LE-1995-1192
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-21 |
| Publisert: | LE-1995-01192 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Akershus og Oslo jordskifterett NR: 89-06 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01192. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00013K . |
| Parter: | Ankende part: Halvor Kaksrud Klever (Prosessfullmektig: Advokat Hans P. Bjerring) Ankemotpart: Per Asak Knudsen, Reidar Ullereng, Peder Bråten (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss) |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Fritz Borgenholt |
| Lovhenvisninger: | Hevdslova (1966) §8, Tvistemålsloven (1915) §180, Hevdslova (1966), Jordskifteloven (1979) |
Saken gjelder tvist om rett til driftsveg for tømmer på frossen og snødekt mark.
Per Asak Knudsen, Reidar Ullereng og Torbjørn Bråten, eiere av henholdvis gnr. 14, bnr. 4, gnr. 14, bnr. 1 og gnr. 15, bnr. 1 i Skedsmo, fremmet den 15. februar -89 krav om jordskifte til Akershus og Oslo jordskifterett. Som grunn var angitt at saksøkerne "Ønsker å få klarlagt og beskrevet vegrett over gnr. 13/1,2 Øvre Bøler". Eier av gnr. 13, bnr. 1 og 2 var Astrid Kaksrud Klever. Gnr. 15/1 er senere overdratt til Peder Bråten - sønn av Torbjørn Bråten - som har gått inn som part, mens gnr. 13/1 og 2 er overtatt av Halvor Kaksrud Klever som har trådt inn som part i stedet for moren Astrid Kaksrud Klever.
Jordskifteretten holdt forberedende rettsmøte den 26. november 1991. Muntlige forhandlinger ble holdt den 13. september 1994 og jordskifteretten avsa dom i saken den 10. oktober 1994. Dommen har slik slutning:
1. Gnr. 14, bnr. 1, gnr. 14, bnr. 4 og gnr. 15, bnr. 1 har ikke rett til velteplass for tømmer på gnr. 13, bnr. 1 og 2 på snødekt og frossen mark.
2. Gnr. 14, bnr. 1, gnr. 14, bnr. 4 og gnr. 15, bnr. 1 har rett til driftsvei over gnr. 13, bnr. 1 og 2 for skogsdrift på frossen og snødekt mark.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Punkt 2 og 3 i jordskifterettens dom er av Kaksrud Klever, i rett tid, anket inn for Eidsivating lagmannsrett. Hovedforhandling for lagmannsretten ble holdt den 21. og 22. mai 1996 i Lørenskog rådhus. Det ble holdt befaring og forøvrig foretatt slik bevisføring som fremgår av rettsboken.
Tvistetemaet for lagmannsretten er hvorvidt ankemotpartene har rett til vinterveg for skogsdrift over Kaksrud Klevers eiendom. Kaksrud Klevers eiendom, Øvre Bøler 13/1 og 2, er beliggende på et platå. En privat grendeveg, Bølervegen, som går fra Leirsund og opp mot nåværende E6 ved Skedsmokorset, går gjennom eiendommen. Den omtvistede vegretten går over den delen av eiendommen som ligger syd for Bølervegen - fra vegen og inn til Knudsens eiendom. Stykket var tidligere utmark. En del nærmest vegen ble dyrket opp i 50-årene og resten i 1978-79, slik at det hele nå er innmark.
Ankemotpartenes eiendommer ligger hovedsakelig i og langs et mindre dalføre. Dalen er gravd ut av en større bekk som renner i bunnen og munner ut ved Leirsund. Dalen er øverst trang med bratte dalsider, mens den blir bredere nedover. Landskapet flater ut nederst hvor gårdstunene til de tre eiendommer ligger. Det er et typisk ravinelandskap med løse og ustabile jordmasser. De øvre delene av de tre eiendommene strekker seg inn på platået. Området er skoggrunn. På Knudsens eiendom skal det i eldre tid ha vært et mindre jorde oppe på platået. Knudsens eiendom, (14/4) ligger nærmest Øvre Bøler. Ullerengs (14/1) ligger bortenfor Knudsens, men strekker seg også noe lenger og går inn mot Øvre Bøler i det nordøstre hjørnet. Bråtens eiendom (15/1) ligger bortenfor Ullerengs og har ikke felles grense med Øvre Bøler. Ullereng må kjøre over Knudsens eiendom for å komme inn på den omstridte traseen på Øvre Bøler, og Bråten må kjøre over begge de nevnte eiendommer.
