LE-1995-1945
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-02 |
| Publisert: | LE-1995-01945 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Solør herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01945 A. |
| Parter: | Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Storberget). Ankemotpart: X kommune, barnevernstjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Hans Jørgen Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, EMK (1999), EMK (1999), Barnevernloven (1953) §11, §41, §1-1, §16c, §18c, §19 |
Saken gjelder prinsipalt prøving av omsorgsovertakelse. subsidiært spørsmålet om omfanget av biologiske foreldres samværsrett med en vel 11 1/2 år gammel gutt.
A, født xx.xx.1960, og B, født xx.xx.1959, har en sønn, C, som er født xx.xx.1985. Ektefellene bor hos As mor i X i Hedmark. Gutten er for tiden i fosterhjem.
C ble født på Elverum sentralsjukehus. Det var problemer ved fødselen og av den grunn var gutten til regelmessig kontroll ved sykehuset hvert halvår frem til han var vel 3 år. Han utviklet seg sent og fra sykehusets side ble det anbefalt støttetiltak og senere oppfølging ved helsestasjon og barnehage. Den 4. januar 1989 vedtok sosialsjefen i X å gi C hel plass i barnehage som forebyggende tiltak etter barnevernloven §18c. Grunnen var angivelig problemer i hjemmet.
Den 20. mars 1991 ble C midlertidig plassert i beredskapshjem i medhold av §11 i daværende barnevernlov. Foreldrene påklaget vedtaket til fylkesmannen i Hedmark som stadfestet vedtaket den 16. april 1991.
Klientutvalget i X kommune vedtok den 2. mai 1991 å overta omsorgen for C. Vedtaket skjedde med hjemmel i barnevernloven §19, jf. §16c. Foreldrene påklaget også dette vedtaket, men etter at B var blitt anmeldt for seksuelt overgrep overfor sønnen, frafalt foreldrene klagen i Klientutvalgets møte den 11. juni 1991. Den 12. juli 1991 flyttet gutten til fosterforeldre D og E i Y og han har senere bodd der.
Etter at politiet hadde henlagt anmeldelsen mot B etter bevisets stilling, krevet ekteparet A+B 17. september 1991 realitetsbehandling av vedtaket om omsorgsovertakelse. Vedtaket ble fastholdt av Klientutvalget 29. oktober 1991, og den 16. mars 1992 bestemte fylkesmannen i Hedmark at X helse og sosialstyre inntil videre skulle ha omsorgen for C.
I slutten av oktober 1992 inngikk A og B avtale med X sosialkontor om et midlertidig opplegg for C. I denne avtalen somvar betinget av godkjenning av fylkesmannen. gikk foreldrene med på at behandlingen av kravet om opphevelse av omsorgsvedtaket ble utsatt til 15. februar 1993. De godtok at sønnen fortsatt skulle være hos fosterforeldrene i Y i denne perioden og erklærte seg videre villige til å samarbeide aktivt med barnevernet for å legge forholdene til rette for "en rolig og gradvis mer omfattende kontakt" med C med sikte på senere "vanlig" samvær. Avtalen inneholdt dessuten nærmere bestemmelser om forholdet mellom biologiske foreldre, fosterforeldre og barnevernet frem til oktober 1.993. Det var forutsetningen at avtalen skulle evalueres ca. 15. januar 1993 i et møte mellom barnevernet og foreldrene og deres advokat.
Den 22. januar 1993 krevde imidlertid A og B i medhold av §4-21 i den nye loven om barnevernstjenester som hadde trådt i kraft 1. januar samme år, å få tilbakeført omsorgen for C. Klientutvalget i X vedtok å fremme saken for fylkesnemnda. Nemnda fattet 27. mai 1993 enstemmig vedtak med slik slutning:
1. Det er ikke grunnlag for å oppheve omsorgen for C født xx.xx.85. C skal således fortsatt være under omsorg av Helse og sosialutvalget i X kommune.
2. C skal ha samvær med sine foreldre A og B samtidig ca 5 timer en gang i måneden. Samværet skal første gang være hos fosterforeldrene og andre gang hos biologiske foreldre og deretter annenhver gang på hvert sted. Samværet i foreldrehjemmet skal skje med tilsyn av en person som sosialkontoret utpeker."
