LE-1995-1910

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-04-26
Publisert:	LE-1995-01910
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Valdres jordskifterett Nr. 13-1992 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01910 A
Parter:	Ankende part: Kjell Otto Tvenge (Prosessfullmektig: H.r.advokat Torleif Skavern) Ankemotpart: Opplysningsvesenets fond v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Byråsjef Tone Århelle)
Forfatter:	Førstelagmann Odd Jarl Pedersen, Lagdommer Eystein F. Husebye, Tilkalt dommer Trond Christoffersen
Lovhenvisninger:	Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §76, Jordskifteloven (1979) §81, §17, Lakse- og innlandsfiskloven (1992)

Saken gjelder spørsmål om en grunneier, med strandlinje til Slidrefjorden, har fiskerett i fjorden utenfor sin eiendom.

Slidrefjorden ligger i Vestre Slidre i ca 365 m.o.h. Medregnet Færisfjorden er den ca 16 km lang og dekker et areal på ca 11 km2. Fjorden er forholdsvis smal med en største bredde på ca 1200 m. Fiskeslag av økonomisk betydning er ørret og abbor. Slidrefjorden var uregulert til 1964. Det ble da bygget reguleringsdam ved Pjåtefossen. Magasinet kan tappes 3 meter.

Ved rettssaker i 1964 ble det rettskraftig avgjort at Slidrefjorden i sin helhet er undergitt privat eiendomsrett og at fiskeretten i fjorden med utfallsos og elv ned til Fossheimfoss utelukkende ligger til grunneierne eller til slike som utleder sin rett fra disse. Opplysningene om Slidrefjorden som er inntatt over er fra Valdres herredsretts dom av 4. september 1964.

Kjell Otto Tvenges eiendom ligger med strandlinje til Slidrefjorden, opprinnelig i en lengde av ca 260 m. Eiendommen ble i 1927 utskilt fra prestegården i Vestre Slidre gnr. 44, bnr. 1. Den var tidligere husmannsplass under prestegården. Dette forhold har historisk og rettslig interesse av betydning for avgjørelsen i saken. Det skal derfor gjengis en del faktiske opplysninger fra saksdokumentene om utviklingen frem til eiendommen ble utskilt i 1927. 26. mars 1824 ble det tinglyst en kontrakt mellom bønder og gårdbrukere i Vestre Slidre prestegjeld. Kontrakten regulerte utnyttelsen av felles almenning og felles fiskevann. Husmenns rettigheter er beskrevet slik:

"Fiskerie af Huusmænd eller Inderst, tillades ikke, ikke heller maae mogen Gaard Bruger give nogen saadan Lov til at fiske, verken hjemme eller i Almindingen, verken med Not, Garn eller Liner ikke heller der at flække Næver eller Bark."

Ved lov av 19. juni 1882 ble det gitt bestemmelser om salg av overflødige embetsdgårder i Norge. Det ble opprettet stedlige kommisjoner og i forhandlingsprotokoll for embetsgårdskommisjonen på Vestre Slidre prestegård er det bl.a oppgitt at prestegården hadde 11 husmandsplasser. Om fisket i Slidrefjorden heter det følgende:

"Som Gaarden tilliggende Herlighed er i den schematiske Forklaring af 1882 kun anført et ubetydeligt Fiskeri i Slidrevandet med Bemerkning, at det neppe giver Indtægt.

Rettigheden bør vedblive at tilhøre Præstegaarden efter dens Regulering".

Kristian Larsen Tvenge frikjøpte husmandsplassen Tvenge Nedre under Vestre Slidre prestegaard i 1925. Han hadde tidligere festet plassen av prestegaarden og en må anta at festetiden på dette tidspunkt var utløpt. Som adkomstdokument er fremlagt hans kjøpstilbud benevnt "kondisjoner" og skylddelingsforretning av 20. juli 1927. Skjøte er ikke fremlagt. Førstnevnte dokument er å anse som kjøpekontrakt. Av spesiell interesse i saken er pkt. 9 og 16 i de standardiserte og trykte avtalebetingelser og pkt. 17 som er tilføyet for hånd.

Pkt. 9 lyder:

"I salget medfølger ingen rett i den tilbakeværende presteård, dens skog eller havn, utenom hvad der omhandles i punkt 17".

