LE-1994-2487
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-22 |
| Publisert: | LE-1994-02487 |
| Stikkord: | Avtaleskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken skjønnsrett Nr. 94-00100 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02487 B. Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens dom stadfestet - Se HR-1996-00079 B. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård, Hamar). Saksøkt: Løiten Almenning (Prosessfullmektig: Advokat Karl Wahl-Larsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann, Skjønnsmenn: Skogbrukssjef Hans Fredrik Haug, Gårdbruker Sigurd Hagen |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970), Skatteloven (1911), Skjønnsprosessloven (1917) §54, Naturvernloven (1970) §10, §21, §22, §23, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6 |
Overskjønn:
Saken gjelder erstatning for vedtak om fredning av et skogareal som naturreservat etter naturvernloven.
Ved kgl. resolusjon av 9. juli 1993 ble det i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf §10 og §21, §22 og §23 fredet et område under betegnelsen Klekkefjellet naturreservat i Løten kommune, Hedmark fylke, i samsvar med fremlagte fredningsbestemmelser.
Reservatet dekker et totalareal på ca 8700 dekar av gnr. 273 bnr. 220 i Løten som eies av Løiten Almenning. Ved avtale av 10. desember 1993 ble Løiten Almenning og Staten v/Miljøverndepartementet enige om at Staten i anledning opprettelsen av naturreservatet i medhold av naturvernloven skulle betale kr 4 millioner i vederlag til almenningen med tillegg av 9% p.a. renter fra 9. juli 1993 til betaling skjer. Erstatningen gjelder ethvert erstatningsmessig forhold og gjelder alle skader og ulemper som følge av opprettelsen av reservatet. Fra dette utgangspunkt er likevel unntatt det forhold som er omtalt i punkt 3 i avtalen.
Avtalens punkt 3 lyder:
Løiten Almenning har fremmet krav om erstatning for tap som oppstår ved at almenningen får mindre tilgjengelig tømmer til foredling gjennom Hed-Alm A/S. Staten har avvist kravet. Partene er enige om at dette spesielle punkt, som da knytter seg til tapt foredlingsgevinst eller økte kostnader ved tømmerkjøp, er unntatt fra avtalen. Løiten Almenning har rett til innen 1. februar 1994 å meddele at krav om slik erstatning fastholdes under henvisning til dette punkt i avtalen. Dersom Løiten Almenning gir slik meddelelse, skal Staten snarest begjære skjønn til avgjørelse av om Løiten Almenning har et erstatningskrav for dette forhold og i tilfelle med hvilket beløp. Framkommer ikke slik meddelelse fra Løiten Almenning innenfor nevnte frist, er kravet bortfalt.
I samsvar med avtalen og begjæring fra Løiten Almenning fremsatte Staten v/Miljøverndepartementet 25. januar 1994 skjønnsbegjæring til Hedmarken herredsrett.
Ved Hedmarken herredsretts skjønn av 6. september 1994 ble erstatningen fastsatt til kr 223756 med tillegg av 9% rente fra 9. juli til 31. desember 1993 og deretter 6% til betaling skjer.
Staten v/Miljøverndepartementet har i rett tid begjært overskjønn. Overskjønnsforhandlingen er holdt på Hamar 3. mai 1995. Partsrepresentasjonen og hva som er dokumentert fremgår av rettsboken. 5 vitner har avgitt forklaring. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Staten v/Miljøverndepartementet har anført at det avtalte vederlag, kr 4 millioner, gir Løiten Almenning full erstatning for tapt bruksverdi av tømmeret som er fredet, jf vederlagsloven §6. Ifølge leveranseavtalen hadde Løiten Almenning rett og plikt til å selge tømmeret til Kommandittselskapet Hedalm til markedspris, og det må legges til grunn at markedsverdien er erstattet.
Redusert foredlingsgevinst oppstår hos kommandittselskapet, og kan ikke erstattes på almenningens hånd. Det samme gjelder et mulig tap som følge av kommandittselskapets merkostnader ved dekningskjøpet av tilsvarende tømmerkvanta. En mulig reduksjon av almenningens utbytte på deltakerinnskuddet i kommandittselskapet, 43,06%, er for avledet til at tapet har erstatningsmessig vern. Det er i alt 9 bygdealmenninger i kommandittselskapet, som foruten sagbruk også driver ferdighusproduksjon og andre virksomheter. Kommandittselskapet er eget rettssubjekt, og hverken skattemessige eller andre forhold tilsier at almenningen ut fra gjennomskjæringsbetraktninger kan identifiseres med kommandittselskapet. Erstatningssaken i Rt-1992-453 og Eidsivating lagmannsretts overskjønn nr. 94-00488 B av 16. januar 1995 - Staten v/Samferdselsdepartementet - Løvenskiold ligger annerledes an.
