LE-1994-2559
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-23 |
| Publisert: | LE-1994-02559 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum namsrett Nr. 94-1727 D (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02559 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Ingeborg og Emil Ørjansen (Prosessfullmektig: H.r. advokat Frithjof Thomas Eeg, Bergen). Kjæremotpart: Ella Marie Røsand (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Vierdal, Stavanger). |
| Forfatter: | 1. Kst. lagmann Ola Melheim 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §100, §175, §179, §180, §67 |
Saken gjelder kjæremål over namsrettens hevingskjennelse.
Ingeborg og Emil Ørjansen fremmet 3 august 1994 begjæring om midlertidig forføyning til Asker og Bærum namsrett. Saksøkt var Ella Marie Røsand. Det ble lagt ned påstand om at forliksklage av 2 august 1994 - eller utdrag av denne - skulle tingslyses på eiendommen gnr 16, bnr 2 i Bokn kommune.
I prosesskrift av 19 august 1994 fra saksøkernes prosessfullmektig ble nedlagt påstand om at saken skulle avvises, og at saksomkostninger ikke skulle tilkjennes. Etter ytterligere prosesskrifter fra partenes prosessfullmektiger avsa Asker og Bærum namsrett kjennelse 7 oktober 1994 med slik slutning:
1. Sak nr. 94-1727 D heves.
2. Ingeborg og Emil Ørjansen tilpliktes å dekke Ella Marie Røsands saksomkostninger med kr 2500 - totusenfemhundre-.
Sakens nærmere enkeltheter fremgår av namsrettens kjennelse.
Ingeborg og Emil Ørjansen har påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik påstand:
1. Sak nr. 94-1727 D for Asker og Bærum herredsrett avvises.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsretten.
3. Ingeborg og Emil Ørjansen tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet med kr 4000,-.
Ella Marie Røsand har tatt til motmæle og har lagt ned denne påstand:
1. Asker og Bærum namsretts kjennelse av 7. oktober 1994 stadfestes.
2. Ingeborg og Emil Ørjansen tilpliktes å erstatte Ella Marie Røsnads omkostninger til juridisk bistand som utgjør kr 3000,- i salær.
De kjærende parter, Ingeborg og Emil Ørjansen, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldene:
Namsretten har begått saksbehandlingsfeil og feil med hensyn til avgjørelsens innhold.
Bakgrunnen for begjæringen om midlertidig avgjørelse fremgår av Høyesteretts dom av 24 februar 1994, som stadfestet Gulating lagmannsretts dom om at Ella Marie Næss, nå Røsand, eier den aktuelle eiendom. Ella Marie Røsand er de kjærende parters datter. Etter denne dom har Ella Marie Røsand tatt skritt til salg av eiendommen, til tross for uttalelse i Høyesteretts dom om at eiendommen ikke skal selges. Det er all mulig grunn til å tro at Ella Marie Røsand - via sin ektefelle - ikke vil informere lojalt takstmann/långiver og aktuell kjøper om at Ingeborg og Emil Ørjansen er eiere av sjøhus og slipp på eiendommen. Derfor ble det begjært midlertidig førføyning.
Den 18 august 1994 ble eiendommen overført til Ella Marie Røsands ektefelle. Samme dato ble det tatt ut stevning fra kjæremotpartens bror med påstand om at han har odelsrett, subsidiært løsningsrett i henhold til skjøtet. Begjæringen om midlertidig forføyning ble således parert ved at saksøkte overførte eiendommen til ektefellen. Dette er deler av bakgrunnen for kjærende parts prosesskrifter av 19 og 31 august 1994, der påstanden er at saken må avvises. Det er en saksbehandlingsfeil at forholdet ikke er vurdert av namsretten.
Namsrettens premisser er uklare ved at påstanden om avvisning ikke er referert. Det kan ikke vurderes hvordan retten kom fram til at saken skal heves. Prosessforutsetningene var ikke til stede etter at saksøker ikke lenger var eier fra 18 august 1994.
Det gjøres under enhver omstendighet gjeldene "at det er feil lovtolking av Tvistemålsloven §67 at denne omfatter en klar påstand om avvisning".
Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen for namsretten, gjøres gjeldende at rettsanvendelsen er uriktig, når det ikke er gjort unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §175 jf §179. Det kan ikke bebreides Ørjansen at det ble begjært midlertidig forføyning. Heller ikke kan det belastes Ørjansen at saksøktes bror tok ut stevning og at denne ble tinglyst på eiendommen. Det er ingen uenighet mellom kjæremotpartens bror og foreldre om eiendomsretten. Videre er det et forhold utenfor saksøkers rådighet at eiendommen ble overført fra Ella Marie Røsand til hennes ektefelle. Fra overføringstidspunktet forelå ikke rettslig interesse. Det må være saksøktes eget forhold at dette ikke ble opplyst partenes egen prosessfullmektig.