Det er betydelig uenighet mellom partene om de faktiske forhold vedrørende den omtvistede vegretten og bruken i tidligere tid.
Den ankende part, Halvor Kaksrud Klever anfører:
Om ankemotpartenes bruk av vegtraseen gjør Kaksrud Klever gjeldende som sin oppfatning at dette i nyere tid, når tømmeret er kjørt med traktor eller skogsmaskin, er skjedd etter at det er spurt om tillatelse. I eldre tid var traseen lite brukt. Bruken begrenset seg i det vesentlige til at Reidar Ullereng eller andre fra Ullereng, av og til kjørte ved der med hest. Det ble spurt om tillatelse også til denne kjøringen. Forøvrig ble tømmeret fra eiendommene kjørt langs dalen. Dalen går ned til Leirsund, hvor sagbruket lå, og dette er derfor også den korteste vegen. Halvor Kaksrud Klever, som selv er født i 1958, støtter sin oppfatning om forholdene i eldre tid bl.a. på vitneforklaringer fra sin mor og fra Esther Solberg. Solberg er født i 1914. Hun er datter av daværende eier av Øvre Bøler og bodde på gården til ca 1943.
Kaksrud Klever anfører at den kjøring som har forekommet fra ankemotpartenes side over Øvre Bøler, dreier seg om tålt bruk som ikke skaper noen rettigheter. Det ble spurt om lov hver gang det var tømmerdrift, såvel til å kjøre over eiendommen som til å ha velteplass for tømmer der. Tillatelser ble gitt, bl.a. ut fra hensynet til et godt naboforhold. Når han ikke lenger har funnet å ville tillate bruken, skyldes det at kjøring med tung redskap vinterstid fører til mye tele og påfølgende avlingstap. Manglende opprydding etter tømmerkjøringen har også forekommet.
Kaksrud Klever anfører videre at vilkårene for hevd i alle fall ikke er oppfylt og gjør i denne forbindelse ytterligere gjeldende:
Det er ikke tinglyst noen vegrett over Øvre Bøler, og det foreligger forøvrig intet skriftlig som tilsier at en slik rett eksisterer. Det ble holdt en utskiftningsforretning som berørte de tre ankemotpartenes eiendom i 1910-12. I protokollene fra denne er det gitt en detaljert beskrivelse av eiendommenes grenser og rettigheter. Noen rett til driftsveg over Øvre Bøler er ikke omtalt. Dette danner et bevismessig utgangspunkt for at en slik rett ikke eksisterer. Dette har også betydning for spørsmålet om god tro, som er et vilkår for hevd. Det er intet som kan indikere at en rett har eksistert, og ankemotpartene kan dermed ikke ha vært i god tro. Når det er blitt spurt om lov til å kjøre over Bøler, tilsier også dette at god tro har manglet. Likeledes er måten saken kom opp på, hvor den ble fremmet som en vagt formulert begjæring etter jordskifteloven om å få utredet spørsmålet nærmere, et uttrykk for at ankemotpartene ikke har hatt oppfatningen av å ha noen ervervet rett. Påstandene om at det forelå en vegrett, ble forøvrig først fremsatt ved begjæringen i denne saken i 1989.
Det foreligger ikke bevis for at det har har gått noen synlig vegtrase fra Knudsens eiendom, inn på og over Øvre Bøler. Den traseen man ser idag, skriver seg fra Statskrafts arbeid med kraftlinjer i området. Det er heller ikke klart at det var noe le i gjerdet, og om dette var tilfelle, kan leet ha hatt andre formål. Vegsporene inne på Bølereiendommen var Øvre Bølers egen driftsveg til deler av eiendommen.
