LE-1994-1603
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-19 |
| Publisert: | LE-1994-01603 |
| Stikkord: | Barnerett, Daglig omsorg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 18/93 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01603 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00600K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thor G. Holager). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Werner Forr Nystuen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga 3. Kst. lagdommer Bente B. Roshauw |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34 |
Saken gjelder daglig omsorg for et barn på 11 år.
A og B giftet seg i 1972. De har tre barn: C, født 1975, D, født 1977 og E, født xx.xx.1983. Partene ble separert i 1991, og er nå skilt.
I separasjonssøknaden avtalte ektefellene at B skulle ha den daglige omsorgen for E. Etter separasjonen bodde datteren sammen med moren på X, mens A flyttet til annen etasje i et hus hans mor eier på Y. Ved påsketider 1993 flyttet F inn sammen med B som hennes samboer. På slutten av skoleåret 1993, da E gikk i fjerde klasse, flyttet hun til faren på Y, men fortsatte på skolen på X. Fra høsten 1993 begynte hun på skole på Y.
Ved stevning 30 juli 1993 til Nord-Gudbrandsdals herredsrett reiste B søksmål mot A med krav om at hun skulle ha den daglige omsorgen for E. Hun begjærte samtidig midlertidig avgjørelse for at datteren skulle bli boende hos henne til rettskraftig avgjørelse forelå. Etter muntlige forhandlinger avsa herredsretten 12 august 1993 kjennelse for at datteren skulle bo hos faren inntil saken var rettskraftig avgjort. Avgjørelsen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett. En begjæring fra B om midlertidig avgjørelse for at hun skulle ha vanlig samværsrett, ble trukket tilbake etter at det ble brakt på det rene at partene var enige om at moren skulle ha samværsrett.
Som sakkyndig for herredsretten ble oppnevnt psykolog Inger Jakobsen, som ga skriftlig uttalelse.
Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa 15 april 1994 dom med slik domsslutning:
1. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarnet E, f. xx.xx.1983.
2. A skal ha "vanlig samvær" med datteren E.
3. Foreldrene skal ha felles foreldreansvar for E.
4. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.
Herredsretten avsa samtidig kjennelse med slik slutning:
1.
E skal bo hos sin far inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.
B påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 5 august 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Omkostningsspørsmålet for herredsretten og for lagmannsretten utstår til den avgjørelse som endelig avgjør saken.
Et videre kjæremål fra B ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 31 august 1994. Også kjæremålsutvalget utsatte omkostningsavgjørelsen.
A har anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1, 2 og 4.
Ankeforhandling i saken ble holdt 3 og 4 mai 1995. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Videre møtte de oppnevnte sakkyndige, psykologene Inger Jakobsen og Stian Bjærke, som har gitt skriftlig uttalelse for lagmannsretten. De sakkyndige og åtte vitner ga forklaring. Det går fram av rettsboken og rettens eksemplar av utdraget hva som ble dokumentert.
Den ankende part, A, gjør i hovedtrekk gjeldende:
E får det best dersom hun blir hos sin far. Dette er i samsvar med de sakkyndiges vurdering. E har nå bodd hos faren på Y i snart to år. Hun har funnet seg meget vel til rette både hjemme, på skolen og med venninner. Forklaringer fra skolens rektor og Es klassestyrer viser at hun er fornøyd med forholdene og føler seg trygg. E var svært stille og forsiktig da hun kom til skolen, men har utviklet seg til å bli utadvent og åpen. Flytting til moren innebærer en usikkerhet med hensyn til skolesituasjon og i forhold til venninnene. B bor avsides og med forholdsvis få barn i nærheten, mens E nå bor rett ved skolen på Y.
Det må legges til grunn at A er den av foreldrene som har de beste egenskapene når det gjelder den daglige omsorgen for E. Han ble som liten feilplassert på en skole for åndsvake og evneveike, og er derfor sterkt opptatt av at datteren skal få orden på sin skolegang og utdannelse. Skolen bekrefter at A engasjerer seg i hennes skolearbeid, og med jevne mellomrom er i kontakt med skolen for å forhøre seg om hennes utvikling. Forholdene hos moren virker mer tilfeldige. Det er grunn til å tro at mor, i motsetning til far, har vanskeligere for å sette grenser for E. Hennes manglende vilje til å erkjenne at det foreligger konflikter og problemer er påfallende, og viser at hun ikke er den rette omsorgspersonen for E.
Selv om A ikke har kunnet føre bevis for anførslene om at det er uheldige sider ved livsførselen til B og hennes nye samboer, foreligger det likevel en viss usikkerhet om forholdene, som lagmannsretten må ta i betraktning. Det er et faktum at den eldste datteren, D, i 1993 anmeldte F for å ha vist pornografisk film i hennes nærvær. Selv om saken er henlagt, viser det faktum at anmeldelse ble inngitt, etter den ankenkende parts mening at forholdene ikke er som de skal være.
