LE-1993-819

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-21
Publisert:	LE-1993-00819
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00819 M. Rettskraftig.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (Forsvarer: Adv. Ellen Moen).
Forfatter:	Ola R. Melheim, rettens formann, J.A. Reiersrud, Gottfred Greve
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §229, §230, §62, §39, §49, §61, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §3, §427, §437

Det ble avsagt slik dom:

Tiltalte A, p.t. varetektsfengslet i Ullersmo landsfengsel, er født xx.xx.1963. Han har ingen spesiell yrkesutdanning og var arbeidsledig da han ble pågrepet. Han mottok da kr 3500,- i sosialstønad og sier seg uformuende. Tiltalte er ugift, men har vært samboende og har en datter som han har forsørgelsesplikt til.

Tiltalte er tidligere straffedømt og bøtelagt slik det går frem av utskrift av strafferegisteret. De alvorligste forhold refererer seg til Eidsivating lagmannsretts dom av 2. juni 1989. Tiltalte ble da dømt til 3 års fengsel for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ jf §49 og straffeloven §229 første ledd, 1. strl.alt. Han ble prøveløslatt den 29. mai 1992.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 29. mars 1993 - rettet under hovedforhandlingen og tilleggstiltalebeslutning av 6. januar 1994 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

Straffeloven §192, første ledd, annet straffalternativ, jf. annet ledd for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, og den utuktige omgang var samleie, og den skyldige tidligere er straffet for voldtekt.

Grunnlag:

a) Natt til søndag 17. juni 1990 ca kl. 0100 på et dametoalett i discotek Marilyn i Grensen i Oslo, grep A tak i B og slo hodet hennes en eller flere ganger i veggen og/eller slo henne i ansiktet og/eller uttalte at han ville skade henne om hun ikke gjorde som han sa, e.l., hvoretter han førte penis inn i hennes vagina.

b) Mandag 20. mai 1991 ca kl. 0200 i Josefinegate i Oslo grep A tak i C og presset henne med makt mot bakken og bendte hodet hennes bakover og/eller uttalte at han ville brekke nakken hennes om hun ikke gjorde som han sa, e.l., hvoretter han førte penis inn i hennes vagina.

c) Lørdag 2. november 1991 i tidsrommet kl. 0300 til kl. 0730 i - - -veien 9 B i Oslo tvang A D til ett eller flere samleier ved å gripe henne rundt halsen og med makt dro henne etter hodet inn i hennes leilighet og/eller uttalte at han ville drepe henne om hun ikke gjorde som han sa, e.l., hvoretter han førte penis inn i hennes vagina.

d) Fredag 7. februar 1992 i tidsrommet kl. 0400 til kl. 0545 i - - -veien 6 i Oslo tvang A E til ett eller to samleier ved i gripe henne rundt halsen og med makt førte henne inn i hennes leilighet og/eller uttalte at han ville kvele henne eller slå hodet hennes i gulvet til hun døde om hun ikke gjorde som han sa, e.l., hvoretter han førte penis inn i hennes vagina.

e) Lørdag 15. februar 1992 i tidsrommet kl. 0200 til kl. 0330 i - - -gate 5 i Oslo tvang A F til ett eller to samleier ved å uttale at han ville slå hodet hennes mot gulvet om hun ikke gjorde som han sa, e.l., hvoretter han tok henne ned i kjelleren og førte penis inn i hennes vagina.

f) Mandag 18. mai 1992 ca kl. 0500 i - - -veien 64 i Oslo tvang A G til ett eller to samleier ved å presse henne med makt ned på en sofa eller en seng og holde henne fast i armene og/eller presset en pute mot ansiktet hennes og uttalte at han ville drepe henne om hun skrek om hjelp eller ikke gjorde som han sa, e.l., hvoretter han førte penis inn i hennes vagina.

Straffeloven §61 første ledd gis anvendelse.

Krav om sikringsbemyndigelse vil bli nedlagt i medhold av straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av 10 - ti - år.