Samværsordningen utviklet seg etter hvert på en uheldig måte, og B fant grunn til å klage til fylkesmannen over måten samværsordningen ble gjennomført på. Advokat Eva Hagemann hadde da allerede på vegne av foreldrene krevd omsorgsvedtaket prøvet på nytt. Deretter trakk advokat Hagemann seg som deres advokat. Hun ble avløst av advokat Knut Storberget, Elverum.
Den 14. november 1994 traff fylkesnemnda nytt vedtak hvor den opprettholdt punkt I i vedtaket av 27. mai 1993 om omsorgsovertakelse av C. Bestemmelsen om samværsrett ble endret slik at samværet skulle skje hos biologiske foreldre under tilsyn av en person som barneverntjenesten utpekte.
Ved stevning av 31. desember 1994 reiste advokat Storberget på vegne av A og B sak ved Solør herredsrett med slik påstand:
"Prinsipalt:
C tilbakeføres til sine biologiske foreldre.
Subsidiært:
Samværsordningen gjennomføres uten tilsyn og utvides etter rettens skjønn."
Solør herredsrett avsa 26. juni 1994 enstemmig dom i saken. Domsslutningen er i realiteten i samsvar med fylkesnemndas vedtak av 14. november 1994. Partene er enige om at også herredsretten har forutsatt at samværet bare skal finne sted en gang i måneden. En annen forståelse ville være upraktisk på grunn av avstanden mellom fosterhjemmet og X der foreldrene bor.
A og B har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforberedelsen har lagmannsretten oppnevnt psykolog Fred Asknes til som sakkyndig å avgi en skriftlig tilleggsuttalelse til den rapport han ga herredsretten. Den sakkyndige leverte sin uttalelse til lagmann retten 20. desember 1995. 1 denne tilrådet han en ytterligere undersøkelse av C ved Statens senter for barne og ungdomspsykiatri. Barneverntjenesten i X kommune sluttet seg til forslaget og bemerket:
"Utredningen av C vil i seg selv være verdifull i det videre barnevernfaglige arbeidet. Det vil også være av stor betydning å få sett på samhandling og samspill mellom ham og fosterforeidrene, bl.a. med tanke på løpende opplegg med råd og veiledning til fosterforeidrene fra vår side. Videre vil det være av betydning å se på samhandlingen mellom gutten og biologiske foreldre i forbindelse med gjennomføringen av samvær."
Seksjonsoverlege Pål Zeiner ved Statens senter for barne og ungdomspsykiatri avviste imidlertid den 28. mai 1996 søknaden om innleggelse i Familieavdelingen med blant annet den begrunnelse at "ytterligere diagnostisk testing vil neppe kunne gi supplerende informasjon i forhold til årsaker til Cs problemer."
Ankesaken ble deretter berammet og hovedforhandling ble holdt i Fylkeshuset på Hamar den 26. 27. og 28. november 1996. Retten ble satt med to sakkyndige og to lege meddommere. A og B motte og forklarte seg. Sosialleder Kåre Herjuaune avga forklaring på vegne av barneverntjenesten i X kommune. Det ble dessuten avhørt 8 vitner, deriblant de sakkyndige vitnene lege Johan Ludvik Bjerkvik og psykolog Cato Bekkevold. Av vitnene var Cato Bekkevold, lærer Morten Brænde og barnepleier Inger Solveig Aasen nye for lagmannsretten. Endelig avga psykolog Fred Asknes forklaring som sakkyndig. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
A og B har i det vesentlige anført: Lovens utgangspunkt er at barn bør få vokse opp hos sine biologiske foreldre, jf Rt-1987-808 (811). Det biologiske prinsipp står sterkt og det er premisser i loven som støtter de ankende parters krav om tilbakeføring av C. Det er dessuten et gunstig tidspunkt å la ham flytte fra fosterhjemmet ved overgangen fra barne til ungdomsskolen.
Det er A og Bs oppfatning at de kan gi sønnen forsvarlig omsorg. Foreldrene vil alltid barnets beste. Derfor vil tilknytningen til biologiske foreldre i seg selv være en ressurs for barnet, jf. uttalelser i Ot. prp.nr.44 (1991-92) 55, høyre spalte og Rt-1984-289 (s. 298). Når psykolog Fred Asknes gir uttrykk for at det i alminnelighet vil være mindre heldig å tilbakeføre et barn som har vært over to år i fosterhjem, gjør han seg til talsmann for en oppfatning som ligger utenfor det psykolog Toril Havik kaller legalitet i heftet "Samvær mellom fosterbarn og foreldre" utgitt av Barnevernets Kompetansesenter på Vestlandet. Det vises også til Rt-1984-289 og til Lindboe: Barnevernrett, annen utgave s. 120-121 hvor det refereres til Rt-1992-242 (250). Der heter det:
"De sakkyndiges uttalelse om at barnet bør forbli i fosterhjemmet bygger først og fremst på en barnevernfaglig vurdering av hvor sønnen bør være. Det er mulig at hensynene bak en slik vurdering ikke i alle tilfelle vil falle sammen med det avgjørelsestema som er stilt opp gjennom Høyesteretts praksis".
