LE-1994-13
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-24 |
| Publisert: | LE-1994-00013 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Østerdal s.skr Nr. 93-00653 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00013 K - Høyesterett HR-1994-00186 K. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet så langt den er påkjært. |
| Parter: | Den kjærende part: Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby, Hamar) Kjæremotpart: Sølvi Ødegård Jonsson (Prosessfullmektig: Advokat Hans Christian Steenstrup, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann, 2. Lagdommer Anders Bøhn, 3. Kst.lagdommer Erik Møse |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §179, §181, §54, §171, §174, §180, Arveloven (1972) §19, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-4 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder kjæremål over avgjørelse om å avvise et søksmål på grunn av manglende rettslig interesse, tvistemålsloven §54, og over avgjørelse av saksomkostninger.
Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide er døtre av Gunda Karine Nyhuus og Oluf Magne Nyhuus. Oluf Magne Nyhuus overdro ved skjøte av 7. november 1974 sine faste eiendommer i Trysil, gnr. 67 bnr. 1 m.fl., til sin eldste datter Gerd Margrethe Ødegård. Hun har senere overdratt eiendommene til sin datter Sølvi Ødegård Jonsson.
I skjøtet av 7. november 1974 er inntatt bestemmelser om borett m.v. til Oluf Magne Nyhuus og hans hustru Gunda Karine Nyhuus. Oluf Magne Nyhuus er død. Gunda Karine Nyhuus er innlagt som langtidspasient ved Trysil sykehjem.
I 1993 igangsatte Sølvi Ødegård Jonsson byggearbeider på det bolighus Gunda Karine Nyhuus hadde bruksrett til. Det forelå en skriftlig erklæring av 24. februar 1993 fra Gunda Karine Nyhuus der hun ga tillatelse til dette.
På vegne av Astri Nyhuus fremsatte advokat Dyre Østby begjæring til Sør-Østerdal namsrett om midlertidig forføyning gående ut på at Sølvi Ødegård Jonsson skulle pålegges å stanse det igangsatte byggearbeidet, samt å foreta slik opprydding i bygningen som var nødvendig for at Gunda Karine Nyhuus uhindret kunne ta boligen i bruk. Aase Nyhuus Eide sluttet seg senere til begjæringen.
Begjæringen ble behandlet av namsretten i rettsmøte den 29. oktober 1993, og partene inngikk da følgende rettsforlik:
1. Saken begjæres hevet.
2. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i forbindelse med den påfølgende herredsrettssak.
3. Advokat Dyre Østby vil i løpet av uke 44 ta ut stevning for herredsretten vedrørende de berørte spørsmål.
4. Tilsvar skal foreligge snarest mulig, men partene aksepterer at saken berammes snarest mulig uavhengig av om tilsvar foreligger.
5. Partene forplikter seg til ikke å fremme ny begjæring om midlertidig forføyning i sakens anledning.
Etter dette reiste Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide søksmål mot Sølvi Ødegård Jonsson ved stevning av 5. november 1993. I stevningen er det nedlagt slik påstand:
1. Gunda Karine Nyhuus har sine eksklusive og vederlagsfrie rettigheter i henhold til bestemmelser inntatt i skjøte 7. november 1974, bl.a. til eneboligen Vestre Sætre, gnr. 67 bnr. 1 i Trysil m.fl. i fullt behold i forhold til Sølvi Ødegård Jonsson.
2. Sølvi Ødegård Jonsson pålegges å stille annen, passende enebolig til disposisjon for Gunda Karine Nyhuus til erstatning for eneboligen Vestre Sætre, gnr. 67 bnr. 1 i Trysil m.fl., alternativt og etter Gunda Karine Nyhuus sitt valg, pålegges Sølvi Ødegård Jonsson å utbetale Gunda Karine Nyhuus et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 6000,- pr. måned, til avløsning av hennes vederlagsfrie rett til å disponere og bo i angjeldende enebolig. Øvrige rettigheter som tilkommer Gunda Karine Nyhuus i henhold til skjøte av 7. november 1974 bibeholdes fullt ut.
3. Sølvi Ødegård Jonsson pålegges, vederlagsfritt for Gunda Karine Nyhuus, å bringe Gunda Karine Nyhuus sitt innbo og løsøre til sted som angis nærmere av Gunda Karine Nyhuus.
4. Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide tilkjennes saksom kostninger, herunder saksomkostninger for sak nr. 93-00582 D ved Sør-Østerdal namsrett.
