LE-1994-713

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-09-09
Publisert:	LE-1994-00713
Stikkord:	Familierett, Felleseieskifte
Sammendrag:
Saksgang:	- Nes herredsrett Nr. 93-364A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00713 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Morten F. Arnesen, Z). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Marit Tønsberg, Sørumsand).
Forfatter:	1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann 2. Lagdommer Hans Kristian Bjerke 3. Lagdommer Erik Møse
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ektefelleloven (1927) §11, §12, §23, §24, §43, Forsinkelsesrenteloven (1976), Ekteskapsloven (1991) §60, §94

Saken gjelder tvist om skifteoppgjør etter skilsmisse.

B og A inngikk ekteskap 3. juli 1982 etter å ha vært samboere et års tid. De har to barn sammen, C, født xx.xx.1982 og D, født xx.xx.1985.

A kjøpte et bolighus i X-veien 19 på Y i 1976. Kjøpesummen er ifølge fremlagt kopi av grunnboken kr 190000. A har opplyst at den reelle kjøpesummen var høyere. Kjøpet ble dels finansiert ved overtakelse av husbanklån, lån fra hans foreldre med til sammen kr 90000 og noe lån fra hans arbeidsgiver og andre private lånekilder. Hans egenkapital var i underkant av kr 50000. Eiendommen ble solgt i 1986 for kr 720000.

Da partene etablerte sitt samliv, flyttet B inn i huset i X-veien. Her bodde familien til høsten 1986. Ektefellene og deres barn flyttet da inn i gamlehuset på Z gård. Det nye våningshuset ble ferdig i 1987. Oppføringen ble i hovedsak finansiert ved midler fra hussalget, egeninnsats og kontakter.

Z gård er en landbrukseiendom beliggende sentralt i Nes kommune. Eiendommen består av ca 150 dekar innmark og 500 dekar skog. Da ektefellene flyttet til gården, var det bestemt at A skulle overta eiendommen etter sine foreldre. Gården ble formelt overdratt ved kjøpekontrakt datert 1. februar 1990. Kjøpesummen for den faste eiendommen er kr 1085000. I tillegg overtok A løsøre for kr 380000. Kjøpesummen, kr 1465000, ble gjort opp ved at A ble godskrevet åsete med kr 271250, kapitalisert verdi av kår til foreldrene med kr 155700, forskudd på arv/gave kr 478050 og utstedelse av pantobligasjon til foreldrene på kr 600000.

Fra samlivet ble etablert i 1981 og frem til partene fikk sitt første barn i desember 1982, var B delvis yrkesaktiv, men en del av denne tiden var hun sykemeldt og under attføring. Hun var hjemmearbeidende fra det første barnet ble født og til yngstebarnet var omlag 2 1/2 år. Da begynte hun å arbeide deltid i en barnepark 4 dager pr. uke. I den første tiden av partenes samliv tok A rørleggerutdannelse samtidig som han arbeidet deltid i NSB. Senere har han arbeidet på gården og hatt rørleggerjobber i tillegg.

Samlivet ble brutt 1. november 1991. B flyttet da til Aurskog Høland sammen med barna. Rett etter samlivsbruddet undertegnet B følgende erklæring:

Jeg erklærer at jeg ikke vil gjøre krav på jord, skog, uthus, maskinger eller bolighus til - - og ... på Z gård i et eventuelt oppgjør mellom meg og A.

Partene ble separert ved bevilling datert 27. januar 1992. Skilsmissebevilling ble gitt 10. mai 1993.

Deling i minnelighet ble forsøkt, men førte ikke frem. B anla fullbyrdelsessøksmål ved Nes herredsrett ved stevning datert 30. august 1993. Nes herredsrett avsa 30. desember 1993 dom med slik domsslutning:

1. A dømmes til å betale B 470000 kroner med tillegg av 15 - femten - % rente p a fra 30. august 1993 og til betaling finner sted.

