LE-1993-701

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1993-12-06
Publisert:	LE-1993-00701
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Sarpsborg byrett Nr. 24/91 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00701 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Abrahamsen, Fredrikstad). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Britta Gerhardt, Sarpsborg).
Forfatter:	1. Lagdommer Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Petter A. Lossius 3. Eks.ord.lagdommer H. Byrkjeland
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §44, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Lov om born i ekteskap (1956) §8, §38, §46

Saken gjelder tvist om samværsrett og foreldreansvar til partenes felles barn C, født xx.xx.1988.

Sarpsborg byrett avsa dom den 23. desember 1992 med slik domsslutning:

1. A fratas samværsretten med datteren C, født xx.xx.88.

2. B gis alene foreldreansvaret for datteren C.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom, særlig side 2-5 og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik påstand:

1. A og B har felles foreldreansvar for fellesbarnet C.

2. A gis vanlig samværsrett med C.

3. B dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.

B har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Sarpsborg byretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg den 23. og 24. november 1993. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Som sakkyndig møtte psykolog Knut Rønbeck. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Byretten har tatt et korrekt utgangspunkt i barneloven §44 ved å henvise til Høyesteretts uttalelser i dom inntatt i Rt-1976-1497. Det fremgår herav at dersom faren skal nektes samværsrett, må det foreligge en rimelig grad av sannsynlighet for at samværet kan få uheldige følger for barnet. Dette prinsipp er lagt til grunn i praksis også etter den nåværende barnelov. Det følger av dette at man skal praktisere en objektiv bevisbyrderegel. Den går ut på at bare dersom det foreligger en overvekt av sannsynlighet for at samværet vil bli til skade, skal samvær nektes. Byretten har imidlertid ikke fulgt opp sitt eget utgangspunkt. Det fremgår av dommen at man har snudd bevisbyrden. Etter gjeldende rett er det imidlertid ikke den samværsberettigede som skal bevise at samværet vil være uheldig for barnet. Slik forholdene ligger an i nærværende sak, er det åpenbart motparten som har tvilsrisikoen.

Barneloven tilsier ikke at det kan stilles så strenge krav til en samværsberettigets omsorgsevne som det byretten gir uttrykk for. Dersom samværsretten utøves regelmessig og i betryggende former, må det være tilstrekkelig. Den ideelle målsetting kan ikke gjøres til et vilkår i praksis.

De sakkyndige har alle anbefalt at A gis samværsrett. Når den foreslås gjort betinget av at det etableres en tilsynsordning, bygger dette på feil bevisvurdering. Dette er for øvrig et tema som ligger i ytterkant av de sakkyndiges kompetanse. Bevisvurderinger av denne art bør høre under domstolen som det mest kompetente organ. Den ankende part har i den anledning fremhevet følgende:

Det er ikke ført bevis for at A skal ha gjort seksuelle tilnærmelser overfor C eller hennes eldre halvsøster D. Det er blant annet vist til at anmeldelsen vedrørende D ble henlagt den 6. august 1989. Når det gjelder forholdet til C, foreligger det en uttalelse fra overlege Kristin Aase. Hun har ikke funnet noen fysiske tegn på overgrep.

Både de sakkyndige og byretten har feilaktig lagt til grunn at A misbruker alkohol og piller. A har erkjent at han drikker øl i ny og ne, men dette er ikke ensbetydende med misbruk. Han bestrider å ha nydt alkohol under samvær med datteren. Den episode som er referert i overlege Løllkes rapport, er overdreven og kan forklares. Det er motpartens ensidige fremstilling som ellers ligger til grunn for byrettens vurdering av forholdene. Dette er ikke tilstrekkelig til å stemple A som alkoholmisbruker. Ved bevisvurderingen bør man heller søke etter mer objektive kriterier. Et slikt kriterium finnes i As stabile arbeidssituasjon til sjøs i ca 20 år uten arbeidsproblemer. Den nabo som har avgitt vitneprov, har karakterisert A som omsorgsfull og nøyaktig i sitt arbeid. Det er i denne forbindelse også fremhevet at selv om A nå er uføretrygdet, er det utsikt til at han får en ikke ubetydelig erstatning etter skaden i 1988. Dette vil gjøre det lettere for ham økonomisk å gjennomføre en samværsordning.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at A er redusert etter skadene i 1988. A er ordknapp og har noe vanskelig for å uttrykke seg overfor mer beleste folk, men dette er ikke ensbetydende med redusert tilstand. A føler seg særlig støtt over byrettens omtale av ham som retthaversk. Når han kan ha virket noe steil, er det på grunn av den alvorlige og helt grunnløse beskyldning som foreligger om mulige seksuelle forgåelser.

