LE-1994-1620

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-18
Publisert:	LE-1994-01620
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-03501 A/540 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01620 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00565K .
Parter:	Ankende part: Moheye Abdelghani (Prosessfullmektig: Advokat Anni Merete Benonisen). Motpart: Papirindustriens Forskningsinstitutt (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson).
Forfatter:	1. Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann 2. Lagdommer Erik Møse 3. Ekstraordinær lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, §43, §61

Saken gjelder erstatningskrav på grunn av usaklig oppsigelse.

Moheye Abdelghani er født i 1948 og har utdannelse i kjemi og fysikk (Bachelor of Sience og diplomstudium) fra universitetet i Kairo, fullført i 1971 og 1974. Han kom til Norge i 1980. Universitetet i Oslo godkjente hans utdannelse som likeverdig med en cand mag-grad i 1984, og han oppnådde i høstsemesteret 1987 graden cand scient med kjemi som hovedfag og organisk kjemi som studieretning.

Fra oktober 1987 til september 1989 var han ansatt som ingeniør ved Kontrollinstituttet for Meieriprodukter. Der sluttet han etter eget ønske for å begynne som forsker i kjemisk analyse ved Papirindustriens Forskningsinstitutt (heretter PFI) i Oslo med virkning fra 1 oktober 1989.

PFI driver forskning og oppdragsvirksomhet på en rekke felter innen treforedlingsindustrien. Bedriften hadde på det tidspunkt 80 ansatte, hvorav 9 personer arbeidet i Avdeling for miljøvern og kjemisk analyse. Abdelghani ble ansatt i denne avdelingen, som arbeidet for å redusere utslipp fra fabrikkene og mer miljøvennlige prosesser. Dens andre hovedarbeidsfelt var å utføre en rekke forskjellige kjemiske analyser.

PFI tilbyr sine tjenester til papirindustrien. Inntektene kommer i hovedtrekk fra tre forskjellige kilder: kontingenter fra medlemsbedriftene, inntekter fra oppdragsforskning og offentlig forskningsstøtte. Inntektskildene utgjør ca en tredjedel hver.

Fra 1990 vurderte PFIs styre å omorganisere virksomheten. Det ble besluttet å redusere instituttets bemanning til 50 - 60 personer. På styremøte 18 juni 1990 ble det lagt til grunn at en bemanningsreduksjon ville skje over tid og fortrinnsvis ved naturlig avgang. Omorganiseringene ble gjennomført i 1991. I denne forbindelse ble enkelte lederfunksjoner styrket ved nyansettelser. Ved utgangen av 1991 var staben redusert med 12 personer som følge av pensjonering og fordi flere ansatte sluttet etter eget ønske.

I et notat til styret 19 mai 1992 fra administrerende direktør Fretheim ble det fremhevet at PFIs økonomi var i ferd med å bli dramatisk forverret på grunn av inntektsreduksjon. På utgiftssiden gjorde et ønske om å få lønningene opp på "normalnivå" store utslag, samtidig som finansieringsbehovet ved bedriften var påtrengende. Nedbemanning fremstod etter ledelsens syn som det eneste tiltak som kunne frigjøre ressurser av noen størrelse. Det ble derfor lagt opp til en forsering av et styrevedtak fra våren 1991 om å vurdere bemanningen innen forskning og service i 1993. På styremøte 26 mai 1992 sluttet styret seg til befalingene i notatet. Dette førte til at Abdelghani og to andre personer ble oppsagt. I administrerende direktørs oppsigelsesbrev 30 oktober 1992 til Abdelghani ble det blant annet uttalt:

Som jeg informerte deg muntlig om den 26. oktober, er du dessverre blant dem som PFI må si opp. Hermed meddeles formelt at du fratrer pr. 1. mars 1993.

Bakgrunnen for denne beklagelige situasjonen er i hovedtrekk følgende: Styret fatta i 1990 vedtak om at instituttet over en 3-års periode skulle nedbemannes til 50-60 personer, i kombinasjon med ei omlegging av virksomheten. Etter den tid har lågkonjunkturen innen treforedlingsindustrien på dramatisk måte endra instituttets økonomiske situasjon, og styret har pålagt ledelsen å forsere nedbemanninga for å unngå økonomisk uføre. Det er videre blitt vurdert hvilke deler av virksomheten ved instituttet som kan skjæres ned uten at skadevirkningene for vår industri blir for store. Fordi organisk kjemisk analyse av flekker, som har vært din hovedbeskjeftigelse, kan utføres ved andre institusjoner, ble det vedtatt å legge ned denne aktiviteten. Vi har dessverre ikke annet arbeid å tilby deg.