2. A betaler B 23212 - tjuetretusentohundreogtolv - kroner i saksomkostninger.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt på Z 17. august 1994. Begge parter møtte og ga forklaring. 4 vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. A, Z gård, ... Z, frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Nes herredsretts dom av 30. desember 1993 stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på feil rettsanvendelse og uriktig bevisbedømmelse.

Prinsipalt gjøres gjeldende at vilkårene for skjevdeling foreligger, jf ekteskapsloven §54 fjerde ledd jf §37. Etter disse bestemmelser kan det besluttes at boet skal skjevdeles når "hertil finnes grunn". Om det skal gjøres unntak fra hovedregelen om likedeling av felleseiemidlene beror på en konkret helhetsvurdering hvor det avgjørende er om likedeling vil virke urimelig. Dette følger av rettspraksis, jf Rt-1991-447. En slik helhetsvurdering som Høyesterett har gitt anvisning på, tilsier at A gis medhold i sitt krav om forloddsuttak av midler tilsvarende det han brakte inn ved ekteskapets inngåelse og senere har brakt inn gjennom arv og gave. Det alt vesentlige av formuen i felleseiet består av midler som har kommet fra A eller hans familie. Eiendommen i X-veien på Y var helt ut finansiert av A, dels ved lån og dels ved oppsparte midler. De eksterne lånene er helt ut betjent av ham. Det var også han som stod for oppussingen og skaffet midler til denne. Da eiendommen ble solgt i 1986, var gjelden helt ubetydelig. Nettogevinsten ved salget var omlag 660000 kroner. Gevinsten ble investert i det nye våningshuset på gården. Det var ikke nødvendig å oppta lån. Da han overtok gården, fikk A et betydelig arveforskudd. Overdragelsesvilkårene for øvrig har også klart gavepreg. Kjøpesummen for eiendommen, kr 1085000, ligger klart under markedsverdi. I relasjon til skjevdelingsreglene må også åsetesfradraget anses som en gave.

B bragte minimale formuesverdier inn i fellesboet. Under ekteskapet han hun hatt ubetydelige inntekter. Den markerte forskjellen i partenes formuessituasjon, taler sterkt for skjevdeling. Ekteskapets lengde tilsier ikke en annen vurdering. Selv om ekteskapet ikke har vært helt kortvarig, vil en likedeling likevel virke urimelig. Det er ingen særlige forskjeller i partenes nåværende inntektssituasjon. A har en bruttoinntekt på ca 15000 kroner i måneden i sitt arbeid som rørlegger. I de siste årene har driftsresultatet for gården vært negativt. B har månedlige inntekter på ca 8000 kroner fra barnetrygd, barnebidrag og enslig forsørgerstøtte etter folketrygden. Hertil kommer hennes lønnsinntekter fra deltidsstilling. Det er således ikke forhold ved partenes nåværende økonomiske situasjon som begrunner likedeling når andre tungtveiende hensyn taler sterkt for skjevdeling.

B har fått utlagt midler fra fellesboet med kr 112000. A er innforstått med at det kan være rimelig at hun får noe mer, men anser en likedeling som sterkt urimelig. Saken er anlagt som et fullbyrdelsessøksmål med krav om utbetaling av kr 470000, som kommer i tillegg til de midlene B allerede har fått utlagt. Dette overskrider klart det B har krav på. Vilkårene for skjevdeling foreligger. Verdien av bolighuset, kornlageret og innestående på konto nr. 427543-serie 74 skal i utgangspunktet holdes utenfor delingen.

Subsidiært gjøres gjeldende at gården er hans særeie i henhold til pålegg fra foreldrene. Eiendommen ble overdratt med muntlig særeiepålegg. Dette er tilstrekkelig. Ektefelleloven av 1927 oppstiller ingen formkrav, jf §23. Pålegget omfatter eiendommen i sin helhet, selv om det er gitt noe vederlag. Den erklæringen B skrev under i forbindelse med samlivsbruddet, underbygger at gården er hans særeie.