Den motvilje som motparten nå utviser vedrørende en samværsordning, er neppe reell. I noen grad kan man se hennes holdning som uttrykk for at hun vil hevne seg på A fordi han ikke lot henne reise til Brasil med barnet. Hun skal også være sint på A fordi han har snakket stygt om hennes familie. Det er her vist til de sakkyndiges rapport av 15. mars 1992 6 annet avsnitt. At morens motvilje ikke er reell, kan også utledes av det forhold at hun lot A ha kontakt med begge døtrene etter separasjonen. Dette forhold synes både de sakkyndige og byretten å ha oversett. Da moren var i Brasil sommeren 1990, overlot hun omsorgen for C til A i en hel måned. Motpartens holdning nå er i stor grad også preget av barnevernets handling i saken. Man får det inntrykk at barnevernet nærmest har truet moren med forskjellige reaksjoner dersom hun lar A få kontant med datteren. Den uberettigede engstelse som av den grunn måtte foreligge, må ikke uthule en ellers lovlig samværsordning, jfr. Rt-1976-1497 (side 1501) og Rt-1987-598 (608).

Den ankende part har videre fremhevet andre hensyn som taler for kontakt med biologisk far. I nærværende sak er dette særlig aktuelt siden far og mor har forskjellig kulturell bakgrunn. Det er vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 27. januar 1992 og Rt-1983-359 (363). Da det ikke er ført bevis for at en besøksordning vil være til skade for C, må A gis vanlig samværsrett, jfr. Rt-1976-1497. Ordningen bør komme istand så snart som mulig. Av den grunn bør det treffes foreløpig avgjørelse, jfr. barneloven §38 og Backer: Barneloven side 264.

Subsidiært er A villig til å akseptere en samværsordning under tilsyn av en tredje person. Det er her vist til de to forsøkene som ble avviklet sommeren 1992.

Det kreves delt foreldreansvar. Bare på den måten kan A hindre at moren tar C med tilbake til Brasil. På bakgrunn av morens tidligere tilknytning til det uheldige miljøet der, ville dette være meget lite ønskelig. Ved denne vurdering er det ikke grunn til å overdrive motsetningsforholdet mellom partene. Når moren har den daglige omsorg, vil hun likevel kunne treffe de fleste avgjørelser på egne hånd.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig både hva angår begrunnelsen og resultatet. Saken reiser imidlertid ikke slik tvil at det er grunnlag for deling av omkostningene.

Selv om det tas utgangspunkt i avgjørelsen i Rt-1976-1497 når det gjelder samværsretten, må det alltid foretas en konkret vurdering av hva som er til barnets beste, jfr. barneloven §44. Det samme kriterium er avgjørende for spørsmålet om foreldreansvar, jfr. barneloven §34.

Det oppsto problemer mellom partene umiddelbart etter at de kom til Norge sommeren 1988. A hadde en god del smerter som følge av skaden i mai måned samme år. Han begynte derfor å drikke mer enn tidligere, samtidig som han tok en del piller. I denne tiden gikk A på attføring og nesten alle pengene gikk til alkohol. Når det kom venner på besøk, ble det ofte drikking utover natten. Dette var særlig plagsomt i de første syv månedene da familien bodde i en campingvogn. Når A hadde drukket, ble han voldelig og slo motparten. Han kjørte også bil i påvirket tilstand, noen ganger med datteren som passasjer.

