvarlig å stille diagnosen ikke-bakteriell prostatitt, jf den sakkyndiges forklaring om at ikke-bakteriell prostatitt oppstår gradvis, ikke plutselig, slik som As smerter oppsto. A fikk en blodutredelse som førte til bindevevsutvikling som ga nerveaffeksjon. Radiumhospitalet skulle ha gjort noe mer enn bare å prøve den enkleste utvei, prostatamassasje. En ultralydundersøkelse ville ha gitt positivt utfall allerede på denne tid.

Videre skulle Radiumhospitalet ha fulgt opp anvisningen fra Rikshospitalet etter undersøkelse av A i januar 1989 om at A burde undersøkes av en smertelege. Rikshospitalets lege nevnte ikke prostatitt som mulig smerteårsak.

Det er ikke unnskyldelig at Radiumhospitalet hele tiden bare har vært opptatt av primærlidelsen, hjernesvulsten. De spesielle, kraftige smertene A fikk, skulle vært tatt på alvor, iallfall når de fortsatte utover høsten 1986. Infarkt-diagnosen kunne og burde vært stilt langt tidligere. Det ville ha redusert smertene, og man ville ha funnet riktig svar før. Sykdomsbildet var mer oversiktlig i begynnelsen enn det ble etterhvert som smertene ble mer og mer invalidiserende. Hadde det inngrep som ble gjort ved Telemark Sentralsykehus i 1992, blitt gjort 2 - 3 år før, er det grunn til å tro at det ville ha hatt mye større effekt.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Saken står for lagmannsretten i en annen stilling enn for byretten. Anførselen om at røntgenlegen handlet uaktsomt ved innstikket i lårpulsåren i forbindelse med cellegiftkur nr. 2 den 10. juni 1986, er frafalt. For lagmannsretten er spørsmålet om den etterfølgende behandling og oppfølging A fikk ved Radiumhospitalet, var av en slik art at det kan sies at Radiumhospitalets ansatte handlet på en måte som gir grunnlag for å tilkjenne A skadeserstatning.

Det følger av skadeserstatningsloven §2-1 at en arbeidsgiver svarer for skade som voldes uaktsomt under arbeidstagers utførelse av arbeide for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Når det gjelder disse krav, viser lagmannsretten til at etter legeloven §25 plikter en lege å utøve sin virksomhet forsvarlig og gjøre sitt beste for å gi sine pasienter kyndig og omsorgsfull hjelp. Han skal også såvidt mulig la pasienten selv medvirke ved behandlingen.

Begrepet arbeidsgiver omfatter også det offentlige. Det Norske Radiumhospital eies av Staten, som således har arbeidsgiveransvar for det arbeide som utføres av de ansatte på hospitalet.

Ileggelse av ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1 forutsetter at grunnvilkårene for tilkjennelse av erstatning er tilstede. Det må være oppstått en skade eller et tap som har sin årsak i en handling eller unnlatelse, og den som har foretatt handlingen eller som burde ha foretatt en handling, må ha utvist uaktsomhet.

Ansvar forutsetter således at en eller flere av legene objektivt burde og subjektivt kunne ha handlet anderledes enn de gjorde under behandlingen av A.