Det er de ankende parters påstand at loven gir større rom for tilbakeføring enn de barnevennlige tilrådinger gir uttrykk for.
A og B har påanket herredsrettens dom fordi de er uenige i det faktum som der er lagt til grunn, nemlig at de ikke vil kunne gi C forsvarlig omsorg. Men de mener også at herredsretten har bygget på en uriktig fortolkning av loven, særlig når den ses i sammenheng med art. 8, pkt. 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det vises til saken Johansen mot Norge hvor det ble avsagt dom ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol den 7. august 1996 (EMD=REF00000647). 1 dommens pkt. 78 er det fastslått at å frata foreldre deres familieliv med barnet, er tiltak som bare bør anvendes i ekstraordinære tilfelle og bare kan rettferdiggjøres hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste. Prinsippene i denne avgjørelsen som Norge er bundet av, gjelder også i den aktuelle sak. Det er et mål i seg selv å gjenforene barn og biologiske foreldre. Dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol understreker i virkeligheten betydningen av legalitet fremfor barnevernfaglige standpunkter.
Spørsmålet lagmannsretten skal avgjøre er ikke om de biologiske foreldre er ideelle omsorgspersoner, men om det vil være forsvarlig av hensyn til C å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse. De ankende parter innser at en tilbakeføring må skje gradvis og kontrollert, og det må settes i verk tiltak for å få synliggjort deres omsorgsevne.
Uttalelsene fra psykolog Bekkevold må vurderes med forsiktighet fordi han ikke har sett gutten siden i 1992.
Psykolog Fred Asknes har konstatert at de biologiske foreldre har gjennomgått en positiv utvikling de siste årene og han har erkjent at de har ytterligere endringspotensiale. Særlig har A hatt betydelig fremgang. Asknes har imidlertid ikke sagt noe om i hvilken grad foreldrene vil evne å ta i bruk sine muligheter til å utvikle seg enda mer. Han har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de situasjoner foreldrene er blitt vurdert i. Det har stor betydning både når det gjelder å bedønune deres omsorgsevne og deres evne og vilje til samarbeid med hjelpeapparatet. Det er dessuten viktig å være oppmerksom på at B i tiltakende grad har innsett at C har særlige behov for omsorg,
Det er ikke rettferdig a hevde at A og B har vært illojale overfor hjelpeapparatet. De har til tider følt fortvilelse og deres reaksjoner kan forklares. Det ble blant annet grepet inn for brått overfor familien og på et noe utilfredsstillende faglig grunnlag slik fylkesmannen i Hedmark har vært inne på i sin avgjørelse av 16. mars 1992. Og det må også fremholdes at A og B flere ganger har vist vilje og evne til adekvat samarbeid. Avtalen med X sosialkontor i oktober 1992 om et midlertidig opplegg for C er ett eksempel, måten samværs og tilsynsordningen fungerer på i dag er et annet. Det er grunn til å tro at tilbakeføring av sønnen nå vil gi dem ekstra styrke, og deres evne til å forstå behovet for hjelpetiltak er i dag blitt langt bedre. Det samme er evnen til å utøve omsorg. De har dessuten et sosialt nettverk som vil være til stor hjelp. Både rektor ved skolen og en tidligere praktikant vil tre støttende til. Det er ikke all form for tilsyn som må vedtas for å fungere. Ingen i nærmiljøet er skeptiske til at C skal komme hjem.
Gutten har også utviklet seg i positiv retning. Problemene i dag er derfor ikke så tungesom da omsorgsovertakelse ble vedtatt. Videre er det viktig at foreldrene nå er villige til å godta de hjelpetiltak som måtte bli tilbudt. Foreldrene har også merket seg at det fra sakkyndig hold ved flere anledninger har vært gitt uttrykk for at målsettingen på sikt bør være tilbakeføring av omsorgen, jf psykolog Askries skrifflige erklæring av 30. mai 1995. Og i hans siste uttalelse av 20. desember 1995 er sagt at dersom C viser seg å ha mindre problemer enn før, kan det danne grunnlag for en snarlig tilbakeføring av gutten.