Samlivet varte bare til mai måned 1989 da motparten flyttet til krisesenteret og senere til en leilighet som sosialkontoret skaffet. I forbindelse med separasjonssøknaden samme måned ble det avtalt felles foreldreansvar og vanlig samværsrett for A. Denne benyttet han stort sett som det passet ham. Det hendte at As mor ringte motparten og ba henne hente C fordi farmoren var overlatt barnet.

I mai 1989 fikk moren mistanke om at A hadde prøvd å gjøre seksuelle tilnærmelser overfor barna, først D, deretter overfor C. At anmeldelsen vedrørende D ikke har ført frem, endrer ikke morens store engstelse.

Det er imidlertid As misbruk av alkohol og piller som er den alvorligste innvending mot ham som omsorgsperson. Dette er utdypet nærmere i motpartens forklaring og ved henvisning til sakkyndiges erklæringer. Dertil kommer at A som person ikke er ressurssterk slik at han kan oppveie nevnte svakhet. Ankemotparten er derfor overbevist om at A ikke har evner til å se hva som kreves av ham som omsorgsperson. Dette må særlig gjelde i hans nåværende familiesituasjon hvor han bor hjemme hos moren og hovedsaklig bare omgås kamerater. Dersom A hadde etablert et familieforhold med en ny kvinne, kunne spørsmålet ha stilt seg annerledes.

Ankemotparten ønsker nå å få A ut av sitt liv, slik at hun kan bygge opp en trygg tilværelse med sin nye samboer. De har fått et barn sammen og planlegger å gifte seg våren 1994. Det er også vist til sakkyndig Rønbecks uttalelser, som blant annet tilsier at C nå bør ha færrest mulige å forholde seg til.

Det er heller ikke noen løsning å etablere samvær under tilsyn. Særlig må det gjelde når barnevernet ikke har kapasitet til å bistå. As mor eller andre i hans familie kan ikke bistå på en adekvat måte. Det er å gå for langt å pålegge moren å organisere samværet i sitt nye hjem. I praksis er det derfor ikke mulig å etablere noen begrenset samværsrett. Det er vist til Rt-1986-683 og Rt-1987-598 (606-608).

Dersom A ikke får samværsrett, eventuelt bare under tilsyn, er det ikke grunnlag for delt foreldreansvar. Partene har ingen muligheter for å samarbeide om foreldreretten. A vil lett misbruke en delt rett. Hans mistro til motparten angående utreise til Brasil, er ugrunnet. Dette underbygges av morens nye livssituasjon. Om hun skulle ønske å oppholde seg i Brasil for en kortere tid, ville det bli sammen med den nye samboeren og nå under betryggende økonomiske forhold.

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn byretten for så vidt angår samværsspørsmålet, skal bemerke:

Det rettslige utgangspunkt er at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet, jfr. barneloven §44 annet ledd. Retten er enig med den ankende part i at den ledetråd som fremgår av dommen i Rt-1976-1497 (1499) fortsatt har betydning. Avgjørelsen bygger på §8 i den tidligere lov om born i ekteskap av 1956. Det er her ikke sagt noe om hvordan samværsspørsmålet skal løses. Den tidligere lov uttalte bare at ingen har krav på samvær "..... når det er truleg at samværet kan verta uheppe for barnet", jfr. nevnte lovs §8 tredje ledd.

I den nåværende barnelov er ikke ovennevnte formulering opprettholdt. Vurderingstemaet er formulert annerledes, idet avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barneloven §44 tredje ledd. Det samme kriterium gjelder ved vurderingen av spørsmålet om foreldreansvaret, jfr. barneloven §34 tredje ledd. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på de bevisbyrderegler m.v. som den ankende part har fremhevet. Spørsmålet om hva som er til barnets beste, vil bero på en avveining av flere hensyn og munne ut i en helt konkret totalvurdering. Dette gjør det nødvendig med bevisvurderinger som i nærværende sak byr på en god del problemer fordi bevisførselen er relativt begrenset. Partenes forklaringer er også sterkt motstridende.