Krav om erstatning/oppreisning vil bli nedlagt.

Tiltalen er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.

Tilleggstiltalebeslutning:

Straffeloven §229, 1. straffalternativ For å ha skadet en annen på legeme.

Grunnlag: Fredag 26. april 1991 ca kl. 0345 utenfor "Kashmir" i Calmeyersgate i Oslo, slo han med knyttet hånd H gjentatte ganger i ansiktet slik at Frøland fikk kutt i underleppen og tungen som måtte syes, samt brudd i tre tenner.

Straffeloven §230 gis anvendelse.

Tilleggstiltalebeslutningen trer i stedet for tiltalebeslutning av 27. januar 1992 ved Oslo byrett.

Lagretten er forelagt 7 hovedspørsmål og 6 tilleggsspørsmål som alle er besvart med ja. Retten legger kjennelsen til grunn.

Tiltalte blir etter dette å dømmes for overtredelse av de straffebestemmelser som fremgår av ovenstående tiltalebeslutninger.

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om en straff av fengsel i 9 år.

Det er bedt om bemyndigelse til sikring for et tidsrom av 10 år, jf straffeloven §39 nr. 1 a-f. Påtalemyndigheten har videre lagt ned påstand om erstatning og oppreisning til de fornærmede slik det fremgår av fremlagt påstandsskrift. Bistandsadvokatene har prosedert kravene.

Forsvareren har bedt tiltalte ansett på mildeste måte. Det er fremhevet at de fremsatte oppreisningskrav er for høye i forhold til rettspraksis med utgangspunkt i en såkalt normalerstatning.

Når det gjelder straffutmålingen, har lagmannsretten delt seg i tre. Lagrettemedlemmene Larsen, Uthus og Rossow finner at straffen bør settes til fengsel i 12 år. Justitiarius Reiersrud mener straffen bør settes til fengsel i 10 år. Lagdommer Melheim, byrettsdommer Greve og lagrettemedlem Jørgensen finner at straffen bør fastsettes til fengsel i 9 år. Straffen blir etter dette fastsatt til 10 års fengsel. Ved straffutmålingen er straffeloven §61, §62 og §230 iakttatt.

Når det gjelder den nærmere begrunnelse for straffutmålingen, vil lagmannsretten i tillegg til gjerningsbeskrivelsen i tiltalen, bemerke:

Tiltalte har vokst opp under noe vanskelige familieforhold. Moren, som er død, var psykiatrisk pasient i store deler av tiltaltes oppvekst. Han mistet tidlig kontakt med faren. Tiltalte ble derfor tatt hånd om av besteforeldrene. Han har selv uttalt at oppveksten hos dem var god og stabil. Tiltalte kom i arbeid i 16-års alderen og synes å ha hatt relativt stabile arbeidsforhold frem til utgangen av 1986. Han hadde da fått interesse for kroppsbygging, noe som førte til bruk av hormonpreparater. Tiltalte brukte samtidig en del alkohol, noe som ifølge tiltalte skal ha ført til store forstyrrelser av psykisk art. Som følge av dette sa han i 1986 opp en stilling han har hatt i ca 5 år. Deretter har tiltalte hatt ulike former for arbeid, til dels svart arbeid og i perioder mottatt sosial stønad.

Ifølge tiltalte var han før de straffbare handlinger som han nå er tiltalt for, inne i en periode hvor han brukte hormonpreparater (dianabol) og alkohol i store og jevnlige doser. Dette førte til at han ble rastløs, aggressiv og seksuelt meget opphisset. Som følge av dette har han ikke kunnet styre sine seksuelle lyster. Dersom han i slike situasjoner ikke oppnådde frivillig samleie, ble det utløst et voldsomt behov hvor han ikke skydde noen midler for seksuell tilfredsstillelse. Tiltalte skal derfor lenge ha ønsket å få behandling, men dette er etter hans mening ikke imøtekommet.