Vi beklager at omstendighetene på denne måten har tvunget oss til å terminere arbeidsforholdet mellom PFI og deg. De løfter jeg ga om bistand til dine bestrebelser på å komme over i ny stilling, står sjølsagt ved lag. Vi kommer tilbake til det i løpet av kommende uke.

For øvrig:

• Du vil også i framtida få adgang til PFIs bibliotek for vanlig bruk av våre samlinger.

• Du får beholde det lån du har i PFI, inntil du har tiltrådt ny stilling. Forutsetningen er at nedbetalinga av lånet fortsetter som hittil.

• Dersom du får en ny arbeidsgiver før 1. mars 1993, kan du forlate PFI på 30 dagers varsel.

Dersom du meiner at oppsigelsen er usaklig begrunna, gjør vi deg oppmerksom på Arbeidsmiljøloven §61 om rett til å kreve forhandlinger og reise søksmål. Du må underrette oss skriftlig innen to uker etter mottakelsen av dette brevet om du ønsker slike forhandlinger. Såfremt du ønsker å reise søksmål, må dette gjøres innen åtte uker etter avslutningen av eventuelle forhandlinger. Hvis du bare ønsker å reise søksmål om erstatning, er fristen seks måneder fra oppsigelsestidspunktet.

Abdelghani var først gitt tilbud om selv å si opp, noe han ikke aksepterte. Han fratrådte stillingen ved oppsigelsestidens utløp 1 mars 1993 etter at det var avholdt forhandlingsmøte i samsvar med arbeidsmiljøloven regler. Han har senere søkt nye stillinger uten å nå frem.

I april 1993 reiste Abdelghani søksmål for Oslo byrett mot PFI med påstand om erstatning for usaklig oppsigelse. Byretten avsa 19 november dom med slik domsslutning:

1. Papirindustriens Forskningsinstitutt frifinnes.

2. Moheye Abdelghani tilpliktes å betale saksomkostninger til Papirindustriens Forskningsinstitutt med til sammen kr 18500,- -attentusenfemhundre- innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.

Abdelghani påanket saken til lagmannsretten. Anken var for sent fremsatt, men ved Oslo byretts kjennelse 24 februar 1994 ble han gitt oppreisning for fristoversittelsen. Kjennelsen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett og deretter av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ankeforhandling ble avholdt 19 og 20 april 1995. Abdelghani og åtte vitner avgav forklaring, herunder direktør Fretheim ved PFI som var tilstede under forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd.

Den ankende part, Moheye Abdelghani, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Oppsigelsen er ikke saklig etter arbeidsmiljøloven §60. Det er ikke foretatt en korrekt avveining mellom virksomhetens behov og ulempen for Abdelghani etter bestemmelsens annet ledd annet punktum. Bedriften hadde et fond av betydelig størrelse som kunne ha vært anvendt til dekning av driftskostnader, og den gikk med overskudd i 1993. Etter 1990 hadde tyve ansatte sluttet ved en naturlig avgang, slik at det ikke var behov for ytterligere innskrenkninger. Til tross for avgangen viste regnskapet for perioden 1990 til 1994 at lønnsutgiftene var konstante selv om en tredjedel av staben sluttet. Det kan derfor ikke sees at PFI har tjent noe på innskrenkningene.

Oppsigelsen var begrunnet med at det ikke lenger var behov for kjemisk analyse av flekker, som hadde vært Abdelghanis hovedbeskjeftigelse. Men dette utgjorde bare 10 prosent av hans virksomhet i 1992. Innsparingenes bakgrunn var å ansette bedre kvalifiserte folk, samt å bedre lønnsnivået. Disse forhold gav ikke tilstrekkelig grunnlag for å oppsi Abdelghani. Det samme gjelder bedriftens anførsel om at det var behov for en teknisk fornyelse av bedriften. Arbeidstilsynet hadde ikke gitt noe pålegg om dette.

Det var ikke økonomisk behov for oppsigelser. PFI var en solid bedrift. Av rettspraksis følger at arbeidstakere kan bli tilkjent erstatning, selv om bedriften har betydelige underskudd, jf Rt-1966-393 som gjaldt arbeidervernloven §43. Av forarbeidene til den nye lov fremgår at arbeidstakerens stilling skulle styrkes ytterligere i forhold til arbeidsgiverens økonomiske interesser, jf Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1989) side 155-156.

