LE-1994-473
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-10 |
| Publisert: | LE-1994-00473 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 93-00386 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00473 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Cato Praner, Lillehammer). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein Eggen, Lillehammer). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Martin Flod, formann 2. Lagdommer Øystein Hermansen 3. Eks.ord.lagdommer H. Byrkjeland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Saken gjelder tvist om omfanget av As samvær med sin datter C, født xx.xx.1990.
A traff B våren 1989, og de innledet et kjærlighetsforhold. De ble ringforlovet samme år og flyttet senere sammen. Da C ble født hadde partene flyttet fra hverandre, men C og moren besøkte B jevnlig i helgene fram til sommeren 1992, da det kom til et endelig brudd. Etter dette tidspunkt har B bare hatt sporadisk kontakt med datteren.
Partene kom ikke fram til enighet om utøvelse av Bs samvær med datteren. Ved stevning 17. august 1993 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett fremsatte B krav om at han skulle ha vanlig samværsrett med C.
Herredsretten avsa dom 6. desember 1993 med slik domsslutning:
1. B tilkjennes samvær fra 1. april 1994 med sin datter C, f. xx.xx.1990, med en ettermiddag i uken, annenhver helg fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 17.00, annenhver påske fra onsdag før skjærtorsdag kl 17.00 til 2. påskedag kl. 17.00, første gang påsken 1995, annenhver jul fra julaften kl. 11.00 til 2. juledag kl. 17.00, første gang julen 1994, samt 2 uker om sommeren.
2. Fra 1. januar 1994 til og med 31. mars 1994 tilkjennes B samvær med sin datter C hver onsdag i tiden 16.00 til 18.00. Fra 1. mars 1994 til 31. mars 1994 utvides samværsordningen med annenhver fredag i tiden 16.00 til 18.00.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik endelig påstand:
B gis etter rettens skjønn samvær med datteren C på As bopel.
B betaler saksomkostninger til det offentlige for herredsretten og lagmannsretten.
B har tatt til gjenmæle, og har lagt ned denne endelige påstand:
1. B tilkjennes vanlig samvær med sin datter C, f. xx.xx.1990. Omfanget skal være begrenset i en overgangsperiode etter rettens skjønn.
2. A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger.
Ankeforhandling ble holdt på Lillehammer 9. mai 1994. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
A vil ikke motsette seg at B har samvær med C på hennes bopel. Moren vil da kunne ha tilsyn med at samværet skjer på betryggende måte. Det er utilrådelig at B har samvær med datteren på sin bopel. Han selv og hans familie vil da kunne påvirke C slik at hun får en negativ holdning til moren og hennes familie. Slikt samvær er ikke til barnets beste.
Det foreligger en følelsesmessig blokkering hos A mot at B skal ha vanlig samværsrett. Hvorvidt denne blokkering er berettiget eller ikke er uten betydning i forhold til samværsrettsspørsmålet. Bakgrunnen for ankende parts holdning er blant annet at det var et meget anstrengt forhold mellom partene i den tiden de hadde kontakt, samt at Bs familie har engasjert seg i saken. Også Bs nåværende samboers forhold har bidratt til at A har angst for hva som kan skje med C. Det vises til at barnevernsmyndighetene har engasjert seg i forhold til samboeren og hennes barn.
Det er ikke dokumentert at samvær mellom B og datteren vil ha noen særlig positiv betydning for C.
Avgjørelsen med hensyn til samvær må være konkret ut fra de spesielle forhold i saken. Som støtte for at faren ikke skal ha vanlig samværsrett, vises til Høyesteretts bemerkninger i dommene referert i Rt-1986-638 og Rt-1987-598.
Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Barneloven §44, jfr. også FN's barnekonvensjon artikkel 9, gir uttrykk for et prinsipp om at barnet har rett til samvær med begge foreldre, og at dette er best for barnet. Barnet har behov for slikt samvær, og det skal etter rettspraksis svært mye til for å nekte samvær med faren.
Det er ikke påstått å foreligge karaktertrekk hos B som gjør det uheldig med vanlig samvær. Det er heller ikke grunnlag for å tro at B eller hans familie vil skape en negativ holdning hos C til hennes mor eller øvrige familie. Videre er det ikke noe ved Bs samboer som gir grunn til bekymring. Det vises til vitneforklaringen fra barnevernskonsulent Engen.
B kan i dag bare møte sin datter innenfor de grenser moren setter. Dette er belastende, og gjør samvær vanskelig å gjennomføre.
At moren har motvilje mot samværet er ikke tilstrekkelig til å sette samværsretten til side, jfr. Rt-1976-1497. Det vises ellers til Rt-1986-82 og Rt-1991-1148. De rettsavgjørelser som ankende part har trukket fram er ikke parallelle med nærværende sak.
Det aksepteres at man i en kort overgangsperiode fastsetter en mer begrenset samværsordning.
Lagmannsretten bemerker:
Etter barneloven §44, første ledd har barnet rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever hver for seg. Paragrafens annet ledd bestemmer at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Ved lovendring 3. mars 1989 ble det bestemt at loven utgangspunkt om samværsrett også skal gjelde når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet er født.