Ved alle de voldshandlinger som tiltalte nå dømmes for, synes det å foreligge et mønster som finnes igjen i de forhold han ble dømt for i 1989. Retten vil i den anledning fremheve:

Når det gjelder voldtektene, er de utført ved bruk av både vold og trusler i en slik grad at alle de fornærmede med rette hadde grunn til å være engstlige for sine liv. Tiltalte har som oftest gått meget raskt frem, slik at de fleste overtredelsene har preg av rene overfall. Han har opptrådt meget brutalt og utnyttet sin fysiske overlegenhet på en nedverdigende måte overfor ofrene. Det synes å ha vært et fremtredende trekk at de fornærmede skulle føle og gi uttrykk for at det var tiltalte som dominerte situasjonen. I de fleste tilfellene har han på forskjellig vis hindret de fornærmede i å skrike slik at det oppsto stor frykt for at de kunne bli kvalt.

Hva angår legemsskaden, er den utført etter en helt ubetydelig provokasjon som ikke ligger umiddelbart forut i tid. Tiltalte ventet på fornærmede til han kom ut fra restauranten som beskrevet i tiltalen, og slo straks ned vedkommende med stor kraft gjentatte ganger. Også dette mønster har likhetspunkter med tilsvarende handlinger i dommen av 1989.

Når det gjelder det faktiske hendelsesforløp i saken, legges det til grunn at tiltalte har forholdt seg som beskrevet etter alle alternativene i grunnlagsbeskrivelsen i tiltalen. Hva angår de enkelte fornærmede, vil man i tillegg bemerke:

Voldtekten av B (tiltalens Ia) er den mest graverende hva angår fysisk maktmisbruk. Tiltalte trengte seg inn på dametoalettet i et discotek, tok tak i fornærmedes hår og slo hodet mot murveggen slik at hun begynte å blø fra nesen. Hun mistet bevisstheten en kort stund og antas å ha fått hjernerystelse. Fornærmede opplyste til tiltalte at hun hadde menstruasjon og at hun brukte tampong. Tiltalte tiltvang seg samleie uten hensyn til dette, noe som medførte ekstra smerter. Han opptrådte hele tiden brutalt og brukte slibrige uttrykk slik at fornærmede følte seg ekstra nedverdiget. Voldtekten av C (tiltalens Ib) skjedde mens hun var på vei hjem fra et utested. Tiltalte observerte henne en stund, prøvde å komme i snakk med henne og dro så fornærmede raskt inn i en oppkjørsel. Her kastet han henne ned på grusen og uttalte at han skulle slå hodet hennes mot en murvegg hvis hun gjorde anskrik. Etter å ha revet av henne klærne, la han en jakke over hodet hennes, slik at hun var engstlig for å bli kvalt. Fornærmede opplyste forgjeves at hun var jomfru. Tiltalte gjennomførte likevel samleie på en særdeles brutal måte, noe som førte til store bloduttredelser.

Voldtekten av D (tiltalens Ic) skjedde etter at tiltalte hadde observert fornærmede på vei hjem. Han ga inntrykk av å bo i samme hus og trengte seg inn i fornærmedes leilighet idet hun låste seg inn. Tiltalte tvang henne til samleie under trusler. Herunder surret han et sengeteppe rundt hodet på fornærmede slik at hun fikk store pustevansker. Fornærmede hadde menstruasjon og brukte tampong, men uten at dette affiserte tiltalte. Det ble gjennomført flere samleier over en periode på ca fire timer.

Voldtekten av E (tiltalens Id) foregikk ved at tiltalte ringte på hos fornærmede og presset seg inn i gangen. Han kastet seg straks over henne slik at de begge falt på gulvet. Fornærmede prøvde å gjøre motstand, men tiltalte slo hodet hennes i gulvet flere ganger, tok kvelertak og dro deretter en genser og et håndkle over hodet hennes. Tiltalte tiltvang seg tre samleier i løpet av ca to timer og ydmyket henne stadig ved bruk av slibrige uttrykk.