Pkt. 16 lyder:

"Fra salget undtas all den eiendommen tilliggende vann- og strandrett. Prestegården forbeholder sig videre rett til for vannkraftens rasjonelle utnyttelse uten erstatning å lede vannet ut av dets leie i tunnel, kanal eller annen ledning over eller forbi parsellen og eventuelt over til annet vassdrag samt andre foranstaltninger til kraftens utnyttelse. For vannkraftens utbygning og utnyttelse og til sådanne foranstaltninger, som står i forbindelse dermed, forbeholder prestegården sig i fremtiden å erholde nødvendig grunn, eksklusive huser, men inklusive påstående skog efter takst hvorved tilbørlig hensyn tas til den pris for hvilken parsellen er solgt av prestegården".

Pkt. 17 lyder.

"I salget medfølger hamner for den paa plassen vinterfødende besetning - gjeit undtat - oppe i den felles hamnestræknin i Slidreaasen overenstemmende med de for hamnestrækningen gjeldende regler (vaar og høsthamn)".

I punkt 17 er henvist til en bestemmelse på side 1 i dokumentet om at den heimestøl som husmandsplassen har benyttet oppe i skogen ikke medfølger i salget. Med i salget fulgte imidlertid en skogteig oppe i åsen.

I skylddelingsforretningen av 1927 er det ikke gitt opplysninger om rettigheter tilhørende det utskilte bruk. I grensebeskrivelsen er tatt utgangspunkt i nedsatt sten med vitner nede ved Slidrefjorden hvoretter grensen er beskrevet oppover i terrenget. I grensebeskrivelsen heter til slutt:

"Grensen følger så Einangdelet nedover til Slidrefjorden, som derefter følges opover tilbake til utgangspunktet".

I 1953 utskilte Kristian Larsen Tvenge en boligtomt på ca 2 mål som han solgte. Boligtomten lå til Slidrefjorden og det heter i kjøpekontrakten av 24. august 1953 at skjøperen skal ha rett til strandlinjen og fiskeretten på sin eiendom. Det er opplyst i saken at Kristian Tvenge i mange år hadde naust sammen med eieren av denne eiendommen som fikk betegnelsen gnr. 44, bnr. 41. Kjell Otto Tvenge inngikk i 1989 en overenskomst med daværende eier av gnr. 44, bnr. 41 der det i pkt. 2 heter følgende:

"Gnr. 44, bnr. 41 frafaller fiskerett i h.t. kjøpekontrakt datert 24. august 53. Fiskeretten er ikke tinglyst".

I forbindelse med at Slidrefjorden ble regulert ble det avholdt skjønn til fastsettelse av erstatning for bl.a. redusert fiske. I overskjønnet av 28. november 1964 opplyses på side 18 at fisket blir drevet av grunneierne, og at det ellers har vært solgt en del fiskekort av Slidrefjordens grunneierlag. Om fisket heter det for øvrig at dette begynner så snart isen går opp, i mars eller april i den øvre del av fjorden og lengre nedover atskillig senere. Det opplyses at garnfisket er godt utover våren og at det noe senere er bra fiske med not eller dragnett. Det opplyses videre at oterfisket er best i juni og juli.

Ved overskjønnet ble det fastsatt erstatning for tapt fiske også for gnr. 44, bnr. 16, Tvenge Nedre. Kristian Tvenge fikk utmålt erstatning for skade på fiske med et årlig beløp av kr 87,50. Etter utmålingen er opplyst at erstatningen "deponeres som omtvistet". Kirke- og undervisningsdepartementet tilskrev Kristian Tvenge 3. november 1967 der en gjorde krav på den deponerte erstatning for skade på fiske. Departementet henviste til pkt. 16 i kondisjonene for salget og opplyste at departementet så det slik at eiendomsretten til Tvenge Nedre ikke gir noen fiskerett i Slidrefjorden og at prestegården derfor tilkom den deponerte erstatning for skadet på fisket. Departementet henviser også i brevet til skjøte av 7. mars 1928 som ikke er fremlagt i saken.