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at A har forsøkt å misbruke D og C seksuelt. Det er imidlertid på det rene at moren har en noe annen oppfatning, og at hun fortsatt er engstelig dersom det gis vanlig samværsrett. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse forhold. Det er imidlertid en realitet at det foreligger et motsetningsforhold bl.a. av disse grunner, noe det må tas hensyn til ved vurderingen av om samværsrett skal gis i en eller annen form. Motsetningsforholdet kan likevel ikke være mer enn ett av flere momenter i avveiningen, idet man ellers lett ville uthule hele samværsordningen, jfr. Rt-1976-1497 (1501).

Når det gjelder anførslene om misbruk av alkohol og piller, er situasjonen noe uklar. A erkjenner at han nyter alkohol, som oftest øl, ved enkelte anledninger. Han bestrider imidlertid at det foreligger misbruk samt at han skal ha nytt alkohol i forbindelse med besøk av datteren. Morens beskrivelse av forholdene mens hun hadde kontakt med faren, er annerledes.

Lagmannsretten finner som byretten at det hefter en så pass stor usikkerhet ved As omgang med alkohol, at han for tiden ikke kan få vanlig samværsrett. Det vises til byrettens upaginerte dom inntatt i ankeutdraget side 74. Forholdet er imidlertid ikke av en slik karakter at det bør utelukke enhver form for samvær, kfr. nedenfor.

Den nærmere vurdering av As øvrige personlige forhold har også bydd på en del problemer. Det kan virke som om han er blitt noe redusert som følge av skaden i 1988. Dette er imidlertid usikkert, idet man kan få feil inntrykk fordi hans form er preget av muntlighet og en viss ordknapphet. Lagmannsretten deler imidlertid ikke byrettens oppfatning av at A virker retthaversk. Motpartens holdning i retten har for så vidt vært steilere enn As, kfr. nedenfor. Ved vurderingen av ham må det også legges vekt på at A synes å ha vært meget stabil i sitt arbeid som sjømann i mer enn 20 år. Et vitne har karakterisert ham i dag som meget ordentlig i sitt arbeid hjemme, nærmest pirkete i så henseende.

Når det gjelder morens personlige forhold, foreligger det en del usikre faktorer som kan få betydning for samværsspørsmålet. Det vises til det som er uttalt av byretten og de sakkyndige, særlig i erklæringen av 15. mars 1992 6. Dersom moren nå hadde vært alene med barna, ville As delaktighet vært av større verdi enn slik forholdene har utviklet seg. Med den nye samboeren vil moren lettere kunne takle omsorgen. Retten har fått det inntrykk at motparten og samboeren er innstilt på å etablere et fast familieforhold. Samboeren har uttalt at en samværsordning ikke vil innvirke på samboerens forhold til C. Han tror imidlertid at ordningen kan virke inn på forholdet til C og moren.

Som foran nevnt har moren under ankeforhandlingen vært meget avvisende til enhver form for samværsordning for biologisk far. Lagmannsretten har fått det inntrykk at hennes holdning i ikke uvesentlig grad er preget av en frykt for at barnevernet kan gripe inn hvis A får en samværsordning. Med det opplegg som lagmannsretten nå fastsetter, vil denne frykt være uberettiget.

Alle de fire sakkyndige har gitt uttrykk for at det bør etableres en samværsordning, men under tilsyn av en kompetent person. Byretten har uttalt at et eventuelt samvær bør skje under et tett og betryggende tilsyn.

Lagmannsretten finner at det må være til beste for C at hun får samvær med sin far, om enn begrenset. Som fremhevet av sakkyndig Rønbeck, er det på lengre sikt uheldig om C ikke kjenner sin indentitet gjennom faren. Retten har ved denne vurdering avveiet den ulempe som en besøksordning kan få på stabiliteten i morens nye familiesituasjon. Selv om det her er planer om ekteskap, er det forhold i morens livssituasjon som gjør at det hersker en viss usikkerhet om fremtiden. Det er da av stor verdi for C å ha etablert et minimum av kontakt med biologisk far. Med det begrensede samvær som lagmannsretten nå fastsetter, kan man ikke se at dette bør skape alvorlige forstyrrelser og påkjenninger innenfor den familiesituasjon barnet befinner seg i og skal vokse opp i, jfr. Rt-1987-598 (608).