Voldtekten av F (tiltalens Ie) foregikk i en kjeller der fornærmede bodde. Idet hun låste seg inn i boligen, kastet tiltalte seg over henne. Han truet med å slå hodet hennes i gulvet og holdt en hånd over fornærmedes munn. Tiltalte ba deretter om nøklene til kjelleren som lå på den andre siden av gardsplassen og tvang fornærmede til å gå ned der. Det var kaldt i kjelleren, men tiltalte tvang fornærmede til å kle av seg. Han gjennomførte to samleier i løpet av ca halvannen time. Under oppholdet fremhevet han stadig og fikk fornærmede til å gjenta at det var tiltalte som bestemte.

Voldtekten av G (tiltaltens If) skiller seg på ett punkt ut fra de andre ved at tiltalte hadde truffet henne noe før hendelsen. Natten før voldtekten hadde tiltalte vært på besøk hos fornærmede sammen med to andre. Natt til 18. mai 1992 kom tiltalte tilbake og tvang seg inn i leiligheten. Han gjennomførte her flere samleier. Første gang la han en pute over fornærmede som da var redd for å bli kvalt.

Lagmannsretten finner at det må reageres meget strengt på voldsforbrytelser av denne art og i et slikt omfang. Tiltaltes individuelle forhold må da komme mer i bakgrunnen.

Det foreligger flere skjerpende omstendigheter. Den første voldtekten fant sted under en måned etter at tiltalte var prøveløslatt den 29. mai 1992. Tiltalte har ved alle forgåelsene vist en utspekulert holdning. Selv om de fleste av voldtektene har preg av overfall, er ingen av forgåelsene uttrykk for impulshandlinger. Ved alle anledninger har han prøvd å ta nødvendige forholdsregler for ikke å bli avbrutt, delvis også for ikke å bli gjenkjent. Tiltalte har ved sine handlinger fått oppfylt de mest ekstreme seksuelle behov, samtidig som han har lykkes i å nedverdige ofrene i stor grad. Hans handlemåte har som foran nevnt vært så brutal at ofrene har hatt grunn til å frykte for sine liv. Særlig skremmende må det ha vært at flere av de fornærmede fryktet for å bli kvalt under hendelsene. Alle de fornærmede er unge kvinner, en av dem uten tidligere seksuell erfaring, som ikke på noen måte har oppfordret til tiltaltes handlinger. De er alle påført store psykiske lidelser.

I formildende retning vites intet spesielt å anføre. Ved straffutmålingen er det dog lagt noe vekt på at tiltalte har sittet lenge i varetekt med brev- og besøksforbud. Tiltalte kunne imidlertid bidratt til at saken kunne ha kommet opp etter ca ett års varetekt.

Når det gjelder spørsmålet om sikring, finner lagmannsretten at tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner.

Det fremgår av de sakkyndiges erklæring og deres redegjørelse i retten at tiltalte har alvorlige personlighetsforstyrrelser. Hans temperament og aggressive holdning viser en unormalt lav impulskontroll. Dette er også kommet frem i forbindelse med de legemsskader han er dømt for. Selv om tiltalte i noen av sine voksne år har levet et tilsynelatende normalt liv, har hans handlingsmønster etter at han sluttet i fast arbeid omkring 1986, vært så konfliktfylt at det må være forsvarlig å se dette som uttrykk for mangelfullt utviklede sjelsevner. Tiltalte har lenge vært klar over sine unormale reaksjoner under påvirkning av hormonpreparater og alkohol. Det er ikke grunnlag for å hevde at det er oppstått noen avhengighet av preparatene. Det må derfor kunne sies at tiltalte selv har gjort lite for å unngå å komme opp i de vanskeligheter han nå må stå ansvarlig for. Tiltalte synes således å ha liten selvinnsikt. Retten er også noe i tvil om tiltalte egentlig har den forståelse for de fornærmedes lidelser som han har gitt uttrykk for under saken.

Lagmannsretten finner videre at det som følge av tiltaltes tilstand er fare for at han vil foreta en tilsvarende handling. Påtalemyndigheten bør derfor gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f. Bemyndigelsen begrenses til fem år.