Kristian Tvenge svarte departementet ved brev av 12. november 1967. Han ønsket ikke å frafalle kravet på erstatning og opplyste bl.a. at da han kjøpte husmannsplassen hadde han samtaler både med skogforvalter og sogneprest, men at det aldri ble nevnt noe for ham om at han ikke skulle ha rett til å fiske i Slidrefjorden. Han refererte også til salgskondisjonene ved kjøpet og at det ikke uttrykkelig er tatt forbehold om at fiskeretten i Slidrefjorden ikke fulgte med på kjøpet.

Verken Kristian Larsen Tvenge, eller nåværende eier Kjell Otto Tvenge, har fått utbetalt årlig utmålt erstatning for tap på fiske i overensstemmelse med overskjønnet fra 1964. Det fremgår imidlertid av tilsvaret til lagmannsretten fra Opplysningsvesenets fond at det skal være foretatt en utbetaling av erstatning fra sperret konto i Vestre Slidre sparebank i 1993, at denne utbetaling ansees uberettiget og at den vil bli krevet tilbakeført.

Partene har ikke kommet til enighet om fiskerettigheten og saken ble gjort til gjenstand for avgjørelse i Valdres jordskifterett i forbindelse med sak om Slidrevassdraget, sak nr. 13/1992. Rettsmøtet forsåvidt gjelder denne saken ble avholdt 20. april 1995 og dom avsagt 28. april 1995. Slidre kommune, som eier av gnr. 44, bnr. 15 var også part i saken. Jordskifterettens dom har denne slutning:

"1. Gnr. 44/1 har einerett til fiske utanfor gnr. 44/15, 16 og 41 sine land.

2. Vederlag for kostnader til sakkunnig hjelp blir ikkje tilkjent.

3. Dommen blir sett til førehandspåanke".

Kjell Otto Tvenge har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Opplysningsvesenets fond v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har tatt til motmæle. Hovedforhandling i saken ble holdt på Fagernes den 21. mars 1995. Det ble avhørt 4 vitner. Befaring ble ikke foretatt. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for Jordskifteretten.

Kjell Otto Tvenge har i det vesentlige gjort gjeldende:

Eneretten til fiske utenfor land av gnr. 44, bnr. 16 tilligger ham som grunneier. Dette følger av §16 i lov om lakse- og innlandsfiske av 15. mai 1992 nr. 47. Tilsvarende bestemmelse fantes i den tidligere lov av 6. mars 1964 §76. Bestemmelsen har gammel hevd i norsk rettsoppfatning og går tilbake til Norske lov.

Grunneierretten til fiske ble ikke holdt tilbake av selgeren da han kjøpte eiendommen i 1925. Kjøpekontrakten fremtrer som en standardkontrakt. Punkt 16 i kontrakten må forstås på bakgrunn av at man da hadde fått de første forhandlinger om reguleringer i Valdresvassdraget. Ved at vann- og strandretten var unntatt fra salget må det ha vært ment at prestegården skulle ha de inntektene som prestegården ville få som følge av regulering og vannkraftutbygging. Det er derfor ikke grunn til å tro at departementet den gangen mente at fiskeretten skulle unntas ved overdragelsen. Det er under enhver omstendighet ikke avgjørende dersom kjøper ikke forsto dette. Inntektene ved vannkraftutbygging kunne bli av betydning for prestegården, mens fiskeretten ikke var det. Dersom en hadde ment at fiskeretten skulle unntas kunne det ha vært sagt. En kan ikke forvente at Kristian Tvenge skulle oppfatte at han ikke fikk fiskerett i Slidrefjorden etter kontraktens ordlyd.

Eneretten for ham til å fiske også utenfor land av gnr. 44, bnr. 41 følger av overenskomst av 16. august 1989, pkt. 2. Eieren av denne boligtomten frafalt her fiskeretten til fordel for ham som eier av gnr. 44, bnr. 16.

Det var først i 1989 at han fikk beskjed om at det var tvil om hans fiskerett i Slidrefjorden. Dette kom som en overraskelse. Skjøtet til ham fra onkelen Kristian Tvenge fra 1973 inneholder ingen bestemmelser om fiskeretten. Han tok det som en selvfølge at bruket hadde fiskerett i Slidrefjorden og Kristian Tvenge opplyste ham ikke om at det kunne være tvil om fiskeretten. Selv har han aldri sett onkelens eget skjøte fra 1928.