Subsidiært anføres at herredsrettens erstatning for merkostnadene ved dekningskjøp er for stor. Det er tilstrekkelig å erstatte merprisen basert på kr 50 pr. m3. Økningen i transportkostnader bør baseres på 50 km i tillegg. Kapitaliseringsrenten bør settes til 5,5%.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
Løiten Almenning tilkjennes ikke erstatning for kravet som er gjenstand for skjønn.
Løiten Almenning har anført at erstatningen, kr 4 millioner, ikke omfatter bruksverdien av tømmeret som er fredet, jf vederlagsloven §6. Uten fredningsvedtaket hadde almenningen levert 400 m3 mer skurtømmer årlig til foredling ved sagbrukene. Leveransen ville medført at det hadde blitt generert et overskudd i kommandittselskapet. Etter kommandittselskapsavtalen har almenningen krav på å få tilført 43,03% av overskuddet i samsvar med sin eierandel. Tilpasningsplikten medfører imidlertid at det må foretas dekningskjøp, og almenningen har da krav på å få erstattet sin forholdsmessige del av merkostnadene ved slike kjøp.
Almenningen drev tidligere sagbruk i egen regi, og ville hatt krav på erstatning for merkostnadene. At man i 1987 gikk sammen med andre almenninger i et kommandittselskap, som fikk overført sagbrukene, medfører ikke bortfall av erstatningskravet idet virksomheten i selskapet må anses som almenningens egen foredling i likhet med hva tilfellet er etter skatteloven. Det er vist til at almenningen har rett og plikt til å levere alt sitt tømmer til kommandittselskapet, og at sagbrukenes kapasitet er større enn det tømmerkvantum deltakerne kan levere.
Almenningens eierforhold og den omstendighet at kommandittselskapet må ses som en direkte fortsettelse av almenningens virksomhet, tilsier en nærhet til inngrepet som bør lede til erstatning. For Staten er det en ren tilfeldighet at sagbruksvirksomheten er skilt ut i et eget selskap. At virksomheten på denne måten er kanalisert gjennom kommandittselskapet bør gi grunn til å anvende gjennomskjæringsbetraktninger som medfører at kommandittselskapet identifiseres med almenningen. Det vises til Rt-1976-1328, Rt-1992-453 og det nevnte overskjønn for Eidsivating lagmannsrett.
Tapets størrelse må beregnes marginalt, idet sagbrukenes kostnader er de samme om det tømmerkvantum som nå er fredet bortfaller. Herredsrettens erstatningsfastsettelse er for lav. Det er særlig vist til at merprisen ved dekningskjøp vil utgjøre minst kr 100 pr. m3.
Saksøkte har nedlagt slik påstand:
1. Løiten Almenning tilkjennes erstatning for tapt foredlingsgevinst av det tømmer som er fredet. Den av herredsretten fastsatte erstatning justeres vesentlig opp.
2. Løiten Almenning tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Det er enighet mellom partene om at fredningsvedtaket har medført at Løiten Almennings årlige leveranse av skurtømmer til Kommandittselskapet Hedalm blir redusert med 400 m3, og at kommandittselskapet har behov for større tømmerkvantum til sagbrukene enn det de deltakende almenninger kan levere fra sine skoger.
Partene er videre enige om at kommandittselskapets merkostnader ved dekningskjøp av tømmer fra andre skogeiere er lavere enn dekningsbidraget, og at man derfor har plikt til å foreta eksterne dekningskjøp. Derved oppnås den samme brutto foredlingsgevinst som ved leveranse fra Løiten Almennings skog, men nettogevinsten blir redusert som følge av høyere innkjøpspris og økte kostnader til transport og administrasjon. Det er disse merkostnader Løiten Almenning krever erstattet ved skjønnet. Tapet oppstår i utgangspunktet på kommandittselskapets hånd ved at merkostnadene bidrar til å svekke selskapets driftsresultat. Løiten Almenning har etter kommandittselskapsavtalen krav på en andel av selskapets driftsoverskudd som tilsvarer almenningens deltakerandel, 43,03%. Det er således den verdireduksjon av Løiten Almennings andel i kommandittselskapet som følger av merkostnadene ved dekningskjøpet, almenningen krever erstattet ved skjønnet. Partene er enige om at Løiten Almenning ved avtalen med Staten v/Miljøverndepartementet av 10. desember 1993 har fått erstattet markedsverdien av tømmeret som er fredet. Etter leveranseavtalen av 1. februar 1993 punkt 2 har Løiten Almenning rett og plikt til å levere alt skurtømmer fra egen skog til kommandittselskapet, under forutsetning av at selskapet tilbyr konkurransedyktige priser og leveringsbetingelser. Tømmeret skal ifølge punkt 7 avregnes til nærmere avtalte priser, med utgangspunkt i markedspriser for tilsvarende kvantiteter og kvaliteter og leveransestruktur på produktene. Etter avsluttet regnskapsår skal kommandittselskapet eventuelt betale bonus i henhold til levert tømmerkvantum. Også før sammenslutningen hadde Løiten Almenning etter en avtale av 9. juli 1987 med Hedmarksalmenningene AS rett og plikt til å levere alt tømmer til selskapet, avregnet til distriktets markedspris etter nærmere avtale og med tillegg av eventuell bonus.