Det er ikke langt fra at A og B nå må sies å være et egnet foreldrepar. Det blir derfor et spørsmål om det lenger kan godtgjøres at deres omsorgsevner ikke strekker til. Det er det offentlige som har bevisbyrden for at tilbakeføring av omsorgen vil medføre skade for gutten på lengere sikt. Man befinner seg igjen på et område hvor fagkyndighet og legalitet skiller lag.
Subsidiært krever A og B at samværsretten må utvides. Den forskning som psykolog Toril Havik har sammenfattet i sitt skrift om "Samvær mellom fosterbarn og foreldre" er ikke ny. jf Ot. prp. nr. 44 (1991 1992) s. 51. Dessuten har hun særlig fokusert pa mindre barn. Når det gelder spørmålet om samværsrett må lagmannsretten se bort fra faglig uenighet. Psykolog Asknes har for øvrig i sin skriftlige uttalelse til retten av 20. desember 1995 gitt klart uttrykk for at den gjeldende ordning er for restriktiv. Han mener at den må utvides slik at det iallfall kan bli et helgesamvær pr. måned og samvær i ferier og at disse kan skje uten tilsyn.
A og B har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"Prinsipalt:
C, f xx.xx.1985 tilbakeføres til sine biologiske foreldre,
Subsidiært:
B og A gis samvær med C fastsatt etter rettens skjønn." .
X kommune v/barneverntjenesten, har særlig gjort gjeldende:
Saken gjelder en gutt på ca. 11 3/4 år som har vært i fosterhjem siden juli 1991. Der har han fimnet seg godt til rette og han har særlig i det siste gjennomgått en gunstig utvikling. Han er blitt roligere og på skolen har han fått et tilpasset opplegg som medfører at gutten har gjort store fremskritt. Skolen har i denne forbindelse berømmet fosterforeldrene for deres innsats.
Fra alle fagpersoner og tidligere avgjørelsesinstanser er det entydig fastslått at C er en gutt som har særlige og omfattende omsorgsbehov. Det er uttalt av psykologene Bekkevold og Asknes i 1992. Asknes opprettholdt sitt standpunkt i 1993 og samme standpunkt kom til uttrykk i fylkesnemndas vedtak i 1994. Asknes gjentok sin vurdering i mai 1995 og i desember samme år. Under hovedforhandlingen i lagmannsretten har den sakkyndige gjentatt og forsterket sitt inntrykk av C som en gutt med særlige og omfattende omsorgsbehov.
De ankende parter har verken hatt vilje eller evne til å forstå at sønnen deres har et særlig omsorgsbehov. Det er et avgjørende vilkår for tilbakeføring av omsorgen at foreldrene er i stand til å fylle dette behovet på en forsvarlig måte. Når foreldrene ikke engang er i stand til å innse guttens spesielle behov. vil de heller ikke greie å mestre oppgaven. Det er således ikke mulig å se hvorledes Cs behov skulle bli ivaretatt ved en flytting tilbake til foreldrene, heller ikke på lengere sikt. Det som ytterligere forsterker dette problemet er guttens sterke tilknytning til fosterhjemmet og hans nåværende nærmiljø. og tilknytningen til miljøet er ikke minst viktig når det gjelder skolen. Dette momentet som er særlig påpekt i lov om barneverntjenester §4-21 første ledd, annet punkt, lar seg ikke kompensere ved å sette inn hjelpetiltak.
Ved sin avgjørelse av spørsmålet om omsorgsovertakelse, må lagmannsretten ha lovens formålsparagraf for øye, jf §1-1 og §4-1. Den overordnede målsetting må være å finne frem til hva som er til barnets beste, og det må i overskuelig fremtid være å opprettholde vedtaket om fosterhjemplassering.
Det er ikke treffende å si at det finnes ressurser i foreldrenes nærmiljø. Ingen av de personer som foreldrene har trukket frem som mulige støttespillere har evnet eller vært villige til å se at C har spesielle omsorgsbehov.
Samværsproblematikken er vel den vanskeligste. Den samværsordning som er fastsatt av herredsretten, er ment å angi et minimumssamvær. Også avgjørelsen av dette spørsmålet må skje ut fra hva som er best for gutten og ut fra en konkret bedømmelse. Loven gir ikke nærmere regler om samvær.