Som ung fisket han med onkelen Kristian og tannlege Iversen som eide gnr. 44, bnr. 41. Disse to fisket mye sammen og reiste også et felles båthus på eiendommen. Etter at han selv ble eier, har han fisket med garn hvert år, og jevnlig i perioden mai t.o.m juli og deretter senere på høsten. Ingen har påtalt hans fiske.

At husmenn ikke hadde rett til fiske i Slidrefjorden, eller i andre fiskevann i bygda, synes å fremgå av den gamle kontrakten mellom bønder og gårdbrukere fra 1823. Kontrakten må sees på bakgrunn av at det bodde flere mennesker i Vestre Slidre da enn det gjør i dag og at fisket var et næringsfiske som betydde mye for mange den gangen. Protokollen fra 1884 gjaldt den fremtidige regulering av prestegården og angivelsen om at fisket i Slidrefjorden var ubetydelig kan sees på bakgrunn av datidens skatteplikt som følge av en verdifull fiskerett. Protokollen blir derfor ikke noe tolkningsmoment i saken.

Dersom lagmannsretten kommer til at fiskeretten ble holdt tilbake ved salget til Kristian Tvenge, må fiskerett i såfall anses som en hevdet rett.

Kristian Tvenge har åpenbart vært i god tro med hensyn til fiskeretten. Han fisket i Slidrefjorden etter overdragelsen som han gjorde før han ble eier. I den grad han ikke var i god tro etter overdragelsen må mangelen på god tro ha blitt reparert som følge av de mange år med fiske han bedrev etter overdragelsen og uten at fisket ble påtalt fra prestegården. Han måtte da få den oppfatning at han hadde rett til slikt fiske. Det vises til høyesteretts dom inntatt i Rt-1951-135.

Vilkårene for hevdet fiskerett er oppfylt, og dette skjedde allerede i 1947-48. Han hadde i hevdsperioden stående ute nødvendige innretninger som viste fiskebruken. Han hadde naust og båtdrag i perioden. Disse innretninger var innrettet på fisket og ikke på en ferdsel på fjorden han ikke hadde behov for. Han tørket også garn, og innretninger på båthuset viste dette.

Som selvstendig grunnlag påberopes passivitet fra prestegårdens side. Eierne av Nedre Tvenge har fisket åpent, regelmessig og synlig fra prestegården i en lang tidsperiode. Fisket har aldri vært påtalt fra prestegården. En har derfor unnlat å følge opp de klausuler som ble inntatt i kjøpekontrakten i pkt. 16 i alle disse år. En påtale av fiskeretten nå virker urimelig, og rimelighetshensyn bør derfor veie i favør av Tvenges fiskerett.

Kjell Otto Tvenge har nedlagt slik påstand: "Gnr. 44, bnr. 16 har enerett til fiske utenfor gnr. 44, bnr. 16 og 41 sine land.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten".

Opplysningsvesenets fond har i det vesentligste gjort gjeldende:

Fondet er enig i at grunneieren i utgangspunktet har enerett til fiske utenfor sitt land. Det følger imidlertid av lakse- og innlandsfiskloven av 1992, §17 at dette bare gjelder i den utstrekning ikke annen hjemmel til fisket foreligger. I nærværende sak har vi en annen hjemmel for fisket i Slidrefjorden, og den følger av en historisk utvikling fra kontrakten mellom bønder og grådbrukere i 1823, gjennom den senere forhandlingsprotokoll fra 1884 vedr. regulering av Vestre Slidre prestegård og endelig salgsbetingelsene i kondisjoner fra 1923 som utgjør en viktig del av kontraktsbetingelsene ved overdragelsen av husmannsplassen til Kristian Tvenge.

Vann- og strandretten ble unntatt fra salget av husmannsplassen, jf "kondisjoner" pkt. 16. Uttrykket må tolkes slik at fiskeretten ikke følger med ved salget. Denne rettsoppfatning ble også lagt til grunn av overskjønnet i 1964 vedr. regulering av Bægnavassdraget. Erstatningen som ble utmålt vedr. Nedre Tvenge er i alle år deponert. Ved lagmannsrettens behandling i 1966 vedr. fiskerettighetene i Slidrefjorden hadde Kristian Tvenge ikke partsrettigheter, men ble avhørt som vitne på linje med andre som hadde fisket i fjorden uten å ha fiskerett som grunneier.