A er for tiden arbeidsledig, og har god tid til å ta seg av E. Han har god tro på å kunne skaffe seg arbeid, men har ikke orket dette før omsorgssaken er endelig avgjort. Sett på bakgrunn av den dårlige starten han fikk i livet, har A klart seg godt. Han har arbeidet på oljeplattform i Nordsjøen, noe som krever sikkerhetsklarering, pålitlighet og gode fagkunnskaper.
Hensynet til å unngå endring av en etablert ordning som fungerer godt, bør være avgjørende. Den ankende part viser til Rt-1984-727 og Rt-1985-467, der det ble lagt avgjørende vekt på at det ikke var ønskelig med miljøskifte. Det bør også legges stor vekt på at E selv ønsker å bli hos sin far. Dette går fram av de sakkyndiges uttalelse. Hensynet til kjønnsidentifikasjon har liten vekt. E vil selvsagt opprettholde kontakten med sin mor. Når saken er avgjort, er det all grunn til å tro at forholdene vil normaliseres. A ønsker fullt ut at moren skal ha samvær med datteren.
A har lagt ned slik endelig påstand:
1. A skal ha den daglige omsorgen for fellesbarnet E f. 3/9-83.
2. B skal ha vanlig samvær med E.
3. B dømmes til å betale saksomkostninger for begge instanser.
4. A frifinnes for kravet om foregrepet tvangskraft.
Ankemotparten, B, gjør i hovedtrekk gjeldende:
Herredsrettens avgjørelse er riktig. E vil få det best hvis hun nå flytter tilbake til moren. Mor og hennes samboer har kjøpt hus og lever i et stabilt og lykkelig samliv. E bør bo sammen med dem og sin nyfødte halvbror. Mor er hjemmeværende og kan ta omsorgen for E. F er i fast arbeid som anleggsarbeider i Oslo.
Et vesentlig argument mot farens omsorgsevne er hans helt ugrunnede beskyldninger mot moren og hennes samboer. A har hevdet at hjemmet er preget av fyll og fest, at F viser pornografiske filmer for barna, og at E blir urolig av å være hos sin mor. Beskyldningene er åpenbart ugrunnet, og har absolutt ingen støtte i de faktiske forhold. Helse- og sosialetaten i kommunen har undersøkt forholdene, og har konkludert med at det ikke finnes holdepunkter for beskyldningene. Det må dessuten legges til grunn at A omtaler moren, og særlig hennes samboer, sterkt kritisk også når E er til stede. Farens oppførsel overfor og forhold til moren og hennes samboer, er en vesentlig hindring for at E utvikler et naturlig forhold til begge foreldrene. De sakkyndige har konstatert en viss skjevutvikling hos E, som åpenbart har sammenheng med den lojalitetskonflikten hun opplever, og det motsetningsfylte forholdet hun får til sin mor på grunn av faren. Hvis E flytter til moren, vil forholdet til moren og hennes samboer kunne normaliseres. En slik løsning sikrer derfor best kontakt med og forhold til begge foreldrene. I tillegg kommer at A er arbeidsløs, og i fremtiden antakelig i en stor grad vil være avhengig av dagpenger og sosial stønad. Han har en lang rekke brutte arbeidsforhold bak seg, og det er grunn til å tro at han har store vanskeligheter med å tilpasse seg arbeidslivet.
De sakkyndiges konklusjon om at E bør være hos sin far, er preget av sterk tvil, og får derfor mindre betydning for saken. Problemene med miljøskifte bør ikke overdrives i forhold til et barn på snart 12 år. E kan antakelig fortsette å gå på den skolen hun gikk på på X før hun ble flyttet til faren. Forholdene for E på skolen på Y synes gode. Men det er også på det rene at hun viste en god utvikling også da hun gikk på skole på X, og at det heller ikke den gangen var noe å utsette på skolearbeidet hennes.
Hvis A kommer i arbeid, vil han måtte regne med noe arbeidsreise, og vil antakelig være borte minst ni timer hver arbeidsdag. As mor er sytti år og har vært syk. Den daglige omsorgen er derfor best sikret hos B. Økonomien vil også være dårligere hos A enn hos B.
Ved avgjørelen bør det også legges vekt på at det i en viss grad innebærer en premiering av selvtekt dersom faren gis den daglige omsorgen. Overføringen av E til faren på Y i 1993 var rettsstridig. A har begrunnet dette med forholdene i Bs hjem, beskyldninger som som nevnt er helt grunnløse. Det er også uriktig når A i retten har framstilt det slik at det var Es lærer på X som oppfordret ham til å overta omsorgen for E.