Da den ferdsel som måtte ha vært over Øvre Bøler, ikke har gitt seg utslag i noen synlige innretninger, vil hevdstiden, etter hevdsloven §8, være 50 år. Vegen er ikke nødvendig for adkomsten, slik at unntaket i §8 første ledd 2. pkt. ikke kommer til anvendelse. Da den bruk som ankemotpartene har kunnet vise til, i det alt vesentlige er skjedd i 70- og 80-årene, er ikke kravet til hevdstid oppfylt.
Bruken som har forekommet, har heller ikke den intensitet som kreves ved hevd. I denne forbindelse gjør Kaksrud Klever gjeldende at en eventuelle kjøring på sommerstid, ikke har noen relevans, idet påstanden kun gjelder rett til driftsveg på frossen og snødekt mark. Mangelen på intensitet i bruken gjelder i særlig grad for Bråten. Det er bare kjent at han har kjørt tømmer over Øvre Bøler en eller to ganger. For Knudsens vedkommende dreier det seg også kun om to større tømmerdrifter i 80-årene og eventuelt et par kjøringer av bygningstømmer i 50- 60-årene. Heller ikke Ullereng har kjørt hyppig. Frem til han hogde ut skogen i 70- og 80-årene, var det praktisk talt ikke tømmerdrift i Reidar Ullerengs og hans fars tid. Kjøringen fra Ullereng innskrenket seg til sporadisk vedhenting som det ble spurt om tillatelse til.
I den utstrekning kjøring på sommerføre trekkes inn i vurderingen, gjør Kaksrud Klever gjeldende at det i relasjon til dette foreligger mothevd, idet jordstykket på Øvre Bøler som ferdselen foregikk over, er blitt dyrket opp uten at det er blitt protestert mot det.
Halvor Kaksrud Klever har nedlagt slik påstand:
1. Ankende part frifinnes.
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten.
Ankemotpartene, Per Asak Knudsen, Reidar Ullereng og Peder Bråten anfører:
Om den faktiske bruk i nyere tid gjør de gjeldende at de ved større tømmerdrifter som har vært kjørt ut over Øvre Bøler, har spurt eieren der om tillatelse til å ha velteplass for tømmeret på Øvre Bølers grunn ved Bølervegen. De har ikke spurt om lov til å kjøre over Øvre Bøler, noe de har ment de har hatt rett til. Forøvrig har de vist til at sedvane og hensynet til godt naboskap tilsier at det har vært naturlig å snakke med grunneieren om slike forhold uten at det deri ligger noen tvil om deres egen rett. Når det gjelder bruken i eldre tid, viser de til Reidar Ullerengs opplysninger om at det ikke ble spurt om lov til å kjøre med hest. Ankemotpartene er forøvrig av den oppfatning at vegretten over Øvre Bøler også omfattet ferdsel på sommerstid. Etter at det i jordskifteretten ble gjort forsøk på å komme frem til en minnelig ordning, og fordi det idag er tilstrekkelig å ha rett til ferdsel på vinterføre, er det imidlertid kun dette de fremmer krav om.
Ankemotpartene anfører at hevdsvilkårene er oppfylt. Prinsipalt gjør de gjeldende at 20 års regelen i hevdsloven §8 kommer til anvendelse. De viser i denne forbindelse til at det var et le i gjerdet mellom Øvre Bøler og Knudsens eiendom og et synlig vegfar fra Øvre Bøler og gjennom leet. Vegen over Øvre Bøler er også nødvendig adkomst på grunn av terrengforholdene. I tilfelle 50-års regelen får anvendelse, oppfyller de imidlertid også vilkåret om bruk i hevdstid.