Opplysningsvesenets fond har i alle år fulgt den praksis at fiskeretten ikke medfølger ved salg av husmannsplasser fra prestegårdene. Salgskondisjonene har vært de samme siden 1884 på dette punkt og dette er en praksis som også følges i dag. Fondet ønsker at fiskeretten skal kunne utnyttes til fordel for almenheten gjennom bruk av fiskekort. Garnfiske leies bare ut til enkelte.

Også pkt. 9 i salgskondisjonene har betydning som tolkningsmoment i saken. Kristian Tvenge burde ha forstått at når fisket ikke var positivt nevnt i denne bestemmelsen så fulgte den heller ikke med ved salget.

Tvenge kan heller ikke ha hevdet fiskerett i Slidrefjorden fordi vilkårene for hevdstid og god tro ikke er oppfylt.

Hevdstiden må være 50 år fordi det ikke er faststående redskaper eller andre innretninger som lett synbart viste et fiske i strid med rettsforholdene. Garnfisket i seg selv er ikke en slik synbar innretning, og båtnaust og båtdrag har vært alminnelig ved Slidrefjorden som følge av at båt var et viktig transportmiddel på fjorden.

Kristian Tvenge kan heller ikke ha vært i god tro når det gjelder hans påståtte fiskerett på bakgrunn av den kontrakten han hadde undertegnet. Som en aktsom mann burde han, om han hadde vært i tvil, ha undersøkt nærmere om fiskeretten, og da ville han ha fått beskjed at fiskeretten ikke medfulgte ved salget.

At Tvenge har fisket i Slidrefjorden er dokumentert. Det må legges til grunn at fisket har vært til husbehov og av relativt ubetydelig omfang. Dette går frem av hans vitneforklaring for lagmannsretten i 1966. Det fisket han bedrev har heller ikke hatt stor økonomisk betydning for prestegården som derfor ikke har hatt grunn til å gripe inn. Fisket må sees som et tålt fiske, og må sees på bakgrunn av at det ikke har vært lett for prestene å motsette seg et slikt fiske, spesielt i de vanskelige 1930-årene. På den annen side må man legge til grunn at Tvenge i det minste har utvist uaktsomhet ved sitt fiske og at en mulig rettsvilfarelse ikke reparerer mangel på god tro. Han har heller ikke investert store beløp i fisket, og den nåværende eier kan fortsette å fiske i Slidrefjorden ved å løse fiskekort. Han kan eventuelt også søke om leierett til å sette garn.

Opplysningsvesenets fond har nedlagt slik påstand:

"1. Jordskifterettens dom av 28. april 1995 stadfestes hva angår fiskeretten utenfor gnr. 44/16 og 44/41.

2. Opplysningsvesenets fond tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten".

Lagmannsretten har kommet til at anken ikke kan føre frem.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at Nedre Tvenge var en av 11 husmannsplasser under prestegården i Vestre Slidre. Det fremgår av innledningen foran at gårdbrukere og bønder i bygda inngikk en kontrakt i 1823 som hadde som formål å regulere bruken av naturressursene i prestegjeldet. Et ledd i de begrensninger som ble nedlagt var at husmenn ikke måtte gis rett til å fiske i de tilgjengelige fiskevann og vassdrag. Det må derfor legges til grunn at husmannen på Nedre Tvenge ikke hadde fiskerett i Slidrevannet etter 1823, og denne rettsoppfatning kommer senere til uttrykk i protokollen fra 1884 som gjengir de forhandlinger embetsgårdskommisjonen hadde i forbindelse med reguleringen av Vestre Slidre prestegård. Det fremgår av protokollen at fiskerettigheten skal vedbli å tilhøre prestegården etter reguleringen. Lagmannsretten ser protokollen som et viktig tolkingsmoment i saken.