Det bestrides ikke at B har krav på husleievederlag, men den leien herredsretten har fastsatt er for høy. Leieinntektene fra barneparken i underetasjen er nå kr 2000 pr. måned brutto. Utgiftene er så høye at utleien ikke gir noe overskudd.

Herredsretten har tilkjent morarenter med 15 % p.a. fra 30. august 1993. Det bestrides at B har krav på morarenter. Morarenteloven regler kan ikke her anvendes direkte. Det hun eventuelt har krav på, er en avsavnskompensasjon. Dersom retten kommer til at B har krav på morarente, gjøres gjeldende at 15 % under enhver omstendighet er for høyt.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Påstanden om at Z gård er særeie for A, bestrides. Det kan nok være at hans foreldre ønsket at gården skulle være hans særeie. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig til etablering av særeie. Lovens krav er at dette må oppstilles som et uttrykkelig vilkår i forbindelse med en gave, jf ektefelleloven §23 første ledd.

A har dessuten betalt vederlag for eiendommen. Det bestrides ikke at det dreier seg om et gavesalg. Et pålegg om særeie bare kan gis med virkning for gavedelen. Åsetesfradraget kan ikke anses som gave i denne sammenheng.

Avkastning av et eventuelt særeie blir felleseie når ikke annet gyldig er bestemt, jf ektefelleloven §24 annet ledd. Avkastningen av gården går inn i delingsgrunnlaget. Verdien av kornlageret og bankinnskuddet på kr 194267 kan ikke kreves holdt utenfor delingen.

Ved erklæringen av 2. november 1991 har B akseptert at gården - med unntak for det nye våningshuset - holdes utenfor delingen. Denne erklæringen må anses som en avtale, hvoretter A har frafalt krav om skjevdeling av de øvrige felleseiemidlene.

Lovens hovedregel er likedeling, jf ektefelleloven §11 første ledd. Det er ikke grunnlag for skjevdeling, slik A hevder. Han hadde eiendommen i X-veien før samlivet ble etablert. Kjøpet var på ingen måte finasiert ved arv eller gave. De kr 90000 han mottok fra sine foreldre, var aldri ment som noen gave. Etter at hun flyttet til X-veien, gjorde de i fellesskap omfattende påkostninger på eiendommen. Da eiendommen ble solgt i 1986, hadde den steget betydelig i verdi. Det nye våningshuset på Z gård ble hovedsakelig finansiert ved gevinsten fra dette salget. Huset må anses innbrakt av partene i fellesskap. A kan derfor ikke kreve verdien av bolighuset uttatt forlodds som et skjevdelingskrav.

Skjevdeling vil dessuten føre til et sterkt urimelig resultat for B. A får beholde verdien av gården udelt. Selv om han også har overtatt den gjelden som er knyttet til eiendommen, vil han - også når resten likedeles - få utlagt langt større verdier enn henne.

Under saksforberedelsen ble partene enige om å innhente alternative takster for den tidligere felles bolig på Z gård. Eiendommen ble taksert til kr 875000 som fradelt boligeiendom. Den merverdi som boligen utgjør som del av landbrukseiendommen, ble taksert til kr 500000. B aksepterer at eiendommen går inn i delingsgrunnlaget med en verdi på kr 500000. De verdiene som fremgår av oppstillingen i stevningen punktene 1 - 8 går også inn i delingsgrunnlaget. Påstanden fra A om at verdien av kornlageret og innestående på konto 427543 serie 74 skal holdes utenfor delingsgrunnlaget, kan ikke føre frem. Det er ikke rettslig grunnlag for å kreve disse midlene holdt utenfor delingen. Hertil kommer at partene har avtalt at disse verdiene skal likedeles. Dette fremgår av Nes skifteretts rettsbok av 9. februar 1993. De samlede verdier i delingsgrunnlaget utgjør kr 1011752. I tillegg må hun godskrives renter på bankkonti. For årene 1991 og 1992 kan en gjennomsnittlige rente på 8 % p.a. legges til grunn. Fra 1993 kan det legges til grunn en gjennomsnittsrente på 5 % p.a. Under hensyn til det hun har fått utbetalt og korrigering for skatt, beløper rentene for de aktuelle konti seg til kr 46435. Boets samlede verdier utgjør etter dette avrundet kr 1058000. Dette gir hver av ektefellene et bosloddskrav på kr 529000. Verdien av det B har fått utlagt, kommer til fradrag.