Det gikk klart fram av lærerens vitneforklaring at hun tvert om understreket at E ikke burde tas ut av skolen på X. As bagatellisering av de vanskelighetene han har hatt i tidligere arbeidsforhold, bidrar også til å understreke at A opptrer lite troverdig. Etter Bs mening er gjennomføringen av samvær, og dermed kontakten med begge foreldrene, også best tjent med at moren får omsorgen. A virker nå samarbeidsvillig, men har tidligere skapt store vanskeligheter forr gjennomføringen av samværsretten. Dette må antas å ha sammenheng med hans sterke motvilje mot F. Man kan ikke se bort fra at A vil lage nye vanskeligheter i forbindelse med samværsretten senere. B har hele tiden vært innstilt på at datteren skal ha god kontakt med sin far, og en god gjennomføring av samværsretten er sikret dersom hun får omsorgen.
B har lagt ned slik endelig påstand:
1. Herredsrettens domsslutning pkt. 1. og 2. stadfestes.
2. Ankende part erstatter innankedes/eventuelt det offentliges omkostninger for behandlingen såvel i herredsrett som lagmannsrett.
3. Dommen gis foregrepet tvangskraft slik at E flyttes til B etter skoleslutt i juni 1995.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at E bør bo hos sin far, jf barneloven §34 tredje ledd..
Retten tar som utgangspunkt at begge foreldre er fullt ut i stand til å ha den daglige omsorgen for datteren, og at det ikke kan rettes innvendinger av betydning mot omsorgsevnen hos noen av dem. Saken gjelder daglig omsorg for et barn på snart tolv år, som om ikke så mange år i praksis selv i stor grad vil ha inflytelse på spørsmålet om hvor hun skal bo. Det som skaper tvil og gjør saken vanskelig, er de sterke motsetningene mellom foreldrene. De sakkyndige har uttrykt en viss bekymring for Es utvikling. De har i denne sammenheng pekt på de lojalitetskonfliktene som oppstår når det er sterke motsetninger mellom foreldrene, og de vanskene E har med å utvikle et positivt og naturlig bilde av begge foreldrene under slike forhold. Av stor betydning for valget av omsorgsperson er derfor hvilken ordning som vil gi E best kontakt med begge foreldrene, og dermed være best for henne og hennes utvikling. Det knytter seg en viss usikkerhet til disse spørsmålene. A har vært sterkt kritisk til B, og særlig til hennes nye samboer. Det må legges til grunn at E har oppfattet dette. Hun er imidlertid også preget av at moren og samboeren er nokså sterkt negative til faren, som de mener har opptrådt utidig kontrollerende og satt fram åpenbart uholdbare beskyldninger.
Lagmannsretten antar at forholdet mellom foreldrene bør kunne bedre seg noe når omsorgssaken er endelig avgjort, slik at partene kan falle mer til ro. Når retten er kommet til at det alt i alt vil være best for E at hun fortsatt bor hos sin far, er det lagt vekt på at hun trives hos ham og i det miljøet hun nå er i. Hun er i en god skolesituasjon, har venninner der hun bor og har hatt en god utvikling de siste par årene. Foreldrene står forholdsvis likt med hensyn til evne og mulighet til å ta seg av datteren i dette tilfellet. Retten legger til grunn at faren følger E godt opp på skolen og i fritiden. Retten kan samlet sett ikke finne at det i denne situasjonen er forhold som gir grunn til å endre den ordningen som er etablert i dag. Omstendighetene omkring fars overtakelse av omsorgen i slutten av skoleåret 1993 er noe uklare. Selv om omsorgsovertakelsen utvilsomt skjedde i strid med inngått avtale, finner lagmannsretten at dette ikke kan få noen avgjørende innflytelsee på spørsmålet om hvor E nå bør bo.
Samværsretten har etter det opplyste stort sett vært gjennomført det siste året, men noe av konflikten mellom foreldrene synes å ha sammenheng med praktiske vanskeligheter ved gjennomføringen. Lagmannsretten antar at dette til en viss grad har sammenheng med at partene ikke har hatt noen klar avtale om når og hvordan E skal hentes og bringes.
Prosessfullmektigene har under saken gitt uttrykk for at de vil bistå partene med å komme fram til en klar avtale om dette, med bestemmelser om framgangsmåten dersom samvær i enkelte tilfeller ikke kan gjennomføres. Lagmannsretten antar at klare regler partene kan akseptere om hvordan de skal ha kontakt med hverandre, sammen med at omsorgssaken bringes til en avslutning, kan bidra til at foreldrene i Es interesse forsøker å minske konflikten dem imellom.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke grunnlag for å ta Bs begjæring om foregrepet tvangskraft/midlertidig avgjørelse til følge. Den rettskraftige avgjørelsen om at E skal være hos sin far til saken er rettskraftig avgjort, blir stående. Det er ikke krevet saksomkostninger i forbindelse med denne avgjørelsen.
Lagmannsretten finner at saken har vært så tvilsom at saksomkostninger verken bør tilkjennes for herredsretten eller lagmannsretten. Dette gjelder også de omkostningsavgjørelsene som er utsatt i tidligere avgjørelser.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A skal ha den daglige omsorgen for datteren E
2. B skal ha vanlig samvær med E.
3. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.