Oppsigelsen har medført store problemer for Abdelghani. Han har i tillegg til sin utdannelse i Egypt tatt tilleggsutdannelse i Norge, opptatt lån og anskaffet bolig. Etter oppsigelsen kan han ikke lenger betjene sine lån og har en gjeld på ca 1 000 000 kroner. Han har nå vært arbeidsledig i to år, har ett barn å forsørge og er henvist til sosialkontoret. Oppsigelsen kom som et sjokk, siden bedriftens ledelse tidligere hadde gitt uttrykk for at innskrenkninger fortrinnsvis skulle skje ved naturlig avgang. Abdelghani stiller svakt på arbeidsmarkedet. Også dette viser at det er foretatt en gal avveining etter §60 nr 2.

Hvis lagmannsretten finner at det var grunnlag for oppsigelse, gjør Abdelghani gjeldende at det var uriktig å velge ham. To andre arbeidstakere hadde riktignok noe lenger ansiennitet enn ham, men dette er bare ett moment i helhetsvurderingen. Abdelghani hadde samme kompetanse som de øvrige, og det skulle vært lagt utslagsgivende vekt på hans sosiale forhold, herunder hans økonomiske situasjon. Siden oppsigelsen har han forgjeves søkt ca 100 stillinger. Bedriften burde ha forstått at han ville ha store vanskeligheter med å få arbeid på grunn av sin utenlandske opprinnelse og mangelfulle norskkunnskaper. Abdelghani gjør gjeldende at han ble oppsagt på grunn av konflikt med sin nærmeste overordnede i avdelingen, Anne Daldorff. Han ble holdt utenfor forskningsprosjekter han var vel kvalifisert for. Ved ansettelse var han forespeilet 50 prosent forskning, mens denne del av hans arbeid etter hvert tilslutt utgjorde 10 til 20 prosent. Han følte seg derfor diskriminert. Han ble dessuten satt til oppgaver som lå under hans forskningskompetanse, og ble videre urettmessig kritisert for at han ikke hadde publisert artikler og for øvrig systematisk tilsidesatt.

Bedriften har ikke oppfylt lovens krav om tilbud om annet passende arbeid. Abdelghani ville med letthet kunne ha vært plassert i forskningsavdelingen. Han har vist at han ønsket å fortsette i arbeidet, mens bedriften har vist liten fleksibilitet og ønsket å bli kvitt ham snarest mulig.

Abdelghani krever erstatning for lidt tap og viser til at hans årslønn pr 1 juli 1992 utgjorde kr 240 600. I tillegg kreves erstatning for fremtidig tap, siden det ikke er utsikt til at han vil få nytt arbeid. Endelig kreves erstatning for tort og svie fastsatt etter rettens skjønn.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Papirindustriens Forskningsinstitutt dømmes til å betale erstatning til Moheye Abdelghani fastsatt etter rettens skjønn.

2. Papirindustriens Forskningsinstitutt dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for begge instanser.

Ankemotparten, Papirindustriens Forskningsinstitutt, har i det vesentlige gjort gjeldende:

PFI driver i det vesentlige med oppdragsforskning. Som følge av en omorganisering i 1990-91 ble forskningsandelen redusert fra 50 til 20 prosent. Bedriften fikk deretter store økonomiske problemer. Det var ingen løsning å tære på fondsmidlene. Det ville være en helt kortvarig løsning og ville ikke løse problemene på lengre sikt. Er en bedrifts økonomiske situasjon vanskelig, må hensynet til arbeidstakeren vike, jf Aagaard og Gjone: Bedriftens Personalhåndbok side 179. Bedriften har en vid adgang til selv å vurdere situasjonen og hvilke tiltak som er nødvendige, jf RG-1985-128. Et naturlig utgangspunkt er at oppsigelsen rammer der hvor arbeidet bortfaller.

Abdelghani mener at han skulle beholdt stillingen til tross for at han hadde dårligere ansiennitet enn andre ansatte. Men ansiennitetsforskjellen var betydelig og han var i forbindelse med tidligere ansettelsesprosedyre i 1987 rangert bak en av de forskere som han nå mener skulle vært oppsagt. Hverken representanter for de ansatte eller organisasjonene som var inne i oppsigelsesprosessen hadde innsigelser mot at han ble oppsagt. Bedriften har ikke forbigått eller diskriminert Abdelghani.