I tillegg til bosloddskravet har B krav på husleie fra januar 1992. Etter rettspraksis skal A betale full markedsleie. Påstanden om at utleien av underetasjen ikke gir noen netto, er ikke sannsynliggjort. I tillegg til selve husleien - som hun har krav på å få utbetalt hver måned - har B også krav på morarenter.

Herredsrettens dom må stadfestes. Kravet på kr 470000 ligger godt innenfor det beløp hun rettmessig har krav på.

Lagmannsretten bemerker:

Samlivet mellom partene ble brutt 1. november 1991. Den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 1993. Ifølge overgangsbestemmelsene, jf §94 nr. 2 og §60, kommer reglene om deling ikke til anvendelse når skjæringstidspunktet har inntrådt før loven ikrafttredelse. Dette innebærer at tvisten reguleres av de tidligere regler om deling ved separasjon og skilsmisse.

Ved erklæringen av 2. november 1991 har B akseptert at Z gård inklusive maskiner, eldre bolighus m.v. - men med unntak for det nye våningshuset - holdes utenfor delingsgrunnlaget. B har ved denne erklæringen godtatt at alle de midler som inngår i et eventuelt særeiepålegg, holdes utenfor delingen. Avkastning av særeiemidler ble etter reglene i ektefelleloven felleseie, med mindre annet gyldig var bestemt. Slik bestemmelse er ikke truffet. Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til anførselen om at gården ble overdratt til A med særeiepålegg.

Hovedregelen er at det beholdne felleseie skal deles likt mellom ektefellene så fremt ikke annet følger av lovgivningen, jf ektefelleloven §12 annet ledd. Etter ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf §37 kan hver av ektefellene kreve at delingen foregår slik at hver forlodds uttar så stor andel av felleseiet som tilsvarer det vedkommende brakte inn ved ekteskapets inngåelse eller senere har brakt inn gjennom arv og gave. Lovens regler er ikke til hinder for at ektefellene - ved et aktuelt skifte - inngår minnelig avtale om delingen. B har anført at erklæringen av 2. november 1991 må forstås slik at A - på avtalemessig grunnlag - har fraskrevet seg adgangen til å kreve skjevdeling. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Erklæringen omfatter bare landbrukseiendommen med driftstilbehør. B har godtatt at dette holdes utenfor delingsgrunnlaget i et eventuelt skifteoppgjør mellom henne og ektefellen. Erklæringens ordlyd gir ikke grunnlag for slutninger om partenes standpunkt til skifteoppgjøret for øvrig. Det er ikke sannsynliggjort at erklæringen er undertegnet av B under forutsetning av at A skulle frafalle sin mulighet til å kreve skjevdeling ved et senere skifteoppgjør.

Avgjørelse om forlodds uttak etter reglene i ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf §37 kan treffes når "hertil finnes grunn". Avgjørelsen beror på "en allsidig og konkret bedømmelse av hvorvidt likedeling av felleseiet vil virke urimelig", jf Høyesteretts dom inntatt i Rt-1991-447 flg. Kortvarig ekteskap er et tungtveiende argument for skjevdeling. B og A var gift i nesten 11 år. Samlivet var noe kortere. Slik lagmannsretten ser det, tilsier ikke ekteskapets varighet i seg selv at det gjøres unntak for hovedregelen om likedeling. På den annen side er varigheten ikke en hindring for skjevdeling, dersom andre hensyn taler sterkt for det.