At vegretten ikke er nevnt i utskiftningsprotokollen fra 1910-12, kan ikke tillegges noen bevismessig betydning. Det var i tidligere tider vanlig å kjøre vinterstid over naboeiendommer der hvor dette var nødvendig for skogsdriften, og det kan ikke legges vekt på at en rett til vinterveg ikke er nevnt i utskiftningsprotokollen. Traseen over Øvre Bøler er benyttet så langt tilbake ankemotpartene kan huske, og etter det de har hørt, ble den også benyttet tidligere. Terrengforholdene gjør det også praktisk talt umulig å komme til den delen av eiendommene som ligger oppe på platået, uten å kjøre over Øvre Bøler. Det er derfor ikke grunn til å trekke i tvil at de har vært i god tro med hensyn til vegretten. Til spørmålet om god tro viser ankemotpartene også til Reidar Ullerengs forklaring om at tidligere eier, Jens Bøler, forespurte eieren på Ullereng om det var i orden at han flyttet vegtraseen inne på sin egen eiendom.
Med hensyn til bruksintensiteten anfører ankemotpartene at de har benyttet vegen over Øvre Bøler når det har vært behov for det for skogsdriften. Det har ikke vært tømmeravvirkning av noe særlig omfang før etter ca 1970. Siden da har alle tre hogd ut det meste av skogen oppe på platået og for Ullerengs vedkommende også i lien nedenfor. Virket er kjørt ut over Øvre Bøler.Tidligere var det tale om plukkhogst som forekom sporadisk og om uttak av ved til husbehov. I eldre tid ble også gjerdematerialer og granbar hentet i skogen. Kjøring av ved og granbar har i eldre tid også tidvis foregått på sommerføre over vegtraseen på Øvre Bøler. Den bruk det er vist til, tilfredstiller kravet til bruksintensitet etter hevdsloven. Ankemotpartene hadde ikke grunn til å motsette seg at jordstykket på Bøler ble brutt opp til innmark, idet behovet for kjøring i moderne tid kan ivaretas ved vinterkjøring som likevel kunne gjennomføres.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Akershus og Oslo jordskifteretts dom i sak nr. 6/1889 pkt. 2 stadfestes.
2. Halvor Kaksrud Klever dømmes til å betale sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett,
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder bruken av vegtraseen, er opplysningene fra parter og vitner relativt samstemte for tiden etter ca 1960, selv om det er uenighet om endel enkeltheter. For tiden forut for dette er opplysningene mer usikre og upresise, og oppfatningene retten har hørt er mer sprikende.
Det er på det rene at skogen på platået for samtlige tre ankemotparters eiendommer ble hugget ut i tiden etter ca 1970. Ullereng hadde tømmerdrift over Øvre Bøler fra sin eiendom 5-6 vintre i tidsrommet ca 1970 til ca 1985. Knudsen hadde to større drifter heholdsvis ca 1972 og 1985. Bråten hadde en større drift i 1978/79. Alt tømmeret ble kjørt ut med traktor eller skogsmaskin/lastbærer over Øvre Bøler. Retten finner også å kunne legge til grunn at det samme veg, ble kjørt ut noe bygningstømmer ved tre anledninger i 50- og 60- årene fra Knudsens eiendom. Fra Bråtens eiendom, ble det kjørt ut noe tømmer en gang ca 1962.
Reidar Ullereng, som er født i 1912 og har bodd på gården stort sett hele sitt liv, har erindring langt tilbake om forhold som angår hans egen eiendom og retten finner i stor utstrekning å kunne bygge på hans fremstilling om bruken i eldre tid.
Reidar Ullereng har forklart at skogen på hans eiendom var fullstendig uthugget av tidligere eier da hans far kjøpte gården i 1908. Det var derfor ingen tømmerdrift på lang tid. Det ble imidlertid drevet ut noe tømmer under krigen i forbindelse med tvangshogst. For de andre eiendommene foreligger det ikke opplysninger om tømmerdriften forut for ca 1960, men ut fra de betydelige kvanta som ble avvirket i 70- og 80- årene, må retten legge til grunn at det heller ikke på disse hadde vært tømmerdrift i større omfang på lang tid.
