LE-1994-1278
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-15 |
| Publisert: | LE-1994-01278 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 93-09151 A/68 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01278 A - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Leidulv Digernes, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Aase Karine Sigmond, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Hans Kristian Bjerke 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder foreldreansvar og daglig omsorg for A og Bs sønn C, født xx.xx.1990.
B kom til Norge i begynnelsen av 1980-årene. Han ble norsk statsborger i 1993. A kom til Norge i 1987. Partene giftet seg 10 mai 1988, og har i tillegg til sønnen fellesbarnet D, født xx.xx.1993. De ble separert ved bevilling 2 september 1993. Faren arbeider som overingeniør ved Universitet i Oslo. Moren er utdannet arkitekt fra Tyrkia, men har det meste av tiden vært hjemme med barna.
Partene bodde i en leilighet i X-veien 8 i Oslo. De fortsatte å bo der sammen med barna også etter at de var blitt separert. Den 10 november 1993 reiste A søksmål med krav om foreldreansvaret og den daglige omsorgen for begge barna. Hun begjærte samtidig midlertidig avgjørelse om at hun skulle ha den daglige omsorgen for barna til det forelå rettskraftig dom, at B skulle ha vanlig samværsrett, og at foreldreansvaret skulle være delt mellom partene. Oslo byrett avsa 13 desember 1993 kjennelse der As krav ble tatt til følge, bortsett fra at den midlertidige avgjørelsen bare skulle gjelde fram til byrettens dom.
Etter dette tok moren med seg barna og flyttet til en leilighet i Ys gate i Oslo, der hun fortsatt bor sammen med dem.
Oslo byrett avsa dom i saken 14 mars 1994 med slik rettet domsslutning:
1. A tilkjennes foreldreansvaret og daglig omsorg for datteren D, f. xx.xx.1993.
2. B tilkjennes foreldreansvaret og daglig omsorg for sønnen C, f. xx.xx.1990.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Saksforholdet går fram av byrettens dom.
A har anket byrettens dom punkt 2 og 3 til Eidsivating lagmannsrett. Begge parter har senere satt fram begjæring om å få den daglige omsorgen for sønnen inntil rettskraftig dom foreligger. Begjæringene er ikke avgjort.
Ankeforhandling ble holdt 6 desember 1994. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Ett vitne ble avhørt. De oppnevnte sakkyndige for byretten ble oppnevnt også for lagmannsretten, og ga forklaring. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.
Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende:
Saken står i en annen stilling for lagmannsretten enn for byretten. En vesentlig forutsetning både for de sakkyndiges råd og byrettens avgjørelse var at moren ønsket å ta med seg begge barna og flytte tilbake til Tyrkia. Moren har imidlertid nå bestemt seg for å bli i Norge, ikke minst for å sikre at barna får god kontakt med sin far.
Det må legges til grunn at begge parter er vel skikket til å ta seg av barna, men en rekke forhold peker i retning av at det er best for barna at de blir hos moren.
Det må legges til grunn at C har best og nærest kontakt med sin mor. Moren har hele tiden vært hjemmeværende sammen med begge barna. De sakkyndige for byretten ga uttrykk for en viss skepsis til enkelte sider av morens forhold til sønnen. Dette kan man imidlertid se bort fra i dag. De sakkyndiges undersøkelser og vurderinger ble gjort på et tidspunkt hvor partene til tross for brudd dem imellom bodde i samme leilighet med store uoverensstemmelser. Forholdene er blitt vesentlig bedre etter at moren flyttet til ny leilighet. Den ankende part viser til vitneforklaringen fra styreren i guttens barnehage, som går ut på at gutten i løpet av det siste halve året er blitt trygg og glad.
Hensynet til å unngå å gjøre forandringer og det forholdet at man bør la være å skille søsken, taler også for at mor få den daglige omsorgen. Dette vil også sikre barna best kontakt med begge foreldre. Farens anklager mot moren under rettssaken viser at han i realiteten anser henne som uskikket til å ta seg av barna, mens moren klart har gitt uttrykk for at hun ser det positive ved barnas forhold til sin far, og ønsker å legge forholdene til rette for utstrakt samvær mellom dem. Den daglige omsorgen bør legges til den av partene som viser respekt for motparten.