Under saksforberedelsen for herredsretten reiste Sølvi Ødegård Jonsson spørsmålet om prosessforutsetningene forelå, idet saksøkerne ikke syntes å ha den nødvendige rettslige interesse, jf. tvistemålsloven §54.
Etter hovedforhandling i saken avsa herredsretten den 6. desember 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide tilpliktes, en for begge og begge for en, å erstatte Sølvi Ødegård Jonsson nødvendige saksomkostninger med kr 27435,- - kronertjuesjutusenfirehundreogtrettifem - innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse.
Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide har i rett tid erklært kjæremål over herredsrettens kjennelse. Kjæremålet er begrunnet med feil ved bevisbedømmelsen og feil ved rettsanvendelsen, og det gjelder både avvisningsavgjørelsen og omkostningsavgjørelsen. De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten.
2. Astri Nyhuus og Aase Nyhuus Eide tilkjennes omkostningene ved herredsrettens og lagmannsrettens behandling.
Sølvi Ødegård Jonsson har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes
2. Astrid Nyhuus og Aase Nyhuus Eide tilpliktes, en for begge og begge for en, å erstatte Sølvi Ødegård Jonsson nødvendige saksomkostninger for herredsretten med kr 41435 - kronerførtientusenfirhundreogtrettifem - innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse.
3. Astrid Nyhuus og Aase Nyhuus Eide tilpliktes, en for begge og begge for en, å erstatte Sølvi Ødegård Jonssons nødvendig saksomkostninger for lagmannsretten.
De kjærende parter har for lagmannsretten anført:
Saken ble brakt inn for herredsretten i overensstemmelse med det rettsforlik som var inngått for namsretten. Det var begge parters forutsetning at det skulle finne sted en realitetsavgjørelse i herredsretten, og i dette lå implisitt at kjæremotparten frafalt å gjøre gjeldende at det ikke forelå rettslig interesse etter tvistemålsloven §54. Herredsretten tok ikke opp spørsmålet om avvisning før kjæremotparten reiste spørsmålet i sitt prosessskrift av 24. november 1993.
De kjærende parters søksmålsinteresse kan bygges på flere grunner. De er de nærmeste til å ivareta Gunda Karine Nyhuus' interesser så lenge hun ikke er umyndiggjort eller hjelpeverge ikke er oppnevnt. Deres søksmålsinteresse kan da begrunnes med ulovfestede regler om "uanmodet forretningsførsel". Herredsretten har bygget på en forutsetning om at det umiddelbart vil bli tatt initiativ til å få oppnevnt hjelpeverge for Gunda Karine Nyhuus, men en slik oppnevnelse vil åpenbart være irrelevant i forhold til spørsmålet om de kjærende parter har rettslig interesse eller ikke i søksmålet. De kjærende parter kunne ikke gjennom det rettsforlik som ble inngått for namsretten forplikte en eventuell hjelpeverge til å reise søksmål på vegne av Gunda Karine Nyhuus.
Realiteten i saken dreier seg om en personlig rett for Gunda Karine Nyhuus til "å disponere og bo vederlagsfritt i eneboligen, fri oppvarming som strøm og ved, snøbrøyting til bolig". Denne retten har en klar økonomisk verdi som Gunda Karine Nyhuus har disponert over i sin erklæring av 24. februar 1993 på en måte som kan likestilles med å gi bort fast eiendom etter arveloven §19. Dette må ha betydning ved avgjørelsen av om det foreligger rettslig interesse for de kjærende parter, jf. Rt-1986-976.
Anvendelsen av tvistemålsloven §54 og innholdet av begrepet rettslig interesse, er i stor utstrekning avhengig av skjønnsmessige og konkrete vurderinger. Herredsretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til den felles rettslige interesse partene har i å få en avgjørelse av de spørsmål saken gjelder.
For det tilfelle at herredsrettens avvisningskjennelse skulle bli stadfestet, gjøres det selvstendig gjeldende at herredsrettens omkostningsavgjørelse er feil eller i strid med loven.
Det hevdes i denne forbindelse at rettsforlikets punkt 2 er slik formulert at en avgjørelse av omkostningsspørsmålet for namsretten ikke kan treffes i den foreliggende situasjon med hjemmel i tvistemålsloven §175 første ledd. Det har vært partenes klare mening med rettsforliket at denne avgjørelse skulle finne sted i tilknytning til sakens realitetsavgjørelse, - og ikke i tilknytning til en slik formell avgjørelse som en avvisning av søksmålet innebærer. Rettsforliket kan heller ikke innebære at omkostningsspørsmålet for namsretten er overlatt til herredsrettens avgjørelse ved voldgift. Når det søksmål de kjærende parter etter rettsforliket har forpliktet seg til å anlegge, blir avvist, synes omkostningsspørsmålet for namsretten å måtte løses slik at hver av partene bærer sine omkostninger.