Lagmannsretten legger til grunn opplysningen fra Opplysningsvesenets fond om at fondet, med tidligere Kirkedepartementet som ansvarlig, har fulgt den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i 1884. Sett på denne bakgrunn finner lagmannsretten at pkt. 16 i kjøpekontrakten fra 1925 må forstås slik at fiskeretten ble unntatt fra salget da Kristian Tvenge overtok husmannsplassen som han bodde på. Bestemmelsen om at vann- og strandretten skulle unntas ved salg av eiendom fra prestegården var en standard klausul som ble benyttet ved alle salg av husmannsplasser fra Vestre Slidre prestegård, også for de husmannsplasser som ikke grenset ned til Slidrefjorden. Dette må ses i sammenheng med den historiske utvikling som foran er beskrevet.

Kjell Otto Tvenge har anført at det departementet ønsket å unnta fra salget var reguleringsrettighetene i forbindelse med en kraftutbygging. Lagmannsretten finner at denne tolkning er for snever. Tolkningen er vanskelig å forene med den historiske bakgrunn som det er redegjort for foran. Heller ikke synes tolkningen å være naturlig etter den ordlyd som er benyttet i pkt. 16 som lagmannsretten leser slik at forbeholdet om at prestegården selv ville forbeholde seg reguleringsrettighetene uten erstatning til de frasolgte bruk synes å komme som et tillegg til bestemmelsen om forbeholdet vedrørende vann- og strandretten. De to første setningene i pkt. 16 gjelder, slik lagmannsretten oppfatter det, to helt forskjellige rettsforhold.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at fiskeretten til Slidrefjorden utenfor land av husmannsplassen Nedre Tvenge ble beholdt av prestegården etter salget og ikke gikk over til den nye eieren Kristian Tvenge.

Etter dette oppstår spørsmålet om Kristian Tvenge eller senere eier kan ha hevdet fiskeretten.

Lagmannsretten legger her til grunn at Kristein Tvenge fisket jevnlig i Slidrefjorden utenfor land av sin eiendom, den tidligere husmannsplassen. Imidlertid finner en det klart at dette fiske var et tålt fiske. Det fisket han selv, tannlege Iversen og nåværende eier av Nedre Tvenge har utøvet i Slidrefjorden, er etter bevisførselen i saken ikke et fiske av slik økonomisk betydning at det var grunn for prestegården til å gripe inn. Det fremgår av lagmannsrettens dom fra 1966 at det før dette var et forholdsvis omfattende fiske i Slidrefjorden utøvet av andre enn grunneierne og at dette var et tålt fiske fra grunneiernes side.

Når fisket av Kristian Tvenge, og hans rettsetterfølgere, har skjedd som et tålt fiske, kan ikke fiskeretten hevdes selv om bruken har pågått i meget lang tid i aktsom god tro, jf Falkangers Tingsrett 1993 side 244.

Når fisket er å anse som et tålt fiske, kan fiskeretten heller ikke ha gått tapt for prestegården som følge av passivitet.

Jordskifterettens dom, pkt. 1 blir etter dette å stadfeste for såvidt gjelder ankende part.

Opplysningsvesenets fond nedla påstand om saksomkostninger for jordskifteretten. Jordskifteretten tilkjente ikke saksomkostninger til Opplysningsvesenets fond. Hjemmel for å tilkjenne saksomkostninger finnes i jordskifteloven §81, jf tvistemålsloven §172. Lagmannsretten har kommet til at det var fyldestgjørende grunn for Kjell Otto Tvenge til å se en avgjørelse i jordskifteretten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, jf tvistemålsloven §180, annet ledd, jf §172, annet ledd.

Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten legges til grunn at premissene i jordskifterettens avgjørelse var knappe, slik at rettsspørsmålene i saken ikke var fullt klartlagt. Lagmannsretten viser her særlig til at Kristian Tvenge og senere Kjell Otto Tvenge samt eiere av gnr. 44, bnr. 41 ganske uhindret har fisket i Slidrefjorden uten at dette har vært påtalt fra Opplysningsvesenets fond. Det har derfor festnet seg en tvil om fondet ønsket å stå på sine rettigheter også etter deponeringen av erstatningene i 1964 og brevet fra departementet i 1967. Samlet sett finner lagmannsretten derfor at det foreligger særlige omstendigheter som bør lede til at Kjell Otto Tvenge fritas for å betale motparten erstatning for saksomkostninger også for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Jordskifterettens dom pkt. 1 stadfestes forsåvidt gjelder ankende part.

2. Saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.