Mor er hjemmeværende og har best muligheter til å ta seg av barna. Far har full jobb ved universitet og vil kunne få vanskeligheter med å kombinere arbeid og daglig omsorg. Det taler også mot far at han vurderer å la sønnen skifte barnehage dersom han får den daglige omsorgen. Det ville være åpenbart uklokt å gjøre dette nå.
A har lagt ned slik påstand:
1. A tilkjennes foreldreansvaret og daglig omsorg for sønnen C født xx.xx.90.
2. B skal ha vanlig samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.
3. Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige.
A har videre begjært slik midlertidig avgjørelse:
1. Inntil rettskraftig dom foreligger gis A den daglige omsorg for C f. xx.xx.1990.
2. Inntil rettskraftig dom foreligger gis B vanlig samværsrett med C og D.
3. Inntil rettskraftig dom foreligger har partene felles foreldreansvar for C.
Ankemotparten, B, gjør i det vesentlige gjeldende:
Det er best for sønnen å bo hos sin far.
Det kan ikke uten videre legges til grunn at forutsetningene i dag er vesentlig annerledes enn da byrettens dom ble avsagt. Man kan ikke være sikker på at moren vil bli i Norge dersom hun får den daglige omsorgen for begge barna. For byretten ga hun klart uttrykk for at hun ville flytte til Tyrkia. Hun fører sak mot faren for tyrkisk domstol med krav om skilsmisse og daglig omsorg. Man kan også i Tyrkia får separasjon ved bevilling. Det naturlige hadde vært å trekke saken i Tyrkia og eventuelt søke om skilsmisse administrativt, dersom meningen var å bli i Norge. På direkte spørsmål under ankeforhandlingen har moren dessuten forklart at det er byrettens dom som har gjort at hun har skiftet mening. Etter ankemotpartens mening kan man ikke se bort fra at hun likevel vil flytte dersom hun nå får omsorgen for begge barna.
Det må legges til grunn at det er faren som har best kontakt med sønnen, og som er best i stand til å oppdra ham. Tilknytningen mellom far og sønn er sterk, noe de sakkyndige for byretten også har gitt uttrykk for. For de sakkyndige var morens manglende evne til grensesetting overfor sønnen et hovedproblem. Det er ikke grunn til å tro at forholdene på dette punkt er endret. Sønnen er fortsatt agerende og grensesøkende, slik de sakkyndige var bekymret for. Far har i motsetning til mor evnen til å løse slike situasjoner med humor og forståelse. De sakkyndige ga for byretten klart uttrykk for at far er best egnet til å mestre slike situasjoner, og de har ikke funnet grunn til å endre sin konklusjon for lagmannsretten.
Noen miljøforandring av betydning vil ikke skje dersom faren får den daglige omsorgen. Han har under ankeforhandligen erklært at han vil følge de sakkyndiges råd om ikke å ta sønnen over i en annen barnehage. C vil derfor gå i den samme barnehagen som tidligere, og flytte tilbake til den leiligheten han tidligere har bodd i, og som ligger i det området der kamerater fra barnehagen bor.
Det må også legges til grunn at far er mer aktiv i forhold til sønnen enn moren. Han vil sørge for at gutten får en god oppvekst med friluftsliv, musikk og annen kulturaktivitet.
Det er en kjensgjerning at far så å si ikke har hatt samvær med barna siden midten av oktober. Begge parter beskylder hverandre for ikke å ville samarbeide. Det kan imidlertid ikke være tvil om at far oppriktig ønsker å se sine barn, og retten bør legge en viss vekt på at det er den som har den daglige omsorgen som i stor grad kan styre samværet. Det er store motsetninger mellom foreldrene. En avgjørelse om at sønnen skal være hos faren vil imidlertid kunne redusere konfliktnivået noe. Dette vil være til det beste for begge barna. Partene vil bli mer jevnbyrdige i samarbeidet. Samarbeidet er mye vanskeligere når den ene parten sitter med all makt.
Det ikke noe til hinder for å skille søsken hvis andre grunner taler for dette, jf avgjørelse i Rt-1983-266. Far vil tilrettelegge sin arbeidssituasjon slik at han kan ha den daglige omsorgen. Også i dag er C i barnehage store deler av dagen.