Det er for øvrig feil rettsanvendelse når omkostningene ikke er opphevet i medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 annet ledd. Både kjæremotparten og namsretten medvirket til at stevningen ble tatt ut, og det må da være hjemmel for å frita de kjærende parter for omkostninger idet utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges dem til last. De omkostninger som er påløpt i retten, ialt kr 8428, må klart sies å være påløpt i begge parters interesse, slik at hver av partene skal dekke sin halvpart, jf. tvistemålsloven §171. I alle fall må dette gjelde omkostningene ved oppnevnelsen av den sakkyndige.
Kjæremotparten, Sølvi Ødegård Jonsson, har anført at herredsrettens avgjørelse vedrørende avvisningsspørsmålet er korrekt, og de anførsler som er gjort gjeldende for herredsretten gjøres også gjeldende i kjæremålssaken.
Når det gjelder spørsmålet om "uanmodet forretningsførsel" som grunnlag for de kjærende parters søksmålskompetanse, fremheves det at Gunda Karine Nyhuus' interesser utmerket godt kunne ha vært ivaretatt gjennom oppnevnelse av hjelpeverge slik loven forutsetter for ivaretakelse av senildementes interesser.
De kjærende parters henvisninger til bestemmelsene i arveloven §19 er uklar. Kårytelsen er en personlig rett som gjelder i den berettigedes levetid, men som ikke kan påberopes av andre. Kårytelsen går ikke inn som et formuesgode i boet i forbindelse med skifte etter lengstlevende, og forholdet faller også av denne grunn utenfor rekkevidden for arveloven §19 som krever at disposisjonen skal stå "i mishøve til formuen i buet".
Med hensyn til omkostningsspørsmålet gjøres det gjeldende at herredsrettens kompetanse til å avgjøre omkostningsspørsmålet for namsretten følger av rettsforliket, og det kan ikke utledes av dette at herredsrettens kompetanse er betinget at det treffes en avgjørelse av realiteten i saken. Unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 annet ledd kan ikke sees å komme til anvendelse. Når det gjelder rettsgebyr og sideutgifter, følger det klart av hovedreglene at disse må dekkes av de kjærende parter. Det er ingen hjemmel for å fordele disse når den ene part pålegges å erstatte den annen parts saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §171.
Herredsretten har imidlertid tatt feil når den har redusert det fremsatte salærkrav fra kr 39000 til kr 25000. Det er riktig at de to rettsmøtene isolert varte i snaut 8 timer, men herredsretten synes å ha sett bort fra nødvendig reisetid som tilsammen utgjør like meget, slik at det har medgått to fulle arbeidsdager til rettsmøtene. Det fremgår for øvrig ikke av herredsrettens avgjørelse om det er tatt hensyn til at det for det siste rettsmøtet var nødvendig med en full saksforberedelse også for det materielle spørsmål. Det var ikke på forhånd klarlagt at avvisningsspørsmålet skulle behandles særskilt.
Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at søksmålet må avvises idet de kjærende parter ikke har søksmålskompetanse. Lagmannsretten viser til herredsrettens utførlige begrunnelse for dette, og slutter seg til denne. Den er dekkende for lagmannsrettens syn både for så vidt angår rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det som er anført fra de kjærende parters side for lagmannsretten, bringer ikke dette spørsmål i noen annen stilling. Det bemerkes i denne forbindelse at det forhold at partene eventuelt har vært enige om at det burde oppnevnes hjelpeverge for Gunda Karine Nyhuus, ikke kan sees å ha noen betydning for spørsmålet om de kjærende parters søksmålskompetanse.
Herredsrettens avgjørelse av avvisningsspørsmålet blir således å stadfeste.
Når det gjelder herredsrettens avgjørelse av saksomkostninger bemerkes:
Avgjørelsen omfatter de kjærende parters omkostningsansvar såvel for namsretten som for herredsretten. Til tross for at det her dreier seg om to forskjellige omkostningskrav, er det ikke skilt mellom avgjørelsene, verken i herredsrettens kjennelsesgrunner eller i slutningen.
Avvisningsspørsmålet er bragt inn for lagmannsretten, og lagmannsretten har derfor som utgangspunkt full kompetanse til å avgjøre saksomkostningsspørsmålet både for herredsretten og lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §181 første ledd.
Herredsretten har imidlertid også avgjort omkostningene forbundet med den namsrettssaken som ble hevet som forlikt 29. oktober 1993. I rettsforliket ble det bestemt at dette omkostningsspørsmålet skulle avgjøres i forbindelse med den påfølgende herredsrettssak. Omkostningsspøsmålet skulle imidlertid vært avgjort i forbindelse med den avgjørelsen som avsluttet namsrettssaken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 og tvistemålsloven §179 første ledd. Etter §179 første ledd siste punktum kan omkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. Det må antas at bestemmelsen ikke gir adgang for retten til å utsette avgjørelsen til en senere sak som ennå ikke er reist. Bestemmelsen må forutsette at det allerede verserer en sak som vil innebære en avslutning i forhold til den opprinnelige tvisten. §175 tredje ledd kan heller ikke antas å gi hjemmel for at partene ved forlik overlater omkostningsavgjørelsen til retten i en annen sak enn den som forlikes. Reelle hensyn taler også mot slik adgang, ettersom man på dette tidspunkt ikke kan være sikker på at det blir noen ny sak.
Etter lagmannsrettens syn hadde derfor herredsretten ikke kompetanse til å avgjøre omkostningskravene for namsretten i medhold av noen bestemmelse tvistemålsloven kapittel 13 om saksomkostninger. Kravet må enten sees som et erstatningskrav som må realitetsavgjøres etter vanlige regler og er gjenstand for anke. Alternativt må bestemmelsen i forliket om senere avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet anses som en voldgiftsavtale. Lagmannsretten legger til grunn at det er dette siste som foreligger. Gjennom rettsforliket har partene vedtatt å voldgi omkostningsspørsmålet knyttet til namsrettsbehandlingen til herredsretten. En slik voldgiftsavgjørelse er ikke gjenstand for kjæremål.
Som nevnt har lagmannsretten full kompetanse til å avgjøre omkostningsspørsmålet forbundet med selve herredsrettssaken. Saken er avvist, og omkostningsspørsmålet for herredsretten må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §175. Saksøkerne må dekke saksøktes omkostninger i samsvar med hovedregelen i §175 første ledd. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å benytte noen av unntaksbestemmelsene samme sted. Det som er anført i kjæremålserklæringen, endrer ikke lagmannsrettens syn på dette. For herredsretten leverte saksøktes prosessfullmektig omkostningsoppgave på til sammen kr 41435,-, som inkluderte omkostningene for namsrettsbehandlingen. Det er opplyst at det ved salærberegningen er gjort fradrag for dobbeltarbeid på grunn av bytte av prosessfullmektig.
Som det går fram ovenfor, faller omkostningene knyttet til namsrettsbehandlingen utenfor omkostningsavgjørelsen i nærværende sak. Det er opplyst at namsrettsmøtet varte i ca 4 1/2 time, mens rettsmøtet for herredsretten varte vel 3 timer. Før behandlingen i herredsretten var det nødvendig å forberede seg også på behandlingen av realitetsspørsmålet. Til begge rettsmøtene er det gått med reisetid. Lagmannsretten setter omkostningene i saken for herredsretten til kr 20000,-, av dette er kr 19000,- salær.
Som nevnt er avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet forbundet med namsrettsbehandlingen ikke gjenstand for kjæremål. Men ettersom herredsretten har slått sammen denne voldgiftsavgjørelsen og avgjørelsen av det ordinære saksomkostningsspørsmålet, må namsrettens kjennelse likevel oppheves, slik at herredsretten kan ta standpunkt til det spørsmålet som er voldgitt.
Kjæremålet over avvisningsavgjørelsen har vært forgjeves. Den kjærende part har imidlertid fått delvis medhold i sitt angrep på herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Ettersom omkostningsavgjørelsen er særskilt angrepet, og ville blitt opphevet også ved særskilt kjæremål etter tvistemålsloven §181 annet ledd, må kjæremålssaken for lagmannsretten anses dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner derfor at omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174. De kjærende parter bør dekke en del av motpartens omkostninger ved kjæremålet, jf. §174 annet ledd, ettersom de kjærende parter bare har fått medhold i spørsmål av liten betydning. Omkostningene settes til kr 1000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Herredsrettens kjennelse punkt 2 oppheves, og avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i forbindelse med namsrettens behandling hjemvises til avgjørelse i herredsretten.
3. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Astrid Nyhuus og Aase Nyhuus Eide, en for begge og begge for en, 21000 - tjueentusen - kroner til Sølvi Ødegård Jonsson innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.