Formuesfordelingen mellom partene var svært ujevn, både ved ekteskapets inngåelse og under ekteskapet. Da samlivet ble etablert i 1981, eide A en boligeiendom på Y i Nes kommune. Han kjøpte eiendommen i 1976. B har opplyst at hennes formue bestod av en eldre bil og noe innbo da samlivet ble etablert. Ifølge selvangivelsen for 1985 hadde A da en samlet gjeld på kr 52624. Etter bevisførselen er det grunn til å anta at gjelden til foreldrene er oppgitt med for lavt beløp. Husbanklånet og lånet til sparebanken var på dette tidspunkt nesten nedbetalt. På grunnlag av de opplysninger som foreligger om partenes inntektsforhold, legger lagmannsretten til grunn at A har nedbetalt lånene av sine egne midler.

Skjevheten i partenes formuesforhold ble ytterligere forsterket under ekteskapet i forbindelse med overdragelsen av gården til A. Kjøpesummen ligger klart under alminnelig omsetningsverdi og innebærer i seg selv et gaveelement. Hertil kommer at A ble godskrevet forskudd på arv med kr 438050. Lagmannsretten finner at en likedeling av felleseiet vil virke urimelig, og at vilkårene for skjevdeling etter ekteskapsloven §54 fjerde ledd jf §37 foreligger. Partene har inngått avtale som innebærer at den delen av formuen til A som skriver seg fra arv eller gave, kan holdes utenfor delingen. Dette følger av erklæringen av 2. november 1991. I tillegg kan han utta forlodds en andel av felleseiet tilsvarende det han brakte inn ved ekteskapets inngåelse. Det er ikke noe vilkår at de opprinnelige eiendeler - i dette tilfellet eiendommen på Y - er i felleseiet når formuesfellesskapet opphører. Det er alminnelig antatt at en ektefelles forloddskrav etter §37 refererer seg til den aktuelle verdi. Huset på Y ble solgt i 1986, og salgssummen ble brukt til å finansiere det nye våningshuset på Z gård. Forloddskravet omfatter da den aktuelle verdien av dette. Partene er enige om at huset skal verdsettes til kr 500000.

Spørsmålet blir dernest om A har krav på at verdien av partenes tidligere felles bolig i sin helhet holdes utenfor delingsgrunnlaget, eller om B har ervervet en sameieanpart med den følge at forloddssuttaket derved begrenses. Etter at samlivet ble etablert, ble huset på Y restaurert. B deltok noe i oppussingen og var dessuten kausjonist for lånopptak i den anledning. Etter at partenes eldste datter ble født i desember 1982 var hun hjemmearbeidende uten lønnsinntekter til den yngste datteren var ca 2 1/2 år. Hun begynte da i deltidsstilling i barnepark. Som hjemmearbeidende hadde hun hovedansvaret både for barna og partenes felles hjem. Denne arbeidsfordelingen mellom ektefellene innebar at B langt på vei ble avskåret fra å ha inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet. Med hovedansvaret for to mindreårige barn, har hun heller ikke kunnet delta særlig mye i byggevirksomheten. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at B også hadde hovedansvaret for barna og hjemmet etter at hun begynte i deltidsstilling. Hensett til den arbeidsfordeling partene har hatt og arten og omfanget av Bs innsats, finner lagmannsretten - etter en konkret vurdering - at hun har ervervet en sameieandel i den tidligere felles bolig som skjønnsmessig anslås til 1/5 av den verdi partene er enige om å legge til grunn ved skiftet, dvs. kr 100000.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at A forlodds kan utta verdier tilsvarende kr 400000. Bs eierandel inngår i delingsgrunnlaget.

A har anført at innskuddene på en av bankkontiene, kr 194267 og verdien av kornlageret, kr 40000, skal holdes utenfor delingsgrunnlaget. Lagmannsretten kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å holde disse verdiene utenfor delingen. Det fremgår av Nes skifteretts rettsbok av 9. februar 1993 at partene var enige om at kornlageret skulle inngå i delingsgrunnlaget med en verdi av kr 40000. Av samme rettsbok fremgår det at partene uttrykkelig var enige om at bankkontoen på kr 194267 skulle inngå i skifteoppgjøret sammen med de 4 kontiene i A's navn i Sparebanken NOR.