Om vedhogst legger retten til grunn at det fra Ullereng ble kjørt ved over Øvre Bøler med hest. Dette skjedde frem til ca 1940 mer eller mindre årlig, mens det senere forekom mer sporadisk. Foruten ved, ble det i eldre tid av og til kjørt fram gjerdematerialer og granbar fra skogen.
For eiendommene til Knudsen og Bråten er opplysningene om henting av ved og annet virke enn tømmer mer usikre enn for Ullerengs vedkommende. Om vedkjøring i nyere tid legger retten til grunn at Bråten rensket opp i skogen året etter tømmerdriften ca 1980 og kjørte ut veden over Øvre Bøler, mens det for Knudsens vedkommende legges til grunn at det i den nåværende eiers tid har vært kjørt ved der noen få ganger. Ut fra gårdenes beliggenhet og de stedlige forhold forøvrig, finner imidlertid retten å kunne legge til grunn at bruken fra Knudsens eiendom, har vært omlag den samme som fra Ullerengs, selv om intensiteten kan ha vært mindre ut fra mulige forskjeller i gårdens drift. Også fra Bråtens eiendom legger retten til grunn at det har vært bruk i eldre tid ut fra de behov som har foreligget. Da Bråten har et svært lite område oppe på platået, og gården har mye skog lettere tilgjengelig, er det sannsynlig at bruken herfra har vært sjeldnere.
Ankemotpartenes områder oppe på platået ble tidligere brukt til beite. Foruten av partsforklaringer, fremgår dette av at det er rester av gjerder rundt samtlige eiendommer og oppgravde vannhull. Det er opplyst at det forekom kjøring over Øvre Bøler med hest og vogn sommerstid i forbindelse med ettersyn i beiteområdene. Retten ser ikke bort fra at dette har forekommet, men antar på den annen side at det ikke var ofte utnyttelsen av beitet gav foranledning til kjøring med hest og vogn. Opplysningene om kjøring i denne forbindelse er for usikre til at retten kan bygge på det og denne kjøringen har heller ikke direkte relevans for spørsmålet om vinterkjøring.
Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, med bakgrunn i de naturgitte forhold, finner retten det sannsynlig at tømmer og annet virke fra skogen på platået i eldre tid ble kjørt ut over Øvre Bøler fra samtlige tre eiendommer. Selv om det, med hest, kunne være mulig å kjøre ned dalen, slik det ble gjort med virke fra liene, fremstår det som det naturlige og mest tjenlige å kjøre over Øvre Bøler.
For at det skal foreligge en hevdet rett, må bruken ha skjedd i god tro og den må ha tilstrekkelig omfang og intensitet.
Et spørsmål som har voldt lagmannsretten adskillig tvil, er om den kjøring som har funnet sted, er skjedd som tillatt/tålt kjøring fra grunneierens side eller i tro på at det forelå en rettighet. Partene har svært motstridende forklaringer med hensyn til om det er spurt om lov til kjøringen eller ikke. Kaksrud Klever og hans mor mener det i nyere tid ble spurt både om kjøring og velteplass, mens det i eldre tid også ble spurt om tillatelse til kjøring med hest. Ankemotpartene mener det ble spurt bare om velteplass etter at dette ble aktuelt med den nyere tids driftsformer, mens det i eldre tid ble kjørt med hest uten at det ble stillet noe spørsmål om det. Det fremstår som sannsynlig for retten at den ulike oppfatning hos partene har sammenheng med at de i utgangspunktet har hatt ulike oppfatninger av rettighetsforholdene. Det er imidlertid ikke til hinder for god tro og herunder heller ikke for hevd at den annen part i forholdet er av den oppfatning at rettsbruken skjer etter samtykke, hvis utøverne er i god tro med hensyn til at det er en ervervet rett.