B har lagt ned slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom av 14. mars 1994 stadfestes for så vidt gjelder pkt. 2.
2. Ankende part erstatter ankemotpartens saksomkostninger for byrett og lagmannsretten.
B har begjært slik midlertidig avgjørelse: Inntil rettskraftig dom foreligger gis B den daglige omsorg for C f. xx.xx.1990.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Ved byrettens dom er det endelig bestemt at A skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for datteren, som nå er ca to år. Byretten ga faren foreldreansvaret og den daglige omsorgen for sønnen, som snart er fem år. Ved avgjørelsen la byretten atskillig vekt på de oppnevnte sakkyndiges vurdering av forholdet mellom mor og sønn. Om dette skriver byretten (side 6):
Vedrørende C bemerkes at han er en gutt med et særlig behov for en trygg og stabil tilværelse og nær oppfølging fra sine omsorgspersoner p.g.a. de følelsesmessige problemene han har vært utsatt for i sin tidligere turbulente hjemmesituasjon. Retten er av den oppfatning at saksøkte har de beste forutsetningene for å håndtere denne situasjonen ved at han viser størst innsikt i guttens situasjon og behov.
Morens holdning overfor guttens til tider vanskelige oppførsel viser at hun ikke synes å være så godt i stand til å takle ham og hans problemer. Det vises i denne forbindelse til de sakkyndiges rapport ....
Byretten la i denne sammenheng betydelig vekt på at moren hadde gitt klart uttrykk for at hun ville flytte tilbake til Tyrkia.
Nå er situasjonen endret. Moren sier klart at hun akter å bli i Norge, og har for en stor del begrunnet dette i at dette er det beste for barna, fordi de da vil få god kontakt med både sin mor og sin far. Hun vil være hjemmeværende til datteren blir noe større, men hun vil så søke arbeid, og gir uttrykk for at hun er sikker på at hun vil kunne få arbeid. Retten har ikke grunnlag for å betvile hennes opplysninger om at hun ønsker å bo i Norge, og legger dette til grunn ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet.
Den vesentligste innvendingen mot å gi moren foreldreansvaret og den daglige omsorgen for sønnen, har tidligere i saken vært de vurderingene som foreligger fra de sakkyndige for byretten om morens forhold til sønnen. Om dette skrev de sakkyndige blant annet (rapport til Oslo byrett 20 februar 1994 17):
Mor har hatt det daglige ansvaret for stell, men er i mindre grad opptatt av å gjøre ting sammen med barna. I tillegg ser vi det problematisk at hun synes å ha en negativ innstilling til Cs noe vanskelige adferd og at hun tildels tillegger dette dårlige egenskaper hos ham. Vi ser en fare for at dette forholdet kan utvikle seg svært negativt dersom hun skal ha den daglige omsorgen for C alene. Vi ser en fare for at denne oppfatning kan forsterke Cs problemer og at mor vil kunne får problemer med å takle ham på en måte som er til det beste for Cs utvikling. Dette kan bli et problem enten hun ser problemene som egenskaper for C eller som et resultat av uheldig påvirkning fra faren. Selv om hun ville få råd og veiledning om måter å takle dette på, finnes hennes repertoar svakt når det gjelder å håndtere negativ adferd hos C på en støttende og skyldreduserende måte.
Hun er lite aktiv og gir ingen eksempler på avledningsmanøver i forhold til ham. Tvertimot blir hun litt pinlig berørt over ham, noe som gir C et slags negativt overtak i relasjonen. Dette er svært uheldig for barn å oppleve, det gir dem en "makt" overfor foreldrene som kan få svært negative følger, og som kan utvikle seg til en svært negativ relasjon mellom foreldre og barn.
For lagmannsretten har de sakkyndige ikke hatt noe oppdrag før ankeforhandlingen, og de har derfor ikke hatt høve til å observere partene sammen med barna på nytt. De har på denne bakgrunn ikke funnet grunnlag for endre sin konklusjon, som var i samsvar med byrettens dom, men de har på bakgrunn av bevisførselen under ankesaken uttrykt noe mer tvil omkring den.
Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at begge parter er vel skikket til å ha foreldreansvaret og daglig omsorg for C. Retten finner grunn til å legge atskillig vekt på vitneforklaringen fra styreren i den barnehagen C går i. Hun forklarte at C fungerer godt i barnehagen. Han er en åpen, trygg gutt som aktivt søker kontakt. Han er en god "leker", har mange venner og er populær i barnehagen. Hun mener at det har skjedd en gradvis positiv utvikling hos gutten siden hun begynte i barnehagen i mai 1994. Retten finner det naturlig at forholdene har stabilisert seg noe etter at moren fikk midlertidig avgjørelse for at barna skulle bo hos henne og flyttet med dem til ny leilighet, og opplysningene i saken tyder på at en slik stabilisering har skjedd. De sakkyndiges undersøkelser for byretten ble gjort på et tidspunkt hvor partene må ha hatt det meget vanskelig mens de fortsatt bodde i samme leilighet. Begge har forklart at det i den tiden var både krangling, munnhuggeri og håndgemeng, og at barna var vitner til mye av dette. Det må antas at mor og sønn nå er i en situasjon som er atskillig lettere å mestre.
Lagmannsretten antar at det alt sett under ett er best for C at han bor sammen med sin mor og søster. C har nå levd stabilt sammen med dem i snart ett år. Moren skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for datteren, og etter rettens syn bør søsknene vokse opp sammen. Lagmannsretten legger til grunn at moren ønsker at barna skal ha hyppig kontakt med sin far i form av samvær, noe de sakkyndige for byretten også la vekt på. Retten kan ikke se at det kan rettes innvendinger av særlig styrke mot at moren får den daglige omsorgen. Det er uheldig også for barna at begge parter er så sterkt kritiske til hverandre. Det må antas å være vanskelig for foreldrene helt ut å skjerme barna for den motviljen de føler i forhold til motparten. Retten har imidlertid ikke grunnlag for å anta at den ene av partene er flinkere til å mestre denne siden av saken enn den andre. En samlet vurdering av forholdene i saken tilsier etter dette at moren får den daglige omsorgen for C.
Moren krever foreldreansvaret alene for sønnen. Dette har hun for datteren. Lagmannsretten finner at motsetningene mellom foreldrene er så store at det ikke vil være heldig at de har delt foreldreansvar. B har for øvrig heller ikke lagt ned subsidiær påstand om dette.
Noe krav om utvidet samværsrett foreligger ikke til avgjørelse verken for byretten eller for lagmannsretten. B har da vanlig samværsrett etter barneloven bestemmelser. Lagmannsretten bemerker at gjennomføringen av samvær har skapt mange konflikter mellom partene. Det er åpenbart uheldig at samvær avtales over telefonen fra gang til gang. Det er å håpe at partene, når endelig avgjørelse av omsorgssaken foreligger, holder seg til barneloven bestemmelser om samværsrett, eller, eventuelt i samarbeid med sine advokater, setter opp en klar skriftlig avtale om når samvær skal finne sted, og med bestemmelser om at den som ønsker å fravike avtalen skal varsle om dette i tide.
Byrettens midlertidige avgjørelse gjaldt bare fram til byrettens dom. Lagmannsretten antar at reglene om foreløpig avgjørelse i barneloven erstatter tvistemålsloven regler om foregrepet tvangskraft, jf Backer: Barneloven side 264. C bor hos sin mor, og lagmannsretten treffer midlertidig avgjørelse i samsvar med hennes påstand punkt 1 og 3.
Anken har ført fram. Det har likevel vært slik tvil knyttet til omsorgsspørsmålet at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for byretten eller lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd sammenholdt med §180 annet ledd. I denne sammenheng bemerkes at oppnevnelsen av de sakkyndige for lagmannsretten er gjort i begge parters interesse.
Dommen og kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for C født xx.xx.1990.
2. Byrettens dom punkt 3 stadfestes.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Slutning I kjennelse:
1. Inntil rettskraftig dom foreligger gis A den daglige omsorgen for C født xx.xx.1990.
2. Inntil rettskraftig dom foreligger har partene felles foreldreansvar for C.