Partene er for øvrige enige om at delingsgrunnlaget består av de verdier som er opplistet i stevningen side 2 punktene 2 - 5 og 6b - 7. Verdiene i delingsgrunnlaget utgjør etter dette kr 611753. Halvparten av dette, kr 305876, utgjør Bs bosloddskrav. Hun har i tillegg krevd renter av de konti som står i A's navn og som inngår i delingsgrunnlaget. Lagmannsretten er enig i at hun har krav på å bli godskrevet renter frem til skjæringstidspunktet 1. november 1991. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om rentebetingelser, innestående på disse konti i løpet av året m.v. B har anslått renter av innestående på disse kontiene frem til skjæringstidspunktet til kr 14000, basert på en gjennomsnittsrente på 8 %. I mangel av andre holdepunkter, legger lagmannsretten dette til grunn. Hennes bosloddskrav øker da med kr 7000, til kr 312876. Dette dreier seg om bankkonti og en postsparebankkonto som står i A's navn og som helt ut tilhørte hans rådighetsdel. Etter ektefelleloven §43 tredje ledd ble det som den enkelte ektefelle ervervet etter samlivsbruddet, vedkommendes særeie. Bestemmelsen omfattet alt erverv, også kapitalavkastning. De rentene som er oppebåret på disse kontiene etter samlivsbruddet, blir særeie for A og går ikke inn i delingsgrunnlaget.

Etter samlivsbruddet har A bodd i partenes tidligere felles bolig på Z gård. Det er enighet om at han - uavhengig av skjevdelingsspørsmålet - skal betale vederlag for bruken, basert på vanlig leie, hensett til husets karakter og beliggenhet. Partene er imidlertid uenige om leiens størrelse. Herredsretten har lagt til grunn en samlet leieverdi på kr 6000 pr. måned. Takstmann Jan Myrvang har for lagmannsretten anslått brutto utleieverdi av boligdelen til kr 6000. Det er opplyst at den løpende leien for underetasjen er kr 2000 pr. måned. Til fradrag kommer utgifter til forsikring, kommunale avgifter m.v. Omfanget av disse utgiftene er ikke opplyst. Lagmannsretten finner - som herredsretten - at netto leieverdi skjønnsmessig kan settes til kr 6000 pr. måned. Av dette har B krav på halvparten. Hun har krevd at A betaler vederlag for bruken av huset fra 1. februar 1992. Tidspunktet for beregningen av husleievederlaget er ikke bestridt. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at B har krav på husleievederlag med kr 3000 pr. måned regnet fra 1. februar 1992. Pr. 9. september 1994 utgjør det samlede husleiekravet kr 93900. B har krevd morarenter med 15 % rente p.a. Kravet har et slikt familierettslig preg at morarenteloven ikke kommer til anvendelse, jf Krüger: Pengekrav 384 (2. utgave). Lagmannsretten slutter seg til den ankende parts anførsel om at B har krav på en avsavnskompensasjon, idet hun ikke har fått løpende oppgjør for bruken. Hensett til utviklingen i rentemarkedet i de senere år, finner lagmannsretten at den gjennomsnittlige avsavnsrenten kan settes til 5 % p.a.

B har fått utlagt midler til en verdi av kr 112997. Hennes netto bosloddskrav utgjør kr 199879. I tillegg har hun krav på husleievederlag.

Anken har delvis ført frem. Saken anses dels vunnet, dels tapt. Hver av partene bærer sine omkostninger for begge instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A betaler til B 199879 - ethundreognittinitusenåttehundreogsyttini - kroner.

2. A betaler til B 93900 - nittitretusennihundre - kroner med tillegg av 5 - fem - % rente p.a. fra 1. februar 1992 og til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger for begge instanser.