Det forelå ingen ledig stilling som Abdelghani kunne tilbys. Ulempene ved å oppsi ham er ikke så uforholdsmessig store at en annen med bedre ansiennitet burde vært sagt opp i hans sted. De andre kunne sine arbeidsoppgaver, mens han eventuelt måtte læres opp for å overta deres funksjoner. Abdelghani har hatt mulighet for å få nytt arbeid, idet arbeidsmarkedet for personer med hans utdannelse har vært gunstig. Kanskje har han fått avslag på sine søknader fordi han har søkt rene forskerstillinger. Bedriften har gitt ham gode attester, og han har fått tilbud fra ansatte om hjelp til å publisere artikler, uten at han mottok tilbudet. Det er nok så at han har relativt høyt lån og forsørgelsesbyrde, men han er heldigere stillet enn en vanlig norsk standardfamilie som omfatter hjemmeværende ektefelle og to barn.

Selv om det var en viss konflikt med Daldorff og uenighet i forbindelse med prosjektledelse, var disse forhold ikke bakgrunn for oppsigelsen, som kun skyldes bedriftens økonomiske problemer.

Skulle lagmannsretten finne at oppsigelsen var usaklig, gjør bedriften gjeldende at det ikke kan bli tale om erstatning for ikke-økonomisk tap. I denne sak foreligger det ikke infamerende forhold, som etter praksis er et vilkår for slik erstatning.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1 kan arbeidstaker ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Saklighetskriteriet er nærmere presisert i §60 nr 2 for de tilfellene hvor oppsigelsen skyldes driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak. Hensynet til den arbeidstaker som vil bli rammet av oppsigelsen, er her særlig fremhevet. Det skal foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.

Det er fastslått i rettspraksis at domstolene ved vurderingen av oppsigelsens saklighet kan prøve om oppsigelsen bygger på et riktig og fyldestgjørende faktisk grunnlag, om den begrunnelse som ligger til grunn bygger på relevante argumenter og om vurderingen har tilstrekkelig bredde, herunder om avveiningen omfatter de rimelighetsensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren. Hvilken vekt domstolene bør legge på arbeidsgiverens vurdering av bedriftens behov for oppsigelse og arbeidstakerens kvalifikasjoner, er mer et spørsmål om domstolenes praktiske muligheter for å prøve skjønnet enn et spørsmål om begrensning i selve prøvingsretten, jf Rt-1984-1058 (side 1067-68).

I denne sak er det naturlig først å vurdere "virksomhetens behov". Det fremkom i 1990 kritikk mot PFI fra bedriftens oppdragsgivere - treforedlingsbedriftene. Som en følge av dette besluttet styret omorganiseringer som blant annet innebar at instituttets stab skulle reduseres fra ca 80 til 50-60 personer. Ved slutten av 1991 var staben på grunn frivillig avgang og pensjonering redusert med 12 personer og utgjorde 69 fast ansatte personer. Som en følge av nedgangstidene i treforedlingsindustrien gikk omsetningen hos bedriftene ned. Dermed ble deres kontingen til PFI - som utgjorde 1 promille av deres omsetning - redusert. Dessuten ble bare strengt nødvendig forskning igangsatt. PFI fant på grunnlag av inntektssvikt behov for å forsere bemanningsreduksjonen. Tre personer ble oppsagt, blant dem Abdelghani.

Lagmannsretten finner bevist at PFI hadde økonomiske vanskeligheter i 1992. I administrerende direktørs notat til styret av 19 mai 1992 var det blant annet fremhevet at medlemsavgiften fra bedriftene, som i 1990 utgjorde kr 11 millioner, var budsjettert med kr 10,5 millioner for 1992, mens beløpet i henhold til bedriftenes innrapportering ville bli kr 9.9 millioner. Prognosen for 1993 var ifølge budsjettet kr 8,7 millioner. Videre gikk prosjektstøtten fra Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd (via forskningsoppdrag fra enkeltbedrifter) ned fra kr 3.7 millioner i 1990, til kr 2,4 millioner i 1991. For 1992 var prosjektstøtten budsjettert til kr 1.1 millioner. Disse tall måtte naturlig nok vekke bekymring hos bedriftens ledelse. Det viste seg da også senere at PFI gikk med underskudd for 1992.

I tillegg til disse konjunkturbestemte problemer hadde bedriften et betydelig akkumulert investeringsbehov. Det var kommet klager fra bedriftens arbeidsmiljøutvalg over arbeidsforholdene. I 1992 ble det utarbeidet en plan for å bringe bygningsmassen opp til akseptabel standard. Dette krevet betydelige midler. Videre hadde bedriften en ambisjon om å få de ansattes lønn opp på såkalt "normalnivå", noe som ville få store utslag. Disse forhold forsterket bedriftens økonomiske problemer.