Markedsprisen på skurtømmer avhenger i utpreget grad av tilbud og etterspørsel som erfaringsmessig kan variere betydelig fra et år til et annet. Det må således antas at den erstatning Løiten Almenning har fått reflekterer disse variasjoner over en lengre periode. Lagmannsretten har oppfattet Statens anførsler slik at det ikke bestrides at kommandittselskapets anskaffelseskostnader er høyere ved eksterne dekningskjøp enn ved leveranse fra Løiten Almenning, og at erstatningen som er betalt etter avtalen av 10. desember 1993 ikke omfatter merkostnadene.
Staten har anført at tapet ikke skal erstattes fordi det er oppstått på kommandittselskapets hånd, og at almenningens eventuelle tap er for fjernt og avledet. Lagmannsretten legger til grunn at tapet ville vært gjenstand for erstatning hvis sagbrukene ble drevet i Løiten Almennings regi. Forretningsideen bak sammenslutningen mellom Løiten Almenning og 8 øvrige bygdealmenninger på Hedemarken i kommandittselskapet var å få utnyttet sagbrukenes kapasitet ved leveranser av skurtømmer fra almenningsskogene. Sagbrukene skjærer på årsbasis ca 200000 m3, men har en kapasitet på ca 240000. I 1993 var Løiten Almennings leveranse ca 23600 m3.
Lagmannsretten bemerker at det dreier seg om en praktisk organisering av felles virksomhet i eget selskap, og at det er nær årsakssammenheng mellom fredningsvedtaket og Løiten Almennings tap. Selv om sagbruksvirksomheten drives i regi av et særskilt rettssubjekt, gir dette etter lagmannsrettens vurdering grunnlag for å anse almenningens tap som erstatningsmessig vernet. Det vises til Rt-1992-453, særlig side 488.
Når det gjelder erstatningsutmålingen legger lagmannsretten, som herredsretten, marginalbetraktninger til grunn. Med grunnlag i bevisførselen finner lagmannsretten at merprisen ved dekningskjøp bør settes til kr 40 pr. m3. For øvrig finner lagmannsretten ikke grunn til å fravike herredsrettens vurdering av merkostnadene til transport og administrasjon, henholdsvis kr 40 og kr 10 pr. m3. Årlig tap for Løiten Almenning blir etter dette kr 15490 (90 x 400 x 43,03). Lagmannsretten er enig med herredsretten i at kapitaliseringsrenten passende kan settes til 5%. Erstatningen utgjør dermed kr 309816. Det er enighet om avsavnsrenten.
Overskjønnet er begjært av saksøkeren som i henhold til skjønnsloven §54 skal dekke saksøktes omkostninger for lagmannsretten. Saksøktes prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave med kr 33475 som omfatter salær kr 18000. Saksøkerens prosessfullmektig har ikke hatt innvendinger mot oppgaven som legges til grunn for fastsettelsen. De lovbestemte omkostninger ved overskjønnet og utgiftene til skjønnsmennene må dekkes av saksøkeren.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Den erstatning Staten v/Miljøverndepartementet skal betale til Løiten Almenning i henhold til punkt 3 i avtalen av 10. desember 1993 mellom partene fastsettes til 309816 - trehundreognitusenåttehundreogseksten - kroner med tillegg av 9 -ni- prosent årlig rente fra 9. juli til 31 desember 1993 og deretter 6 -seks- prosent årlig rente til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Miljøverndepartementet 33475 -trettitretusenfirehundreogsyttifem- kroner til Løiten Almenning innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet. I tillegg betaler Staten v/Miljøverndepartementet de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene.