LE-1995-1093

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-05-29
Publisert:	LE-1995-01093
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95/1266 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01093 K.
Parter:	Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kirsten Langseth, Oslo). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Morten B. Poulsson, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Jørgen Wilberg, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Karin Stang
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §180

Kjæremålet gjelder midlertidig avgjørelse om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg for partenes tre felles barn frem til rettskraftig avgjørelse foreligger.

Oslo byrett avsa 27 februar 1995 dom med slik domsslutning:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1986, E født xx.xx.1988 og D født xx.xx.1990.

2. B skal ha den daglige omsorg for barna C, E og D.

3. A skal ha samvær med barna C, E og D som følger:

Barna er hos sin mor hver annen helg fra torsdag eftermiddag til søndag kveld kl 1800. I de uker mor ikke har helgesamvær er hun sammen med barna fra onsdag eftermiddag til fredag morgen.

Barna har 3 ukers sommerferie i skoleferien sammen med hver av foreldrene. Tidspunktet avtales før 1. mai samme år. Ferien skal avvikles slik at begge foreldrene skal ha anledning til sammenhengende ferie med barna.

Barna er sammen med sin mor hver annen jul og hver annen nyttårshelg. Julehelgen regnes fra lille julaften kl 1600 til 4. juledag kl 1600. Nyttårshelgen regnes fra 4. juledag kl 1600 til 1. nyttårsdag kl 1600. Julehelgen 1995 skal barna være sammen med sin mor.

Barna er sammen med sin mor annenhver påske. Påsken starter fredag før palmesøndag og slutter 2. påskedag. Påskeferien skal barna være sammen med sin far.

Barna er sammen med sin mor annenhver vinterferie, som er de dager det er skolefri. Vinterferien starter eftermiddagen før første feriedag og avsluttes kvelden før første skoledag. Vinterferien 1996 tilbringes med far.

Barna er sammen med sin mor hver annen høstferie, hvorved menes de skoledager barna har fri. Høstferien starter eftermiddagen før første feriedag og avsluttes kvelden før første skoledag. Høstferien 1995 er barna sammen med sin far.

I de tilfelle det er skolefri fredag efter Kristi Himmelfart, og dette er sammenfallende med mors samværshelg, skal mors samværsrett utvides slik at samværet starter onsdag eftermiddag. Tilsvarende skal mors onsdagssamvær med barna bortfalle når en slik helg faller sammen med fars helgesamvær.

Barna feirer 17. mai sammen med sin mor hvert annet år. Feiringen skal finne sted i barnas nærmiljø. Mor henter barna 16. mai om eftermiddagen, og bringer dem til barnehave/fritidsordning/skole 18. mai om morgenen.

Helgesamvær i forbindelse med pinseferien utvides til mandag eftermiddag.

Mor henter barna i barnehave/fritidshjem om eftermiddagen i forbindelse med helge- og hverdagssamvær. Efter endt samvær leverer hun barna hjemme hos far kl 1800, evt kl 1600 efter samvær i forbindelse med ferier, eller på barnehave/skole hvis barna skal tilbake om morgenen.

Første helg efter de ferier som er bestemt over skal barna ha helgesamvær med den annen foreldrepart. Dette kan innebære at det løpende helgesamvær forskyves.

Dersom partene ønsker endringer i forhold til ovenstående må dette varsles i god tid, og senest en uke på forhånd.

4. B skal ha bruksrett til partenes felles bolig i X-veien 64, Oslo, frem til 15.6.1995. B betaler til A leie med kr 3 000 pr mnd.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.