Det er ikke fremkommet opplysninger under bevisførselen som begrunner eller gjør det sannsynlig at C vil tåle en utvidet samværsordning foreløpig. Barneverntjenesten i X er opptatt av spørsmålet og forsøker å få til en så fleksibel og betryggende ordning som mulig til beste for gutten. Det anføres derfor at det beste vil vaere å stadfeste herredsrettens avgjørelse og la barneverntjenesten tillempe samværsordningen etter hvert.
X kommune v/ barneverntjenesten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Solør herredsretts dom av 26.6.1995 stadfestes "
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, vises det til herredsrettens dom.
Ankesaken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kap 33 om omsorgsovertakelse i medhold av lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr 100 §4-21 og spørsmålet om biologiske foreldres samværsrett etter samme lov §4-19. Lagmannsretten har i begge spørsmål full kompetanse til å prøve alle sider ved realiteten i saken, jf tvistemålsloven §482.
Lagmannsrettens avgjørelse skal bygge på situasjonen slik den er i dag både når det gjelder spørsmålet om omsorgsovertakelse og biologiske foreldres samværsrett.
Utgangspunktet for rettens vurdering av spørsmålet om omsorgsovertakelse er at barn bør få vokse opp hos egne foreldre. Dette antas å ha en egenverdi. Skal lagmannsretten nekte tilbakeføring fra fosterhjemmet der C har vært siden 12. juli 1991, til A og B, må det foreligge en reell fare for at gutten vil bli utsatt for skadevirkninger av betydning på lengere sikt. Dette er fastslått i en rekke Høyesterettsavgjørelser, jf bl.a. Rt-1984-289, Rt-1991-668 og Rt-1992-1303. Disse avgjørelsene gjaldt riktignok vedtak etter §48 i den tidligere barnevernlov, men vilkårene for tilbakeføring etter §42 1, jf §41 i den nye lov om barneverntjenester er de samme, jf også Ot.prp.nr. 44 (1991-92) s. 54-55.
Etter §4-21 første ledd skal et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves "når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet."
Lagmannsretten drøfter først vilkåret i første punktum hvor det avgjørende vil være en vurdering av foreldrenes omsorgsevne sett i forhold til sønnens individuelle behov.
Barnevernstjenesten. i X fikk tidlig kontakt med C. Hjelpeapparatet hadde vært bekymret for ham helt fra fødselen av og spesielt for foreldrenes evne oog mulighet til å gi ham nødvendig omsorg og stimulering. Allerede før han fylte 4 år ble det truffet vedtak om forebyggende tiltak for ham i medhold av barnevernloven §18c. Senere ble han plassert i beredskapshjem etter samme lov §11 og endelig i fosterhjem fra 12. juli 1991, jf fremstillingen innledningsvis. Lagmannsretten. finner ikke grunn til å gå nærmere inn på bakgrunnen for disse tiltakene. men peker på at det ved flere anledninger har vært foretatt diagnostiske utredninger av C både ved Poliklinikken for barne og ungdomspsykiatri og ved PPtjenesten. Disse undersøkelsene har entydig vist at han har hatt en forsinket utvikling som særlig har gitt seg utslag i språkvanskeligheter og hyperaktivitet. Videre har det vist seg at han generelt har stått tilbake for barn av samme alder.
I en rapport datert 23. mai 1992 fra spesialist i klinisk psykologi Fred Asknes finnes det dokumentert at C
"har spesielle behov for omsorg. Det blir spesielt nødvendig med trygge, stabile voksenkontakter som er forutsigbare. Mitt inntrykk er ubetinget at gutten er følelsesmessig skadet. "
På samme tid var C til vurdering ved Poliklinikken for barne og ungdomspsykiatri i Sør-Hedmark. I en sakkyndig uttalelse av 26. juni 1992 fra sjefspsykolog Cato Bekkevold heter det at C fremtrer som
"- en blid gutt, som raskt gir kontakt på en litt ukritisk måte. Han viser lite fantasi ved lek, har stort behov for oversikt og kontroll. I sosiale situasjoner med andre barn blir han lett dradd med, blir urolig og ukritisk. Han er språklig sett sent utviklet og har spesielle finmotoriske vansker. "
Psykolog Cato Bekkevold fant at gutten generelt hadde en ustabil og ujevn funksjon med ressurser klart under gjennomsnittet. Han var avhengig av trygge og oversiktlige omgivelser med faste grenser og positiv bekreftelse fra de voksne. Bekkevold fant det åpenbart at
"- C stiller større krav til sine omsorgspersoner enn gjennomsnittet av barn på hans alder. Dette har trolig vært tilfellet helt siden han var liten. Han viste første tiden i fosterhjemmet adferd som er sammenfallende med utilstrekkelig omsorg fysisk og følelsesmessig "
I en innstilling av 22. juni 1994 til barnevernutvalget i X kommune fra barnevernleder Kåre Herjuaune er det pekt på at C er en gutt som vil trenge faste og trygge rammer rundt seg i mange år fremover. Han har hatt en jevnt positiv utvikling som imidlertid lett kan bli revet ned dersom de ytre forutsetninger svikter. Hans særlige omsorgsbehov var den gang såpass store at fylkeskommunen godkjente forsterking av fosterhjemmet.