De naturgitte forhold, og sannsynligheten for at det har foregått en bruk som går svært langt tilbake, jf. det retten har sagt om dette foran, taler etter rettens oppfatning for at bruken har vært utøvd i tro på at det forelå en rettighet. Lagmannsretten legger også til grunn at det har vært gjerde mellom Øvre Bøler og Knudsens eiendom, og at det har vært et le i dette gjerdet.Videre finner retten det sannsynliggjort at i den tid området på Øvre Bøler var utmark, gikk det et synlig vegfar fra skogteigene, over eiendommen og bort til Bølervegen. Disse forhold taler etter lagmannsrettens oppfatning også for at bruken er skjedd i god tro. I samme retning trekker det at Jens Bøler en gang tok opp med Ullerengs far om det var i orden at vegtraseen ble flyttet inne på Øvre Bølers grunn. Jens Bøler var eier av Øvre Bøler og døde etter det opplyste i 1932. Lagmannsretten kommer etter dette til den konklusjon at ankemotpartene og deres rettsforgjengere har kjørt fra sine skogdeler over Øvre Bølers grunn i den tro at de hadde rett til det. Lagmannsretten tilføyer i denne forbindelse at retten ikke finner grunn til å legge vekt på at det ikke finnes noen skriftlig omtale av vegretten og at en vegrett heller ikke er nevnt i utskiftningsdokumentene fra 191012. Lagmannsretten antar at en rett til vinterferdsel med hest over annen manns utmark, var så lite tyngende og at rett til driftsveg i utmark var så alminnelig forekommende for vanskelig tilgjengelige deler av en eiendom og for drift av løsrevne skogteiger, at retten ikke nødvendigvis behøver å ha vært viet omtale i en utskiftningssak, selv om den eksisterte på det daværende tidspunkt.
Det er uenighet mellom partene om det er 20- eller 50-års regelen for hevd som gjelder, jf hevdsloven §8. Som det fremgår av gjennomgangen foran, finner retten det sannsynliggjort at det foreligger bruk som går mer enn 50 år tilbake. Spørsmålet om 20- eller 50- års hevdstid blir dermed av underordnet betydning.
Kravet til intensitet i bruken som hevdsvilkår må sees på bakgrunn av hva slags områder det gjelder og hvilken bruk som fremstår som naturlig og nødvendig. Det er antatt, bl.a. i dom inntatt i Rt-1970-1398, at kravet til bruksintensitet ved hevd påvirkes av hvilken bruk som er naturlig i området. Forholdet er også omtalt i Gjelsviks tingsrett på 477-78, hvor det også er vist til eldre høyesterettspraksis. På skogstykker, som det er tale om i den foreliggende sak, er det relativt sjelden at eieren har behov for adkomst. For Ullerengs og Knudsens vedkommende finner retten under en viss tvil at den bruk som har forekommet fra deres eiendommer, har vært av tilstrekkelig omfang og hyppighet til å tilfredstille kravet til hevd. For Bråtens vedkommende har retten vært i betydelig tvil. Retten har imidlertid funnet det riktig å se hen til at den skogteigen som i Bråtens tilfelle sogner til vegtraseen er meget liten, slik at det kan gå betydelig tid mellom hver gang eieren har behov for å benytte vegen. Området er vanskelig tilgjengelig fra annet hold og det må legges til grunn at også Bråtens eiendom har benyttet traseen over Øvre Bøler så ofte behovet har oppstått. Retten finner dermed etter omstendighetene at også Bråtens bruk fyller vilkårene til hevd.
Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at anken ikke fører fram i forhold til noen av ankemotpartene.
Saksomkostningene skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten har funnet at det foreligger slike særegne omstendigheter i saken at det er grunn til å frita den ankende part for å dekke motpartens saksomkostninger selv om anken ikke har ført fram. Saken har frembudt betydelig tvil med hensyn til faktum. Også anvendelsen av hevdsreglene har frembudt tvil. Retten finner derfor at partene selv bør bære sine omkostninger både for jordskifteretten og lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Akershus og Oslo jordskifteretts dom, slutningens punkt 2 og 3 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.