Lagmannsretten har ikke holdepunkter for å tilsidesette bedriftens vurdering når den la til grunn at potensialet for innsparing først og fremst lå på personalkostnadssiden, og at bemanningsreduksjonen derfor måtte forseres. Abdelghani har fremhevet at lønnskostnadene i perioden fra 1990 til 1994 var konstante til tross for at en tredjedel av staben sluttet, slik at PFI ikke har tjent noe på innskrenkningene. Til dette bemerkes at oppsigelsen av de tre ansatte utvilsomt medførte besparelser for bedriften, men at bedriften samtidig fant det nødvendig å styrke enkelte funksjoner ved nyansettelser, blant annet på ledernivå. Videre skulle ambisjonen om lønnshevning gjennomføres.

Lagmannsretten finner heller ikke at bedriften istedenfor oppsigelser skulle ha tatt midler fra PFIs fond. Etter fondets statutter har det til formål å yte bidrag til forsknings-, utviklings- og informasjonsoppgaver av felles interesse for treforedlingsindustrien. Å redusere fondet på grunn av økonomiske problemer i tilknytning til den løpende drift er noe annet, og det ville under enhver omstendighet fremstå som en kortvarig løsning.

Ifølge oppsigelsesbrevet ble Abdelghani oppsagt fordi organisk kjemisk analyse av flekker, som hadde vært hans hovedbeskjeftigelse, kunne utføres ved andre institusjoner. Denne aktivitet ble dermed nedlagt. At oppsigelse skjer der hvor arbeidsoppgavene bortfaller, kan det ikke rettes innvendinger mot. Abdelghani har imidlertid innvendt at flekk-analyser utgjorde ca 10 av hans virksomhet og dermed på ingen måte var hans hovedbeskjeftigelse. Lagmannsretten tar utgangspunkt i hans timelister for 1992, som ble innlevert hver uke. Det er opplyst at ifølge dem gikk 34,4 % av hans arbeidstid med til et delprosjekt for videreutvikling av metodikk for analyse av flekker, mens ca 13 % var oppdrag fra bedrifter som i hovedsak gjaldt analyse av innsendte flekkprøver. Den attest som bedriften gav Abdelghani etter oppsigelsen, gir støtte for at flekkanalyse hadde vært den viktigste del av hans arbeid. Et utkast til de beskrivende deler av attesten var forelagt ham, og det ble tatt hensyn til hans kommentarer ved utformingen av attesten. Videre bemerkes at antall oppdrag med flekk-analyser falt drastisk. Mens det ble utført 25 slike oppdrag i 1990, var antallet i 1991 og 1992 henholdsvis 13 og 9. Det er da all grunn til å anta at Abdelghanis analysearbeid før 1992 utgjorde en langt høyere andel av hans samlede arbeidstid enn timelistene fra 1992 tilsier.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at Abdelghani hadde flekkanalyser som sin hovedbeskjeftigelse, slik som anført i oppsigelsesbrevet. Det er ikke fremkommet noe som rokker ved PFIs vurdering om at denne arbeidsoppgaven kunne nedlegges fordi bedriftene kunne kjøpe slike tjenester annensteds.

I denne forbindelse tilføyes at det ikke foreligger grunnlag for Abdelghanis anførsler om at han ble diskriminert. At forskningsdelen av hans arbeid ble redusert, hang sammen med omorganiseringen og færre forskningsoppdrag. Bakgrunnen for at han ikke ble oppnevnt som prosjektleder for delprosjekter, skyldtes at andre etter omstendighetene ble ansett bedre kvalifisert til dette. Det var heller ingen diskriminering som lå bak at han ble bedt om å foreta arkiverings- eller bortkjøringsarbeid. Etter det som er opplyst, har slikt arbeid også vært foretatt av andre forskere, og det var nødvendig med faglig innsikt for å utføre slikt arbeid. I den utstrekning man vil karakterisere Abdelghanis forhold til Anne Daldorff som en konflikt, gir bevisførselen ingen holdepunkter for at den lå til grunn for oppsigelsen. Lagmannsretten legger således til grunn at oppsigelsen gav uttrykk for de reelle forhold når det ble vist til bedriftens økonomiske forhold og ønsket om innsparing.