De sakkyndige har uttalt at det er ønskelig å legge forholdene til rette for et behandlingsopplegg, forutsatt at tiltalte er tilstrekkelig motivert.

De juridiske dommere finner at det er grunnlag for å ta kravene om erstatning og oppreisning opp til pådømmelse, jf straffeprosessloven §3 og §427, jf skadeserstatningsloven §3-1 og §3-5 punkt b, jf §3-3.

Kravene om erstatning er ikke dokumentert, men anses som tilstrekkelig godtgjort og tas til følge.

Når det gjelder spørsmålet om oppreisning, har bistandsadvokatene foretatt en gjennomgang og differensiert kravene i overenstemmelse med den retningslinje som fremgår av Rt-1988-532. Det vises til de nedlagte påstander som spenner fra 35000 til 75000 kroner.

Lagmannsretten er enig i at det foreligger noe forskjellig reaksjonsmønster hos de fornærmede. Dette kan innebære at noen av dem vil ha bedre sjanser enn andre til å komme over hendelsen, eventuelt på et tidligere tidspunkt. Dersom man prøver å stille de forskjellige reaksjoner opp mot hverandre, oppstår det imidlertid store problemer med å avgjøre hvem som har lidt mest. Enda vanskeligere er det å avgjøre hvilken forskjell som foreligger hva angår senvirkninger. Spørsmålet blir derfor i hvilken grad det her er mulig å differensiere oppreisningsbeløpene etter de prinsipper som fremgår av ovennevnte dom om en såkalt normalerstatning.

Etter en skjønnsmessig helhetsvurdering av krenkelsene og partenes forhold, finner de juridiske dommere Reiersrud og Greve at alle de fornærmede bør ytes det samme beløp i oppreisning. Lagdommer Melheim finner at saken for Cs vedkommende synes å stille seg noe annerledes. Hun var bare 17 år på gjerningstiden og var da uten seksuell erfaring. For henne synes forgåelsen å ha fremstått som særlig krenkende. Hun har også vært utsatt for et av de mer alvorlige kvelningsforsøk. C bør derfor etter mindretallets mening tilkjennes et noe høyere beløp enn de øvrige.

Ved vurderingen av hvor stor oppreisning som bør tilkjennes, har retten lagt vekt på handlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, de fornærmedes subjektive opplevelser og omfanget av de skadevirkninger som er påført de fornærmede. Tiltalte synes å ha liten økonomisk evnte til å betale oppreisning, men dette hensyn antas ifølge rettspraksis å komme mer i bakgrunnen.

Etter en skjønnsmessig totalvurdering finner flertallet av de juridiske dommere at samtlige fornærmede ytes kr 60000,- i oppreisning. Mindretallet finner at C bør tilkjennes kr 60000,-, men finner ikke grunn til å utdype nærmere de enkelte relasjoner. B har allerede fått utbetalt kr 40000,- etter reglene om voldsoffererstatning. Selv om dette ikke direkte berører tiltaltes forhold, finner man at det i erstatningsoppgjøret nå bør gjøres fradrag for nevnte beløp. Tiltalte dømmes derfor til å betale B kr 20000,- i oppreisning.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.

Dommen er avsagt under dissens.

Slutning:

1. A, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jf annet ledd og straffeloven §229, 1. str.alt, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og straffeloven §230, til en straff av fengsel i 10 - ti - år.

Til fradrag i straffen går 615 - sekshundreogfemten - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A som nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f for et tidsrom av 5 - fem - år.

3. A dømmes til å betale oppreisning til hver av de fornærmede C, D, E, F og G med 60000 - sekstitusen - kroner.

Tiltalte dømmes til å betale oppreisning til B med 20000 - tyvetusen - kroner.

I tillegg betaler han erstatning til D med 4000 - firetusen - kroner, til F med 2000 - totusen - kroner og til G med 26000 - tjuesekstusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen etter punkt 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.