Når det gjelder samværets omfang og tilsynsordningen, har de sakkyndige ikke gitt noen nærmere anvisning. I en lignende sak tidligere for lagmannsretten har den sakkyndige uttalt at et samvær mellom to og fire ganger pr. år kan være tilstrekkelig til å holde ønskelig kontakt med biologisk far, jfr. Eidsivating lagmannsretts dom av 27. januar 1992 (ankesak nr. 91-02016 A). Byretten har for sitt vedkommende funnet at det av praktiske grunner ikke er mulig å gjennomføre en begrenset samværsordning under tilsyn. Det er særlig vist til at A i byretten var helt negativ til tilsyn av barnevernet eller en godkjent tredje person.

Slik forholdene ligger an for lagmannsretten, har A som nevnt vist større vilje til å medvirke til en smidigere ordning. Det er et problem at barnevernet har uttalt at man ikke har kapasitet til noen omfattende bistandsordning. Det fremgår imidlertid av byrettens dom (ankeutdraget side 64-65) at man kan yte noe bistand en gang i måneden i en overgangsperiode.

Lagmannsretten finner etter dette at det bør etableres en samværsordning, begrenset til tre timer pr. måned, med unntak for juli måned hvor det kan være problemer med tilsynsordningen. Tilsynet utføres av en person som partene og barnevernet aksepterer. I den utstrekning dette medfører omkostninger, blir disse å utrede av A dersom barnevernet ikke kan bidra. Tilsynspersonen fastsetter selv dag og tid, men slik at man så vidt mulig har forhåndsbestemte og faste dager. Dersom moren ønsker det, kan hun forbeholde seg å levere og hente barnet.

Når det gjelder spørsmålet om delt foreldreansvar, bør moren ha ansvaret alene. Partene synes ikke å ha tilstrekkelig vilje til å samarbeide om de enkelte beføyelser. En delt ordning vil derfor være uheldig for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd. Den frykt som A har fremhevet angående motpartens eventuelle reiseplaner, synes nå ikke lenger å være like aktuell.

Anken har delvis ført frem. Partene bør derfor bære hver sine saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd. Man kan ikke se at noen av unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §174 annet ledd kommer til anvendelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A har rett til samvær med datteren C, født xx.xx.1988, etter følgende bestemmelser:

Samværet skjer under tilsyn av en person som partene og barnevernet godkjenner. Samværet skal vare inntil tre timer en gang hver måned med unntak av juli måned. Dersom det påløper omkostninger med tilsynsordningen som barnevernet ikke finner å kunne utrede, bæres disse av A. Hvis barnets mor ønsker det, kan hun besørge og bekoste transport av barnet til og fra besøkssted. Tilsynpspersonen fastsetter i god tid bestemte tider for samværene.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Det ble deretter avsagt slik Kjennelse:

A har under ankeforhandlingen fremsatt begjæring om at dommen iverksettes ved midlertidig avgjørelse. Det er vist til barneloven §38. Motparten har ikke tatt til motmæle, men det fremgår indirekte av anførslene at hun motsetter seg dette.

Lagmannsretten finner at det er grunn til å ta begjæringen til følge, jfr. barneloven §46. Den samværsordning som er fastsatt i dommen, er meget begrenset. C har foreløpig hatt liten kontakt med faren. Hun er nå snart 5 år gammel. Dersom samværsordningen skal virke etter sin hensikt, bør denne komme i gang etter en kort områdingstid. Ordningen settes derfor i kraft fra og med februar måned 1994.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Inntil rettskraftig dom foreligger har A rett til samvær med datteren C, født xx.xx.1988, slik det er fastsatt i lagmannsrettens dom.