A har gjort gjeldende at Radiumhospitalets journalføring i hans tilfelle har vært mangelfull, blant annet ved at man ikke har notert alle hans henvendelser om smerter, enten under opphold på sykehuset eller pr. telefon, eller at noteringer om dette i journalen har vært mangelfulle. Det følger av legeloven §43 at leger og sykehus skal føre journal over hver enkelt pasient. Forskriftene om journalføring fastsetter at journalen skal såvidt mulig gi slike riktige og tilstrekkelige opplysninger om pasienten og hans forhold som er av betydning for den hjelp han trenger. Diagnose, behandling og endringer i disse og eventuelle komplikasjoner skal fremgå. Likeså skal journalen inneholde status ved utskrivning og opplysning om andre forhold som antas å være av betydning for diagnose, behandling eller prognose.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten at Radiumhospitalet har ført inn i As journal alle de opplysninger som var sentrale for behandlingen av A. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for å si at journalføringen var mangelfull. Dette gjelder både i forhold til tidspunktet da Radiumhospitalet stilte diagnosen ikke-bakteriell prostatitt, og da A fortsatt hadde smerter til tross for de behandlingstiltak som ble satt inn mot prostatitten. Det kan heller ikke ses som noen mangel eller som noe klanderverdig at enkelte telefonhenvendelser eller direkte henvendelser under opphold på sykehuset ikke var ført inn.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A fikk et infarkt i venstre testikkel som en følge av innstikket i lårpulsåren den 10. juni 1986. En nærliggende grunn kan være at det kan ha dannet seg en mindre blodpropp som kan ha fulgt med blodet til testikkelen, og at denne blodpropp har hindret tilførselen av blod. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at det ikke kan bebreides noen som uaktsomt at infarktet oppsto. Testikkelinfarkt fører til kraftige smerter over et kort tidsrom, men smertene opphører når testikkelen er definitivt gått til grunne, hvilket normalt skjer i løpet av noen timer. Lagmannsretten kan således ikke legge til grunn at det var testikkelinfarktet som var årsaken til As langvarige smerter.

Som følge av As fortsatte smerteplager foretok Radiumhospitalet ultralydundersøkelse av As testikler den 18. mai 1987. Det er påpekt av de sakkyndige og erkjent av Radiumhospitalet at det nok tok lenger tid enn det burde ha gjort fra A meldte om store smerter, til ultralydundersøkelsen ble foretatt. Ved undersøkelsen ble det funnet indikasjon på at A kunne ha kreft i venstre testikkel, og man fant å måtte fjerne den og sette inn en protese. Testikkelen ble således ikke fjernet på grunn av de smerter som A meldte om, men på grunn av frykten for at det kunne være kreft i den. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å bebreide Radiumhospitalet for at testikkelen ble fjernet, og kan ikke se at det er noe noe grunnlag for at det forhold at det tok noe lang tid før fjernelsen skjedde, har foranlediget As kraftige smerter.

A har hevdet at den protese som ble satt inn, var for stor og forårsaket fortsatte smerter. For de leger som hadde med A å gjøre på det daværende tidspunkt, var det etter de sakkyndiges vurdering ikke nærliggende å trekke noen slik slutning. Lagmannsretten legger til grunn at protesen var av størrelse "small", slik det er anført i journalen. Til slutt ble protesen fjernet igjen ved Vestfold Sentralsykehus, men det kom som en stor overraskelse for legene at smertene skulle bli langt mindre etter fjerningen. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at det ikke var noe som indikerte at en fjernelse av testikkelprotesen skulle medføre en lindring av smertene. Det er følgelig ikke noe å bebreide Radiumhospitalet hverken for at protesen ble satt inn eller for at den ikke ble fjernet tidligere.

Etter Radiumhospitalets fjernelse av As venstre testikkel var han imidlertid ikke kvitt sine smerteplager. Radiumhospitalets leger fant at As smertesymptomer tydet på at han hadde ikke-bakteriell prostatitt (prostatabetennelse). Den oppnevnte sakkyndige og vitnet dr. Tveter ga begge uttrykk for at symptomene kunne tolkes slik. Det var også indikasjon på at han kunne ha brokk. Prostatitt kan være meget smertefullt, og på grunn av nervesystemets oppbygging opptrer smertene som regel andre steder i underlivet enn i selve prostatakjertelen. Når diagnosen er ikke-bakteriell prostatitt, er det svært lite som kan gjøres for å helbrede. På den tid A fikk diagnosen, foreskrev man i en viss utstrekning prostatamassasje, men senere er man kommet til at dette ikke har særlig effekt, og man er gått bort fra det.

Radiumhospitalet handlet ut fra at riktig diagnose var prostatitt, og ga medikamentell behandling og anbefalte prostatamassasje, som ble utført av As lege på hjemstedet, dr. Groth.