Etter §60 nr 2 er en oppsigelse ikke saklig hvis arbeidsgiveren har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren. I denne sak forelå etter lagmannsrettens syn ingen slik mulighet. Foranledningen til oppsigelsen var som nevnt bedriftens økonomiske problemer og ønsket om å redusere lønnsutgiftene. Abdelghani måtte derfor ha vært gitt annet arbeid innen de eksisterende personellrammer. Selv om han hadde forskerkompetanse, ville han - dersom han skulle ha overtatt oppgaver andre utførte - ha måttet innarbeide seg på felter hvor de allerede var i full virksomhet.

Dette fører over til Abdelghanis anførsel om at andre skulle vært oppsagt istedenfor ham. Lagmannsretten fastslår først at de to kolleger det har vært tale om, begge hadde lenger ansiennitet enn ham. Den ene var ansatt allerede i 1981, mens den andre hadde vært ansatt i fem - mot Abdelghanis tre - år. Sistnevnte var dessuten blitt vurdert som bedre kvalifisert og dermed ansatt i konkurranse med Abdelghani da de begge ved en tidligere anledning søkte stilling ved PFI.

Det er på det rene at ansiennitet ikke er det eneste hensyn som skal følges ved driftsinnskrenkninger. Også andre hensyn teller med, blant annet sosiale og menneskelige hensyn, som også skal tas i betrakning etter §60 nr 2, sml Rt-1986-879. Abdelghani har fremhevet at bedriften skulle ha lagt utslagsgivende vekt på hans sosiale forhold, herunder at en oppsigelse ville ramme ham hardere enn de andre ansatte.

Lagmannsretten bemerker at det er velkjent at utenlandsk bakgrunn etter omstendighetene kan medføre problemer på arbeidsmarkedet. Men Abdelghani var en velkvalifisert forsker med utdannelse godkjent av norske myndigheter og norsk cand scient-grad. Han var fra 1987 til 1989 ansatt ved Kontrollinstituttet for Meieriprodukter, hvor han hadde fått en meget god attest. Videre hadde han tre års ytterligere yrkeserfaring ved PFI. Også hans attest derfra var positiv, og bedriften hadde dessuten utferdiget et utfyllende brev hvor det fremgikk at oppsigelsen av ham var en konsekvens av omstendigheter han ikke kunne påvirke. Selv om Abdelghani har noe mangelfulle norskkunnskaper, skulle han på denne bakgrunn stå godt rustet på arbeidsmarkedet, som etter det opplyste var gunstig for personer med hans kompetanse. At han likevel - to år etter oppsigelsen - fortsatt ikke har fått arbeid til tross for flere søknader, er egnet til å forundre, men kan ikke rokke ved den vurdering bedriftens foretok i forrhold til §60 nr 2.

Lagmannsretten finner heller ikke at hans øvrige sosiale forhold er av en slik art at oppsigelsen er ugyldig. Det å miste sitt arbeid og forbli arbeidsledig, er utvilsomt en påkjenning, men Abdelghani deler denne skjebne med mange. Det er ikke uvanlig at arbeidsledige har gjeldsforpliktelser som de kan ha vanskelig for å betjene, hans forsørgelsesbyrde er begrenset og han får bidrag fra sosialkontoret.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at oppsigelsen er gyldig, slik at PFI må frifinnes for erstatningskravet. Byrettens dom blir derfor å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges omkostningene for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige grunner til å frita ham for erstatningsplikten. Advokat Poulsson har som prosessfullmektig for PFI fremlagt omkostningsoppgave på kr 45000, alt i salær. Advokat Benonisen har som prosessfullmektig for Abdelghani på forespørsel opplyst at det ikke reises innvendinger mot oppgaven, som legges til grunn for fastsettelsen.

Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet må lagmannsretten ta i betraktning at byretten avsa kjennelse for at saksomkostningsspørsmålet i oppreisningssaken skulle utstå inntil avgjørelse i ankesaken for lagmannsretten. I kjæremålssaken for lagmannsretten hadde Abdelghani ikke krevet omkostninger, som følgelig ikke ble tilkjent. For Høyesteretts kjæremålsutvalg ble han tilkjent kr 1500.

I prinsippet skal Abdelghani tilkjennes omkostninger for sitt arbeide med oppreisningssaken for byretten. Han var på det tidspunkt selvprosederende og fikk veiledning i saken og hjelp til å utforme anke og oppreisningsbegjæring av byretten. Lagmannsretten finner etter dette at omkostninger ikke bør tilkjennes.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Moheye Abdelghani til Papirindustriens Forskningsinstitutt 45000 - førtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom. Saksomkostninger for øvrig tilkjennes ikke.