I forbindelse med Solør herredsretts behandling av saken ble psykolog Cato Bekkevold og psykolog Fred Asknes oppnevnt som sakkyndige til å utrede og vurdere henholdsvis Cs særlige omsorgs og behandlingsbehov og foreldrenes omsorgsevne knyttet opp mot de særlige behov som gutten har. På grunn av tidspress fikk ikke Bekkevold gitt uttalelse som forutsatt. I sin skriftlige erklæring av 30. mai 1995 antok Fred Asknes at C har omsorgsbehov og personlighetsmessige utviklingsforstyrrelser som overskrider foreldrenes forutsetninger for å kunne hjelpe ham. Dessuten mente den sakkyndige at guttens behov for hjelp hadde forandret seg, noe som kunne ha sammenheng med at han har
"vokst svært mye. Kroppslig er han tenåring og muligens i en prepubertet fase, mens han i forhold til følelsesmessig og intellektuell modning (etter min oppfatning) befinner seg på ca. 8 års trinnet. Mangelen på samsvar her vil i tiden fremover vanskeliggjøre fungeringen for C, samt innebære store utfordringer for omgivelsene."
Etter ønske fra foreldre og klassestyrer gjennomgikk C i november 1995 en evneprøve ved Z pedagogiskpsykologisk kontor. Testen omfattet både språklige og ikke språklige deler. I sin uttalelse av 18. desember 1995 til Æ skole hvor gutten er elev, pekte PPtjenesten på at C har store, generelle lærevansker. Han ble antatt å ligge ca. 3 år under kronologisk alder. Det ble foreslått at hans skolehverdag burde endres vesentlig med støttetiltak i 12 timer pr. uke.
Under ankeforberedelsen for lagmannsretten ble psykolog Fred Asknes på nytt oppnevnt som sakkyndig. særlig med sikte på a vurdere foreldrenes omsorgsevne og muligheter. I sin skriftlige uttalelse til lagmannsretten av 20. desember 199 har han også kommet ian på Cs situasjon. Asknes antar fortsatt at guttens problemer er omfattende og kompliserte, men dette er ikke i samsvar med foreldrenes oppfatning.
Psykolog Cato Bekkevold ved Barne og ungdomstjenestens kontor i K avga den 22. juni 1996 en ny. uttalelse om C. I denne er det blant annet uttalt følgende:
"I tidsrommet fra gutten kom i fosterhjemmet har han vist en skiftende funksjon og utvikling. som er sammenfallende med og illusterer de til dels betydelige vansker som er beskrevet. Noen hovedtrekk kan sammenfattes slik:
Han har vært utprøvende på grenser og hatt stort behov for kontroll og oversikt. Han er avhengig av stabile, tydelige, voksne omsorgspersoner, som både er aksepterende og samtidig setter klare grenser. Emosjonelt er han lettpåvirkelig og sårbar, med ustabil følelsesmessig funksjon som er betydelig mer infantil enn hans alder skulle tilsi. Gutten blir lett påvirket av mennesker og hendelser rundt seg. I forhold til skolepregede aktiviteter har han behov for hjelp og tilrettelagt undervisning. Pedagogisk psykologisk tjeneste har foretatt en ny undersøkelse av guttens fimksjonsnivå i november 1995. Denne viser at han sammenfattende har svake ressurser og fungerer ca. tre år under sin kronologiske alder, eller innenfor området for psykisk utviklingshemming.
Vurdering/konklusjon.