Da smertene fortsatte trass i denne behandling, henviste man A til undersøkelse hos nevrolog på Rikshospitalet. Denne nevrologiske undersøkelse ga heller ikke noen klar forklaring på As smerter, men anbefalte undersøkelse hos smertespesialist.

Lagmannsretten kan ikke se at Radiumhospitalet er noe å bebreide for å ha stilt diagnosen prostatitt ut fra de smertesymptomer som A hadde. Lagmannsretten kan heller ikke se at de fortsatte smertesymptomer burde ha fått Radiumhospitalet til å foreta seg noe annet enn det som ble gjort.

Lagmannsretten legger betydelig vekt på at A hadde en meget alvorlig hjernesvulst som først og fremst måtte prioriteres, og det lyktes da også for Radiumhospitalet å kurere denne sykdom. Under slike omstendigheter må det være akseptabelt at smerter i andre organer ikke vies like stor oppmerksomhet. Smertebildet kunne dessuten være forenlig med at hjernesvulsten kunne ha innvirkning på As sentralnervesystem og få utslag på andre steder i kroppen enn der primærlidelsen gjorde seg gjeldende.

Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, derunder forklaringer fra de behandlende leger, partssakkyndige vitner og oppnevnte sakkyndige, er lagmannsretten kommet til at det ikke kan sees at det er sannsynliggjort at det foreligger noe grunnlag for å bebreide Radiumhospitalet for den behandling som A fikk i forbindelse med og etter helbredelsen av hans hjernesvulst.

Lagmannsretten kan heller ikke se ut fra den bevisførsel som har funnet sted, at det var årsakssammenheng mellom Radiumhospitalets oppfølging og behandling av A etter 10. juni 1986 og de smerteplager han har hatt. En del av de lidelser han hadde, ble utredet nærmere. Forøvrig var det naturlig å henvise ham videre til et lokalt sykehus forsåvidt angikk de øvrige plager, hvilket Radiumhospitalet gjorde da hjernesvulsten måtte anses å være kurert.

Det var først etter et operativt inngrep på Telemark Sentralsykehus i mai 1992 at man fant at en nerve var kommet i beknip under noen blodkar. Det er usikkert hva årsaken til dette kan ha vært og når dette kan ha oppstått. Den sakkyndige opplyste at slikt operativt inngrep er å anse som siste utvei, hvis alle andre forsøk på å finne årsaker til og behandlingsmåte for smerter har slått feil. Denne nerveaffeksjon kunne forøvrig ikke ha vært oppdaget ved en eventuell ultralydundersøkelse av det aktuelle sted. Nerven som var i beknip, var på et annet sted enn der innstikket og en etterfølgende bindevevsutvikling hadde funnet sted. Det er derfor ikke sannsynlig at bindevevsutviklingen har forårsaket nerveaffeksjonen.

Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til statens anførsel om at et eventuelt erstatningsansvar må avgrenses i tid, og for hvilket tidsrom det eventuelle ansvar skal gjelde.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør A betale statens saksomkostninger for lagmannsretten. Statens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave og har for lagmannsretten krevet kr 45000,- som i sin helhet er salær. I tillegg kommer rettsgebyr for ankesaken med kr 11875,-. Oppgaven legges til grunn. Dessuten pålegges A å dekke den oppnevnte sakkyndiges godtgjørelse.

Den sakkyndige ble av lagmannsretten besluttet oppnevnt i begge parters interesse. Staten hefter således etter tvistemålsloven §169 første ledd solidarisk med A overfor lagmannsretten for utgiftene til denne, og tilkjennes det tilsvarende beløp i tillegg til de øvrige saksomkostninger, for det tilfelle at staten skulle måtte dekke disse utgifter helt eller delvis.

Lagmannsretten finner at saken for byretten fremsto som såvidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å få den prøvet for byretten, og er kommet til at staten ikke bør tilkjennes saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Sosial- og helsedepartementet 56875,- -femtisekstusenåttehundreogsyttifem- kroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen. I tillegg betaler A til staten v/Sosial- og helsedepartementet det beløp som staten v/Sosial- og helsedepartementet eventuelt må betale til lagmannsretten til dekning av utgifter til sakkyndige.

3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.