Avslutningsvis heter det i kjæremålserklæringen:
Saken kunne muligens ha stillet seg annerledes hvis saksøker (Ingeborg og Emil Ørjansen) hadde påstått at begjæringen skulle stå ved lag også etter at eiendommen ble tilbakeført fra Arild Røsand til Ella Marie Røsand. Dette er imidlertid ikke påstått slik at tidspunktet for vurderingen blir saksanlegget og 18. august 94.
Kjæremotparten, Ella Marie Røsand, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldene:
Namsrettens kjennelse er riktig, både når det gjelder rettsanvendelse og bevisvurdering. Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil av betydning.
Høyesterettsaken har ikke noe med saken om midlertidig forføyning å gjøre. Det er uklart hvorfor de kjærende parter ikke lenger opprettholdt begjæringen om midlertidig forføyning. Namsretten har ikke hatt noen grunn til å ta stilling til hvorfor den ikke ble opprettholdt, noe retten da heller ikke gjorde.
Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke forelå hjemmel for å ta til følge begjæringen om midlertidig forføyning.
Når det gjelder de kjærende parters anførsel om at namsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha vurdert påstanden om avvisning, fremholdes at namsretten har fortolket påstanden som et krav om tilbakekalling av begjæringen. Dette var også den eneste fornuftige forståelse på bakgrunn av begjæringen og prosesskriftene fra Ørjansens prosessfullmektig. Man legger ikke ned påstand om avvisning av sin egen sak, unntatt i et spesialtilfelle etter husleieloven.
Det foreligger ingen grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om saksomkostninger i tvistemålsloven §175.
Lagmannsretten bemerker:
Da namsretten traff avgjørelse 7 oktober 1994 var begge parter enige om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skulle realitetsbehandles. Prosesskriftene fra Ørjansens prosessfullmektig til namsretten viser at saksøkerene mente de ikke lenger hadde rettslig interesse i å opprettholde begjæringen. I første omgang - jf prosesskrift av 19 august 1994 - ble det vist til at saksøktes bror hadde tatt ut stevning mot Ella Marie Røsand med påstand om å få overskjøtet eiendommen, og at han i den forbindelse hadde begjært stevningen tinglyst. I senere prosesskrift er også vist til at Ella Marie Røsand hadde overdratt eiendommen til Arild Magne Røsand, og at eiendommen igjen var ført tilbake til Ella Marie Røsand. Lagmannsretten er enig med namsretten i at begjæringen om midlertidig forføyning - ut fra en naturlig tolking av prosesskriftene - måtte anses frafalt, og saken skulle da med rette heves, jf tvistemålsloven §100.
Bare dersom Ørjansen hadde opprettholdt begjæringen om midlertidig forføyning, ville det vært foranledning for namsretten til å ta stilling til om begjæringen skulle realitetsbehandles, eller om den måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse eller andre grunner.
Det tilføyes at heving av saken ikke forutsetter at begge parter fremsetter påstand om at saken skal heves. At Ørjansen la ned på stand om avvisning - noe som ikke var adekvat i den foreliggende situasjon - kan ikke gi som resultat at namsretten skulle avvise saken.
I tilknytning til kjærende parts anførsel om at namsrettens premisser er uklare ved at "påstanden om avvisning overhodet ikke er referert", viser lagmannsretten til at det av kjennelsen klart fremgår at namsretten var kjent med påstanden, jf side 2 øverst i namsrettens kjennelse. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at det forleigger saksbehandlingsfeil ved namsrettens behandling.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i namsrettens omkostningsavgjørelse. Omkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at vilkårene for å anvende annet ledd her er oppfylt - sml Rt-1990-468 - og Ørjansen fremsatte da heller ikke krav om at motparten skulle dekke saksøkernes omkostninger for namsretten. Hovedregelen etter første ledd er at saksøkerne skal erstatte saksøktes omkostninger. Den unntaksregel som i dette tilfellet eventuelt kunne vært aktuell - og som lagmannsretten forstår de kjærende parter mener burde vært anvendt - er om utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges saksøkerne til last. Lagmannsretten viser til at den anførte hovedbegrunnelse for ikke å opprettholde begjæringen, var at Sigbjørn Ørjansen hadde tatt ut stevning mot Ella Marie Røsand og begjært stevningen tinglyst på eiendommens grunnboksblad. Det var derved oppstått en ny situasjon, som neppe kan legges de kjærende parter til last. Dette kan etter lagmannsrettens syn likevel ikke gi tilstrekkelig grunn til å anvende unntaksregelen, heller ikke når man vurderer omstendighetene for øvrig i saken.
Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må de kjærende parter dekke Ella Marie Røsands omkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak. Advokat Kåre Vierdal har fremmet salærkrav på kr 3000. Kravet er etter omstendighetene høyt. De kjærende parter har imidlertid ikke protestert, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingeborg og Emil Ørjansen i fellesskap til Ella Marie Røsand 3000 -tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.