Ut fra det som tidligere er undersøkt i 1992 og 1996 og den beskrivelse vi har av guttens finiksjon og utvikling framstår C som en gutt med vesentlig større behov for hjelp og omsorg enn andre barn på samme alder. Han vil ha et omfattende omsorgsbehov i overskuelig tid flamover.
Eventuelle nye undersøkelser vil ikke kunne endre på disse sentrale, faktiske forhold"
Psykolog Fred Asknes har under hovedforhandlingen i lagmannsretten støttet Bekkevolds vurdering av C.
Statens senter for barne og ungdomspsykiatri fant som nevnt at en ytterligere utredning av C neppe ville gi supplerende informasjon om hans problemer.
På grunnlag av de opplysningcr som er gjengitt ovenfor og den umiddelbare bevisførsel under hovedforhandlingen hvor bl.a. psykologene Bekkevold og Asknes, lege Ludvik Bjerkvik. guttens lærer og rektor ved skolen forklarte seg og besvarte spørsmål, finner lagmannsretten at C utvilsomt vil ha et omfattende og særlig omsorgsbehov i mange år fremover. Det forhold at han er fysisk voksen for alderen, men fungerer mentalt som en 8-9 årinh. stiller store krav både til de personer som skal ha omsorgen for ham og til venner, omgangskrets og nærmiljø. Hans utseende vil umiddelbart kunne skape forventninger om oppførsel og prestasjoner som C ikke vil ha evne eller muligheter til å oppfylle. Disse problemene vil bare bli forsterket i en del år fremover.
Lagmannsretten har ikke ansett det nødvendig å søke innhentet ytterligere opplysninger om gutten. Hans særlige hjelpe og omsorgsbehov er godt belyst og dokumentert. Det finnes således godtgjort ved evneprøver og tester som er gjennomført, ved opplysninger og dokumentasjon om skolesituasjonen og hans sosiale oppførsel at gutten fungerer som lett utviklingshemmet. Det er utvilsomt nødvendig at det blir satt rammer for ham og han har et åpenbart behov for struktur og anerkjennelse. Dette stiller betydelig større krav til de omsorgspersoner som skal imøtekomme behovene hans enn de utfordringer foreldre normalt står overfor.
A og B bor sammen med hennes mor i et halvannen etasjes hus noen kilometer fra X sentrum i et område der det ligger andre bolighus og mindre gårdsbruk. Huset arvet A og moren i begynnelsen av 1980-årene og ekteparet har bodd der siden de giftet seg. I 1986 flyttet også As mor dit. Det er opplyst at hun har sitt eget rom, men at husholdningen er felles. C har et eget rom i annen etasje som er koselig og velutstyrt. For en del år siden skal det ha vært tilløp til problemer mellom B og svigermoren, men såvidt retten har forstått er situasjonen i dag uproblematisk.
Retten har fatt vite at hjemmet er velholdt, og det er ingen grunn til å tvile på at begge foreldre er oppriktig glad i C og at de alvorlig mener å ville gjøre sitt beste for å gi ham forsvarlig omsorg. Det er heller ikke vanskelig å forstå at foreldre reagerer sårt og følelsesmessig på å bli fratatt omsorgen for eget barn og at de gjør hva de kan for å få barnet tilbake. Deres langvarige og vedvarende forsøk på å få omgjort vedtaket om omsorgsovertakelse tyder på at de tror på egen omsorgsevne. Avgjørelsene som hittil har vært negative for dem. har imidlertid resultert i et visst motsetningsforhold til hjelpeapparatet. De har videre skiftet advokat flere ganger fordi de dessverre har fått "avsmak på det som heter advokater" som B uttrykker det i et brev fra juli 1994 til nemndleder Ståle Hovden.
De ankende parter har hevdet at forholdet til barneverntjenesten er et annet i dag. B reagerte likevel skarpt og temperamentsfullt overfor rettsformannen i herredsretten i brev av 24. juli 1995 der han blant annet rettet grove beskyldninger mot barneverntjenesten i alminnelighet og mot barnevernleder spesielt.
De stadige forsøkene fra foreldrenes side på å få forandret omsorgsavgjørelsen har skjedd til tross for at forutsetningene ikke har vært vesentlig endret. I flere av de tidligere avgjørelser og til dels også i fagkyndige utredninger kan imidlertid foreldrene ha funnet positive signaler om mulighet for snarlig tilbakeføring av sønnen. Dette kan ha tilskyndet dem til å fortsette bestrebelsene. Det er lagmannsrettens syn at de gjentatte rettstvistene og uroen og usikkerheten som disse har ført med seg, kan indirekte ha virket uheldig inn på gutten.