Samme dag avsa Oslo byrett kjennelse i medhold av barneloven §38 annet ledd med slik slutning:

Det som er bestemt om daglig omsorg, samværsrett og bruksrett i domsslutningens punkt 2 - 4 over skal gjelde for tiden frem til det foreligger rettskraftig dom i saken. A har 17 mars 1995 anket dommen og påkjært kjennelsen. Samtidig begjærte hun at kjæremålet skulle gis oppsettende virkning:

Hun har nedlagt slik påstand:

Inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse skal:

Prinsipalt:

1. A ha den daglige omsorgen for partenes tre fellesbarn.

2. B skal ha samvær med barna fastsatt etter rettens skjønn.

3. B skal betale oppfostringsbidrag til barna med kr 8400 pr. måned.

4. A skal ha bruksrett til den felles bolig.

Subsidiært:

1. Partene skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger ha delt omsorg for partenes tre fellesbarn.

I begge tilfelle:

Saksomkostningsspørsmålet utstår til ankesaken.

B har tatt til motmæle, idet han mener at byrettens kjennelse er korrekt Han har nedlagt slik påstand:

B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr 5000,-.

Den kjærende part, A, har hovedsakelig anført:

Oslo byrett har tatt feil i så vel lovanvendelsen som i bevisbedømmelsen. Både dommen og kjennelsen gir således et resultat som ikke er til barnas beste.

Kjennelsen gir dommen foregrepet tvangskraft, og byrettens dom vil derfor være sentral også ved vurdering av kjæremålet.

Også ved en midlertidig avgjørelse om daglig omsorg skal retten legge vekt på en løsning som er til barnas beste.

Det vises til at byretten har kommet til at begge foreldre er vel skikket til å ta seg av barna. Hvor begge foreldre er vel skikket til å ha omsorgen, er det adgang til å ta hensyn til hvem av foreldrene som taper mest ved å miste omsorgen jf Rt-1985-179. I denne sak er dette et selvstendig argument for å gi mor den midlertidige omsorg.

Retten skal ved en midlertidig avgjørelse være særlig varsom med å endre den bestående tilstand jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29 november 1984. Det vil frem til rettskraftig dom foreligger være viktig å opprettholde mest mulig av det hverdagsliv barna levde under før partene flyttet fra hverandre.

Ved sin bevisvurdering har byretten ikke i tilstrekkelig grad lagt vekt på at mor var hjemmeværende fra 1986, da eldste barn ble født og frem til 1991. Etter dette har hun bare arbeidet to dager i uken. De dagene hun var hjemme var de to yngste barna regelmessig hjemme med henne. Det er åpenbart at hun har vært mer til stede i barnas hverdagsliv, og det vil føre til mindre forandringer i barnas fremtidige tilværelse dersom mor får den daglige omsorg. Barna er fortsatt små. Mor har rent faktisk hatt omsorgen, og det er derved blitt knyttet svært sterke bånd mellom mor og barn. Dette betyr trygghet for barna. Også ved fritidsaktiviteter og andre aktiviteter med barna har mor bidratt like meget som far.

Byretten har tatt feil når den har fremhvet at far har større evne til å stimulere barnas kunnskaper. Mor er like kvalifisert som far til dette.

Byretten har også tatt feil når den har lagt til grunn at det er usikkert om barna vil skifte miljø dersom mor får omsorgen. Mor har klart gitt uttrykk for at hun vil bli boende i nærmiljøet, og hun vil med de økonomiske støtteordninger ha evne til dette dersom hun får omsorgen for barna.

Byretten har foretatt feil bevisvurdering med hensyn til fleksibiliteten i foreldrenes arbeidssituasjon. Mors arbeidssituasjon som fotterapeut er meget fri.

Byretten synes ikke å ha lagt vekt på at den samlede foreldrekontakt blir best hvis mor får barna. Hun vil da få støtteordninger som gjør henne i stand til å etablere seg på nytt, mens hun ellers vil ha en meget svak økonomi fordi hun med flere år som hjemmeværende og deltidsarbeidende ikke har innarbeidet seg i arbeidslivet. Byretten har unnlatt å ta hensyn til hvilken betydning dette kan få for barna.

Etter en totalvurdering vil barna få det best dersom mor får den daglige omsorg.

Kjæremotparten, B har i det vesentlige anført:

Byrettens kjennelse er korrekt både med hensyn til bevisvurdering og rettsanvendelse, og den bør ikke endres, og kjæremålet bør ikke gis oppsettende virkning.

I saksforberedende møte i byretten inngikk partene en midlertidig avtale om daglig omsorg og samvær som skulle følges frem til dom i byretten ble avsagt. Tidspunktet var veloverveid.

Byretten har riktig lagt til grunn at hovedomsorgen for barna i ekteskapet har vært delt mellom foreldrene. Det er ikke grunnlag for anførselen om brudd med mor som hovedomsorgsperson vil kunne være uheldig for barnas utvikling.

Det er korrekt som byretten har lagt til grunn, at far er en reflektert og kunnskapsrik person. Han vil prioritere barna og har bedre grep på disse.

Dersom mor får omsorgen for barna, er risikoen for miljøskifte større. Far er også mer fleksibel i sitt arbeide og kan regulere sin arbeidsdag i forhold til barna i større utstrekning enn mor kan.

Det er ikke riktig at den samlede foreldrekontakt blir størst hvis mor får den daglige omsorg.

Den ordning hvor foreldrene alternerte varte bare fra 20 januar til 27 februar 1995. Den ordning som byretten fastsatte er nå etablert i praksis, og mor gjennomførrer samværsretten som fastlagt. En endring av den nå etablerte ordning vil skape mer usikkerhet for barna.

Kjæremålserklæringen inneholder ikke nye bevistilbud eller anførsler i forhold til hva som fremkom i byretten, og det er derfor ikke grunn til å endre den midlertidige avgjørelse.

Hensynet til barna tilsier at den ordning som nå er etablert blir fast.

Lagmannsretten bemerker at det også ved en midlertidig avgjørelse først og fremst skal tas hensyn til hva som er til barnas beste. De tre barna er henholdsvis 8 1/2, 6 1/2 og 5 år gamle. Byrettens dom og kjennelse innebærer at barna blir boende med sin far i tidligere fellesbolig, ihvertfall inntil videre og at barna har en utvidet samværsordning med sin mor. Den avgjørelse byretten kom til har vært praktisert siden dommen ble avsagt, det vil si i knapt 3 måneder.

Byretten kom, etter 2 dagers hovedforhandling med omfattende bevisføring, til at begge foreldre var vel skikket til å ta seg av barna, men fant at det beste for dem var å bli boende hos sin far. Lagmannsretten finner ikke at det ved kjæremålet er innkommet nye anførsler eller bevis, som er av betydning for saken. Ved en midlertidig avgjørelse, hvor det ikke på samme måte som ved hovedforhandling er mulighet for å prøve bevisvurderingen, er det viktig ikke å skape for store omveltninger i barnas liv. Barna har fra foreldrene flyttet fra hverandre allerede praktisert to forskjellige omsorgs- og samværsordninger, men begge har innebåret at barna fikk bli i sitt hjem.

Den kjærende part har subsidiært anført at partene får delt omsorg for de tre barna og forslått en ordning hvor barna bor sammen med sine foreldre hver annen uke. Dette vil innebære en endring for barna, ved at de må flytte mellom foreldrene hver uke. Det er kort tid til sommerferien, og den foreslåtte ordning i sommerferien er sammenfallende med ordningen i byrettens dom. Hovedforhandling for lagmannsretten er ikke berammet, men denne sakstype skal prioriteres.

Lagmannsretten er av den oppfatning at det, med to ressurssterke foreldre som begge er vel egnet til å ta vare på barna, etter omstendighetene ikke av hensyn til barna er grunn til å gjøre endringer i den midlertidige avgjørelse som byretten har truffet.

Kjæremålet har ikke ført frem, og byrettens kjennelse blir å stadfeste.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part erstatte motpartens saksomkostninger ved kjæremålet. Disse settes til kr 1000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 1.000 - ettusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.