Ved avgjørelsen av en tvist mellom foreldrene om samværsretten skal man først og fremst ta hensyn til det som er best for barnet, jfr. §44, tredje ledd, tredje punktum. Hvilken løsning som er best for barnet må nødvendigvis avgjøres konkret ut fra forholdene i den enkelte sak.
Lovens utgangspunkt om samværsrett bygger blant annet på den alminnelige oppfatning om at barnet normalt har behov for å kjenne begge foreldrene.
A motsetter seg ikke at B skal ha samvær og således ta opp igjen kontakten med barnet. Hun krever imidlertid at samværet skal skje på morens bopel, slik at hun kan kontrollere samværene. Etter lagmannsrettens syn vil det bli svært vanskelig å bygge opp et naturlig og tillitsfullt forhold mellom far og datter dersom samværet skal skje på denne måten. Dersom det ikke er spesielle omstendigheter som tilsier noe annet, må barnet få anledning til å omgås faren i hans vanlige livs- og bosituasjon. Noe av poenget med samværsretten er også at barnet skal bli kjent med samværsberettigedes livsmønster.
Barnet er ca 3 1/2 år og har på grunn av konflikten mellom foreldrene ikke hatt nevneverdig kontakt med faren de to siste årene. Hun kjenner i dag ikke B som sin far. Dette taler imidlertid ikke imot at det etableres en samværsordning av vanlig omfang og karakter, etter en overgangsordning hvor barnet vil få mulighet til å bli nærmere kjent med faren.
Lagmannsretten kan ikke se at det er personlige egenskaper ved B som gjør det utilrådelig med samvær av vanlig karakter. Han virker naturlig opptatt av sin datter, og uttrykker et berettiget ønske om å ble nærmere kjent med henne.
A frykter imidlertid at B og hans nærmeste vil ha en uheldig påvirkning på datteren. Denne oppfatning er basert på at hun og B angivelig hadde et vanskelig forhold med mye krangel, og på opplysninger om samboerens tidligere kontakt med barnevernet. I tillegg har det vært et tilspisset forhold mellom familiene på begge sider ved at de har engasjert seg i den foreliggende konflikt. Utrygghetsfølelsen hos A virker oppriktig, men lagmannsretten kan ikke se at det kan være noen reell fare for at B eller hans nærmeste vil påvirke datteren negativt. Tvert imot må det antas at forholdet mellom datteren og faren vil utvikle seg positivt også for datteren. Herunder må kontakt med Bs samboer og datter på omtrent samme alder som C antas å være av positiv verdi. B lever etter det opplyste i en stabil familiesituasjon, og ut fra bevisførselen må legges til grunn at det ikke er noe å utsette på hjemmemiljøet. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at morens utrygghetsfølelse ikke i seg selv bør føre til at B nektes rett til vanlig samvær med sin datter.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at B bør få ukontrollert samvær med datteren, og av det omfang som barneloven §44, fjerde ledd, benevner "vanleg samværsrett". De dommer som ankende part har vist til, kan ikke tilsi noe annet resultat.
Som tidligere bemerket bør det imidlertid fastsettes en overgangsordning, slik også herredsretten kom til. B har godtatt dette. Etter omstendighetene bør samværene i overgangsperioden skje på As bopel. Foruten at en slik overgangsordning vil gjøre at C gradvis kan bli kjent med faren, kan ordningen også bidra til at morens utrygghetsfølelse med hensyn til samværene reduseres.
Overgangsordningen bør gjelde i tre måneder fra 1. juli 1994, og i det omfang herredsretten fastsatte. Det innebærer at B tilkjennes samvær med C hver onsdag i tiden kl. 16.00 til kl. 18.00, første gang onsdag 6. juli 1994. Fra og med fredag 2. september 1994 utvides samværsordningen til også å gjelde annen hver fredag i tiden kl. 16.00 til kl. 18.00. Vanlig samværsrett begynner å løpe fra 1. oktober 1994.
Begge parter har hatt fri sakførsel for herredsretten og lagmannsretten. Omkostningsavgjørelsen må for begge instanser avgjøres etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §174. Det vises til at lagmannsretten har fastsatt en annen ordning med hensyn til hvor samværene skal finne sted i overgangsperioden. Dette tvistepunkt har vært sentralt for partene. Etter omstendighetene finner lagmannsretten å ville følge hovedregelen om at hver av partene skal bære sine omkostninger for både herredsretten og lagmannsretten. Dette innbefatter således at herredsrettens dom punkt 3 stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. B tilkjennes vanlig samværsrett med datteren C, født xx.xx.1990, med virkning fra 1. oktober 1994.
2. Fra 1. juli 1994 til og med 30. september 1994 tilkjennes B samvær med sin datter C på As bopel hver onsdag i tiden kl. 16.00 til kl. 18.00, første gang onsdag 6. juli 1994. Fra og med fredag 2. september 1994 utvides samværsordningen til å gjelde annen hver fredag i tiden kl. 16.00 til kl. 18.00.
3. Herredsrettens dom punkt 3 stadfestes.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.