LE-1995-1707
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-21 |
| Publisert: | LE-1995-01707 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken namsrett NR:94-01430 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01707 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trond Ellingsen) Kjæremotpart: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Tore Brandt) |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Bull, Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Reidar Vigen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, §7-2, Tvistemålsloven (1915) §180, Foreldelsesloven (1979) §17, §6-1 |
Kjæremålet gjelder klage over utleggsforretning.
A kjøpte i 1985 en leilighet som hennes sønn skulle disponere. I forbindelse med kjøpet fikk sønnen et lån i Sparebanken NOR på kr 400000. A kausjonerte for lånet og samtykket i at lånet også ble sikret ved pant i leiligheten.
I 1987 samtykket hun i at leiligheten ble stilt som sikkerhet for ytterligere et lån til sønnen på kr 300000. Dette lånet ble misligholdt i 1989 uten at A fikk noe varsel om misligholdet. I 1990 overførte A leiligheten til sin sønn. Etter påtrykk fra banken ble leiligheten solgt 8 mars 1993. Den ble solgt for kr 230000. Nettoutbyttet ved salget ble benyttet til nedskriving av lånet på kr 400000.
Lånet på kr 400000 ble etter det opplyste misligholdt i oktober 1991. Pr 31 desember 1991 skal dette lånet ha vært på etterskudd med kr 10380. Inkassovarsel ble sendt A 13 april 1993. Hun skal også ha fått tilsendt kopi av flere varsler som var gått til debitor. Utlegg ble begjært hos A 9 juni 1994.
Utleggsforretning ble avholdt av namsmannen i Løten 26 oktober 1994. Det ble gitt utlegg ved påleggstrekk i As lønn. A påklaget utleggsforretningen til Hedmarken namsrett som 24 mai 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Klage over utleggsforretning avholdt av Namsmannen i Løten 26. oktober 94 med trekk i As lønn tas ikke til følge.
2. Klagens oppsettende virkning oppheves.
3. A betaler til Sparebanken NOR, Oslo, saksomkostninger med kr 2000,- -kronertotusen - 00/100 innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse."
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Hun har anført at namsretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelse og lovanvendelse.
A hevder at det kan fremmes betydelige innsigelser mot bankens behandling av det låneforhold som hun har kausjonert for, og at bankens krav mot henne derfor er ugyldig. Det anføres at banken grovt har brutt sin lojalitetsplikt overfor kausjonisten. A har også påberopt avtaleloven §33. Det er vist til Rt-1984-28 og Bankklagenemdas uttalelser i sakene 93054, 91081, 92054 og 92059.
A anfører særlig at banken skulle ha informert henne om sønnens økonomiske problemer. Det forelå en betydelig høyere tapsrisiko enn det hun burde regnet med da hun kausjonerte. Dette var forhold banken kjente til.
Banken skulle for det første ha orientert A om at lånet fra 1987 på kr 300000 gjaldt refinansiering av misligholdte lån. Hun ble heller ikke varslet da dette lånet ble misligholdt i 1989. På dette tidspunkt hadde leiligheten en verdi på kr 700000, mens salget i 1993 ikke innbragte mer enn kr 230000. Banken skulle ha orientert A om sønnens økonomiske situasjon, slik at hun, mens det ennå var mulig, kunne ha tatt skritt til å begrense tapet.
A ble heller ikke varslet da lånet på kr 400000 ble misligholdt. Når hun først ble varslet i 1993, må bankens rentekrav reduseres i samvar med prinsippene i Bankklagenemndas uttalelse 92059.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Hedmarken Namsretts kjennelse av 24.5.95 samt Namsmannen i Løtens utleggsforretning av 26. oktober 94 oppheves.
2. A tilkjennes i saksomkostninger fra Sparebanken NOR for namsrett og lagmannsrett til sammen kr 13285,-."
Sparebanken NOR har anført at namsrettens kjennelse er riktig. Det vises til at det er lånet på kr 400000 som er krevd innfridd av kausjonisten, ikke lånet på kr 300000.
Når det gjelder lånet på kr 300000, gikk dette for øvrig til refinansiering av tre næringslån fordi låntaker skulle slutte med næringsvirksomheten, ikke fordi lånene var oppsagt på grunn av mislighold. A var ellers nærmest til å avklare med sin sønn hvordan hans økonomiske situasjon var, og hvordan det nye lånet skulle disponeres.