Det foreligger omfattende utredninger om foreldrene og deres omsorgsevne. For lagmannsrettens avgjørelse er det særlig den siste, erklæringen som psykolog Fred Asknes har avgitt under ankeforberedelsen, som har størst interesse. Denne rapporten har I den sakkyndige kommentert, supplert og til dels korrigert under hovedforhandlingen.
I mai 1992 fant psykolog Asknes at A var dårlig egnet til å takle dagliglivets små og store vansker på grunn av kombinasjonen av små intellektuelle ressurser og nevrotisk fungering. Hennes omsorgsevne ble antatt å stå i forhold til dette faktum.
B syntes den gang å mangle den indre stabilitet og impulskontroll som innebærer mulighet for rasjonelle og hensiktsmessige reaksjoner når han ble provosert. Han evnet heller ikke å skille mellom egne og guttens behov.
I desember 1995 fremsto A og B i følge Asknes ikke
"som et foreldrepar med adferd eller holdninger som skulle vekke barnevernets bekymring. Dersom A og B hadde hatt omsorgsansvar for et barn uten spesielle omsorgsbehov, så finner jeg det lite sannsynlig at barnevernet ville funnet grunnlag for å vurdere en omsorgsovertakelse . "
Det har således skjedd en positiv utvikling med begge foreldrene, men de har overfor Asknes fortsatt tatt fullstendig avstand fra den oppfatning at de ikke er i stand til å oppfylle eller imøtekomme C s omsorgsbehov. De aksepterer heller ikke at gutten har et særlig behov for omsorg.
Det er fortsatt de sakkyndiges sikre oppfatning at C trenger en grensesetting og kontrollert oppfølging som A og B ikke har evne eller mulighet til å mestre. Dette er lagmannsretten enig i.
De ankende parters prosessfullmektig har med styrke fremholdt at loven åpner større muligheter for tilbakeføring enn det psykologene og barnevernspersonalet tilrår. Loven må dessuten tolkes i samsvar med EMK og Den europeiske mennekerettighetsdomstolens avgjørelser. Det er dette det siktes til med skismaet mellom fagkyndighet og legalitet. Etter lagmannsrettens syn er realiteten i denne anførsel at lagmannsretten er forpliktet til å prøve de sakkyndiges og fagpersonalets vurderinger mot de øvrige bevis som er ført under hovedforhandlingen. Fagkyndighetens oppfatninger må videre ses i lys av lovens grunnsyn på når en tilbakeføring av omsorgen skal skje jf Rt-1984-289 (296). Dette har lagmannsretten gjort. Det foreligger i denne saken så sterke grunner til å opprettholde vedtaket om omsorgsovertakelse av hensyn til C, at avgjørelsen også finnes å være i overenstemmelse med menneskerettighetsdomstolens tolkning av EMK art. 8 pkt 2.
Loven om barneverntjenesten §4-21 første ledd, annet pkt om at en omsorgsovertakelse i alle fall skal bli stående "dersorn barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flytteC, tillegger ikke lagmannsretten selvstendig betydning for sin avgjørelse. Men Cs tilknytning til fosterforeldre siden juli 199 1, til nærmiljøet der de bor og til skolen og skolekameratene som har akseptert ham på en positiv måte, mener lagmannsretten er med på i betydelig grad å underbygge avgjørelsen om å stadfeste pkt 1 i herredsrettens dom.
Lagmannsretten er kommet til at også herredsrettens avgjørelse om samværsretten bør stadfestes. Mange av premissene for vurderingen av omsorgsspørsmålet, vil også gjelde for samvær. Etter bevisførselen synes barnevernet i X å være opptatt av å tilpasse samværsretten til guttens beste, og denne utviklingen bør fortsette. Retten finner det mest betryggende og hensiktsmessig å overlate til barnevernet å bestemme når og hvorledes samværsretten bør utvides og også når og i hvilken utstrekning sarriværene bør skje uten tilsyn. Slik tilsynet fungerer i dag, er det lagmannsrettens inntrykk at det øker Cs følelse av trygghet. Det antas også at tilsynet så langt har bidratt til å dempe tilløp til lojalitetskonflikter.
Spørsmålet om saksomkostninger oppstår ikke, jf tvistemålsloven §483.
Dommen er enstemmig.
Domslutning:
Solør herredsretts dom stadfestes.