LE-1995-158
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-19 |
| Publisert: | LE-1995-00158 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-1177A/72 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00158 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Askvig) Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Kristine Ryssdal) |
| Forfatter: | Lagdommer Petter Lossius, formann, lagdommer Erik Møse, lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Tvistemålsloven (1915) §175, §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2 |
Ved stevning av 10 februar 1994 til Oslo byrett reiste A søksmål mot staten v/Justisdepartementet med prinsipal påstand om at bemyndigelsen til sikring av ham måtte opphøre, subsidiært at bemyndigelsen etter straffeloven §39 nr 1 bokstav d og e måtte opphøre. A begjærte samtidig midlertidig forføyning for å forhindre at han ble innsatt til lukket sikring på Ila landsfengsel og sikringsanstalt. A ble innsatt på Ila den 12 februar 1994, og begjæringen gjaldt da løslatelse. Hovedforhandling ble berammet til 14 og 15 mars 1994. Når det gjaldt begjæringen om midlertidig forføyning, avsa byretten uten muntlige forhandlinger kjennelse den 3 mars 1994 med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Før hovedforhandlingen i byretten var holdt og før kjæremålet var avgjort, besluttet departementet å innstille sikringen. Partene var da enige om å heve kjæremålssaken. A krevde dekning av saksomkostninger for behandlingen av kravet om midlertidig forføyning, noe staten bestred at han hadde krav på.
Lagmannsretten avsa 5 mai 1994 kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålssaken heves.
2. I kjæremålssaken tilkjennes ikke omkostninger.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse, slutningens post 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 14 juli 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjæremålsutvalget fant at lagmannsretten hadde tatt feil når den ikke kom til at det forelå sikringsgrunn etter tvangsloven §15-2 første ledd bokstav b. En eventuell uberettiget sikring på Ila sikringsanstalt måtte i prinsippet ansees som en "vesentlig skade eller ulempe".
Lagmannsretten avsa 17 oktober 1994 ny kjennelse i saken med slik slutning:
1. Sak nr. 94-1733K heves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 25 november 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Partene har etter dette fått anledning til å uttale seg før lagmannsretten avgjør saken på nytt.
Den kjærende part, A, har påpekt at lagmannsretten i sin forrige kjennelse av 17 oktober 1994 uttalte at gjentagelsesfaren måtte "bedømmes som liten" under de rådende omstendigheter, men at alkoholbruken skapte "usikkerhet". Til dette bemerkes at Kriminalomsorg i Frihet (KIF) Oppland allerede 1 desember 1993 fikk mistanke om at A benyttet alkohol. Det fremgår videre av kjennelsen fra Toten forhørsrett av 11 januar 1994 at KIF Oppland fikk opplysninger om at A gjentatte ganger brøt vilkår i frisikringsopplegget. Først 28 januar 1994 traff imidlertid departementet vedtak om lukket sikring, og det ble først effektuert 12 februar 1994. Dette innebærer at A i minst to måneder før han ble innsatt på lukket sikring, brukte alkohol uten samtidig å begå nye straffbare handlinger. Alkoholbruken representerte dermed svært liten gjentagelsesfare. Det trekker i samme retning at A har brukt alkohol helt siden han ble sikret i frihet ii august 1993.
Kjæremotparten, Staten v/Justisdepartementet, har gjort gjeldende at det for sikring må foreligge kvalifisert gjentagelsesfare, som skal ha sammenheng med den psykiske avvikstilstand.
Det er på det rene at A gjentatte ganger brøt vilkåret om ikke å nyte alkohol. Han fulgte heller ikke studieopplegget på Gjøvik. Ved at A ikke klarte å avstå fra alkohol og innordne seg en fast ramme, oppsto det en fare for svikt i hans kontrollmekanisme og dermed fare for gjentagelse av nye straffbare handlinger. Tidligere erfaring bestyrker dette. Staten fastholder derfor at vilkåret for fare for nye straffbare handlinger var til stede ved behandlingen av begjæringen om midlertidig forføyning.
Subsidiært anfører staten at begjæringen om midlertidig forføyning ikke under noen omstendighet ville bli tatt til følge ut fra den skjønnsmessige vurdering retten må foreta ved vurderingen av om midlertidig forføyning skal gis. Spørsmålet om å innstille sikringen av en person er ikke egnet for avgjørelse etter summarisk behandling, og det var heller ikke behov for midlertidig forføyning ettersom hovedforhandlingen var berammet under fem uker etter at stevningen kom inn til byretten.
Når det gjelder de nærmere omstendigheter i saken og partenes anførsler ellers, vises det til lagmannsrettens kjennelse av 17 oktober 1994 og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Lagmannsretten skal bemerke:
I forbindelse med at kjæremålssaken vedrørende den midlertidige forføyning ble hevet, har A krevet saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd, idet han anfører at staten var forpliktet til å innstille sikringen.
Etter §175 annet ledd kan saksøkeren tilkjennes omkostninger hos saksøkte hvis saken heves fordi forpliktelsen er bortfalt ved etterfølgende omstendigheter. Av Rt-1988-774 følger at det i forhold til midlertidige forføyninger ikke kan stilles strengere krav til bevisene enn at den materielle rettighet og forføyningsgrunn er sannsynliggjort.
I saken her finner lagmannsretten fortsatt å måtte legge til grunn at A er en person med varig svekkede sjelsevner. Det vises for så vidt til begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse av 17 oktober 1994 som på dette punkt fortsatt har gyldighet. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 25 november 1994 er det videre fastslått at lagmannsretten ikke begikk noen lovanvendelsesfeil da den i sin kjennelse av 17 oktober 1994 la til grunn at A hadde varig svekkede sjelsevner. Det er dermed fastslått at ett av grunnvilkårene for sikring etter straffeloven §39 nr 1 forelå.
Spørsmålet blir så om vilkåret om gjentagelsesfare var oppfylt. Etter rettspraksis kreves en kvalifisert fare som har sammenheng med den psykiske avvikstilstand, jf Bratholm/Matningsdal: Straffeloven I side 131.
Lagmannsretten finner som tidligere, at faren for gjentagelse av straffbare handlinger måtte bedømmes som liten så lenge A ikke tok opphold i Vestvågøy eller i nærheten. Men dette er et utgangspunkt. I saken her hadde A brutt sikringsvilkårene ved å bruke alkohol forholdsvis regelmessig. Som nevnt i lagmannsrettens kjennelse av 25. november 1994, har alkohol ved flere anledninger hatt en forsterkende virkning på karaktertrekk hos A som har ført til kriminelle handlinger, noe han synes å ha liten forståelse for selv. Det dreier seg om karaktertrekk som har gitt seg utslag i paranoide forestillinger og aggressive utbrudd. Dertil kommer at A i desember 1993 og januar 1994 etter hvert gled inn i en stadig mer ustrukturert livsførsel uten faste rammer, samtidig som han avviste korreksjon fra Kriminalomsorg i Frihet. I denne situasjon var det etter lagmannsrettens oppfatning en kvalifisert fare for at A på grunn av svekkede sjelsevner, omhandlet foran, på ny villle begå straffbare handlinger, også i Gjøvik-området.
Konklusjonen blir etter dette at A ikke har gjort det sannsynlig at grunnvilkårene for sikring ikke lenger var oppfylt. Forutsetningene for å tilkjenne ham saksomkostninger for lagmannsretten etter tvistemålsloven §175 annet ledd er dermed ikke til stede. Det samme gjelder omkostninger i forbindelse med kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i denne sak ansees for å utgjøre en del av de samlede saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Saksomkostninger tilkjennes ikke.