Når det gjelder rentekravet, vises til at A ble varslet om at lånet på kr 400000 var misligholdt, både ved kopi av varsler som var gått til debitor og ved inkassovarsel. Utleggsbegjæringen 9 juni 1994 avbrøt renteforeldelse, slik at renter kan beregnes fra 9 juni 1991. Kausjonserklæringen er ikke realkausjon og omfatter både renter og omkostninger.
Sparebanken NOR har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sparebanken Nor tilkjennes sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten bemerker:
Utlegg er gitt på grunnlag av et særskilt tvangsgrunnlag, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-2. Under fullbyrdelse kan de samme innsigelser som i et sivilt søksmål fremmes mot særskilte tvangsgrunnlag, jf tvangsfullbyrdelselsloven §4-2 siste ledd.
A hevder at banken ikke kan bygge noe krav på kausjonserklæringen fra 1985. Subsidiært anfører hun at rentekravet må reduseres. Det vises til at banken har brutt sin lojalitetsplikt ved ikke å informere henne om sønnens økonomiske situasjon og ikke varsle henne om mislighold i tide. Det er også vist til avtaleloven §33.
Lagmannsretten kan ikke se at avtaleloven §33 kommer til anvendelse. Lånet på kr 400000 som ligger til grunn for utleggsbegjæringen, ble opptatt i 1985. Kausjonserklæringen ble avgitt samtidig. Det er ikke anført at As sønn på dette tidspunkt hadde økonomiske problemer som banken har holdt tilbake opplysninger om.
Spørsmålet blir om bankens opptreden i forbindelse med lånet fra 1987 på kr 300000 får den virkning at As kausjonsansvar for lånet fra 1985 må anses bortfalt. Lagmannsretten forstår As anførsler slik at banken, fordi den ikke har oppfylt sin opplysningsplikt når det gjelder lånet på kr 300000, må bære ansvaret for at A ikke i tide fikk tatt skritt til å begrense sitt tap, f eks ved å selge leiligheten.
Lagmannsretten kan ikke se at banken har opptrådt på en slik måte at kausjonsansvaret må anses bortfalt. Saksforholdet er et annet enn i saken referert i Rt-1984-280 og de nevnte sakene fra Bankklagenemnda.
Lånet på kr 400000 ble først misligholdt i oktober 1991 og var ikke på etterskudd med mer enn kr 10380 pr 31 desember 1991. Etter rettens syn mister ikke banken sin rett etter kausjonserklæringen ved at den ikke varslet A om at lånet på kr 300000 ble misligholdt i 1989, og kan ikke holdes ansvarlig for at leiligheten først ble solgt i 1993 da eiendomsprisene var sunket dramatisk. Utbyttet ved salg av leiligheten ble for øvrig i sin helhet benyttet til nedskriving av lånet på kr 400000.
Når det gjelder rentekravet, viser A til Bankklagenemndas uttalelse 92059. Lagmannsretten kan ikke se at denne uttalelsen er relevant. Saken fra 1992 gjaldt en realkausjon til "sikkerhet for dette lån og ethvert ansvar som undertegnede har eller måtte få overfor banken." Bankklagenemnda uttalte at en slik erklæring i henhold til teori og praksis ikke omfatter renter, jf uttalelsen side 11. I den foreliggende sak er det tale om en selvskyldnerkausjon. A har underskrevet på at hun påtar seg ansvar for "riktig betaling av kapital, renter og eventuelle omkostninger". Renter er altså omfattet i den grad de ikke er foreldet. Foreldelsen avbrytes ved begjæring om utlegg, jf foreldelsesloven §17 nr 1.
Når det ellers gjelder rentespørsmålet, legger retten til grunn at A mottok flere kopier av ulike varsler til debitor før hun selv fikk inkassovarsel i 1993. A hadde da oppfordring til å undersøke med sønnen, eventuelt med banken, hvordan situasjonen var for det lånet hun hadde kausjonert for. Retten kan ikke se at banken har opptrådt på en slik måte at kravet på renter må reduseres i forhold til det kausjonserklæringen gir grunnlag for.
Kjæremålet har ikke ført fram. A pålegges å erstatte bankens omkostninger, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 første ledd jf tvistemålsloven §180 første ledd. Sparebanken NOR har ikke framlagt omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Hedmarken namsretts kjennelse av 24 mai 1995 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Sparebanken NOR 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.